Ikke noe av det som kommer inn i mennesket utenfra, kan gjøre det urent. Nei, det er
det som går ut fra mennesket, som gjør mennesket urent. (Mark 7,15).
Denne uken ser vi på Markus 7 og første del av Markus 8. I begynnelsen av Markus
7 skaper Jesus brudulje når han avviser religiøse tradisjoner. Men måten han gjør
det på, er svært relevant for dagens kristenliv. Deretter stiller han en gåte som åpner
døren til en sann forståelse av hva tro er.
Etter dette drar han til Tyrus og Sidon og møter en unik kvinne: Hun er den
eneste i evangeliene som vinner en diskusjon med Jesus! Møtet er uvanlig, og under
det ligger det en hemmelig kommunikasjon som kvinnen har fanget opp, og takket
være hennes tro innvilget Jesus hennes anmodning.
Med en annen helbredelse avslører Markus 7 den viktige sannheten at selv om
mirakler kan være aldri så imponerende, kommer de ofte til kort når det gjelder å
åpne hjerter for sannheten. For hva hjalp miraklene de religiøse lederne som ville
avvise Jesus?
I Markus 8 ser vi på brødets betydning som symbol på lære og tradisjon. Disse
fortellingene inneholder mye lærdom om meningen med og utøvelsen av det religiøse
liv.
LesMark 7,1–13. Hvilke sannheter trekkes frem her?
Man kan forestille seg at barn lærer om dette avsnittet i sabbatsskolen og kommer
hjem og forteller foreldrene sine at de ikke behøver å vaske hendene før de spiser, for
Jesus har sagt det! Men dette handler ikke om hygiene.
På Jesu tid var mange svært opptatt av rituell renhet. I tiden mellom GT og NT
spredte tanken om å vaske hendene for å bevare rituell renhet seg til vanlige folk,
selv om det fra først av bare gjaldt prestene (2 Mos 30,17–21). Det er derfor de religiøse
lederne klager til Jesus over disiplene hans.
Jesus svarer ikke rett ut. I stedet gir han et todelt svar. Først siterer han Jesajas ord
om en nasjon som ærer Gud med ord, men har et hjerte som er langt borte fra ham
(Jes 29,13). Sitatet fortsetter med en fordømmelse av det å erstatte Guds befalinger
med menneskers tradisjoner.
Den andre delen av Jesu svar spinner videre på Jesaja-sitatet. Han viser til Guds
befaling om å ære sine foreldre (2 Mos 20,12), det vil si å ta vare på dem når de blir
gamle, og setter dette opp mot en religiøs tradisjon der man kan innvie noe til Gud
(en gave, korban) og bruke det selv mens man nekter å gi det til gamle foreldre i nød.
Man kan tenke seg møtet: «Jeg er så lei meg, far. Jeg skulle så gjerne ha hjulpet deg,
men jeg har gitt pengene til tempelet.»
Slikt hykleri går Jesus hardt ut mot. De har satt sine tradisjoner over Guds ord, og
dermed har de syndet.
Så hva var svaret på fariseernes spørsmål? Jesu svar tyder på at han ikke lar seg
overbevise av deres insistering på at renselse av hender er nødvendig for å være i
pakt med Guds vilje. Han støtter lovens bud i møte med menneskers tradisjoner. (Se
også Mark 1,44; Mark 7,10–13; Mark 10,3–8; Mark 12,26; Mark 12,29–31).
Kan det tenkes at også vi har «tradisjoner» som går mot Guds lovs prinsipper? Hva kan det i så
fall være?
Jesu ord her har vært en gåte for mange som har fundert over sammenhengen med
læren i 3 Mos 11 om ren og uren mat. Avskaffer Jesus et slikt skille? Tar adventistene
feil når de lærer at medlemmer som spiser kjøtt, skal holde seg til kjøtt fra listen over
rene dyr?
