Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten.
Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.» (Mark 2,27–28).
Mark 2,1–3,6 inneholder fem fortellinger som stiller Jesu lære i kontrast til de religiøse
ledernes lære. Historiene følger et mønster der hver fortelling er knyttet til den
foregående med en tematisk parallell. Den siste fortellingen avslutter en sirkel og
knytter an til den første.
Hver og en av historiene sier noe om Jesus, slik det fremgår av uttalelsene i Mark
2,10; Mark 2,17; Mark 2,20; Mark 2,28. Avsnittene for søndag, mandag og tirsdag går dypere inn på disse
fortellingene og Jesu uttalelser i dem.
Vi får også se et eksempel på en fortellerteknikk som evangelisten bruker og som
kan kalles «sandwichfortellinger». Dette fortellermønsteret forekommer minst seks
ganger hos Markus. I hvert tilfelle er det en viktig side ved Jesu natur og hans rolle
som Messias, eller disippelskapets natur, som står i fokus.
Denne uken skal vi lese noen fortellinger om Jesus og se hva vi kan lære av dem.
LesMark 2,1–12. Hva ønsket den lamme seg da han ble ført til Jesus, og hva fikk han?
Mannen var lam, så de fire vennene måtte bære ham til Jesus. Da de hadde brutt
gjennom taket og heist mannen ned til Jesus, sier Mark 2,5 at Jesus så troen deres.
Hvordan kan troen bli synlig? Jo, i handling, og det er vennenes utholdenhet et godt
eksempel på.
Mannens åpenbare behov var fysisk. Men da han kommer til Jesus, snakker Jesus
først om tilgivelse. Mannen sier ikke et ord. Men de religiøse lederne protesterer mot
Jesu ord. De mener at han snakker blasfemisk, baktaler Gud og tilrøver seg Guds
privilegier.
Jesus møter dem på deres hjemmebane idet han bruker den rabbinske argumentasjonsformen
«fra mindre til større»: Én ting er å si at en persons synder er tilgitt,
noe annet er å faktisk få en lam mann til å gå. Hvis Jesus kan få mannen til å gå ved
hjelp av Guds kraft, bekrefter det hans påstand om å kunne tilgi synder.
LesMika 6,6–8. Hvordan forklarer teksten det som skjedde mellom Jesus og lederne?
De religiøse lederne mistet av syne det som betydde noe: rett, barmhjertighet og
ydmykhet overfor Gud. De var så opptatt av å forsvare sin oppfatning av Gud at de
ikke så det Gud gjorde rett for øynene på dem. Ingenting tydet på at de endret oppfatning
om Jesus, selv om han ga dem mer enn nok bevis på at han var fra Gud: ikke
bare ved å vise dem at han kunne lese tankene deres, men også ved å helbrede den
lamme for øynene på dem, og det så de ikke kunne benekte det.
Hvordan kan vi unngå å gå i samme felle som disse folkene: å bli så opphengt i religionens
former at de mistet av syne det som virkelig teller i sann religion (se Jak 1,27)?
LesMark 2,13–22. Hvem var Levi, og hvorfor skulle ikke han kunne bli en av Jesu disipler?
Skatteoppkreverne på Jesu tid var embetsmenn under romerne eller den lokale
myndighet. De var upopulære blant folk i Judea fordi de ofte krevde inn mer enn
nødvendig og gjorde seg rike på sine landsmenns bekostning. I en jødisk kommentar
til religiøs lov, traktaten Tohoroth i Mishna, står det: «Hvis en skatteoppkrever går
inn i et hus, blir alt i huset urent …»
Derfor spør de skriftlærde kritisk: «Hvorfor spiser han sammen med tollere og
syndere?»
Hva svarer Jesus? Han nekter ikke for det, men snur det på hodet og sier at folk
som er syke, trenger lege, ikke de som er friske. Dermed gjør han krav på tittelen
åndelig lege, en som kan helbrede sjeler som er syke av synd. Og bør ikke en lege
oppsøke de syke?
