Men han sa til dem: «Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den
korsfestede. Han er stått opp, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham!»
(Mark 16,6).
Jesu korsfestelse ble dødsstøtet for disiplenes håp og tro. Det ble en mørk helg for
dem da de ikke bare måtte forholde seg til Mesterens død, men også fryktet for sitt
eget liv (Joh 20,19). I det siste kapittelet i Markusevangeliet skal vi se på hva som
skjedde etter Jesu død.
Først skal vi se på tidspunktet for oppstandelsen og hvorfor kvinnene kom til
graven denne søndagsmorgenen. Adventister har noen ganger holdt seg unna oppstandelsesmorgenen
fordi den har blitt brukt til å støtte søndagens hellighet. Vi skal
i stedet se at vi kan glede oss over oppstandelsen søndag morgen til tross for den
teologien som dessverre har vokst frem i kjølvannet av den.
For det andre forklarer studiet de første versene i Markus 16 og knytter dem til
et tema som går igjen i hele boken. Mandag og tirsdag skal vi se nærmere på disse
begrepene.
Som avslutning på uken vil vi onsdag og torsdag se nærmere på resten av Markus
16 og det oppdraget boken gir oss. Dette studiet avsluttes med en utfordring til
leseren om å bringe evangeliet ut i verden.
LesMark 15,42–16,6. Hva skjer, og hvorfor er denne historien så relevant for fortellingen om
oppstandelsen?
Alle evangelieforfatterne er enige om at Jesus døde den dagen de kaller «forberedelsesdagen»
(Matt 27,62; Mark 15,42; Luk 23,54; Joh 19,14; Joh 19,31; Joh 19,42). De fleste
kommentatorer forstår dette som en henvisning til tiden fra solnedgang torsdag
til solnedgang fredag. Jesus døde sent fredag ettermiddag og ble begravet før
solnedgang.
På sabbaten hvilte han i graven, og alle Jesu disipler hvilte også. «På sabbaten
holdt de seg i ro, som loven krevde» (Lukas 23,56), noe som er ganske merkelig hvis
Jesus faktisk hadde lempet på plikten til å holde det fjerde bud.
Lørdag kveld kjøpte kvinnene krydder, og søndag morgen gikk de til graven for å
fullføre den vanlige begravelsesprosessen. Men Jesus var ikke der!
Allerede i det andre århundret så de kristne betydning i at Jesus stod opp på søndagen.
Dette ble grunnlaget for søndagens hellighet. Men er det dette NT lærer?
Ingenting i Bibelen antyder at søndagen er et hellig minnesmerke over oppstandelsen.
Dette minnesmerket er dåpen. «Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med
denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet,
skal også vi vandre i et nytt liv.» (Rom 6,4).
Adventistene bør glede seg over Jesu oppstandelse søndag morgen til tross for
teologien om søndagstilbedelse. Ved sin død og oppstandelse har Jesus seiret over
døden, og ved hans oppstandelse har vi vissheten om vår egen.
«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et
levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (1 Pet 1,3). Se hvilken visshet Peter hadde
om Jesu oppstandelse. Hvordan kan vi også ha denne vissheten?
Vi finner historien om oppstandelsen i alle evangeliene. Evangelieforfatterne forteller
historien fra hvert sitt ståsted, men alle inneholder de samme grunnbegrepene
som også går igjen i 1 Kor 15,1–8.
Fire begrep går igjen – død, begravet, oppstått og sett. Hos Markus er den døde og
begravde i kapittel 15. Den oppstandne og den som er sett, kommer i kapittel 16, men
med en vri. Markus 16,7 taler om et møte i Galilea der de skal se ham (se Joh 21).
Noen synes det er ufattelig at kristne tror på en oppstanden Herre. Men bevisene
for oppstandelsen er sterke og i tråd med fornuften.
Man trenger bare å tro på Gud som Skaperen (se 1 Mos 1 og 1 Mos 2), så blir tanken på
oppstandelsens mirakel rimelig. Den Gud som skapte universet og livet på jorden,
kunne helt sikkert reise opp Jesus hvis han ville. Guds eksistens gjør ikke Jesu oppstandelse
uunngåelig, bare rimelig.
Dessuten var graven tom. Selv ateistiske historikere aksepterer dette faktum. Hvis
graven ikke hadde vært tom, ville påstanden om Jesu oppstandelse ha slått feil helt
fra starten av, siden det at liket lå der, ville ha veltet alle påstander om at han hadde
stått opp.
