Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg
vil, bare som du vil.» (Mark 14,36).
Kapitlene 14 til 16 i Markus kalles «lidelseshistorien» fordi de beskriver Jesu lidelse,
død og oppstandelse. I studium 9 nevnte vi at de seks siste kapitlene bare dekker ca.
én uke. De fleste hendelsene i Markus 14–16 finner sted torsdag og fredag i lidelsesuken.
Jesu død inntreffer på fredag, og han står opp søndag.
Denne ukens studium tar for seg Markus 14 og begynner med den femte smørbrødhistorien,
som knytter sammen to motsatte handlinger i forhold til Jesus.
Deretter følger nattverden, etterfulgt av kampen i Getsemane. Der blir han arrestert
og ført frem for lederne for å bli dømt. Scenen med rettergangen er knyttet til Peters
fornektelse av Jesus og er den sjette og siste av Markus’ smørbrødfortellinger. Igjen
skjer det to motsatte handlinger, men ironisk nok bekrefter de den samme sannheten.
Gjennom hele fortellingen går to kontrasterende handlingsforløp hånd i hånd. I
en kvikk stil presenterer Markus de motstridende handlingene for leseren mens han
åpenbarer Jesu triumf.
LesMark 14,1–11. Hvilke to historier er flettet sammen her, og hvordan utspiller de seg i forhold
til hverandre?
Markus 14,1 viser at det var to dager til påsken. Møtet fant trolig sted enten tirsdag
kveld eller onsdag den uken. De religiøse lederne har en plan og en tidsplan. De
trenger bare et middel for å nå målet. Det kommer fra uventet hold.
Avsnittet er den femte smørbrødhistorien i Markus (se studium 3). Historien om
komplottet mot Jesus knyttes til historien om en kvinne som salver Jesu hode med
kostbar parfyme. To parallelle personer utfører motsatte handlinger som gir en
ironisk kontrast.
Markus forteller ikke hvem hun er. Hennes utrolige gave står i kontrast til Judas’
svik mot sin Herre. Hun står uten navn mens han nevnes som en av de tolv. Vi får
vite prisen på gaven hennes, men hans pris er bare et løfte om penger.
Vi får ingen begrunnelse for det hun gjør, men middagsgjestene blir forferdet
over det de mener er sløsing med nesten en årslønn da hun heller parfymen over
Jesus. Jesus tar henne imidlertid i forsvar og sier at det hun har gjort, skal bli en del
av evangeliets forkynnelse over hele verden til minne om henne. Det er uforglemmelig.
Alle de fire evangeliene forteller historien i en eller annen form, trolig fordi
Jesu ord sa hennes gjerning skulle huskes.
Judas’ forræderi er også uforglemmelig. Markus antyder at motivet var grådighet.
Johannesevangeliet sier det med rene ord (Joh 12,4–6).
Markus spiller på ordet «god» for å illustrere at det er snakk om to ulike motiver
i disse historiene. Jesus kaller kvinnens handling «god» i Markus 14,6. Han sier
at man alltid kan gjøre «godt» mot de fattige (Mark 14,7), og i Markus 14,9 kaller
han handlingen hennes en del av «de gode nyhetene/evangeliet». I Markus 14,11 ser
Judas etter en «god anledning» til å forråde Jesus. Ordspillet antyder at menneskers
planer om å tilintetgjøre Messias faktisk blir en del av evangeliets fortelling, fordi
det virkeliggjør Guds vilje til å gi sin Sønn til frelse for menneskene.
Hvordan kan Rom 8,28 bidra til å forklare det som vil skje her?
I Markus 14,12 står det at dette er de usyrede brøds første dag, da påskelammet ble
ofret. Måltidet ble inntatt torsdag kveld.
Under nattverden innfører Jesus en ny minnegudstjeneste. Den er en overgang
fra den jødiske påskefeiringen og er knyttet til at Israel forlot Egypt og ble Guds
paktsfolk på Sinai. Da pakten ble beseglet i 2 Mos 24,8, stenker Moses offerblod på
folket og sier: «Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har sluttet med dere på
grunnlag av alle disse ordene».
Det er påfallende at i nattverden som Jesus innstifter, brukes ikke påskelammet.
Det er fordi Jesus er Guds lam (jf. Joh 1,29). Brødet i nattverden er et bilde på hans
legeme. Den nye pakt (jf. Jer 31,31–34) er beseglet med Jesu blod, og begeret er et
bilde på dette. Han sier: «Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange»
(Mark 14,24).
