Jesus sa til dem: «Kom og følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» ().
Evangeliene innleder Jesu virke på hver sin måte.
Hos Matteus kaller Jesus disipler og holder deretter Bergprekenen.
Hos Lukas holder Jesus sin første sabbatspreken i synagogen i Nasaret.
Johannes forteller om hvordan noen av de første disiplene blir kalt og om bryllupet i Kana, der Jesus gjør sitt første tegn.
Hos Markus kaller Jesus fire disipler, og vi hører om en sabbat i Kapernaum og det som fulgte.
Denne «sabbaten med Jesus» i begynnelsen av Markusevangeliet gir oss en
fornemmelse av hvem Jesus er. I hele avsnittet for denne uken er det lite av Jesu ord
som er nedtegnet: et kort kall til disippelskap, en befaling til en demon, en plan om
å besøke andre steder og helbredelsen av en spedalsk med beskjed om å vise seg for
en prest for å bli ren. Vekten ligger på handling, særlig helbredelser. Evangelisten
bruker gjerne ordet straks for å illustrere den raske handlingen i Jesu virke.
Les . Hvem var det Jesus kalte til disipler, og hvordan reagerte de?
Det er ikke nedtegnet mange av Jesu ord i Mark 1. I står det han sier til to
fiskere, Simon, som senere skal bli kalt «Peter», og broren Andreas. De to står ved
bredden av Genesaretsjøen og kaster ut et garn.
Det nevnes ingen båt eller annet fiskeutstyr, så kanskje går det ikke så godt
økonomisk. I sitter Jakob og Johannes i en båt sammen med faren og
tjenerne sine, noe som tyder på at de var bedre stilt enn Peter og Andreas. Lukas
antyder at Peter har en båt, og at Jakob og Johannes faktisk fisket sammen med Peter
og Andreas (se ). Men kanskje viser Markus en kontrast mellom de to
søskenparene, der Jesus kaller både dem som har mindre og dem som har mer, til å
bli disipler.
Jesu kall er enkelt, direkte og profetisk. Han kaller dem til å følge ham, det vil si
til å bli hans disipler. Han sier at hvis de følger hans kall, vil han gjøre dem til menneskefiskere.
Tenk over hvorfor disse fire straks forlot alt og fulgte Jesus ().
Johannesevangeliet gir en mer utfyllende skildring (se ). Det later til at
brødrene var tilhengere av døperen Johannes og hadde hørt ham forkynne at Jesus
var «Guds lam, som bærer bort verdens synd» (). De møtte Jesus og var
sammen med ham ved elven Jordan. Det at de tok imot Jesu kall til tjeneste, var altså
ikke noen plutselig innskytelse. De hadde tenkt gjennom saken.
Men hvorfor skriver ikke Markus mer? Det er nok for å understreke Jesu makt.
Han kaller, og villige fiskere svarer, og livet og verden blir aldri det samme igjen.
Hva har du blitt kalt til å gi opp for å følge Jesus? (Tenk over hva svaret ditt innebærer, spesielt
hvis du ikke kommer på noe).
Les . Hvilken uforglemmelig opplevelse fant sted i synagogen i Kapernaum, og
hvilke åndelige sannheter kan vi lære av dette?
De fleste kristne opplever noen uforglemmelige øyeblikk på sin vandring – beslutningen
om å følge Jesus, dåpsdagen, en mektig preken der de følte Guds nærvær
sterkt. Noen øyeblikk er ikke bare uforglemmelige, de forandrer også livet.
Slik kan det ha vært for noen i Kapernaum på den sabbaten i . «Alle var
slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som de
skriftlærde» (). Mens Jesus underviste, ropte en demonbesatt mann som
var påvirket av kraften i Jesu lære: «Hva vil du oss, Jesus fra Nasaret? Er du kommet
for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er: Guds Hellige!» (), og Jesus drev ut
demonen.
Tenk på demonens ord.
For det første anerkjenner demonen Jesus som «Guds Hellige». Han anerkjenner
at Jesus er Guds hellige utsending, i motsetning til Satans urene, vanhellige hærskarer.
Man forventer hellige ting og personer i en gudstjenestesammenheng, ikke
vanhellige og urene ting. Her er det altså en skarp kontrast mellom gode og onde
krefter. Vi ser realiteten i den store konflikten. Folk vet kanskje ikke hvem Jesus er
ennå, men demonen vet det, og han innrømmer det også offentlig.