Forklaringen om at disiplene stjal liket, holder ikke. Disiplene kunne ikke ha
kommet seg forbi vaktene. Og om de likevel hadde gjort det og fått tak i liket,
hvorfor ble de aldri arrestert for å ha stjålet det? Svaret er at de religiøse lederne
visste at disiplene ikke hadde gjort det.
Dessuten vitnet mange mennesker om at de hadde sett den oppstandne Kristus.
Mange, også disiplene, trodde først ikke på ham. Og en meget sterk motstander,
Paulus, hevder ikke bare å ha sett den oppstandne, men også at denne opplevelsen ga
hele hans liv en radikalt ny retning.
Og til slutt (enda det finnes mange andre grunner): Hvordan forklarer man fremveksten
av den kristne menighet, som ble grunnlagt av mennesker som påsto at de
hadde sett den oppstandne? Hvorfor skulle de være villige til å dø for noe de visste
var en løgn? Deres konsekvente vitnesbyrd, både rett etter hans død (Apg 3,15) og
mange år senere (1 Pet 1,3) er bevis på hans oppstandelse.
Hva ville du ha sagt hvis noen spurte deg: Hvordan beviser du Kristi oppstandelse?
«Kvinnene som hadde stått ved Kristi kors, ventet og våket mens sabbatens timer
svant. Meget tidlig den første dag i uken gikk de ut til graven med kostbare salver
for å salve Jesu legeme. De tenkte ikke på at han skulle stå opp fra de døde. For
dem var håpets sol gått ned, og det var natt i deres sinn. Mens de gikk der, snakket
de sammen om Kristi barmhjertighetsgjerninger og hans trøstende ord. Men de
husket ikke at han hadde sagt: ‘Jeg skal se dere igjen’ Joh 16,22.» – Ellen G. White:
Slektenes håp, s. 601.
LesMark 16,1–8. Hva skjedde, og hvordan reagerte kvinnene i første omgang?
Fra evangeliets begynnelse vet leseren at Jesus er Messias. Men i selve teksten er
Peter den første som ikke er besatt av demoner da han erklærer ham som Messias, i
Markus 8,29. Og denne bekjennelsen kommer ikke før halvveis ut i boken!
Gjennom hele Markusevangeliet ber Jesus folk om å tie med hvem han er eller om
en helbredelse han har utført for dem. I Markus 1,44 ber han en spedalsk om ikke å
fortelle noen om helbredelsen. I Markus 5,43 ber han Jairus og hans kone om ikke å
fortelle noen om datterens helbredelse. I Markus 7,36 ber han en gruppe om ikke å
fortelle om helbredelsen av en døvstum mann. Og så befaler han disiplene sine ikke
å fortelle folk at han er Messias (Mark 8,30, se også Mark 9,9). Hovedgrunnen til at
Jesus ba dem tie, var sikkert at han ville ha tid til å fullføre sin gjerning i tråd med
tidsprofetiene i Daniel 9,24–27.
I denne scenen, selv etter at de hadde fått vite at Jesus hadde stått opp, flyktet
kvinnene redde og forbløffet fra graven og snakket ikke til å begynne med om det
som hadde skjedd.
Men tausheten varte ikke lenge. Når vi kommer til slutten av Markusevangeliet,
leser vi dette: «Men de gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet
Ordet gjennom de tegn som fulgte» (Mark 16,20).
Dermed er det slutt på temaet om å tie om Jesus og om hvem han er og hva han
har gjort. Boken slutter med at de forkynner «overalt».
Hvorfor må vi ikke tie om Jesus og det han har gjort? Hvem kan du fortelle om Jesus og frelsesplanen
i dag?
Den første som så Jesus i live, var Maria Magdalena (Joh 20,11–18). Andre
kvinner så ham også (Matt 28,8–10). Det er verd å merke seg at de første som så
den oppstandne, var kvinner. Hvis historien hadde vært oppdiktet, ville man nok ha
sagt at de første vitnene var menn, for kvinner hadde ikke høy status som vitner i
oldtiden. Men det er ikke menn, ikke de elleve, men en kvinne. Hun går og forteller
den gode nyheten til disiplene, men de tror henne ikke, trolig fordi det virket fantasipreget,
men dessverre også fordi Maria var kvinne.
Apologeter for historien om Jesu oppstandelse har brukt dette at kvinner er de
første som har sett Jesus, som et sterkt bevis for at historien er sann.
