Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: «Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?» Det
betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» ().
Markus 15 er kjernen i lidelseshistorien. Her beskrives rettssaken mot Jesus, domfellelsen,
soldatenes hån, korsfestelsen, og hans død og begravelse. Hendelsene i
kapitlet gjengis i skarpe detaljer, trolig fordi forfatteren har latt fakta tale for seg.
Gjennom hele kapittelet spiller ironi en viktig rolle. Derfor må vi ha klart for oss
hva ironi er.
Ironi inneholder ofte tre sider:
To betydningsnivåer,
de to nivåene er i konflikt eller kontrast til hverandre, og
noen ser ikke ironien og skjønner ikke hva som skjer, og vet ikke at det er han eller hun som må ta følgene.
Denne uken ser vi alt fra Pilatus’ spørsmål «Er du jødenes konge?» til soldatenes
spott og skiltet over korset og de religiøse ledernes hån «Andre har han frelst, men
seg selv kan han ikke frelse!», til Josef fra Arimateas uventede opptreden. Kapitlet er
fylt av smertelig ironi som likevel avslører viktige sannheter om Jesu død og hva den
betyr.
Pontius Pilatus var stattholder i Judea fra 26–36 e.Kr. Han var ingen mild leder, og
han vakte flere ganger bestyrtelse blant folket i landet (jf. ). Den jødiske
rettssaken mot Jesus resulterte i en dødsdom for blasfemi. Men under romersk styre
kunne ikke jødene henrette folk i de fleste tilfeller, og derfor brakte de Jesus til
Pilatus for å få ham dømt.
Anklagen mot Jesus nevnes ikke, men det er mulig å finne ut hva anklagen gikk
ut på ut fra det korte spørsmålet Pilatus stiller Jesus: «Er du jødenes konge?» (). I gammeltestamentlig tid salvet Israel sine konger, så det er ikke vanskelig å se
hvordan betegnelsen Messias («den salvede») kan fordreies til å gjøre krav på å bli
hyllet som konge og dermed være keiserens rival. Overfor Rådet var anklagen derfor
blasfemi, mens overfor stattholderen var det oppvigleri, som kunne føre til dødsstraff.
Det ironiske er at Jesus er både Messias og jødenes konge. Det var feil å dømme
ham for blasfemi og oppvigleri, han burde i stedet ha blitt hyllet og tilbedt. Likevel
opptrer Jesus på kongelig vis. Svaret til Pilatus, «Du sier det» (), er uforpliktende.
Han hverken benekter eller bekrefter tittelen. Svaret kan tyde på at han er
en konge, men av et annet slag (jf. ).
tar frem skikken med å løslate en fange i forbindelse med påsken. I
spør Pilatus om de vil han skal løslate «jødenes konge». Han kan ha ment
det ironisk, men ironien virker mot ham.
er en studie i oppfattelse og misforståelse. Pilatus oppfatter at
de religiøse lederne utleverte Jesus av misunnelse, men han oppfatter ikke at han
gir dem vann på mølla ved å spørre folkemengden. De oppildner folket og krever
at Jesus skal korsfestes. Pilatus nøler. Korsfestelse var en forferdelig måte å dø på,
spesielt for en han mente var uskyldig. Det er ironisk at den hedenske stattholderen
ville løslate Messias mens de religiøse lederne ville ha ham korsfestet.
Hva kan hindre deg i å følge mengden når den legger press på deg?
Les . Hva gjorde soldatene med Jesus, og hva betyr det?
Romerne pisket fanger brutalt for å forberede dem til henrettelse. Offeret ble kledd
naken, bundet fast til en påle og deretter pisket med lærpisker som det var knyttet
biter av bein, glass, steiner og spiker til.
Etter at Jesus var pisket, fortsatte soldatene å ydmyke ham. De kledde ham i en
purpurrød kappe, satte tornekrone på hodet hans og hånet ham som jødenes konge.
Gruppen av soldater kalles en bataljon, i dette tilfellet mellom 200 og 600 mann.
Ironien er tydelig for leseren, for Jesus er virkelig kongen, og soldatenes spott
forkynner sannheten. Deres opptreden var en parodi på hvordan soldatene hyllet den
romerske keiseren med ordene «Vær hilset, Cæsar, keiser!» Det er altså en underforstått
sammenligning med keiseren.
