For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og
gi sitt liv som løsepenge for mange ().
Denne uken tar vi for oss Markus 10, som runder av den delen der Jesus underviser
disiplene som forberedelse til korset. Cirka halvparten av kapittelet handler om
disiplene selv, resten om temaer som er viktige for disippelskapet, men som fortelles
gjennom andre som har med Jesus å gjøre. Fariseerne kommer og krangler med ham
om skilsmisse. Foreldre kommer med barna sine for at Jesus skal velsigne dem. En
rik mann spør om evig liv, og en blind mann ber om å få synet igjen.
Kapittelet inneholder viktig lærdom om hva det vil si å følge Jesus, spesielt
når det gjelder livet her og nå: ekteskap, barn, hvordan man skal forholde seg til
rikdom, og belønningen og prisen for å følge ham. På toppen av det hele kommer
helbredelsen av den andre blinde mannen (, jf. ), som
avslutter avsnittet () og gir en vakker illustrasjon av hva det både
koster og fører til å følge Jesus.
Samlet sett forbereder alt dette Jesu følgesvenner – enten det er disiplene for 2000
år siden eller vår tids disipler – på de utfordringene som hører med til livet som
disippel.
Les ; og . Hvilken felle skjulte seg bak fariseernes spørsmål om
skilsmisse, og hva lærte Jesus oss med sitt svar?
I dette avsnittet spør fariseerne Jesus om en mann har lov å skille seg fra sin kone.
Fariseerne mente skilsmisse var OK. Spørsmålet var på hvilket grunnlag. Shammaiskolen
var nok mest restriktiv – bare ved barnløshet, materiell forsømmelse,
emosjonell forsømmelse eller utroskap. Hillel-skolen var romsligere og godtok
skilsmisse nesten uansett grunn, men prosessen med å innvilge skilsmisse var mer
komplisert og gjorde at prosessen trakk ut.
Derfor kan det virke noe underlig at de stiller Jesus spørsmålet om skilsmisse
i det hele tatt er akseptabelt. Men bak spørsmålet lå et komplott for å få Jesus i
klammeri med Herodes Antipas, som hersket over området øst for Jordan, der Jesus
var. Antipas hadde skilt seg fra sin kone og giftet seg med sin brors kone Herodias.
Herodes hadde halshugget døperen Johannes fordi han hadde irettesatt ham for dette
ulovlige forholdet (se ).
Jesus parerer spørsmålet med sitt eget og spør fariseerne hva Moses har sagt
i sakens anledning. Fariseerne viser til , som beskriver et spesielt
tilfelle av gjengifte etter skilsmisse. Israelittene på Moses’ tid praktiserte allerede
skilsmisse. Rettsreglene i var ment å beskytte kvinnen. Men på Jesu tid
fordreide Hillel-skolen dette slik at det ble lettere å få skilsmisse av nesten hvilken
som helst grunn. Den loven som skulle beskytte kvinnen, ble altså brukt til å gjøre
det lettere å støte henne fra seg.
I stedet for å ta opp rettspraksisen i , peker Jesus på Guds opprinnelige
ideal for ekteskapet i og . Han påpeker at Gud fra først av skapte en mann
og en kvinne (), to individer. Så kobler han denne sannheten til om at en mann forlater sine foreldre og gifter seg med sin kone, og de to blir ett
kjøtt. Dette enhetsbegrepet blir grunnlaget for Jesu stadfestelse av ekteskapsbåndet.
Det Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.
Hva kan menigheten din gjøre for å styrke ekteskapet blant dere? Hvordan kan dere hjelpe dem
som allerede har gått fra hverandre?
Les . Hva gjorde Jesus for dem som kom til ham med barn?
Barn var ettertraktet i antikkens verden (spesielt gutter i den mannsdominerte
kulturen), men fødsel og barndom var ikke enkelt. Mangel på moderne medisinsk
behandling økte risikoen for mødre i forbindelse med fødsler og for nyfødte,
spedbarn og barn. Mange kulturer brukte tradisjonelle medisiner og amuletter til å
beskytte sårbare individer mot onde krefter.