Hva skjer i Markus 16,14 som ikke gir mening hvis historien var oppspinn?
Hvorfor skulle de da ha stilt seg selv i et så dårlig lys hvis de hadde diktet opp
historien? Jesus måtte irettesette dem for deres «harde hjerter». Jesu følgesvenner
fremstilles i et negativt lys i evangeliene, helt fra da Jesus ble pågrepet og frem til
han dukket opp etter oppstandelsen: De flyktet, fornektet, var vantro og så videre.
Dette gir ingen mening hvis historien var oppdiktet.
Derimot er deres senere frimodige og urokkelige forkynnelse av den oppstandne
Kristus, og håpet det gir alle, et sterkt bevis på at det var hold i det de sa.
Hvordan kan vi beskytte oss mot å gå i tvilens og vantroens felle? Hvorfor må vi hver dag ha
kontakt med den oppstandne Kristus?
LesMark 16,14–20. Hva sa Jesus til disiplene da han viste seg for dem, og hva betyr disse ordene
for oss i dag?
Det første Jesus sier til disiplene sine, er nedtegnet som indirekte tale i Markus
16,14. Han irettesetter dem for deres mangel på tro og harde hjerte. Dette med vantro
er ikke et moderne problem. Jesu disipler slet med troen (Matt 28,17; Joh 20,24–29),
og de var sammen med Jesus i levende live og så miraklene gang på gang.
Men med ulike bevis viste han at oppstandelsen var en realitet. Vitnesbyrdet deres
og bevisene som er oppsummert i mandagens studium gir et godt grunnlag for tro.
Deretter gir Jesus disiplene i oppdrag å bringe evangeliet ut i verden. Befalingen
favner vidt. De skal gå ut i hele verden og forkynne evangeliet for alt som er skapt.
Deretter forklarer Jesus hva deres arbeid vil føre til av godt og vondt – troende vil bli
frelst, ikke-troende vil bli fordømt.
Jesus beskriver også tegn som skal følge disiplenes arbeid – utdrivelse av onde
ånder, tale nye språk, beskyttelse mot skade og helbredelse av syke. Noen har feiltolket
Markus 16,18 som en oppfordring til kristne om å vise sin tro ved å plukke opp giftige
slanger. Her gis det ikke tillatelse til slike overmodige handlinger. Det Jesus beskriver,
er beskyttelse når man er involvert i misjon, slik som Paulus i Apg 28,3–6.
Bibelen lærer selvsagt ikke at kristne alltid vil bli beskyttet mot skade. Noen
ganger gjør Gud et mirakel for å fremme evangeliets sak. Men iblant må kristne lide
på grunn av sitt vitnesbyrd. I slike tilfeller er deres tålmodige utholdenhet et tegn på
troens kraft for dem som ikke tror.
Og så, etter å ha gjort alt det han gjorde her, «ble han tatt opp til himmelen og
satte seg ved Guds høyre hånd» (Mark 16,19). Jesus steg opp for å sette seg ved
Guds høyre hånd, stedet for den høyeste makt, for Jesus hadde beseiret alle ondskapens
krefter.
Legg merke til det siste verset. Selv om de gikk «overalt» og forkynte evangeliet,
gikk de ikke alene. «Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som
fulgte» (Mark 16,20). Han var med dem da, og han lover å være med oss nå når vi
fortsetter det arbeidet de startet.
«Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt 28,20). Hvilken trøst kan og bør vi hente
i dette løftet når også vi forsøker å forkynne evangeliet «overalt»?
Ellen G. White: «Han åpnet dødsrikets porter» 595–600 og «Over alle grenser»
624–633 i Slektenes håp, side 595–717.
«For den troende er Kristus oppstandelsen og livet. Det livet som gikk tapt ved
synden, er gjenopprettet i ham. For han har liv i seg selv for å gi liv til hvem han
vil. Han har fått rett til å gi oss udødelighet. Det livet han ga som menneske, tar han
igjen og gir det til menneskeheten. ‘Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod’.
‘Den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet
jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv’. ‘Den som
spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den
siste dag.’ Joh 10,10; Joh 4,14; Joh 6,54.
For den troende er døden en bagatell. Kristus omtaler den som noe ganske
uvesentlig. ‘Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden.’ For en
kristen er døden bare en søvn, et øyeblikks stillhet og mørke. Livet er skjult med
Kristus i Gud, og ‘når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart
i herlighet sammen med ham’. Joh 8,51–52; Kol 3,4.» – Ellen G. White: Slektenes
håp, s. 599.