Soldatenes handlinger for å håne Jesus går ut på å «slå» hodet hans med et siv,
«spytte» på ham og «knele» i hånlig hyllest. Alle tre handlingene uttrykkes med
imperfektum på gresk. Her viser denne grammatiske formen til gjentatte handlinger.
De fortsatte altså å slå ham, de fortsatte å spytte på ham, og de fortsatte å knele for
ham i hånlig hyllest. Jesus tar imot alt dette i taushet.
Det typiske mønsteret for en romersk korsfestelse var at den dømte bar korset
naken til henrettelsesstedet. Også dette mønsteret var ment å skulle ydmyke og føre
skam over den dømte foran forsamlingen.
Men jødene avskydde offentlig nakenhet. I står det at de tok av
ham purpurkappen og kledde ham i hans egne klær. Dette ser altså ut til å være en
innrømmelse overfor jødene der og da.
Tenk på ironien her: De bøyde seg og hyllet Jesus som konge, alt sammen en hån,
selv om Jesus virkelig var jødenes konge, og ikke bare jødenes konge, men også
deres konge.
Disse mennene visste ikke hva de gjorde. Men hvorfor vil ikke deres uvitenhet unnskylde dem
på dommens dag?
På dette tidspunktet i lidelseshistorien lider Jesus i taushet, kontrollert av mennesker
som er ute etter å ta livet av ham. Gjennom hele evangeliet har han vært situasjonens
herre. Nå handles det mot ham. Han var en robust omreisende predikant, men slagene
og mangelen på mat og søvn slet slik på ham at en fremmed måtte bære korset
for ham.
Ved korset ble klærne hans tatt av og ble soldatenes eiendom, og det ble trukket
lodd om hvem som skulle få dem (jf. ). Korsfestelse var en nokså ublodig
henrettelsesmetode. Naglene som festet en person til korset (jf. ), ble
trolig slått inn i håndleddet bak håndflaten, der det ikke er noen store blodårer. (Både
på hebraisk og gresk kan ordet for «hånd» vise til både hånden og underarmen).
Selve håndflaten har ikke den strukturen som skal til for å bære kroppsvekten ved
korsfestelse. Medianus-nerven går gjennom midten av underarmen og ble knust
av naglene, noe som ga uutholdelige smerter oppover i armen. Det var vanskelig
å puste. For å få luft måtte de korsfestede skyve mot de naglede føttene og bøye
armene, noe som igjen medførte store smerter. Utmattelse og kvelning var en av
dødsårsakene.
Jesus ble utsatt for hån og ydmykelse under korsfestelsen. Markusevangeliet har
et åpenbarings-/hemmeligholdelsesmotiv der Jesus som regel maner til taushet om
hvem han er. Derfor forekommer ikke de kristologiske titlene «Herre», «Guds sønn»
og «Kristus» særlig ofte i fortellingen.
På korset er det annerledes. Han kan ikke skjules. Det er ironisk at det er de religiøse
lederne som bruker disse titlene når de håner Jesus. Her fordømmer de seg selv!
Ett av de hånlige utsagnene deres skiller seg ut. I sier de: «Andre
har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!» For å understreke poenget om
hans hjelpeløshet på korset viser de til at han hjalp andre (det greske verbet kan bety
«frelse», «helbrede», «redde»). Dermed innrømmer de ironisk nok at han er Frelseren.
Ironien går lenger – grunnen til at han ikke kunne eller ville redde seg selv,
var at han på korset reddet andre.
Les og tenk over hva teksten sier om Jesus, den samme Jesus som korsfestes her i
Markusevangeliet. Hvordan kan vi forstå hva Kristi død betyr for oss?
Les . Hva er Jesu eneste ord på korset i Markus? Hva betyr Kristi død for oss alle?
Markusevangeliet fremstiller korset som et mørkt sted, både fysisk og åndelig. Et
overnaturlig mørke senket seg over Golgata fra rundt middagstid denne fredagen til
rundt klokken 15. «Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til
den niende time» ().
Når Jesus ber på korset, roper han til Gud og spør hvorfor han er forlatt. Han
siterer fra . Vi finner andre henvisninger til den samme salmen i og 29, noe som tyder på at Skriften oppfylles i Jesu død. Guds vilje oppfylles
midt i menneskenes onde intriger.
