Så kalte han til seg både folket og disiplene sine og sa til dem: «Om noen vil følge
etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» ().
Første halvdel av Markus er opptatt av hvem Jesus er. Hans undervisning og mirakler
peker i samme retning: Han er Messias. Ved dette vendepunktet i fortellingen
spør Jesus disiplene hvem de tror han er.
Peters svar er klart og tydelig, og Jesus begynner straks å forklare hvor han er på
vei som Messias: til korset.
I siste del av Markus 8 og frem til slutten av Markus 10 underviser Jesus om
reisen sin. Her forutsier han korset. Dette følges av retningslinjer for disippelskapet.
Disse leksene er relevante den dag i dag.
Denne delen av Markusevangeliet kjennetegnes av helbredelsen av to blinde
menn, den ene midt i Markus 8 og den andre på slutten av Markus 10. Disse to «bokstøttene»
viser at disippelskap inkluderer åndelig innsikt om hvem Jesus er og hvor
han er på vei. Jesu undervisning utfordret de tolv for 2000 år siden, og den utfordrer
vår tids disipler om hva det koster og hva det er verdt å følge Jesus.
Les . Hvorfor skulle det to berøringer til før den blinde ble helbredet, og hva kan vi
lære av dette?
Evangeliene nevner flere blinde som Jesus helbredet. Foruten dette i Markus 8, blir
den blinde Bartimeus helbredet i . Matteus nevner to blinde menn
(), og Johannes 9 forteller at Jesus helbredet en blindfødt mann som
vasket seg i Siloa-dammen.
Men historien i Markus 8 finnes bare hos Markus, og det er det eneste av Jesu
mirakler der det må to handlinger til for å bli helt frisk. Det er en rørende detalj
at Jesus tar mannen i hånden og fører ham ut av landsbyen. Man fornemmer hans
sympati for mannens handikap.
Men hvorfor to berøringer? Det er neppe fordi Jesus mangler kraft. Det er snarere
en iscenesatt lignelse som viser at åndelig innsikt kan ta tid. Det er det som skjer
med Jesu disipler. Hele denne delen, , starter og slutter med at en
blind mann blir helbredet. I denne avdelingen av Markus underviser Jesus disiplene
sine spesifikt om sin kommende død. De har problemer med å forstå det, selv om han
forklarer det for dem flere ganger. Det at en blind får synet tilbake, blir et bilde på
innsiktsfullt disippelskap.
Lærere elsker spørsmål. De blir ofte nøkkelen til elevens forståelse. Her i Markus
8 er vendepunktet i boken. Tre ting viser dette. For det første spør Jesus disiplene
hvem han er, det har han ikke gjort før. For det andre er Peter den første som sier
at Jesus er Messias uten å være besatt av demoner. For det tredje, og rett etter
avsløringen av hvem Jesus er, begynner han å forklare hvor han er på vei hen – til
korset.
Hvorfor ber Jesus disiplene om ikke å si til noen at han er Messias? Det virker
ulogisk med tanke på å opprette Guds rike. Men på Jesu tid hadde «Messias» politiske
overtoner om å styrte det romerske styret. Jesus ville ikke være en slik Messias,
og derfor ba han folk tie med hvem han var.
Hva kan denne historien lære oss om når det er viktig å ikke si ting, selv om det er sant?
Disiplene har nådd et vendepunkt i forholdet til Jesus. Nå vet de at han er Messias.
Leseren har visst det fra begynnelsen av boken () og har dermed hatt en
fordel i forhold til disiplene.
Da Jesus kalte disiplene, sa han at han ville gjøre dem til menneskefiskere (). Det var ikke snakk om eventuelle problemer. Men nå som de vet hvem han er,
forteller han dem om målet for oppdraget sitt – at han må lide mye, bli forkastet og
drept, for så å stå opp igjen tre dager senere.
Det er skremmende nytt. Peter, som har bekjent at Jesus er Messias, tar ham til
side og irettesetter ham for det han sier. Alt dette ble fortalt i indirekte tale, men nå
gjengir evangelisten Jesu ord, ord som det må ha gjort vondt for Peter å høre. Jesus
kaller Peter Satan og ber ham gå av veien, for slike tanker er ikke etter Guds vilje.
