Men Jesus ga ham ikke lov til det. Han sa: «Gå hjem til dine og fortell dem alt det
Herren har gjort for deg, og hvordan han har forbarmet seg over deg.» (Mark 5,19).
Jesu virke var for en stor del konsentrert om Galilea, spesielt på og rundt
Genesaretsjøen, som er cirka 21 km lang og 13 km bred. Det er den største vannmassen
der omkring, og den var midtpunktet i livet for dem som bodde i nærheten.
Markus 4 ender med at Jesus og disiplene krysser Genesaretsjøen. Det blåser
opp til storm, og Jesus stiller stormen ved å snakke til vinden og bølgene. Markus
6 ender med et lignende opptrinn, men denne gangen går Jesus disiplene i møte
på vannet. Mellom disse scenene på vannet finner vi en rekke mirakler som Jesus
utførte på land, og disiplenes første misjonsvirksomhet. Disse fortellingene er
temaet for denne uken.
Disse dramatiske fortellingene avslører hvem Jesus er. Det er han som kan stille
en storm, helbrede en som er besatt av en ond ånd, lege en kvinne som bare rører ved
klærne hans, vekke opp en død jente, forkynne på hjemstedet sitt, sende disiplene
ut på forkynneroppdrag, mette 5000 med noen få brød og fisker og gå på vannet –
maktdemonstrasjoner som fører disiplene nærmere en forståelse av at han er Guds
Sønn.
LesMark 4,35–41. Hva skjer, og hva kan det si oss om hvem Jesus er?
I begynnelsen av Markus 4 går Jesus ut i en båt for å undervise folkemengden på
land. I Mark 4,10–12 ser det ut til at han kan ha gått ut av båten og snakket med
disiplene alene. Etter en lang dags undervisning tar disiplene Jesus med seg i båten
«som han var», med andre ord veldig trøtt. Han sovner straks på puten som ligger
bak i båten. Det blåser opp til storm, og båten holder på å synke da disiplene vekker
ham. Jesus sier at vinden og bølgene skal legge seg. En stor ro faller over sjøen.
Disiplene blir rimelig nok skremt av denne åpenbaringen av Guds makt.
LesSalme 104,1–9. Kan bildet av Jahve her sammenlignes med da Kristus stilte stormen?
Fortellingen i Markus 4,35–41 passer inn i et vanlig bibelsk mønster, nemlig en
«teofani» – når Gud eller en av hans engler viser seg. Fem kjennetegn går igjen i
slike hendelser:
åpenbaring av guddommelig makt,
menneskers frykt,
befalingen «Frykt ikke»,
budskapet som Gud eller engelen kom med, og
menneskers respons på åpenbaringen.
Fire av de fem er med i denne fortellingen –
det at stormen legger seg er uttrykk for guddommelig makt, mens disiplenes frykt
er den menneskelige frykten. Spørsmålet «Hvorfor er dere så redde?» er «Frykt
ikke». Disiplenes spørsmål «Hvem er han?» er den menneskelige responsen. Det
som mangler, er åpenbaringens ord. Denne manglende detaljen spiller inn i temaet
åpenbaring/hemmelighold som går igjen i boken, der sannheten om Jesus kommer
frem. Her er det disiplenes spørsmål: «Hvem er han? Både vind og sjø adlyder ham!»
som presser leseren til å fylle ut svaret på de manglende åpenbaringsordene – han er
Guds Sønn, Herren selv.
Tenk på Guds kraft. Hvordan kan du lære å støtte deg til denne kraften og stole på den i alle
livets forhold?
LesMark 5,1–20. Hva kan vi lære om den store konflikten ut fra denne beretningen, og hva lærer
vi om Jesu makt?
Hvis opplevelsen på innsjøen natten før var uforglemmelig, var ankomsten til
Gerasener-landet neste morgen minst like imponerende. Historien til den besatte
mannen er fortalt i hjerteskjærende detalj. Han rev seg løs fra all tvang, bodde i
gravene og skar seg selv med steiner. «Ingen klarte å rå med ham» (Mark 5,4) – og
så møtte han Jesus.
Mannen stormet mot Jesus – ikke et ord om disiplene (de stakk nok av). Da
mannen nærmet seg Jesus, kastet han seg ned foran ham. Ordene «kastet seg
ned» oversetter det greske verbet proskyneō, som gjerne oversettes med «tilbe».
Det virker som om mannen skjønte at Jesus kunne hjelpe ham. Men da han åpnet
munnen, ropte demonene inni ham til Jesus, som kunne høre mannens stille bønn
om hjelp over demonenes rop. Da de ba om å få slippe inn i en flokk griser, gikk
Jesus med på det. Hele flokken på cirka to tusen dyr styrtet ned skråningen og
druknet. Det ble en økonomisk katastrofe for eierne.