Jesu ord fra korset gjengis på arameisk med oversettelse. Ordene «min Gud,
min Gud» er Eloi, Eloi i verset (en transkripsjon av det arameiske ’elahi). Det ville
være lett å tro at Jesus ropte etter Elia (arameisk ’eliyyah som betyr «Min Gud er
JHWH»). Det er denne feilen noen tilskuere gjør.
Avsnittet er en påfallende parallell til Jesu dåp i .
Dåpen:
Korset:
Johannes døper Jesus
Jesu dåp (se )
Johannes (Elias-figur, se )
Rope på Elia
Himmelen delte seg
Forhenget revnet
Ånd (pneuma)
Jesus utånder (expneō)
Guds røst «min Sønn, den elskede”
Offiseren sier «Guds sønn»
Disse parallellene antyder at på samme måte som Jesu dåp i Markus 1 er begynnelsen
på hans virke, slik det er profetert i , er det som skjer på korset i Markus
15 høydepunktet, eller målet for hans virke, når han dør som løsepenge for mange
(). Jesu død på korset oppfyller også en del av profetien i .
Når forhenget i tempelet rives i stykker (), peker det mot oppfyllelsen av
offersystemet idet forbildet møter motbildet, og en ny fase i frelseshistorien begynner.
Til tross for menneskenes onde planer ble Guds hensikt oppfylt. Hvorfor burde dette hjelpe oss
å lære at vi kan stole på Gud og vite at hans godhet vil seire til slutt, samme hva som skjer rundt
oss?
Les . Hvilken betydning har Josef av Arimateas inngripen, spesielt siden alle Jesu
disipler var forsvunnet?
Etter all dramatikken kommer de mer «hverdagslige» tingene. For det første må
døde mennesker alltid begraves. Men flere av faktorene i det som følger, er ganske
rørende, og andre er ekstremt viktige historisk sett.
Her dukker Josef fra Arimatea opp for første og siste gang i Markusevangeliet.
Han var et respektert medlem av Rådet og tilhørte det som kalles «by-eliten». Som
en velstående og respektert mann hadde han en viss anseelse hos stattholderen, noe
som forklarer hvordan han våget å henvende seg til Pilatus og be om Jesu kropp. Det
er en gripende detalj at et medlem av Rådet viste slik interesse for Jesu begravelse.
Men hvor var Jesu disipler i alt dette?
En historisk detalj som er svært viktig her, er bekreftelsen på Jesu død. forteller om Josefs anmodning om å få Jesu lik. Men Pilatus ble overrasket
over å høre at Jesus allerede var død (). Derfor tilkalte han offiseren som
hadde ansvaret for korsfestelsen og spurte om Jesus alt var død. Offiseren bekreftet
at det stemte.
Dette er viktig fordi noen senere hevdet at Jesus ikke døde på korset, men bare
besvimte. Offiserens vitnesbyrd til den romerske stattholderen motbeviser påstanden.
Romerne hadde tross alt rutine med å henrette forbrytere.
Josef tok med seg et linklede til å svøpe Jesus i og la kroppen hans i en grav som
var hugget ut av stein. Graven var stor nok til at man kunne gå inn i den ().
Sammen med Josef nevner evangelisten to kvinner som så stedet – Maria Magdalena
og Maria, mor til Joses. Disse to og Salome overvar korsfestelsen på avstand, og alle
tre går til graven søndag morgen for å fullføre arbeidet med å balsamere Jesus ().
Hvorfor nevnes de tre kvinnene? De skal bli vitner til den tomme graven i Markus
16, og er dermed viktige vitner til Jesu oppstandelse.
Det er ironisk at Jesu disipler glimrer ved sitt fravær mens et medlem av Rådet som fordømte
Jesus, blir «helten» her. Hvordan kan vi være sikre på at ikke vi også glimrer ved vårt fravær i
avgjørende tider?
Ellen G. White: «Fra Herodes til Pilatus», «Golgata» og «Korset i sentrum» i
Slektenes håp, side 548–584.
«Pilatus lengtet etter å sette Jesus fri. Men han innså at han ikke kunne gjøre det og
samtidig beholde sin stilling og ære. Heller enn å miste sin verdslige makt, valgte
han å ofre et uskyldig liv. Hvor mange er det ikke som oppgir sine prinsipper for å
unngå tap eller lidelse på lignende vis! Samvittigheten og plikten peker i én retning,
mens egeninteressen peker i en annen. Strømmen går sterk i feil retning, og den
som går på akkord med det onde, blir dratt inn i et tykt mørke av skyld.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, s. 562.