Befalingen om å fare ut av mannen kan man forstå, men hvorfor befalingen: «Ti
stille»? Her dukker det opp et bemerkelsesverdig trekk ved Markusevangeliet: Jesu
krav om å tie med hvem han er. Forskerne kaller det «den messianske hemmeligheten».
Jesu kall om taushet gir mening ut fra de politiske overtonene i tidens messianske
forventninger. Det var farlig å være en messias. Men sammen med kravet om taushet
får vi også umiskjennelige avsløringer av hvem Jesus er. Etter hvert blir det klart
at Jesu identitet ikke kan skjules, og sannheten om hvem han er, blir det sentrale i
evangeliet. Folk trenger ikke bare å vite hvem Jesus er, men også å velge hvordan de
vil reagere på hans komme og hva det betyr for dem.
Når kan det være klokt ikke å legge frem alt vi tror om «sannheten for vår tid»?
Les . Hvordan hjalp Jesus Peters familie, og hva kan vi lære av historien?
Etter synagogegudstjenesten trekker Jesus seg tilbake til Peters hjem sammen med
disiplene (Peter, Andreas, Jakob og Johannes), tydeligvis for å tilbringe resten av
sabbatsdagen med et hyggelig måltid og samvær.
Men det ligger en bekymring i luften: Peters svigermor er syk med feber, og den
gang betydde det at man enten ble frisk eller døde. De forteller Jesus om sykdommen,
og han tar Peters svigermor i hånden og reiser henne opp. Hun begynner
straks å stelle for dem. For et eksempel på prinsippet om at de som Jesus har frelst og
helbredet, vil tjene andre som et resultat av dette!
Hos Markus er det ofte slik at Jesus helbreder ved å berøre den syke (se ; ), men andre ganger nevnes ingen berøring (se ; ; ).
Jesus var ikke ferdig for dagen. Etter solnedgang kom mange til Peters hus for å
bli helbredet, sikkert fordi de hadde sett eller hørt om det som hadde skjedd i synagogen
den dagen. Når Markus ikke forteller leserne at folk ventet med å komme på
grunn av sabbaten, tyder det på at han forventet at leserne kjente til sabbaten. Dette
er et trekk hos Markus som tyder på at leserne hans holdt sabbaten.
Markus forteller at hele byen var samlet foran døren den kvelden (). Det
tok nok litt tid før Jesus fikk hjulpet alle sammen.
«De kom og gikk time etter time, for ingen kunne vite om den store legen ville
være der neste dag. Aldri før hadde Kapernaum opplevd en dag som denne. Luften
var fylt av jubelrop fra dem som var befridd for sine plager. Jesus frydet seg over den
glede han hadde vakt. Når han så lidelsene hos dem som kom til ham, ble han rørt av
medlidenhet, og han frydet seg over at han kunne gi dem helsen og lykken tilbake.
Jesus holdt ikke opp før den siste av de syke var blitt hjulpet. Det var langt på
natt før folkemengden fjernet seg og det ble stille i Simon Peters hjem. Den lange,
begivenhetsrike dagen var slutt, og Jesus søkte hvile. Mens byen sov, og ‘mens det
ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der’.» – Ellen
G. White: Slektenes håp, side 186.
Jesus sto opp før soloppgang og gikk ut til et stille, øde sted for å be. I står
bønn i sentrum for Jesu handling. Alle de andre verbformene i setningen er oppsummerende
– han sto opp, gikk ut og dro (alle i aorist på gresk, som betyr at handlingen
er fullført). Men verbet «å be» står i preteritum, en form som spesielt her brukes for
å uttrykke en prosess som er i gang. Han ba og han fortsatte å be. Teksten legger
også vekt på hvor tidlig Jesus gikk ut, noe som tyder på at tiden i bønn var lang.
I evangeliene møter vi Jesus som en bønnens mann (se ; ; Joh
17). Dette er nok en av de store hemmelighetene bak kraften i Jesu virke.
Les . Hva sier dette om Jesu bønneliv?
Mange kristne har faste bønnetider. Dette er en god vane, men det kan bli bare en
rutine. En måte å bryte ut av en fast form på er å endre tidspunktet for bønn av og
til eller å be lenger enn vanlig iblant. Poenget er å ikke låse seg fast i en slags formel
som aldri kan endres.