Midt i alt dette forutsier Jesus at alle disiplene vil forlate ham. Han siterer Sakarja
13,7, der det står om sverdet som treffer hyrden og sauene som blir spredt. Jesus er
hyrden, og disiplene er sauene. Det er et dystert og deprimerende budskap. Men
Jesus tilføyer et ord om håp og gjentar løftet om sin oppstandelse. Han tilføyer
at han vil gå foran disiplene til Galilea. Det er denne forutsigelsen som den unge
mannen ved Jesu grav viser til i Markus 16,7, og derfor har den en spesiell tyngde
her.
Men alt dette er for vanskelig for disiplene å akseptere, særlig for Peter, som sier
at om alle andre kan falle fra, vil ikke han gjøre det. Men Jesus fortsetter sin tale
og sier at Peter vil fornekte ham tre ganger før hanen galer to ganger. Forutsigelsen
kommer til å spille en avgjørende rolle i scenen med Jesu rettssak og Peters fornektelse,
så den spiller også en viktig rolle her.
Hva kan du lære av de gangene du har gitt Gud et løfte og ikke holdt det?
LesMark 14,32–42. Hva ba Jesus om i Getsemane, og hvordan ble bønnen besvart?
Jesus og disiplene forlater Jerusalem, der de har spist påskemåltidet, og går over
Kidrondalen til en hage på skråningene av Oljeberget. Navnet Getsemane betyr
oljepresse, så det fantes nok en olivenoljepresse i nærheten. Det nøyaktige stedet er
ukjent fordi romerne hogde ned alle trærne på Oljeberget under beleiringen i år 70
e.Kr.
Da Jesus går inn i hagen, lar han disiplene være igjen der og går videre sammen
med Peter, Jakob og Johannes. Men så lar han også dem være igjen og går videre
alene. Denne romlige distanseringen antyder at Jesus blir stadig mer isolert og alene
i møte med den kommende lidelsen.
Jesus ber om at lidelsens beger må bli tatt bort, men bare hvis det er Guds vilje
(Mark 14,36). Han bruker det arameiske uttrykket Abba, som Markus oversetter med
«far». Det betyr ikke «pappa», slik noen har antydet. Et barn tiltalte sin far som abi
(se Raymond E. Brown: The Death of the Messiah, Anchor Bible Reference Library
[New York: Doubleday, 1994], bind 1, s. 172, 173). Men bruken av uttrykket Abba,
far, innebærer en nær familiær tilknytning, som ikke bør undervurderes.
Det Jesus ber om, er at lidelsens beger skal bli tatt bort. Men han gir seg inn under
Guds vilje (se også Fadervår, Matt 6,10). Gjennom resten av lidelseshistorien blir det
tydelig at svaret på Jesu bønn er «nei». Han vil ikke fjerne lidelsens beger, for det er
veien til verden frelse.
Når du møter motgang, er det godt å ha venner som støtter deg. I Filipperbrevet
4,13 snakker Paulus om at han klarer alt gjennom ham som gir ham kraft. Mange
glemmer neste vers, der apostelen begynner med «Likevel». Her står det: «Likevel
gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød». Det var dette
Jesus ønsket seg i Getsemane. Tre ganger søkte han trøst hos disiplene. Tre ganger
sov de. Til slutt vekker han dem slik at de går ut sammen med ham for å møte prøvelsen.
Han er klar, det er ikke de.
LesMark 14,43–52. Hva skjer her som er så viktig for frelsesplanen?
Det er et sjokk at en av Jesu nærmeste medarbeidere forrådte ham til hans fiender.
Evangeliene går ikke inn på Judas’ motiver. Ellen G. White skriver: «Judas var svært
pengekjær. Men han hadde ikke alltid vært korrupt nok til å gjøre noe slikt. Han
hadde pleiet sin griskhet til den styrte hans liv. Kjærligheten til penger var sterkere
enn kjærligheten til Kristus. Da han ble slave under en last, overga han seg til Satan
og lot seg drive til det ytterste i synd.» – Slektenes håp, s. 542.
Alle beklager forræderi, også de som benytter seg av forrædere (jf. Matt 27,3–7).
Men det Judas gjør, er spesielt ille fordi han prøver å skjule forræderiet under dekke
av vennskap. Han gir beskjed om at den han kysser, er den de skal pågripe. Det ser
ut til at Judas ville skjule sviket for Jesus og de andre.