«Peters uttalelse var ikke egnet til å være til hjelp og lindring for Jesus i den
store prøven som ventet ham. Den var ikke i samsvar med Guds plan for en fortapt
verden. Den stemte heller ikke med den undervisningen om selvoppofrelse Jesus var
kommet for å gi ved sitt eget eksempel.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 313.
Jesu følgesvenner er kalt til å ha samme mål som han – å ta korset og følge ham.
Korsfestelse var den mest grusomme, ydmykende og skremmende henrettelsesmetoden
romerne hadde. Alle ønsket å unngå korset. Så hvorfor skulle noen ønske å ta
opp korset som et symbol på sin hengivenhet til Jesus?
Jesus sier ikke bare hva det koster å være disippel, men også hva det er verd.
Kristentroens paradoks er at det å miste livet er veien til å finne det. Derimot er
det meningsløst å vinne hele verden, men gå glipp av evig liv. Som misjonæren
Jim Elliott skrev i dagboken sin 28. oktober 1949: «Den som gir det han ikke kan
beholde for å få det han ikke kan miste, er ikke dum.»
«‘Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal berge
det og få evig liv.’» (). Har du opplevd sannheten i disse ordene? Fortell.
Les . Hva fikk Peter, Jakob og Johannes se den natten de var sammen med Jesus?
Jesu profeti i om at noen av dem som sto sammen med ham, ikke skulle
smake døden før de fikk se Guds rike komme med kraft, blir oppfylt da han tar med
seg Peter, Jakob og Johannes opp på et høyt fjell. Der blir han forvandlet til himmelrikets
herlighet for øynene på dem.
Elia og Moses kommer fra himmelriket og snakker med Jesus. Lukas bemerker at
de snakket om Jesu utgang fra livet (gresk exodos) som skulle skje i Jerusalem (). Denne herlighetsscenen er altså knyttet til Jesu død på korset (jf. ).
Det skulle gi disiplene håp når de så ham korsfestet.
Da de tre kommer ned fra fjellet neste morgen, spør de Jesus om Elia kommer
først. Denne tanken er trolig knyttet til forventningen om at Elia skulle komme
tilbake før Messias kom (jf. ). Jesus svarer at Elia alt har kommet, en hentydning
til døperen Johannes. Slik de drepte Johannes, skal Jesus dø for deres hånd,
men stå opp etter tre dager.
Etter herlighetsnatten var det et sørgelig kaos ved foten av fjellet (se ). De ni disiplene hadde møtt en demonbesatt gutt de ikke klarte å helbrede.
Da Jesus kommer, løper alle til ham. Historien om demonens makt over gutten
utfolder seg. Jesus synes å bruke lang tid på å forhøre seg om detaljene bak demonbesettelsen.
Det blir for mye for faren, som utbryter: «Men om det er mulig for deg å
gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» ().
Jesus merker seg straks tvilen som kommer til uttrykk. Svaret hans kan parafraseres
slik: «Hva mener du med: ‘Hvis du kan’?» (). Nå innser faren at det
ikke bare er sønnen som har et problem – hans eget problem er vantro. Og så blir
sønnen kanskje ikke helbredet. Den fortvilte faren ber Jesus vise barmhjertighet med
den minneverdige replikken: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (). Jesus
helbreder gutten.
Når har du opplevd å måtte rope: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»? Hva har de opplevelsene
lært deg?
Les . Hva er annerledes med Jesu andre forutsigelse om sin død og oppstandelse
(jf. )? Hva krangler disiplene om, og hva sier Jesus til det?
I den første forutsigelsen viser Jesus til dem som vil avvise ham og drepe ham. I den
andre viser han til at han skal bli forrådt. Forræderen pekes ikke ut der og da, men
leseren vet hvem det er, fordi han er allerede nevnt (se ). Igjen viser Jesus
til at han skal bli drept og stå opp etter tre dager. Men disiplene virker om mulig
mindre interessert i denne forutsigelsen enn i den første. Uvelkomne nyheter snakker
vi ikke om.
I var Jesus nord for Genesaretsjøen, i nærheten av Cæsarea Filippi.
I er han på vei gjennom Galilea, og i kommer han inn
i Kapernaum. Dermed kan vi tenke oss til at han reiser fra nord til sør. Men han
kommer inn i Kapernaum alene mens de tolv disiplene blir hengende etter. I huset
spør han hva de har snakket om på veien. Ingen svarer, et tegn på at de ikke liker
spørsmålet, nesten som barn som blir tatt på fersken. De hadde drøftet hvem som var
den største. De færreste vil innrømme det, enda spørsmålet om hvem som er størst
opptar alle. Men i Guds rike snus tanken på hodet.