Mark 2,18–22 tar opp et nytt tema. Det er den midterste av de fem fortellingene
som handler om stridigheter. Den forrige hadde handlet om et festmåltid Levi sto
for, men denne historien handler om faste. Den består av spørsmålet om hvorfor Jesu
disipler ikke faster når disiplene til døperen Johannes og fariseerne gjør det. Jesus
svarer med å sammenligne sitt nærvær med en bryllupsfest. Det ville bli et merkelig
bryllup hvis gjestene fastet. Men Jesus forutsier en dag da brudgommen vil bli tatt
fra dem (en hentydning til korset). Da blir det tid nok til å faste.
Jesus gir to illustrasjoner av kontrasten mellom hans og de religiøse ledernes lære
– ukrympet tøy på et gammelt klesplagg og ny vin i gamle skinnsekker. En interessant
måte å skildre kontrasten mellom Kristi og de religiøse ledernes lære på! Det
viser hvor korrupt lærernes lære var blitt. Selv sann religion kan bli til mørke hvis
man ikke passer seg.
Hvem er de som i dag blir sett på som tollerne på Jesu tid? Hvordan kan vi endre syn på dem?
I Mark 2,23–24 anklager fariseerne disiplene for sabbatsbrudd. Ifølge jødisk tradisjon
var 39 slags arbeid forbudt på sabbaten, og fariseerne mente disiplene forbrøt seg.
LesMark 2,23–28. Hvordan imøtegår Jesus anklagene?
Jesus svarer med historien om David som spiste av skuebrødene (1 Sam 21,1–6).
Siden skuebrødene ble fjernet på sabbaten, kan Davids reise ha vært en nødflukt på
sabbaten. Jesus mener at hvis David og mennene hans hadde rett til å spise skuebrødene,
har Jesu disipler rett til å plukke og spise korn.
Jesus sier videre at sabbaten ble til for menneskenes skyld, ikke omvendt, og at
han påstår at han kan si det han sier fordi han er Herren over sabbaten.
LesMark 3,1–6. Hvordan illustrerer historien Jesu poeng om at sabbaten ble til for mennesket?
Igjen er Jesus i strid med de religiøse lederne på grunn av sabbaten (men merk at det
aldri dreier seg om selve sabbatsdagen). De religiøse lederne vil anklage Jesus hvis
han helbreder på sabbaten. Jesus viker ikke tilbake for konfrontasjonen. Han stiller
opp en kontrast mellom det å gjøre godt og det å gjøre vondt, det å redde liv og det
å drepe. Svaret på spørsmålet er åpenbart: Å gjøre godt og redde liv er passende
sabbatsaktiviteter.
Jesus helbreder mannen, men motstanderne blir rasende og begynner å planlegge
hans død. Det ironiske er at de som ville ta Jesus for sabbatsbrudd, brøt sabbaten ved
å planlegge drap.
Hvilke prinsipper for sabbatsfeiring kan du ta med deg fra disse historiene og de utfordringene
vi i vår tid står overfor med å holde sabbaten?
LesMark 3,20–35. Hva er sammenhengen mellom de to historiene som er sammenflettet i dette
avsnittet?
Dette er den første «smørbrød-historien» hos Markus, der en historie begynner og
deretter avbrytes av en annen historie før den første historien fullføres.
Den ytre historien handler om Jesu slektninger som vil ta hånd om ham fordi
de tror han har gått fra forstanden (Mark 3,21). Den indre historien handler om
de skriftlærde fra Jerusalem som anklager Jesus for å stå i ledtog med djevelen.
(Dagens avsnitt fokuserer på den indre historien i Mark 3,22–30).
I Mark 3,22 kommer de skriftlærde med anklagen om at Jesu helbredende kraft
er fra djevelen. Jesus svarer først med et overordnet spørsmål: «Hvordan kan Satan
drive ut Satan?» Det gir ikke mening at Satan skulle motarbeide seg selv. Jesus fortsetter
med å snakke om splittelse i et rike, et hus og Satan selv, og viser hvor absurd
en slik splittelse ville være for deres suksess. Men så snur han på flisa og snakker om
å binde en sterk mann for å plyndre huset hans. I dette siste eksemplet er Jesus tyven
som går inn i Satans hus og binder mørkets fyrste for å befri fangene hans.
LesMark 3,28–30. Hva er den utilgivelige synd, og hva betyr det?