Det bryter ut kaos når gruppen arresterer Jesus. Noen trekker et sverd (Joh
18,10–11 sier det var Peter) og hugger øret av øversteprestens tjener. Jesus taler til
mobben og refser dem for å ha gjort det i det skjulte som de var redde for å gjøre i
det åpne, da han underviste i tempelet. Men han avslutter med å vise til at Skriftene
er oppfylt. Det er enda et tegn på den doble handlingen som går igjen i lidelseshistorien
– at Guds vilje blir oppfylt samtidig som menneskers vilje arbeider for å knuse
Messias.
Alle disiplene flykter, også Peter, som likevel dukker opp igjen, følger Jesus på
avstand og havner i knipe. Men i Markus 14,51–52 fortelles det om en ung mann som
fulgte Jesus, en fortelling som ikke finnes noe sted i de andre evangeliene. Noen
mener det var Markus selv, men det kan ikke bevises. Det bemerkelsesverdige er at
han løper av gårde naken. I stedet for å forlate alt for å «følge» Jesus, forlater den
unge mannen alt for å «flykte» fra Jesus.
Tenk at det å være slave av bare én last fikk Judas til å gjøre det han gjorde. Hva bør dette si oss
om å hate synden og overvinne den ved Guds nåde?
LesMark 14,60–72. Sammenlign Jesu reaksjon på hendelsene med Peters. Hva kan vi lære av
forskjellene?
Markus 14,53–59 forteller om da Jesus blir ført frem for Rådet og den første delen av
rettssaken. Det er en øvelse i frustrasjon. Gang på gang prøver lederne å få anklagene
mot Jesus til å holde. Evangelisten påpeker at vitnesbyrdene var falske og at
vitnene ikke var enige.
Til slutt reiser øverstepresten seg og taler direkte til Jesus. Først svarer ikke Jesus.
Men så stiller øverstepresten ham under ed foran Gud (se Matt 26,63) og spør rett
ut om han er Messias. Jesus innrømmer åpent og ærlig at han er det, og henviser
deretter til Daniel 7,13.14 der det står at Menneskesønnen skal sitte ved Guds høyre
hånd og komme med himmelens skyer. Det blir for mye for øverstepresten, som
river i stykker kjortlene sine og krever at Jesus skal dømmes, noe rådet straks gjør.
Lederne begynner å ydmyke Jesus ved å spytte på ham, dekke til ansiktet hans, slå
ham og be ham profetere.
Mens Jesus står inne og blir anklaget og avlegger sitt vitnesbyrd, står Peter
utenfor og avlegger et falskt vitnesbyrd. Dette er den sjette og siste smørbrødhistorien
hos Markus, og her er ironien klokkeklar. To parallelle personer, Jesus og Peter,
gjør det motsatte. Jesus gir et trofast vitnesbyrd, Peter et falskt. Tre ganger blir Peter
tilsnakket av en tjener eller tilskuere, og hver gang nekter han for at han har noe med
Jesus å gjøre, og han banner også på det.
Da galer hanen for andre gang, og Peter husker plutselig Jesu profeti om at han
skulle fornekte ham tre ganger samme natt. Han bryter sammen og gråter. Her er
den slående ironien – i slutten av rettssaken får Jesus bind for øynene, blir slått og
får ordre om å «profetere»! Tanken var å gjøre narr av ham siden han ikke kunne se
hvem som slo ham. Men samtidig som de gjør dette, fornekter Peter Jesus på gårdsplassen
nedenfor og oppfyller dermed en av Jesu profetier. Når Peter fornekter Jesus,
viser han altså at Jesus er Messias.
Hvilke håpets ord vil du gi til en som gjerne vil følge Jesus, men som ikke riktig klarer det? Hvem
av oss har ikke sviktet det vi visste var Jesu vilje?
Ellen G. White: «For jødenes domstol» og «Judas» i Slektenes håp, s. 529–547.
«Peter hadde nettopp ytret de nedverdigende forbannelsene, og det skingrende
hanegalet klang ennå i ørene hans da Jesus snudde seg bort fra dommernes rynkede
panner og rettet blikket mot den stakkars disippelen. Peters øyne ble dratt mot Jesus.
I det milde ansiktet så han dyp medlidenhet og sorg, men ikke sinne.