Jesus svarer på problemet i to trinn. Først sier han at for å bli den første (største),
må du bli tjener. Deretter viser Jesus hva han mener med en handling. Jesus tar et
barn og stiller det midt blant dem. Det kan ha vært skremmende for barnet. Men så
tar Jesus barnet i armene og roer ned situasjonen. Han sier at hvis du tar imot barnet,
tar du imot ham. Og tar du imot ham, tar du imot hans Far. Slik blir det minste
barnet knyttet til Gud selv.
Johannes stiller et spørsmål om utenforstående, og Jesus sier at de som ikke er
imot oss, er for oss. Herren bekrefter at det å hjelpe dem som utfører kristen tjeneste,
ikke går ubemerket hen i himmelen.
Hva er Bibelens syn på storhet i motsetning til verdens? Hvilken streber du etter?
Les . Hva binder Jesu lære sammen i dette avsnittet?
Avsnittet kan se ut som løsrevne lærepunkter Jesus slynger ut på måfå. Men hvert
poeng henger sammen med det foregående. Avsnittet kretser om tre begrep som
fører undervisningen fremover trinn for trinn – «årsaker til synd», «ild» og «salt».
Det første budskapet handler om «de små», altså de nye troende. Lærere og ledere
i Guds rike skal ta seg godt av de nyomvendte, slik man i GT tok seg av de svakeste
i samfunnet – enker, foreldreløse og utlendinger. Jesus sier i en overdrivelse at det er
bedre å bli druknet i havet enn å lokke en av disse «små» til fall.
Uttrykket «lokke til fall» leder til den lengste læresetningen i dette avsnittet.
Leseren står overfor to gåter. For det første, lærer Jesus virkelig folk å hugge av en
hånd eller fot eller rive ut et øye? For det andre, lærer han at det er et evig brennende
helvete? Svaret på det første spørsmålet er nei, Jesus oppfordrer ikke til lemlestelse
– det ble forkastet i jødedommen (jf. og ). Han bruker en
overdrivelse for å få frem poenget. Det er forferdelig å miste en hånd, en fot eller et
øye, men hvor mye mer katastrofalt er det ikke for en kristen å synde!
Det andre spørsmålet får også et negativt svar: nei, Jesus lærer ikke at det er et
evig brennende helvete. Hvordan vet vi det? For det første inneholder avsnittet et
visst komisk aspekt. Tenk deg mennesker som kommer inn i den himmelske by med
ett øye, én fot eller én hånd. Tenk deretter på mennesker som kommer til helvete.
Burde det ikke være omvendt? Den friske i helvete? Det er komedie. En slik komedie
over et så alvorlig tema får en til å tenke at Jesus illustrerer et poeng med en overdrivelse.
Synd bør tas så alvorlig at det er bedre å miste en hånd, en fot eller et øye enn
å synde.
Når det gjelder dette at helvete er evig, er det følgene av synden som er evige,
ikke selve helvetesilden. «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den
enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (; uthevet av meg). De som går fortapt, brenner ikke evig, men går fortapt for evig
– en veldig stor forskjell!
Ellen G. White: «Herren og hans tjenere» og «Hvem er den største?» i Slektenes håp,
side 321–333.
«Ydmykhet går forut for ære. Til å fylle en betrodd plass blant mennesker velger Gud
arbeidere som døperen Johannes, mennesker som inntar en beskjeden plass overfor
Gud. Den disippelen som har mest av barnets sinn, er Guds beste arbeider. De himmelske
vesener kan samarbeide med den som ikke opphøyer seg selv, men prøver å
frelse andre.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 328.
«Alt det som gir oss større fordeler enn andre, enten det er kunnskap og dannelse,
en edel karakter, en kristen oppdragelse eller religiøse erfaringer, gjør at vi står vi
i gjeld til dem som er dårligere stilt. Derfor skal vi hjelpe dem så langt det står i vår
makt.
Hvis vi er sterke, skal vi holde de svakes hender oppe. Herlighetens engler, som
alltid ser vår himmelske Fars ansikt, fryder seg over å kunne hjelpe de svake. De tar
seg særskilt av dem som er usikre og har mange karakterbrister. Englene er alltid til
stede der behovet er størst. De er hos dem som kjemper de hardeste kampene med
seg selv, og som har de mest nedslående omgivelser. Kristi sanne etterfølgere vil ta
del i denne tjenesten.» – s. 331.