Selv ateistiske historikere, de som ikke kan godta at oppstandelsen er en realitet,
innrømmer ikke bare at Jesus ble drept, men også at mange mennesker etter hans død
hevdet å ha sett den oppstandne Kristus, og at de dermed dannet kjernen i det som
ble den kristne kirke. I et forsøk på å forklare hvorfor de hevdet dette, sa noen at Jesus
hadde en tvillingbror, eller at de første disiplene hallusinerte og trodde at de så Jesus.
Andre hevdet at Jesus egentlig ikke døde, men bare besvimte og senere ble vekket til
live igjen. En annen hevdet at romvesener kom ned og tok liket. For en gjennomgang
av alle disse argumentene, og hvorfor de ikke fungerer, se f.eks. Clifford Goldstein:
Risen: Finding Hope in the Empty Tomb (Nampa, Idaho: Pacific Press, 2021).
Forslag til samtale
Hvorfor skulle disiplene ha løyet om Jesu oppstandelse? Så vidt vi vet, ble de utsatt for hat, fremmedgjøring
og forfølgelse på grunn av sin tro. Hva ville de ha tjent på å dikte opp denne historien?
Hvilke bevis på Jesu oppstandelse synes du er mest overbevisende? Del dine tanker med resten av
gruppen.
Bruk tid på det store håpet som Jesu oppstandelse gir oss. Les 1 Kor 15. Hvor stor vekt legger
Paulus på Jesu oppstandelse?
Purna sto overfor en tilsynelatende umulig oppgave. Han hadde meldt seg frivillig til å plante
en menighet i en ukjent bydel i en større sørasiatisk by, og han visste ikke hvor han skulle begynne.
Han hadde flyttet til distriktet etter å ha meldt seg frivillig som pioner i Global Missions.
Men hvordan kunne han dele sin kjærlighet til Kristus med sine ikke-kristne naboer? «Gud, vær
så snill, hjelp meg», ba han.
Purna ba i en uke, men visste fortsatt ikke hvor han skulle begynne. Men én ting visste han.
Han orket ikke stanken på veien utenfor huset sitt. Søppelhauger og pytter med skittent regnvann
blandet seg på veien. En morgen så han at søppelet hadde blokkert slukene, og det skitne vannet
rant ut på veien. Han bestemte seg for å gjøre noe. Han tok en lang bambusstang og begynte å
plukke bort søppelet fra grøftene.
Naboene la merke til at han jobbet.
«Har bystyret sendt deg for å rengjøre veien?» var det noen som spurte.
Purna svarte at han ikke var ansatt for å rengjøre veien, men at han bare bodde på den. Naboene
ble imponert. Ingen hadde noen gang rengjort veien før. «Du er en god mann», sa en nabo.
«Vi trenger deg her».
«Du må aldri dra herfra», sa en annen.
Etter hvert som han rengjorde veien, ble Purna en lokal kjendis. Alle kjente ham og snakket
om ham. Folk inviterte ham hjem til seg.
Da han møtte naboene, fikk han vite at en av dem var lam i venstre side. Purna, som hadde
gjennomført kurs i massasje, tilbød seg å hjelpe. Mannen takket ja, og Purna begynte å gi massasje.
Hver gang de møttes, ba Purna og ga deretter massasje. Mannen ble helt frisk.
Naboene ble forbløffet over å se at mannen var så frisk.
«Hvem har gjort deg frisk?» spurte de.
«Å, det var den gode mannen som rengjør veien vår!» svarte mannen.
Da ønsket naboene virkelig å bli kjent med Purna. De begynte å be ham om bønn og massasje.
I dag har Purna klart det tilsynelatende umulige og plantet en menighet. Elleve personer er
døpt, og 20 andre studerer Bibelen. «Vær så snill å be om at Gud skal hjelpe oss å tjene ham mer
og mer», sier Purna. «Selv i dag rengjør jeg veien. Hvis jeg ser søppel i avløpene, rydder jeg det
opp».
Purna bor i et lukket land som Adventistkirken ikke vil identifisere for å beskytte arbeidet hans
blant en befolkning som ofte er fiendtlig innstilt til kristendommen. Les mer om Global Missions
pionerer på Adventistmisjonens nettside: am.adventistmission.org/global-mission-pioneers.