Synet av det bleke, lidende ansiktet, de skjelvende leppene og blikket som var
fullt av medlidenhet og tilgivelse, traff ham rett i hjertet som en pil. Samvittigheten
våknet. Nå husket han det. Peter mintes det løftet han hadde gitt bare noen få timer
tidligere, at han var beredt til å gå både i fengsel og død med sin Herre. Han husket
også hvor vondt Jesu ord oppe på salen hadde gjort: at han ville fornekte sin Herre
tre ganger den natten. Peter hadde nettopp bedyret at han ikke kjente Jesus. Nå innså
han med bitter sorg hvor godt frelseren kjente ham, og hvor nøyaktig han hadde lest
hans innerste vesen. Jesus visste om den falskheten som han ikke engang selv kjente
til.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 538.
Forslag til samtale
Hvordan kan vi som leser det Jesus forutsa i Markus 14,9, se at en annen av Jesu forutsigelser – en
høyst usannsynlig forutsigelse med tanke på omstendighetene den ble uttalt under – faktisk går i
oppfyllelse?
Sammenlign Judas og Peter. Hvor like og hvor ulike var de i måten de handlet på i lidelseshistorien?
Snakk om hva nattverden betyr. Hvordan kan vi gjøre den mer meningsfylt i menigheten vår og
involvere flere i feiringen?
Snakk om det at Gud sa «nei» til Jesu bønn i Getsemane. Hva betyr det når Gud sier «nei» til oss?
Selv om Peter sviktet Jesus stort da han fornektet ham, forkastet ikke Jesus ham. Hvilket håp kan
dette gi deg?
Far fikk problemer med magen, og mor og Anush bestemte seg for å følge nøye med på kostholdet
hans. Anush var vegetarianer, og mor, som var utdannet biolog, visste hvilke matvarer
som var sunne. Men de hadde ikke forsøkt å sette de sunneste matvarene på familiens bord. Mor
og Anush begynte å gi far mest mulig plantebasert mat, og mageproblemene forsvant.
Så fikk far en ny drøm. Han så et sterkt lys i garasjen. Det var så sterkt at han ikke klarte å
se på det. «Ikke vær redd», sa en stemme fra lyset. «Kom her. Ta denne bøtten med frø, og plant
dem på dette bordet».
Far så en bøtte med frø ved siden av et bord i rustfritt stål. Men kommandoen ga ingen
mening. Som universitetsstudent hadde han utdannet seg til landbruksforsker, så han kjente til
planter. Men selv uten den kunnskapen visste han at frø ikke kunne spire på stål. «Frø må plantes
i bakken», protesterte han. Stemmen vaklet ikke. «Gjør som jeg sier», sa den.
Fortsatt i drømmen gikk det en dag, og far så friske, fem centimeter lange skudd vokse opp fra
bordet. Han ble sjokkert. «Hva er det som skjer?» sa han. «Hvordan kan frøene vokse på én natt
og på dette bordet i rustfritt stål?»
«Du må trekke opp de grønne skuddene og selge dem», sa stemmen.
Faren fortalte familien om drømmen. Mens Anush lyttet, lurte hun på om Gud ba far om å
lage tofu. Det fantes ikke noe selskap som produserte tofu i Armenia. Far var bedriftseier med
landbruksutdanning, og Anush var sikker på at han kunne klare det. Men hun ville ikke prøve å
tolke drømmen hans. Hun ba om at far skulle høre Guds kall direkte.
Så deltok Anush på en medisinsk misjonærkonferanse i Ukraina. De 300 deltakerne ble
begeistret da de hørte om fars drøm. Året var 2019, og adventistene hadde blomstrende tofu-produksjonsanlegg
og helsekostbutikker i landet. Da konferansearrangøren spurte hvem som kunne
tenke seg å lære far å lage tofu, rakk alle opp hånden.
To måneder senere kjøpte far flybilletter til Ukraina. I likhet med Abraham og Sara reiste han
og mor hjemmefra uten å vite nøyaktig hvor de skulle. Gud organiserte alt. Medisinske misjonærer
fra konferansen møtte dem på flyplassen. Far og mor ble sammen med dem mens de besøkte
adventistiske helsekostbutikker og tofu-fabrikker i 12 dager. Far så at kristne ikke bare kunne
arbeide for penger, men også for Guds ære. Han ble imponert. Han dro hjem og åpnet Armenias
første tofu-bedrift.
Anush var overlykkelig. Hun var forbløffet over at far en gang hadde brukt hennes vegetariske
livsstil som en grunn til å nekte henne å gå i kirken, og nå solgte han tofu og fremmet en vegetarisk
livsstil.
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for familier
som familien til Anush, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med
dine offergaver. Neste uke: Familien går sammen om å spre evangeliet i Armenia.