Peter og vennene hans ble ikke med til bønnestedet. Kanskje kjente de til stedet,
for de fant ham. Bemerkningen om at alle lette etter Jesus antydet at han burde
følge opp opplevelsen fra dagen før med mer helbredelse og undervisning. Men
Jesus avviser dette og peker på en større oppgave andre steder. «La oss gå videre til
småbyene her omkring, så jeg kan forkynne der også. Det er derfor jeg er kommet.»
().
Hvis Jesus trengte å bruke så mye tid på bønn, hva da med oss og hvor mye tid bør vi bruke på
bønn? Hva sier Jesu eksempel oss?
Les . Hva sier dette om Jesus og samfunnets utstøtte?
Spedalskhet slik det beskrives i dette avsnittet, og i hele GT, betyr ikke bare det som i
dag er kjent som lepra (ekte spedalskhet). Den bibelske betegnelsen kan bedre oversettes
med «fryktet hudsykdom» og kan også omfatte andre hudsykdommer. Lepra kan
ha kommet til det gamle Midtøsten rundt det tredje århundret f.Kr. (se David P. Wright
og Richard N. Jones, «Leprosy», The Anchor Bible Dictionary, bind 4 [New York:
Doubleday, 1992], s. 277–282). Den spedalske i dette avsnittet kan altså ha hatt lepra,
men vi vet ikke nøyaktig hva mannen led av, bare at det var en alvorlig sykdom.
Den spedalske setter sin lit til at Jesus kan rense ham. Ifølge 3 Mos 13 var en spedalsk
rituelt uren og måtte unngå kontakt med andre (se ).
Men Jesus får medynk med mannen og rører ved ham. «Jesus fikk inderlig
medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. ‘Jeg vil’, sa han. ‘Bli ren!’»
(). Handlingen burde ha gjort Jesus uren frem til kvelden, da han skulle
bade for å bli rituelt ren igjen (jf. 3 Mos 13–15). Men Markus er tydelig på at Jesu
berøring av den syke renser ham for spedalskhet. Jesus ble altså ikke uren da han
rørte ved mannen.
Jesus sender mannen til en prest med beskjed om å ofre det offeret Moses påbød
for slike tilfeller i 3 Mos 14. Hos Markus fremstår Jesus som en forsvarer og støttespiller
for det Moses lærte (se ; ; ; ). Dette står
i kontrast til de religiøse lederne, som i avsnittene i , og undergraver
den opprinnelige hensikten med Moses’ lære. Disse detaljene forklarer Jesu befaling
om å bringe mannen til taushet i . Hvis han fortalte at han var blitt
helbredet av Jesus, kunne det påvirke prestens avgjørelse negativt.
Men den rensede spedalske forstår ikke dette, og på tross av Jesu ord sprer han
nyheten vidt og bredt så Jesus ikke kan komme åpent inn i byene og utføre sin gjerning.
Hvordan kan vi unngå å gjøre ting som kan hindre evangeliets utbredelse, uansett hvor
velment det er?
Ellen G. White: «En dag i Kapernaum» og «Tilgitt og helbredet» i Slektenes håp,
side 180–198.
Hvilket bilde tegner Markus 1 av Jesus? Jesus har autoritet til å kalle disiplene, og de
svarer. Han er hellig i motsetning til Satans urene ånder. Det foregår en kamp mellom
det gode og det onde, og Jesus er sterkere enn de onde åndene. Jesus viser medlidenhet
med de syke, hjelper dem og tar på dem når kanskje ingen andre ville ha gjort det.
«I synagogen talte Jesus om det riket han var kommet for å opprette, og om sin
misjon når det gjaldt å sette Satans fanger fri. Plutselig ble han avbrutt av et redselsskrik.
En sinnssyk mann kom farende frem fra folkemengden og ropte: ‘Hva har du
med oss å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem
du er, du Guds Hellige!’
Alt var nå bråk og forvirring. Folks oppmerksomhet ble ledet bort fra Kristus, og
ingen gav akt på det han sa. Nettopp derfor var det at Satan førte sitt offer til synagogen.
