Og han sa til dem: «Pass på hva dere hører! For i samme mål som dere selv måler opp
med, skal det også måles opp til dere, og enda mer skal gis dere. For den som har, skal
få. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» (Mark 4,24–25).
Denne uken skal vi se på lignelsene i Markus 4. Markusevangeliet har færrest lignelser
av alle de synoptiske evangeliene (Matteus, Markus og Lukas).
Forskerne har lenge diskutert hvordan Jesu lignelser skal forstås: Hvordan de skal
tolkes, hva de betyr, hvorfor Jesus brukte dem, hva de var ment å avsløre, og hvor
bokstavelig de skulle tas, eller om de var rene allegorier, og så videre.
Vi skal ikke løse alle disse spørsmålene denne uken. I stedet skal vi se på dem og
ved Guds nåde få en forståelse av de poengene Jesus kom med.
Markus 4 har bare fem lignelser – såmannen, lampen, målet, såkornet og sennepsfrøet.
Lignelsen om såmannen tar størst plass. Den kommer først, deretter følger
begrunnelsen for lignelsen og til slutt tolkningen av lignelsen. Dette tretrinnsmønsteret
er fokus for studiet på søndag, mandag og tirsdag. Deretter tar vi for oss
de andre lignelsene onsdag og torsdag.
LesMark 4,1–9. Hva er de ulike jordsmonnene, og hva skjer med såkornet som faller på dem?
Når folk leser Jesu lignelser, har de ofte lyst til å hoppe direkte til tolkningen Jesus
gir. For er ikke poenget å lære bort en åndelig sannhet for kristenlivet? Jo, men noen
ganger forklarer ikke Jesus lignelsen, bortsett fra i korte kommentarer, som «Guds
rike er» eller «Om noen har ører å høre med, så hør».
Derfor bør vi sette ned tempoet og analysere selve fortellingen for å se hvilken
retning de ulike trekkene i fortellingen peker mot. Når vi gjør det med lignelsen
om såmannen, får vi en rekke tanker. Frøet er det samme i alle tilfellene, men det
faller på fire slags jordsmonn. Jordsmonnet har stor betydning for hva som skjer med
såkornet. I stedet for én sammenhengende fortelling, er lignelsen egentlig fire enkelthistorier
som fortelles fullt ut i hver setting. Tiden det tar å fullføre fortellingen,
forlenges for hver fortelling.
Det frøet som faller på veien, blir straks spist av fuglene. «Og da han sådde, falt
noe ved veien, og fuglene kom og tok det» (Mark 4,4).
Frøet som faller på steingrunn, tar noen dager eller uker før det når sitt mislykkede
mål, som blant annet var å bli svidd av solen.
Frøet som faller blant ugress, bruker enda lenger tid på å nå sitt uproduktive mål,
kvalt av torner.
Frøet som faller i god jord, bruker lengst tid av alle, antagelig en hel vekstsesong,
som er det normale for en avling.
Tre av fortellingene handler om nederlag, bare den siste handler om suksess og en
god og rik avling. Lengden på fortellingene, den stadig lengre tiden som hver fortelling
strekker seg over, og det at bare én fortelling handler om suksess, peker mot
faren for å mislykkes, men også resultatet av suksess.
Lignelsen ser ut til å peke på hva det koster å være disippel og risikoen det medfører,
men også den store belønningen ved å følge Jesus.
Hvilke andre åndelige lærdommer kan vi hente fra naturen?
Jesus var ferdig med lignelsen uten å gi noen forklaring. Ifølge teksten (Mark 4,1)
fortalte Jesus lignelsen for en «stor folkemengde». Først senere forklarte han for en
mindre gruppe hva den betydde (Mark 4,10).
LesMark 4,13–20. Hvordan tolket Jesus lignelsen om såmannen?
Jesus tolker lignelsen ved å peke på ting utenfor fortellingen som flere av detaljene i
fortellingen står for. Tolkningen viser at fortellingen er en slags allegori med koblinger
til den virkelige verden, men uten å gi en kobling til hver enkelt detalj.
Jesus sier at såkornet er «ordet». Dette er Guds ord, spesielt slik Jesus forkynte
det. I Jakob 1,21 står det: «Legg da av alt urent og all ondskap, og ta ydmykt imot det
ordet som er plantet i dere, og som har makt til å frelse sjelene deres.»