Selv om barn var ønsket, hadde de lav sosial status, på linje med slaver ().
I den gresk-romerske verdenen ble de som var deformerte eller uønsket satt ut eller
kastet i en elv. Gutter ble verdsatt høyere enn jenter, og noen ganger ble jentebarn
etterlatt i naturen for å dø. Av og til ble de forlatte barna «reddet», bare for å bli
oppdratt og solgt som slaver.
Disiplene ser ikke ut til å ha forstått Jesu undervisning i Markus 9 om å ta imot
Guds rike som et barn (). Nå refser de dem som kom med barn til Jesus
for å få hans velsignelse, kanskje fordi de trodde han ikke hadde tid til slikt.
De tok feil. Jesus blir forarget. Gjennom hele Markusevangeliet viser Jesus noen
slående reaksjoner, og en av de sterke reaksjonene var mot mennesker som holdt
barn borte fra ham.
Han insisterer på at disiplene ikke må stå i veien for barna. Hvorfor? Fordi Guds
rike hører dem til, og man må ta imot det med barnets innstilling – trolig en henvisning
til en liketil tillit til Gud.
«Vi må ikke framstille Kristus i et falskt lys gjennom en ukristelig karakter. Vi
må ikke holde de små borte fra ham ved å være kalde og hardhjertet. De må aldri få
noen grunn til å føle at himmelen vil være et ubehagelig sted å være hvis du også
skal være der. Snakk ikke om religion som om det er noe barn ikke kan forstå, og
la dem ikke få den oppfatningen at en ikke venter av dem at de skal overgi seg til
Kristus mens de er små. De må ikke få det inntrykk at kristendom er noe mørkt og
trist noe, og at de må gi avkall på alt som gjør livet lykkelig når de kommer til Frelseren.»
– Ellen G. White: Helse og livsglede, side 30.
Hvordan kan du gjøre mer for å åpenbare Jesus for de barna du har rundt deg?
Les . Hvilke viktige lærdommer om tro og hva det koster å være en disippel, for
alle, både rike og fattige, kommer frem her?
Mannen viser oppriktighet og respekt for Jesus. Han løper bort til ham, kneler for
ham og stiller det spørsmålet som er avgjørende for alles skjebne: Hva skal til for å
arve evig liv? Jesus svarer ved å henvise til den andre tavlen i de ti bud. Igjen viser
mannen sin idealisme ved å si at han har holdt alt dette siden han var ung.
Av de fire evangeliene er det bare Markus som skriver at Jesus ble glad i mannen.
Det er noe tiltalende ved hans idealisme. Men Jesus setter oppriktigheten hans på
prøve og ber ham selge alt og følge ham. Mannen går skuffet bort, for han eide mye.
Egentlig fulgte han ikke budene. Han brøt det første da han satte noe over Gud.
Rikdommen var avguden hans.
Jesus forklarer så hvor forførende rikdom er og at det er lettere for et stort dyr
som en kamel å komme gjennom et lite nåløye enn det er for en rik mann å komme
inn i himmelen.
Disiplene blir forbauset over Jesu ord og lurer på hvem som da kan bli frelst. Jesus
kommer til poenget i : «‘For mennesker er det umulig, men ikke for
Gud. Alt er mulig for Gud.’»
virker som et vakkert sted å avslutte historien: Du kan ikke komme
til himmelen på egen hånd, du må ha Guds nåde for å bli frelst.
Men så utbryter Peter at han og vennene hans har forlatt alt for å følge Jesus.
Jesus svarer at det dere har forlatt for å følge ham, er ingenting i forhold til det dere
vil få, nå og i «den kommende verden».
Her er poenget: Det er Kristi død som opphever menneskets skyld, og så er det
Kristi nåde og hans oppstandelsesliv som gir kraft til å følge hans befalinger.
Les . Hvordan åpenbarer disse versene Guds nåde i våre liv, både når han rettferdiggjør
oss og når han gjør oss til nye mennesker i ham?
Les . Hvordan avslører disse versene disiplenes uvitenhet, ikke bare om Jesu
misjon og oppdrag, men også om hva det vil si å følge ham?