Det som er interessant er at demonene visste nøyaktig hvem Jesus var, og de
visste også at de sto maktesløse overfor ham. Derfor «tryglet» de ham to ganger
(Mark 5,10; Mark 5,12) om å føye dem. De visste at han hadde makt over dem.
Historien har to vesentlige kjennetegn. For det første er den full av slikt som er
urent eller seremonielt urent etter gammeltestamentlig lov. Graver og døde var urene
(4 Mos 19,11; 4 Mos 19,16). Blødning gjorde en uren (3 Mos 15). Griser var urene (3 Mos 11,7).
Men over all denne oppramsingen av urenhet står kampen frem og tilbake mellom
gode og onde krefter. Jesus driver ut de onde åndene (to poeng til Jesus), demonene
dreper grisene (to poeng til Satan). Innbyggerne ber Jesus om å dra (to poeng til
Satan), men Jesus sender mannen som ble helbredet tilbake som sitt vitne (tre poeng
til Jesus). På mange måter var denne mannen en helt usannsynlig misjonær, men han
hadde da absolutt en historie å fortelle.
Hva sier denne historien om Jesu kraft til å hjelpe deg med det du sliter med?
LesMark 5,21–24. Hvilke trekk ved Jairus skiller seg spesielt ut?
Religiøse ledere som Jairus pleide ikke å være venner med Jesus (se Mark 1,22;
Mark 3,2; Mark 3,6; Luk 13,14). Derfor er det sannsynlig at han er desperat. Fortvilelsen
kommer til uttrykk ved at han faller på kne for Jesus. Alle foreldre forstår ham –
datteren ligger for døden. Men han har tiltro til at Jesus kan hjelpe. Uten et ord blir
Jesus med faren hjem.
LesMark 5,25–34. Hva forstyrrer ferden mot Jairus’ hus?
Med ett skifter historien til en annen scene – en kvinne som har vært syk i tolv forferdelige
år. Fortellingen om Jairus og kvinnen er den andre smørbrødhistorien hos
Markus (se Mark 3,20–35 i 3. studium). Her kommer de to kontrastpersonene Jairus
og kvinnen til Jesus for å få hjelp.
Kvinnen kommer til Jesus bakfra og rører ved klærne hans. Hun blir straks frisk.
Men Jesus stopper og spør: «Hvem rørte ved klærne mine?»
Hun som hadde vært så syk, ble plutselig frisk. Likevel fryktet hun at Jesus var
sint etter det inntrufne. Følelsene ble satt i sving. Men Jesus ville helbrede, ikke bare
kroppen, men også sjelen hennes.
Tilbake til Jairus (se Mark 5,35–43). Det var også en stor emosjonell opplevelse
for synagogeforstanderen. Jesus lot ingen andre enn Peter, Jakob og Johannes bli
med ham og foreldrene. Jesus sier at jenta ikke er død, men at hun sover. Han sender
alle de sørgende ut og går inn på rommet der den døde ligger. Han griper hånden
hennes og sier: «Talitha koum». Markus oversetter det med «Lille jente, jeg sier deg:
Stå opp!». Ordet talitha betyr egentlig «lam» og var et vanlig kjælenavn for et barn i
hjemmet. Befalingen om å holde ting hemmelig er en del av temaet åpenbaring/hemmelighold
som løper som en rød tråd gjennom Markus og peker mot hvem Jesus er,
og at han til syvende og sist ikke kan forbli skjult.
LesMark 6,1–6. Hvorfor ble Jesus avvist på hjemstedet sitt?
Når en person fra en liten by blir populær, pleier folk der hjemme å nyte oppmerksomheten.
Men ikke i Nasaret. De ble fornærmet og overrasket over Jesu suksess
som lærer og helbreder. De hadde vondt for å godta at han gikk fra å være håndverker
til å bli lærer. Det kan også ha vært en viss motvilje mot at han utførte de fleste
miraklene i Kapernaum (se Luk 4,23). Og han hadde allerede hatt en uoverensstemmelse
med familien sin (Mark 3,31–35).
LesMark 6,7–30. Hvordan står de tolv apostlenes oppdrag i kontrast til halshuggingen av døperen
Johannes?