«All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder og kausjonist. Han
ble regnet som overtreder for at han skulle kjøpe oss fri fra lovens fordømmelse.
Skylden som hvilte på alle Adams etterkommere, lå som en byrde på ham. Guds
vrede over synd og den fryktelige åpenbaringen av hans mishag på grunn av synd og
ondskap, fylte hans Sønns sinn med forferdelse.
Hele sitt liv hadde Kristus kunngjort det gode budskap om Faderens barmhjertighet
og tilgivende kjærlighet overfor en syndig verden. Han hadde forkynt frelse
for selv den største av alle syndere. Men nå som han bærer den uendelige byrden av
skyld, kan han ikke se Faderens tilgivende ansikt. At Guds ansikt ble skjult for Jesus
i den tyngste angstens stund, fylte ham med en sorg som mennesker aldri fullt ut kan
fatte. Så stor var denne angsten at han knapt merket den fysiske smerten.» – Side
573–574.
Forslag til samtale
Se hvor sentral stedfortrederteologien var for Ellen G. White (og for Bibelen, se for eksempel Jesaja
53). Hvorfor er enhver teologi som nedtoner Kristi sentrale rolle som stedfortreder og død i vårt
sted, der han betaler straffen for våre synder, en falsk teologi?
Hvem eller hva er «Barabbas» i vår tids verden som blir foretrukket fremfor Jesus?
Hva bør historien om Josef fra Arimatea si oss om ikke å dømme etter det ytre?
Se gjennom . Hvorfor bør du kunne gi et bibelstudium om dette avsnittet til dem som spør? Kan du det?
Mens Anush ba for faren sin, ba hun også for de andre 4 000 innbyggerne i byen sin i
Armenia. Så begynte Gud å berøre hjerter.
Etter dåpen møttes Anush regelmessig med to andre unge kvinner for å be for byen. Deretter
arrangerte de seminarer som tiltrakk seg flere titalls unge mennesker. Med hjelp fra Den
euroasiatiske
divisjon, chartret de deretter busser og tok med grupper på 50 ungdommer på
sightseeingturer rundt i Armenia. Kirkens medlemmer hilste på og ble venner med ungdommene
på hvert stoppested. Anush så at ungdommene ble mer oppriktige og åpne i sine spørsmål om
Gud når de besøkte steder langt hjemmefra.
Etter hvert som interessen for adventistenes budskap vokste, begynte en pastor å besøke byen
annenhver søndag for å holde foredrag om samliv, økonomi og andre praktiske spørsmål. Mange
mennesker deltok på møtene over to år.
Far var innflytelsesrik og respektert, så da han ble syvendedagsadventist, ble det lagt merke til
i hele byen. Folk begynte å snakke om troen og hans beslutning om å gå til en kirke som ikke var
statskirken. Dåpen hans brøt isen. Byens menighet, som en gang besto av sju troende kvinner som
møttes i et privat hjem, har nå flyttet inn i et leid lokale der flere titalls mennesker samles hver
sabbat. Menighetsmedlemmer og andre møtes også på nettet for å be hver dag. Det foreligger
planer om å kjøpe et kirkebygg.
I dag jobber far, som heter Armen Safaryan, sammen med kona Gayane Badalyan og datteren
Anush Safaryan med å lage tre typer tofu i bedriften sin. Som det eneste tofu-selskapet i Armenia
har de vært omtalt på riksdekkende TV, og far fikk anledning til å fortelle om sin tro da han ble
spurt om hvorfor han lager tofu.
Far er forstander i menigheten og leder for familieavdelingen, og han og mor, som leder
kirkens helseavdeling, er svært etterspurte i andre kirker. Far sees som et forbilde i et land der
mange mødre og barn fortsatt går i kirken uten ektemenn og fedre. Det ønsker far, mor og Anush
å endre på. «Se, denne vanlige armenske mannen er adventist», sier kirkeledere når de presenterer
far på foredrag. «Menn, dere er ikke alene. Denne mannen går i kirken på sabbaten».
Anush forteller sin historie i kirker og på ungdomsleirer og sier: «Ikke vær fornøyd med at
ektemennene og fedrene deres bare lar dere gå i kirken. Be Gud om at de skal gå sammen med
dere».
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for
familier i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med dine offergaver.