For det første ville det være merkelig om Jesus plutselig skulle forkaste Moses’
regler i Mark 7,14–19 når han nettopp hadde forsvart Moses mot tradisjonen i Mark
7,6–13. For det andre har den tradisjonen fariseerne forfekter, ikke hjemmel i GT,
men det har matlovene. For det tredje betyr det Markus 7,19 sier om at Jesus renser
all mat, ikke at matlovene er opphevet, men at fariseernes tradisjon om kontaktsmitte
er ugyldig. Dette er for eksempel tanken om at hvis man kunne bli uren av
kontakt med hedninger, kunne man også bli uren av kontakt med mat de hadde rørt
ved.
I Markus 7,19 sier Jesus at maten ikke går inn i hjertet, men ned i magen og så ut
gjennom tarmen. Men i 7,21–23 påpeker han at det onde kommer fra hjertet, fra
selve kjernen av den vi er. Han legger frem en liste over laster som starter med onde
tanker, men ender i onde handlinger.
Når henvisningen til det femte budet i Markus 7,10 tas med i listen over laster,
er alle budene i dekalogens andre tabell med. I Markus 7,7 viser Jesus dessuten til
fåfengt tilbedelse, brudd på det som er kjernen i de fire første budene. Jesus forsvarer
altså Guds lov i hele avsnittet.
Du kan ha den rette teologien, men hvem har ditt hjerte?
LesMark 7,24–30. Hvilke viktige lærdommer finner vi her?
Etter det vanskelige avsnittet i gårdagens avsnitt reiser også dette avsnittet noen
spørsmål. Hvorfor reagerer Jesus så sterkt på denne kvinnen og kaller henne en
hund?
Han sier det ikke rett ut, men to ting i svaret gir oss en pekepinn om hva han
vil lære oss. I Mark 7,27 sier han at barna bør få mat «først». Hvis det finnes et
«først», er det logisk at det også må finnes et «andre». Det andre er at Jesus bruker
en diminutivform av ordet hund som ikke betyr valp, men snarere hund som får
være i huset, i motsetning til gatehunder. Kvinnen plukker opp disse to signalene i
sitt svar til Jesus, og det forklarer hennes reaksjon.
Hun går rett på sak og svarer: «Herre … selv hundene under bordet spiser jo
smulene etter barna» (Mark 7,28).
Hvordan kom hun på et slikt svar? Jo visst, kjærligheten til datteren drev henne.
Men Jesus hadde også oppmuntret henne. Han hadde sagt «først» og antydet dermed
at det kunne finnes et «andre». Dessuten antydet han at hun var en hund under
bordet. Slik hunden befant seg under bordet i huset, befant hun seg ved Jesu føtter og
ba for datteren sin. Hun gjorde altså krav på hundens rett til den maten som falt på
gulvet.
Kvinnens reaksjon viser hennes tro. Når hun kalte det store miraklet med å helbrede
datteren på avstand for en «smule», tydet det både på at Jesu kraft var stor (hvis et slikt
mirakel var en smule, hva ville da et helt brød være?) og at det bare var en bagatell for
ham å gi henne det hun ba om. Jesus ble rørt og ga henne det hun ba om.
«Ved sin handlemåte overfor henne har han vist at denne personen som Israels
folk betraktet som utstøtt, ikke lenger er en fremmed. Hun er medlem av Guds
familie. Som barn har hun rett til å få del i sin Fars gaver.» – Ellen G. White: Slektenes
håp, s. 303.
Hvorfor er fordom mot andre raser og nasjonaliteter i strid med Jesu lære? Hvordan kan vi bli fri
for dette ondet?
LesMark 7,31–37. Hvem ble ført til Jesus, og hva gjorde Jesus for ham?
Jesus tok ingen snarvei til Galilea fra området rundt Tyrus og Sidon. Det ser ut som
han dro nordover fra området ved Tyrus, opp gjennom Sidon-regionen, deretter innover
i landet og ned gjennom området nordøst for Genesaretsjøen for til slutt å ende
opp ved selve sjøen. Omveien ga ham sikkert ekstra tid til å undervise disiplene.
Teksten sier ikke hvem som kom til Jesus med mannen, men problemet var tydelig
nok – han kunne ikke høre og hadde vanskelig for å snakke. Hørselstap isolerer
mennesker fra omgivelsene, og alvorlig døvhet kan gjøre det vanskelig å lære å
snakke. Mannen kan ha hatt problemet lenge.