Forslag til samtale
Les en gang til. Hvor ofte bekjenner du overfor andre at du tror på Jesus som
Kristus?
Hva er den rette balansen mellom å oppleve fellesskapet med Kristus på toppen av fjellet og å
tjene andres behov?
Snakk sammen om svaret på spørsmålet om storhet på slutten av onsdagens studie. Hva er
forskjellen på verdens og Guds syn på storhet? Hvem er noen av de menneskene som verden
betrakter som store, men som Gud kanskje ikke gjør det? Og hvem kan Gud anse som store som
verden ignorerer eller forakter? Hva sier dette om hvor forskrudde verdens idealer egentlig er?
Hvordan kan vi lære å ta synden så alvorlig at det, som Jesus sa, er bedre å bli lemlestet enn å
synde?
En sabbat kom Anush og mor hjem fra kirken og fikk vite at far hadde planlagt en piknik på
landet. «La oss grille», sa han.
Anush husket hvordan israelittene hadde tilberedt sabbatsmåltidene sine på fredagen, før sabbatstimen
() og lurte på om det var en god idé å grille på sabbaten. Hun sa høyt:
«Nei, far. Det er ingen god plan. Jeg spiser ikke engang kjøtt». Hun hadde blitt vegetarianer.
Far avlyste pikniken, men han skjønte fortsatt ikke at Anush ikke lenger spiste kjøtt. Dagen
etter lagde han kylling til søndagslunsjen og ga henne et stykke. «Far, jeg spiser ikke kjøtt», sa
Anush. Nå forsto far, og han ble opprørt. Han syntes det var unormalt å ikke spise kjøtt.
Dagen etter forbød han Anush og mor å gå på bønnemøtet i husmenigheten i byen. Da paret
protesterte, luftet far sinte frustrasjoner som han hadde samlet på seg mot adventister. Han kritiserte
det bibelske kravet om å gi tilbake tiende og offergaver (). «Tiende og offergaver
er en forretning», sa han. «Dere støtter bare en virksomhet». Han beskyldte Adventistkirken
for å være en utenlandsk gruppe som ønsker å ødelegge Armenia. Han langet ut mot Anush sin
livsstil. «I dag sier du: ‘Jeg spiser ikke kjøtt’, og i morgen vil du si: ‘Jeg har ingen far’», sa han.
Anush satt taust og ba i stillhet: «Hva skal jeg si, Herre?» Hver gang far snakket mot Gud eller
kirken, ba hun: «Dette er ikke rettet mot meg. Det er rettet til deg. Det er ditt ansvar å svare.»
Hun husket , der det står at «Guds godhet driver deg til omvendelse». Hun følte at
Gud ba henne om å vise en lignende godhet mot faren sin. Hun ba: «Jeg kan ikke gjøre noe annet
enn å elske far».
Far eide en liten dagligvarebutikk. Da han overlot ansvaret til mor eller Anush, ville de ikke
selge alkohol eller sigaretter. Når far nå skjelte dem ut, følte han seg fordømt. «Tror dere at jeg er
ond og at dere er gode fordi jeg selger alkohol og sigaretter og dere ikke gjør det?» sa han. «Jeg
er en bedre kristen enn dere. Fra nå av skal jeg lede sabbatsgudstjenestene. Dere får ikke lenger
gå i kirken. Jeg skal lede gudstjenestene».
Dermed var samtalen over. Anush gikk på rommet sitt, og mor fulgte etter. Begge var sjokkerte.
«Hva skal vi gjøre?» sa mor.
Anush foreslo å samarbeide med far så lenge han ikke motsatte seg Bibelen. «Han sa at vi
skal holde gudstjeneste hjemme på sabbaten», sa hun. «Han tok ikke fra oss biblene våre. Han respekterer
til og med sabbaten. La oss vente på sabbaten. Hvis han holder ord, vil vi feire sabbaten
hjemme sammen med ham. Hvis han glemmer sitt ord, skal vi be og se hvordan Gud leder oss».
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for familier
som Anush sin familie, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med
dine offergaver. Neste uke: Far lar Anush og mor vende tilbake til kirken.