De ulike jordsmonnene er ulike slags lyttere. Slik Jesus tolker det, hører alle
Ordet, det vil si at alle slags jordsmonn mottar såkorn. Men det mottas forskjellig.
Jorden på stien er hardpakket, og fuglene snapper opp kornet. Jesus knytter dette
til at Satan tar fra oss sannheten. Steinete jord har liten dybde. Jesus forbinder
dette med mennesker med et overfladisk engasjement: De har ikke regnet på hva
det koster å være disippel. Jord med ugress kveler frøet som er sådd i den. Jesus
forklarer at dette står for livets bekymringer og rikdom som kveler Ordet. Men den
gode jorden står for dem som hører Ordet og tar imot det slik at det vokser og gir en
stor avling.
De lengste forklaringene gjelder den steinete jorden og den ugresskledde jorden.
I beskrivelsen av tilhørerne på steingrunn peker Jesus på motsetninger – de tar imot
Ordet med glede, men er kortvarige disipler. Når forfølgelsen kommer, faller de fra.
De som hører Ordet på ugressgrunn, er en kontrast. De faller ikke fra på grunn av
vanskelige tider, men på grunn av gode tider – de er mer opptatt av verdens ting enn
Guds rike. De ser etter hva verden har å by på.
Tenk på ditt eget liv. Er det noen av kjennetegnene ved stien, steingrunnen eller ugresset som
sniker seg inn i din erfaring? Det kan skje ganske umerkelig. Hva kan du gjøre for å endre på
det, om nødvendig?
En overfladisk lesning av disse versene gir inntrykk av at Jesus underviste i lignelser
for å holde utenforstående utenfor. Men dette stemmer ikke med Jesu handlinger
andre steder hos Markus. I Mark 3,5–6 er Jesus bedrøvet over de religiøse ledernes
harde hjerte. I Mark 3,22–30 tar Jesus de skriftlærdes argumenter på alvor og forklarer
i detalj hvorfor de tar feil. I Mark 12,1–12 forstår de religiøse lederne at Jesu
lignelse om vinbøndene handler om dem. Den er egentlig en advarsel om hvor deres
komplott mot ham bærer hen, og hvilke følger det vil få. Hvis han ikke hadde brydd
seg om dem, ville han ikke ha advart dem. Derfor må vi se nærmere på Jesu ord her i
Mark 4 for å få tak i poenget. Jesus omskriver Jesaja 6,9–10.
LesJesaja 6,1–13. Hva skjer med Jesaja her, og hva er budskapet til Israel?
Jesaja ser Gud i et syn i tempelet og blir overveldet av Guds herlighet og egen urenhet.
Gud renser ham og gir ham et rystende budskap. Akkurat som hos Markus er
det i utakt med resten av Jesaja, der det er mye trøst for Guds folk.
I Jes 6 skal budskapet sjokkere folket slik at de vender om fra sin onde ferd. Hos
Markus finner vi nøkkelen til å forstå Jesu ord i Markus 3,35. Skal man forstå Jesu
ord og lære, må man gjøre Guds vilje (Mark 3,35). Dette fører en inn i Jesu familie.
De som alt har bestemt seg for at Jesus er besatt av djevelen, lytter ikke.
Poenget med Jesu sitat fra Jesaja 6 er ikke at Gud stenger mennesker ute, men at
deres forutinntatte meninger og harde hjerte hindrer dem i å ta imot den sannheten
som frelser.
Denne sannheten er det overordnede temaet i lignelsen om såmannen. Alle velger
selv hva slags jord de vil være, om de vil overgi seg til Jesus eller ei. Til syvende og
sist er det vi selv som velger.
LesMark 4,21–23. Hva legger Jesus særlig vekt på i lignelsen om lampen?
På Jesu tid varierte husene i den delen av verden i størrelse og utforming, alt etter
beliggenhet og velstand. Husene kom til å følge et gresk mønster der de ble bygget
rundt en gårdsplass, men med ulik grad av luksus. Det kan også tenkes at Jesus
snakker om bøndenes små hus. Stort eller lite, det handler om prinsippet: En dag vil
sannheten om Jesus bli åpenbart.