Den utilgivelige synd er å synde mot Den hellige ånd og si at Åndens gjerning er djevelens
gjerning. I Mark 3,30 er grunnen til at Jesus kommer med uttalelsen i Mark
3,28–29 at de skriftlærde sier at han har en uren ånd, mens han i virkeligheten har
Den hellige ånd. Hvis du kaller Den hellige ånds gjerning for djevelens verk, vil du
ikke lytte til Den hellige ånd, for ingen ved sine fulle fem ønsker å følge djevelens
veiledning.
Hvorfor avslører frykten for å ha begått «den utilgivelige synd» at du ikke har begått den?
Hvorfor er frykten i seg selv et bevis for at du ikke har gjort det?
LesMark 3,20–21. Hva fikk Jesu familie til å tro at han var fra vettet?
En anklage om at man er mentalt ute av fatning, er ganske alvorlig. Den kommer
gjerne når en person er en trussel mot sin egen sikkerhet. Jesu familie oppfattet Jesus
slik fordi han ikke tok seg tid til å spise. De satte seg fore å ta hånd om ham, og det
er her den ytre smørbrød-historien avbrytes av den indre historien om de skriftlærde
som anklager Jesus for å stå i ledtog med djevelen.
Det er en merkelig parallell mellom de ytre og indre fortellingene i denne smørbrødhistorien.
Jesu egen familie ser ut til å oppfatte Jesus nesten slik de skriftlærde
gjorde. Familien sier at han er gal. De skriftlærde sier at han står i ledtog med
djevelen.
LesMark 3,31–35. Hva vil familien, og hva svarer han?
Opptrinnet kan fortone seg merkelig. Burde du ikke møte moren din eller andre
familiemedlemmer hvis de kommer for å treffe deg? Problemet var at Jesu familie på
den tiden ikke var i harmoni med Guds vilje. Jesus innså dette, og her omdefinerer
han familiebegrepet. De som gjør Guds vilje, er hans bror, søster og mor. Han er
Guds sønn, og de som retter seg etter Guds vilje, blir hans familie.
Sammen inneholder de to historiene i sandwichfortellingen en dyp ironi. I
den indre fortellingen sier Jesus at et hus som er i strid med seg selv, ikke kan bli
stående. Ved første øyekast ser det ut til at Jesu eget hus, hans familie, er i strid med
seg selv i den ytre fortellingen! Men Jesus løser gåten ved å omdefinere familiebegrepet.
Hans egentlige familie er de som gjør Guds vilje sammen med ham (se Luk
12,53; Luk 14,26).
Mange kristne har blitt satt utenfor av slekt og familie. Det er en tung opplevelse.
Dette avsnittet hos Markus viser at Jesus opplevde det samme. Han forstår hvordan
det er og kan trøste dem som opplever slik smertefull isolasjon.
Ellen G. White: «Tolleren Levi-Matteus» og «Sabbaten – et minne og et tegn» i
Slektenes håp, side 197–211.
«Da Jesus ble spurt om det var tillatt å helbrede på sabbaten, svarte han: ‘Om en av
dere eide en eneste sau og den falt ned i en grøft på sabbaten, vil han ikke da gripe
tak i sauen og dra den opp? Hvor mye mer verdt er ikke et menneske enn en sau! Så
er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten.’ Matt 12,10–12.
Spionene våget ikke å svare Kristus mens folkemengden var til stede. De var
redde for å vikle seg inn i vanskeligheter, for de visste at han hadde talt sannhet. De
ville heller la et menneske lide enn å bryte sine vedtekter. Men de var villige til å
redde et dyr på grunn av tapet eieren ville få hvis de ikke gjorde det. Slik ble det vist
større omsorg for et umælende dyr enn for et menneske som er skapt i Guds bilde.
Dette viser hvordan alle falske religioner virker. De stammer fra menneskets ønske
om å opphøye seg over Gud. Men de ender med å sette mennesket lavere enn et dyr.
Enhver religion som kjemper imot Guds herredømme, fratar mennesket den herlighet
det hadde ved skapelsen, og som det får tilbake i Kristus. All falsk religion lærer
sine tilhengere å være likegyldige overfor menneskelige behov, lidelser og rettigheter.
Evangeliet verdsetter menneskeheten høyt fordi den er kjøpt med Kristi blod. Det lærer
at man skal vise aktelse og medfølelse for menneskers nød og ulykke. Herren sier: ‘Jeg
gjør det slik at mennesker blir sjeldnere enn rent gull, og folk blir mer sjeldne enn gull
fra Ofir.’ Jes 13,12.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 209.