Dette er den tredje smørbrødhistorien hos Markus (se studium 3). Apostlenes oppdrag
med å bringe budskapet om Jesus ut overalt står i kontrast til at døperen ble
fengslet og brakt til taushet. Disiplene får beskjed om å ha lite bagasje og støtte seg
til andre. Strategien gjør faktisk misjonærene avhengige av menneskene de arbeider
for, og det knytter dem til dem som trenger budskapet.
Men døperen hadde ikke slike bånd til Herodes og familien hans. Johannes’ død
beskriver i detalj hvordan Herodias utnytter Herodes’ tvil og begjær. Hennes datter
bidrar til den skandaløse planen med sin anmodning om å få døperens hode på et fat.
Døperens klare røst forstummer samtidig med at apostlene forkynner omvendelse
slik døperen hadde gjort. Johannes’ død blir en forsmak på Jesu død. Johannes blir
drept, begravet og meldt oppreist fra de døde (Mark 6,14–16; Mark 6,29), slik Jesus skulle bli
det (Mark 15 og 16). De parallelle historiene peker mot en kommende krise for Jesus
og følgesvennene hans.
Har du blitt avvist slik Jesus ble det eller gjennomlevd en krise som var vanskelig å forstå? Hva
har du lært av disse opplevelsene som kanskje kan være til hjelp en annen gang?
LesMark 6,34–52. Hvilket problem sto Jesus og disiplene overfor, og hvordan ble det løst?
Da disiplene kommer tilbake fra oppdraget sitt, blir de med Jesus til et fjerntliggende
område på østsiden av Genesaretsjøen for å hvile. Men en stor folkemengde på 5000
mennesker kommer dem i forkjøpet. Jesus ser at de er som sauer uten gjeter. Han
underviser dem hele dagen.
Om kvelden vil disiplene at de skal sende folkemengden bort for å skaffe mat,
men Jesus ber dem gi folket mat. Dialogen som følger (Mark 6,35–38) viser at disiplene
tenker på menneskelig vis om hvordan problemet kan løses. Men Jesus løser
problemet med et mirakel ved å mette den store folkemengden med bare fem brød og
to fisker.
Det som kjennetegner denne historien, er at den spiller på Jesu samtids populære
forestilling om Messias. Man forventet at Messias skulle befri Israel fra sine fiender
og skape rettferd og fred. Et stort antall menn i en ørken ville ha militære overtoner
av opprør (jf. Joh 6,14–15; Apg 21,38).
Denne tanken styrkes av Jesu omtale av folket som «sauer uten gjeter», et delvis
sitat fra 4 Mos 27,17, der Moses ber Gud om å utnevne en leder for Israel etter ham.
Denne formuleringen om en hyrde for Guds folk dukker opp andre steder i GT, ofte
i forbindelse med at Israel mangler en leder eller konge (jf. 1 Kong 22,17; 2 Krøn
18,16; Esek 34,5–6).
Men Jesus innfrir ikke forventningen. I stedet sender han disiplene bort og tar
avskjed med folkemengden. Og hva gjør han i stedet for å lede et opprør mot Roma?
Han trekker seg tilbake til et fjell for å be – ikke det folk hadde forventet.
I stedet for det populære bildet av Messias som en konge som befrir Israel, vil han
befri mennesker fra syndens trelldom. Når han går på vannet, viser han at han er
Herre over naturen. Men han har ikke kommet for å herske, han skal gi sitt liv som
løsepenge for mange (Mark 10,45).
Hva kan denne historien si oss om hvorfor det er viktig å forstå profetiene rett? Hvis en feil
forståelse av Kristi første komme førte til katastrofe for noen, hvor mye mer kan ikke en feil
forståelse gjøre det samme for noen når det gjelder hans andre komme?
Ellen G. White: «Makt over storm og demoner» og «Gnisten som utløser guddomsmakt» side 247–259 i Slektenes håp.
«De som blir opplært av Gud, bør ikke leve på verdslig vis og følge verdens skikker
og praksis. Enhver trenger en personlig erfaring når det gjelder å oppnå kunnskap
om Guds vilje. Hver enkelt må høre ham tale til hjertet. Når alle andre stemmer tier,
og vi venter i stillhet, vil sjelens taushet gjøre at Guds stemme høres desto klarere.
Han sier til oss: ‘Stans og innse at jeg er Gud!’ Sal 46,11. Bare hos ham kan vi finne
sann hvile. Dette er den virkningsfulle forberedelse til all gjerning for Gud. Midt i
den travel mengden og det stress som livets intense aktiviteter fører med seg, vil det
menneske som er blitt fornyet på denne måten, være omgitt av en atmosfære av lys
og fred. Livet vil bli som en deilig duft og åpenbare en guddommelig kraft som vil
påvirke andre mennesker.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 271.