Jesus stiller to spørsmål i Mark 4,21. Det første forventer et negativt svar – «Når
en kommer inn med en oljelampe, blir den da satt under et kar eller under sengen?»
Det andre forventer et positivt svar – «Settes ikke lampen på en holder?» Jesus
bruker et absurd, nesten humoristisk bilde for å få frem poenget. Lamper er til for å
gi lys, ellers mister de sin funksjon. I Mark 4,22 forklares lignelsen med henvisning
til hemmeligheter som blir åpenbart. Alle som har fått sin e-post eller datamaskin
hacket, vet at hemmeligheter blir offentlige! Men det Jesus snakker om, er evangeliet.
LesMark 4,24–25. Hvilken lærdom vil Jesus frem til med lignelsen om vektskålen?
Mange steder i verden selges ferskvarer på torget i friluft. Selgerne har gjerne en
vekt for å måle produktet de selger. Det er vanlig at slike selgere legger på litt ekstra
for at kjøperen skal føle seg godt behandlet. Jesus tar opp hvordan gode selgere
behandler kjøpere for å få frem et poeng om åpenhet for sannheten. Er man åpen og
følger lyset, får man enda mer. Men hvis man avviser lyset, vil også det man hadde
før, bli tatt fra en.
Hvordan kan vi bedre lære oss prinsippet om at det målet du bruker, vil bli brukt til å måle opp
for deg? Tenk på det i din omgang med andre.
LesMark 4,26–29. Hva er viktigst i denne lignelsen?
Det meste i Markusevangeliet har paralleller hos enten Matteus eller Lukas, eller
begge. Men ikke denne lignelsen. Den er unik hos Markus. Fokuset i den korte
lignelsen er vekstprosessen. Jesus peker på at det er slik Guds rike fungerer.
Menneskene har en rolle å spille, men den virkelige veksten er Guds verk. Det er
ingen endeløs prosess. Historien får en brå slutt når kornet modnes. Og slik vil Kristi
andre komme brått sette punktum for vår verdens historie.
LesMark 4,30–32. Hva er hovedpoenget i lignelsen om sennepsfrøet?
Lignelsen understreker at noe veldig lite kan vokse og bli noe utrolig stort.
Sennepsfrø måler gjerne 1 til 2 millimeter i diameter. Planten som beskrives her, er
trolig svart sennep (Brassica nigra) med bittesmå frø (over 700 frø per gram). De
er ikke verdens minste, men de er veldig små i forhold til planten de gir opphav til,
som kan bli hele 3 meter høy. Jesus forteller at fugler til og med bygger rede i sennepsplantens
grener. Dette siste er en hentydning både til Salme 104,12 og Daniel
4,10–12. Salme 104 taler om Guds makt da han skapte verden, og Daniel 4 fremstiller
Nebukadnesar som et stort tre som hele verden finner skygge og mat under.
Jesu poeng er at Guds rike, som begynte i det små, skal bli stort og imponerende.
Folk på Jesu tid så kanskje ned på den støvete landeveispredikanten fra Galilea og
disippelflokken hans, men tiden har vist at nåderiket hans fortsetter å vokse over hele
verden.
«Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så
skal enden komme» (Matt 24,14). Tenk på hvordan «kirken» var da Jesus forutsa dette. Hvorfor
er denne bemerkelsesverdige forutsigelsen så trosbekreftende?
Ellen G. White: «En såmann gikk ut for å så» i Ord som lever, side 14–38.
«Sann hellighet er også sann helhet i tjenesten for Gud. Dette er selve vilkåret for et
sant kristenliv. Kristus forlanger en total helligelse, en udelt tjeneste. Han gjør krav
på hjertet, sinnet, sjelen og livsstyrken. Selvet må vi ikke degge for. Den som lever
for seg selv, er ikke noen kristen.
Kjærligheten må være prinsippet for vår handling. Kjærlighet er det grunnleggende
prinsippet for Guds styre i himmelen og på jorden. Den må bli grunnlaget for
den kristnes karakter. Den – og bare den – kan gjøre ham stø. Den – og bare den
– kan sette ham i stand til å stå fast i prøver og fristelser.
Og kjærligheten vil åpenbare seg i offer. Forløsningsplanen ble lagt i selvoppofrelse
– et offer med en bredde, en dybde og en høyde som gjør det grenseløst.