Jesus forstår situasjonen og tar mannen til side alene. Han helbreder mannen på
en merkelig måte. Han stikker fingrene i mannens ører, spytter, rører ved tungen
hans og sukker. Jesus rører ved de delene av mannen som han vil helbrede, men
hvorfor sukker han? Han sukket «ved tanken på de ører som ikke ville åpne seg for
sannheten og de tungene som nektet å anerkjenne ham.» – Ellen G. White: Slektenes
håp, s. 304.
Jesus ga mannen hørselen tilbake og satte ham i stand til å snakke tydelig. Hans
sukk viser hvilke grenser Gud har satt for seg selv når det gjelder menneskets frie
valg. Han tvinger ikke viljen. Alle kan velge hvem de vil skal lede deres liv – livets
eller mørkets fyrste. Jesus kunne åpne døve ører, men ville ikke tvinge de vantro til
å anerkjenne ham som Messias.
Den korte historien viser også hva Gud kan gjøre for dem som frivillig vender
seg til ham. Kanskje har du nølt med å dele din tro og vært usikker på hva du skal si.
Dette miraklet er en oppmuntring om at Herren Jesus kan åpne ørene dine slik at du
blir lydhør for andres behov og kan komme med ord som kan hjelpe dem på veien
videre.
Hva gjør du med de gavene du har fått til å høre og tale?
LesMark 8,11–13. Hva gjorde fariseerne som skuffet Jesus?
Hvorfor ikke vise sin guddomskraft og overbevise tvilerne? Problemet går tilbake til
slutten av Markus 3, der Jesus snakker om synden mot Den hellige ånd. Hvis ørene
og øynene er lukket, blir man ikke overbevist av et nytt mirakel, ikke engang et tegn
fra himmelen. Det blir bare avfeid som alt annet. Selv et mirakel er ikke nok til å
overbevise den som ikke vil tro.
LesMark 8,14–21. Hva hadde disiplene glemt, og hva var Jesu poeng?
Jesus benytter anledningen til å advare disiplene mot fariseernes og Herodes’ «surdeig»
(Mark 8,15), det vil si deres lære (jf. Matt 16,12).
Men disiplene misforstår og tror han mener at de ikke skal kjøpe brød. Som
vanlig når disiplene misforstår, rettleder Jesus dem. Han stiller en rekke spørsmål
der de første er retoriske og uttrykker skuffelse over at de ikke har forstått oppdraget
hans. Ordene minner om det han sier i Mark 4,10–12 om utenforstående som ikke
forstår. Det skal vekke disiplene fra deres åndelige sløvhet.
I Mark 8,19–20 stiller han enkle spørsmål om hvor mange kurver med matrester
de hadde samlet inn etter at han hadde mettet de 5000 (Mark 6,30–44) og de 4000
(Mark 8,1–10), for å vise at de burde ha forstått at små ressurser ikke kan stoppe
Guds Messias. Det siste spørsmålet i Mark 8,21 er også retorisk: «Forstår dere ennå
ikke?» Se bare på alt de allerede har sett og opplevd sammen med Jesus.
Hvordan kan vi bli mer åpne for Guds virkelighet og kjærlighet? Tenk på alle bevisene vi har fått
for Gud og hans kjærlighet. Men hvorfor er det så lett å tvile?
Ellen G. White: «Menneskebud og Guds bud», «Evangeliet fjerner grenser» og
«Krav om tegn» i Slektenes håp, side 295–308.
«Denne lumske, bedragerske synden er også utbredt blant Herrens etterfølgere i
våre dager. Vår tjeneste for Kristus og vår omgang med hverandre skjemmes ofte
av et hemmelig ønske om å fremme oss selv. Det er fort gjort å klappe seg selv på
skulderen og lengte etter andres bifall. Det er kjærligheten til selvet, ønsket om en
lettere vei enn den Gud har pekt ut, som gjør at vi erstatter Guds bud med menneskers
teorier og tradisjoner. Jesus formante sine egne med ordene: ‘Ta dere i vare for
fariseernes surdeig!’