Jesus nærmer seg Jerusalem, og underveis forteller han disiplene hva som skal skje
der. De hverken tror det eller har lyst til å høre. Jesus er konkret om sin egen død og
oppstandelse. Men når det ikke er det man vil høre, er det lett å avfeie det.
Det er nok det Jakob og Johannes gjør når de henvender seg til Jesus. Jesus ber
om flere detaljer, og de svarer at de ønsker å sitte til høyre og venstre for ham i hans
herlighet. Det er lett å kritisere ønsket som ren og skjær egoisme. Men begge har viet
seg til Jesu tjeneste, og ønskene var nok ikke bare egoistiske.
Jesus forsøker å gi dem større forståelse for hva det er de ber om. Kan de drikke
hans beger eller bli døpt med hans dåp? Hans beger er lidelsens beger i Getsemane
og på korset (jf. ), og hans dåp er hans død og begravelse (–
47), der hendelsene er parallelle med dåpen i .
Men Jakob og Johannes ser det ikke. De svarer friskt og freidig at det kan de da.
Da profeterer Jesus at de faktisk skal få drikke hans beger og bli døpt med hans dåp.
Jakob ble den første apostelen som led martyrdøden (). Johannes var den
som levde lengst og ble forvist til Patmos (). Men Jesus viser at det er Gud
som bestemmer hvem som skal sitte hvor i herlighetsriket.
Hvordan reagerte de andre disiplene på Jesu svar? Ikke så bra. Det samme greske
ordet, aganakteō «å bli sint, indignert», brukes i som i om
Jesu sinne over at barna ble holdt borte fra ham.
Deretter samler Jesus gruppen og gir en av sine dypeste belæringer. Han sier at
hedenske herskere bruker makt for å oppnå fordeler for seg selv. Men i Guds rike
må makt alltid brukes til å oppløfte og velsigne andre. Jesus viser vei som kongen i
Guds rike. Hvordan? Ved å gi sitt liv som løsepenge – ikke akkurat det følgesvennene
ønsket å høre.
Hva betyr det for deg som kristen å være en «tjener» for andre? Hvordan lever du ut dette i din
omgang med andre?
Les . Hvordan reagerte Bartimeus da Jesus gikk forbi?
Frem til dette punktet i Markusevangeliet har Jesus med få unntak bedt folk om å
tie om miraklene hans og hvem han er. Her er han på vei ut av Jeriko, og da en blind
tigger i veikanten får høre at det er Jesus fra Nasaret, begynner han å rope: «Jesus,
du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» (). I tråd med bokens
motiv om åpenbaring og hemmelighold, inntar folkemengden rollen som de som ber
om stillhet når de uten hell prøver å få den høylytte tiggeren til å tie.
Men Bartimeus lar seg ikke affisere og roper enda høyere: «Du Davids sønn,
ha barmhjertighet med meg!» (). Ordene er både en bekjennelse av tro
på Jesus som Messias og tillit til at han kan helbrede ham. På Jesu tid var tittelen
«Davids sønn» knyttet til to begrep – at en konge skulle innsettes på Israels trone
(jf. Jes 11; ; ; ; ; ; ; ) og at
denne personen skulle være en helbreder og eksorsist.
Jesus stopper opp og ber dem hente den blinde. Det er betegnende at mannen
kaster av seg kappen da han kommer bort til Jesus. På Jesu tid sto de blinde lavest
av alle samfunnet, sammen med enker og foreldreløse. De levde under eksistensminimum
og var i stor fare. Kappen var mannens sikkerhet. At han la den fra seg,
betydde at han hadde tillit til at Jesus ville helbrede ham.
Jesus skuffer ikke. Alle som kommer for å få hjelp av ham i evangeliene, får hjelp.
Jesus stiller det samme spørsmålet som han stilte Jakob og Johannes i :
«Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» (). Uten å nøle ber den blinde om å få
se igjen, og Jesus gir ham straks synet tilbake. Den blinde følger ham på veien.