Kristus ga alt for vår skyld. Og de som tar imot Kristus, vil være beredt til å ofre alt
for sin Gjenløsers skyld. Tanken på hans ære og herlighet vil gå foran alt annet.»
– Ellen G. White: Ord som lever, s. 25.
Forslag til samtale
«Kjærligheten må være prinsippet for vår handling. Kjærlighet er det grunnleggende prinsippet
for Guds styre i himmelen og på jorden.» Hvordan åpenbarer korset dette for oss? Hvordan kan vi
gjenspeile slik kjærlighet? Hvorfor må vi det?
Hva ville du ha sagt om noen sa at Jesus fortalte lignelser for å holde utenforstående utenfor?
Hvorfor skulle Jesus, som døde for alle (se 1 Joh 2,2), bevisst holde mennesker utenfor som han
døde for å frelse?
En lampe skal stå i en holder, ikke under et kar (Mark 4,21). Bruk dette på menighetens engasjement
i lokalsamfunnet. Hvordan kan dere løfte lyset høyere?
Tenk på lignelsen om frøet som vokser (Mark 4,26–29). Hvilken rolle spiller vi når det gjelder å få
evangeliets frø til å vokse, og hvilken rolle spiller Gud? Vi spiller selvsagt en rolle, men hvordan kan
vi sørge for å være helt avhengige av Gud? Kan denne avhengigheten være noe av det vi trenger
for å vokse?
Far var ikke bekymret da mor lot seg døpe etter å ha deltatt på syvendedags adventistmøter på
byskolen i Armenia.
Far var heller ikke bekymret da datteren Anush og søsteren hennes begynte å dra på adventistenes
sommerleirer. Han kjørte dem til og med til leiren.
Far var heller ikke bekymret da Anush som 17-årig universitetsstudent bestemte seg for å la
seg døpe og melde seg inn i Adventistkirken.
Men han ble rasende da universitetet ringte og klaget over at Anush skulket undervisningen på
sabbaten. Studenter skulker av ulike grunner, og universitetet hadde ikke noe imot at Anush ville
holde sabbaten. Problemet var at andre studenter holdt sine grunner for seg selv, mens Anush uten
blygsel annonserte sitt fravær som et spørsmål om religionsfrihet.
«Hvis hun ikke vil gå på forelesning, trenger hun ikke å gå på forelesning», sa en universitetsadministrator
til far. «Men hvorfor må hun gjøre et stort nummer ut av det? Hun skader universitetets
omdømme.»
Faren var forferdet. Han følte at datterens tro satte familien i et dårlig lys. Han irettesatte
henne da hun kom hjem.
«Hvorfor var du nødt til å kunngjøre det på universitetet?» sa han. «Hvis det er slik det skal
være, forbyr jeg deg å gå i kirken».
Han forbød henne også å bli døpt.
«Det er mitt ansvar å beskytte deg», sa han. «Når du blir eldre, kan du ta dine egne avgjørelser.
Men akkurat nå er det jeg som er din verge».
Anush protesterte ikke. Armenia er i stor grad et patriarkalsk samfunn der fars ord er lov. Men
hun lurte på hvor grensen gikk mellom det fjerde og det femte budet. Kunne hun gå i kirken og
samtidig ære far? Hun hadde bestemt seg for å bli døpt, men var redd for at far ville forby mor å
gå i kirken hvis hun insisterte. Mor foreslo at Anush skulle vente. Hun fant støtte for en utsettelse
i 4 Mos 30,3–5, der det står at hvis en datter avgir et løfte mens hun bor i farens hus, og
faren godkjenner det, godtar Gud det. Men hvis datteren avgir et løfte som faren opphever, løser
Gud datteren fra løftet.
«Jeg tror Gud støtter beslutningen om å vente med å bli døpt», sa mor.
Anush ventet. Det ble fire vanskelige år på universitetet. Hun trodde at far var en god mann
som bare ville henne det beste. Men hun lengtet også etter å gå i kirken og bli døpt. Hun fant
glede i dåpen til en klassevenninne, en kvinne som hadde lært om sabbaten da hun nektet å studere
på den dagen. Klassekameraten ble Anush sin første sjel for Kristus.
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for
familier som Anush sin, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med dine
offergaver. Neste uke: Far ombestemmer seg om Anush sin dåp.