Men Jesus truet demonen og sa: ‘Ti stille og far ut av ham!’ Den onde ånden
rev mannen over ende midt iblant dem og for ut av ham, men uten at han ble skadet
… Han som hadde vunnet over Satan i fristelsens ødemark, sto igjen ansikt til ansikt
med sin fiende. Demonen gjorde bruk av all sin makt for å beholde herredømmet
over sitt offer. Å vike tilbake her ville være å la Jesus seire. Det så ut som om den
forpinte mannen måtte miste livet i kampen mot den fienden som hadde ødelagt
hans menneskeverd. Men Jesus talte med myndighet og satte fangen fri.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, side 182–183.
I mellomtiden arbeidet Herren iherdig, han dro fra sted til sted, og nesten hele
tiden var han i kontakt med mange mennesker. Hvordan klarte han å bevare roen?
Det var nok takket være hans bønneliv.
Tenk over hva som kan være en brukbar timeplan for bønn og bibelstudium for
deg. Finn ut hva som fungerer for deg, og bruk tiden til å utvikle en fredfylt ånd,
ledet av Ånden og Guds ord.
Forslag til samtale
Snakk om bønn og hvorfor det er viktig for kristenlivet. Hvilke spørsmål har folk om bønnens
hensikt og virkning?
Snakk om tilfeller når det kan være best å ikke si for mye om sin tro. Når kan det være klokt å gjøre
det, og hvordan kan vi gjøre det uten at det går ut over vitnesbyrdet vårt?
Hvem er de «spedalske» i din kultur i dag? Hvordan kan menigheten nå ut og «røre ved» dem så de
nås med evangeliet?
Far hvilte i flere dager hjemme hos datteren Divya i Nepal. Han var utslitt etter jobbene som
bygningsarbeider og sjaman.
Far fulgte interessert med da syvendedags adventistpastoren i Divyas menighet kom på besøk
og hadde med seg flere av menighetens medlemmer. Han lyttet mens de sang flere sanger om datterens
nye Gud, Jesus.
Så åpnet pastoren en bibel og leste Jesu invitasjon: «Kom til meg, alle dere som strever og
bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (, NKJV). Fars hjerte lengtet etter å
bli kjent med denne guden. Han ønsket hvile. Så leste pastoren : «For så høyt har
Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå
fortapt, men ha evig liv.» Fars hjerte ble rørt. Han hadde aldri hørt om en Gud som hadde gitt sin
eneste Sønn for å frelse menneskeheten. Han innså at det ikke var behov for dyreofringer fordi
Gud hadde sendt sin Sønn som det ultimate offeret for alle tider.
Etter at pastoren hadde gått, ba far Divya om en bibel. Han ville lese de to versene selv. Men
da han lette, fant han dem ikke. Divya fant dem heller ikke, så hun ringte pastoren. Han viste
hvordan man finner versene. Far ble henrykt, og han begynte å lese i Bibelen hver dag. På sabbaten
gikk han i kirken sammen med Divya og kona, som var blitt kurert for sin mystiske sykdom
etter at Divya hadde bedt. Han forsto ingenting i kirken eller i Bibelen. Men han tok med seg
Bibelen da han forlot mor sammen med Divya og dro hjem til en naboby litt senere.
Hjemme gjenopptok han arbeidet som sjaman og bygningsarbeider på dagtid. Om kvelden
leste han i Bibelen. Etter hvert som månedene gikk, forsvant lysten til å tilbe ånder. Han bestemte
seg for å slutte som sjaman. «Livet mitt er annerledes», sa han til innbyggerne i byen. «Jeg har
ikke lyst til å utføre disse ritualene».
Byboerne ble rasende da de fikk vite at far var blitt kristen. De beskyldte ham for å ha forrådt
sine forfedre. Far brydde seg ikke om det. Han var sikker på at han hadde funnet den eneste ene
Gud.
I dag er far og mor aktive syvendedagsadventister. Far, som heter Krishna Lama, er 66 år gammel
og menighetstjener.
«Før trodde jeg at hjemmet mitt var der forfedrene mine bodde», sier han. «Men nå føler jeg at
kirken er hjemmet mitt. Med Jesus har jeg en lys fremtid.»
Denne misjonshistorien illustrerer misjonsmål nr. 2 i Syvendedags Adventistkirkens strategiske
plan «I Will Go»: «Å styrke og diversifisere adventistenes arbeid blant unådde og undernådde
folkegrupper.» Du finner mer informasjon på nettstedet: IWillGo2020.org.