Kristi religion er oppriktigheten selv. Nidkjærhet for Guds ære er det motivet som
Den hellige ånd gir oss, og det er bare Den hellige ånd som kan plante dette i sinnet.
Guds kraft er det eneste som kan fordrive egenkjærligheten og hykleriet. Denne forandringen
er tegnet på at Gud arbeider med oss. Når den troen vi mottar, tilintetgjør
egoisme og hykleri og får oss til å søke Guds ære og ikke vår egen, da kan vi vite
at den er ekte. ‘Far, la ditt navn bli herliggjort!’ (Joh 12,28). Dette var grunntonen i
Kristi liv. Hvis vi følger ham, vil dette være grunntonen i vårt liv. Han pålegger oss å
‘leve slik Jesus levde’. ‘På dette vet vi at vi kjenner ham: at vi holder hans bud.’ 1 Joh
2,6; 1 Joh 2,3.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 308.
Forslag til samtale
Hvilke kristne vaner synes du bidrar til å holde hjertet rent?
Hvem er de «urene» der du bor? Hvordan kan du hjelpe dem å bli kjent med evangeliet?
Drøft hvilke enkle tiltak dere kan bruke for å dele evangeliet med naboene deres.
Les Mark 8,1–10 om bespisningen av de 4000. Hva har det å si for tolkningen av avsnittet at folkemengden nok var ikke-jøder? Hvorfor burde det ikke ha noe å si?
Hvordan kan vi unngå vårt medfødte ønske om å opphøye oss selv?
Som universitetsstudent, så Anush en meksikansk film om en liten gutt som ba for sin fars
omvendelse. I filmen sa gutten: «Jeg tror at hvis jeg ber for faren min hver eneste dag, vil han
for all del komme til Gud». Gutten ba hver dag, og faren ga sitt hjerte til Gud.
Inspirert av historien bestemte Anush seg for å be hver eneste dag for at faren skulle bli døpt.
Hun begynte å be fire år før sin egen dåp. To år etter dåpen ba hun fortsatt for ham. Hun var sikker
på at han ville komme til Gud. Men da det begynte å ulme i hjemmet, begynte hun å lure på
hvor mye lenger hun måtte vente.
Etter dåpen ble Anush svært aktiv i Syvendedags Adventistkirken. Hun stilte opp som frivillig
i kirkens arbeid, og noen ganger fikk hun en liten lønn, andre ganger ikke noe i det hele tatt.
Far klaget ikke, for han hadde gitt Anush tillatelse til å gå i kirken og bli døpt. Armenia er i
stor grad et patriarkalsk samfunn der mange fedre er beslutningstakere i hjemmet.
Men far ville det beste for datteren, og han kunne ikke forstå hvorfor hun jobbet for så lite
lønn. «Kirken utnytter deg», sa han. «Du er talentfull, og de utnytter deg uten å gi deg det du
fortjener».
Anush begynte å føle spenninger når hun var hjemme, og hun likte det ikke. Hver gang hun
ble invitert til å delta i et kirkeprogram, ba hun far om tillatelse. Far ga henne lov, men klaget
hver gang.
Anush bestemte seg for å snakke med Gud.
«Gud, jeg vet at far vil komme til deg, men jeg er så sliten», sa hun. «Jeg gir deg to alternativer:
enten kommer han til deg, eller så kommer han til deg».
Etterpå sa hun til mor: «I dag ber jeg inderlig til Gud. Vær sammen med meg. Vi vil ikke at
denne situasjonen skal fortsette. Vi vil at far skal gå i kirken sammen med oss».
I Armenia er det mange mødre og barn som går i kirken uten ektemenn og fedre. Mange familier
er komfortable med ordningen så lenge mennene lar mødrene og barna gå uten forfølgelse.
Men Anush var ikke lenger fornøyd med en slik ordning. Hun ville at far også skulle gå i kirken.
Mor gikk med på å be. Anush sitt håp steg til himmels. Hun var sikker på at Gud ville forandre
fars hjerte. Hun var overbevist om at det kunne skje når som helst.
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for familier
som familien til Anush, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med
dine offergaver. Neste uke: Far forbyr Anush og mor å gå i kirken.