Forslag til samtale
Hvilke strategier eller rutiner hjelper deg og menigheten din å være lydhøre overfor folk som lider i
taushet, som den lamme i Mark 2?
Tenk på hvor forblindet av hat, tradisjon, dogmer og religion generelt de var blitt, de religiøse
lederne som forkastet Jesus slik at selv miraklene hans, som burde ha åpnet sinnet deres for ham,
ikke gjorde det. Hvordan kan vi som folk passe på at dette ikke skjer med oss?
Hvordan kan menigheten din bli en «familie» for dem som kan ha blitt avvist av sine nærmeste på
grunn av sin tro?
Se nærmere på dette med «den utilgivelige synd». Snakk i klassen om hva det er, og hva vi kan for
å unngå den.
Fjorten år gamle Payel forandret seg etter at en 14 år gammel venninne begikk selvmord. Da
hun gikk ut, satt hun stille i et hjørne. Så begynte hun å skrike, skjelve og riste uten noen
åpenbar grunn. Skrekkslagen fortalte hun at hun fikk besøk av noen som lignet på den døde venninnen.
«Bli med meg», sa skikkelsen til henne. «Jeg vil ta deg med meg».
To ganger forsøkte Payel å hoppe ut fra en balkong, men foreldrene stoppet henne.
I desperasjon ringte foreldrene Rustam for å få hjelp. Rustam var en Global Missions pioner
som hadde plantet en menighet i et område i den asiatiske byen der de bodde. Ingen i Payels
familie var kristne, bortsett fra en tante, og hun hadde fortalt foreldrene om Rustam. Rustam
forklarte at Payel ikke så sin døde venninne, men en ond ånd. «Vi må be til Jesus», sa han.
Rustam tok med seg fire menighetsmedlemmer hjem til Payel for å be. Men Payel ville ikke
sitte stille. Hun skrek, kastet hendene opp og ned og trampet med føttene. De besøkende sang
salmer, men hver gang de nevnte Jesu navn, skrek hun: «Slutt! Jeg får ikke puste! Noen kveler
meg!»
Rustam forsto at Payel var besatt. Han åpnet Bibelen og leste om Jesus som drev ut demoner.
Han ba en bønn. Da ble Payel rolig. Hun satte seg ned, snakket og drakk vann. Rustam håpet at
ånden hadde forlatt henne.
Men senere på kvelden ringte tanten hjem til ham. «Payel har begynt å skrike og sier at hun
ser venninnen sin igjen», sa hun.
Rustam ble forvirret. Hva var det som hadde gått galt? Så husket han bibelfortellingen der
Jesu disipler ikke klarte å drive ut en ånd. Da de spurte hvorfor, svarte Jesus: «Slikt går ikke ut
uten ved bønn og faste» (Matteus 17,21, NKJV). Rustam tilkalte flere Global Missions-pionerer,
og de fastet og ba i to dager. Så kom han tilbake til Payels hus sammen med en gruppe der en
syvendedags adventistpastor også var med.
Da Payel så de besøkende, forsøkte hun å flykte. Det måtte fire personer til for å holde henne
nede. Men de klarte ikke å få henne til å tie stille. Hun skrek mens de besøkende sang salmer i 30
minutter. Så falt hun inn i bevisstløshet mens pastoren forkynte om Jesu kraft fra Bibelen. Rustam
sprutet vann i ansiktet hennes til hun våknet. Noen ga henne vann å drikke.
Siden dette besøket har Rustam kommet tilbake for å be sammen med Payel og familien hennes
annenhver uke. Payel har ikke sett vesenet igjen. Hun har blitt seg selv igjen. «Vi var ikke
klare første gangen vi besøkte henne», sier Rustam. «Det var først andre gang vi var klare, for
Jesus lærer oss at ‘slike går ikke ut uten ved bønn og faste’.»
Takk for dine bønner for Global Missions pionerer som, i likhet med Rustam, står overfor store
utfordringer når de planter menigheter blant unådde folkegrupper rundt om i verden. Les mer om
Global Missions pionerer på Adventistmisjonens nettside: am.adventistmission.org/global-mission-pioneers.