«Misnøyde tenkte de: Hvorfor kunne ikke Jesus gi helse, styrke og rikdom til hele
folket, all den stund han hadde utført så mange undere som de selv hadde vært vitne
til. Hvorfor kunne han ikke fri dem fra undertrykkerne og gi dem makt og ære?
Her var et mysterium de ikke kunne fatte: Han sa at han var den som Gud skulle
sende, og likevel avslo han å være Israels konge. Avslaget ble mistolket. Mange gikk
ut fra at han ikke våget å hevde sine krav fordi han var usikker på om han virkelig
hadde et oppdrag fra Gud. Slik åpnet de opp for vantro, og det Satan hadde sådd, bar
frukt etter sitt slag, med misforståelser og frafall.» – Slektenes håp, s. 286–287.
Forslag til samtale
Hva ville du svare hvis noen spurte deg hva Jesus har satt deg fri fra?
Snakk om hvorfor Gud iblant tillater at en god person som døperen Johannes blir kastet i fengsel
og henrettet. Hvilken trøst eller hvilket håp kan vi finne tross disse vanskelige tingene?
Hva kan en menighet med få ressurser lære av bespisningen av de 5000?
Sammenlign dagens populære syn på Jesus med bildet av ham i Mark 5 og Mark 6: Hva med dem som
bruker Jesus til å søke politisk makt og herske over andre?
Som universitetsstudent fikk Anush mange ganger høre: «Når du er ferdig med studiene, sørger
vi for jobb til deg». Men da hun ble ferdig med studiene, var det ingen som tilbød henne jobb.
Faren var dypt bekymret. I Armenia hjelper fedre ofte barna sine med å få jobb. Noen fedre
bestikker til og med bedrifter for at de skal ansette barna deres. Men far ga ingen bestikkelser, og
Anush var uten jobb i byen sin i Armenia.
Så fikk hun høre om en tverrkirkelig misjonsorganisasjon fra USA som søkte etter en armensk
oversetter. Jobben var lavt lønnet og krevde at hun flyttet midlertidig til en nærliggende by,
Vanadzor. Hun ba far om tillatelse til å jobbe som oversetter. Armenia er i stor grad et patriarkalsk
samfunn der fedre blir konsultert i mange avgjørelser. Far mente at det å jobbe med amerikanere
ville være en god mulighet for Anush. «Ja, du kan begynne», sa han.
Anush fikk jobben. Hun var lykkelig. Fire år tidligere hadde far forbudt henne å gå i kirken
og la seg døpe. Nå leste hun Bibelen, delte Jesus med andre – og fikk betalt for det! Mens hun
jobbet, vokste det frem et ønske i hjertet hennes om å bli misjonær. Da jobben tok slutt, dro hun
hjem og lurte på hvordan hun kunne oppfylle drømmen sin.
Etter å ha bedt og fastet i tre dager, leste hun i 2. Mosebok at Gud ba Moses ved den brennende
busken om å be Farao om å la folket hans dra for å tjene ham. Hun følte det som om Gud
sa til henne: «Gå og spør far om å få lov til å tjene meg».
Hun gikk til far. «Vil du tillate meg å studere for å bli misjonær i et annet land?» spurte hun.
«Nei», sa han.
Neste morgen leste Anush i 2. Mosebok at Farao avviste Moses’ forespørsel, men Gud sendte
Moses tilbake og sa: «Gå og snakk med Farao».
Hun gikk til far. «Kan jeg få lov til å studere på et misjonærprogram for å tjene Gud?» spurte
hun. «Nei», sa han.
Hun fortsatte å lese 2. Mosebok. Igjen og igjen sendte Gud Moses for å snakke med Farao.
Hver gang Moses snakket med Farao, snakket Anush med far. Far ble opprørt. En dag eksploderte
han. «Kan du ikke bare gå til den lokale kirken og la deg døpe og glemme alt om å bli misjonær i
et annet land?» utbrøt han.
Anush var forvirret. Hun hadde ikke forventet en slik reaksjon. Hun bestemte seg for å gå
i kirken. Hun dro til en nærliggende by der en adventistkirke holdt evangeliserende møter. Da
predikanten spurte hvem som ønsket å bli døpt, reiste hun seg.
«Er du sikker?» spurte predikanten. «Hva med faren din?»
Alle kjente historien hennes. «Far synes det er greit at jeg tar denne avgjørelsen», sa Anush.
Far stoppet ikke dåpen. Anush senket seg under vannet med glede.
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for familier
som Anush sin familie, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med
dine offergaver. Neste uke: Anush satser på å invitere far inn i menigheten.