Denne fortellingen er avslutningen på avsnittet om disippelskap i Markus og
fungerer som «bokstøtte» sammen med den andre fortellingen om helbredelsen av
en blind mann i . De to fortellingene illustrerer at disippelskap handler
om å se verden med nye øyne, noen ganger ikke helt klart til å begynne med, men
alltid å følge Jesus på den veien han går.
Hvordan har du noen ganger ropt: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!»? Hva
skjedde, og hva lærte du av det?
Ellen G. White: «Jesus og barna» og «Det viktigste» i Slektenes håp, side 384–392.
«Jesus var alltid barnas venn. Han gledet seg over deres tillitsfulle hengivenhet og
åpne, naturlige kjærlighet. Deres takknemlige lovprisning lød som musikk i ørene
hans. Den virket oppkvikkende på sinnet når han var tynget av kontakten med listige
hyklere. Jesu milde ansikt og hans vennlige måte å være på, vant barnas hengivenhet
og tillit overalt hvor han kom.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 384.
«For dem som i likhet med den unge rådsherren sitter i høyt betrodde posisjoner
og er svært velstående, kan det se ut som et for stort offer å gi avkall på alt for å følge
Jesus. Men dette gjelder alle som ønsker å bli hans disipler. Ikke noe mindre enn
lydighet kan godtas. Overgivelse til Gud er kjernen i Kristi undervisning. Dette blir
ofte lagt fram og påbudt på en måte som kan virke streng. Grunnen er at det ikke
finnes noen annen måte å frelse menneskene på enn ved at de kvitter seg med ting som
vil ødelegge hele deres vesen hvis de holder fast på dem.» – Slektenes håp, s. 392.
Forslag til samtale
Hvordan kan du hjelpe barn og unge å holde kontakten med Kristus og menigheten? Hvorfor er
dette en viktig oppgave?
Noen ganger hører vi folk si at de ikke er interessert i penger. Det er ikke sant. Alle interesserer seg
for penger, og det er ikke noe galt i det. Hva kan da være problemet med penger, og hvorfor må
trofaste kristne, både rike og fattige, vise varsomhet i sin omgang med penger?
Hvis Jesus hadde spurte deg: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», hva ville du ha svart?
Tenk over Jesu ord i . Hva betyr det å leve slik? Hvordan lærer vi å tjene i stedet for
å bli tjent? Hva betyr dette for den måten vi lever og er på sammen med andre?
Far holdt sitt ord om å arrangere sabbatsgudstjenester hjemme i Armenia. Etter å ha forbudt
mor og datteren Anush å gå i syvendedagsadventistkirken, kalte han dem inn i stuen på sabbatsmorgenen.
På sabbatsskolen studerte de bibelstudiet for de voksne og ba sammen. Deretter
holdt Anush en kort preken.
Gudstjenestene fortsatte i flere måneder. Far, som aldri hadde besøkt en adventistkirke, var så
opptatt av gudstjenestene at hvis han fikk gjester på besøk, inviterte han dem inn i stuen, åpnet
Bibelen og sa: «Velkommen til gudstjenesten vår. I dag er det sabbat, og dere kan være med oss».
Dette var ikke den armenske måten å gjøre det på. I Armenia lar vertene alt ligge for å underholde
gjestene. Gjestene ble sjokkerte og lurte på hva som foregikk.
Når familien tilba sammen, innså far at han ikke kjente Bibelen. I Matteus 4 leste familien om
hvordan Jesus møtte hver eneste fristelse fra Satan med ordene: «Det står skrevet». Dette påvirket
far. Han innså at han ikke ville vite om Satan fristet ham hvis han ikke kjente Bibelen. Fra den
dagen begynte han å lese i Bibelen hver dag. Mens han leste, søkte han også svar på hvorfor han
og familien holdt gudstjeneste på den syvende dagen, lørdag, mens mange kristne i Armenia
holder gudstjeneste på den første dagen, søndag.
Far hadde lovet at Anush og mor aldri skulle vende tilbake til adventistkirken, og han ønsket
å holde sitt ord. Anush savnet gudstjenestene, men hun skjulte sine følelser fordi hun forsto at det
var hennes plikt å elske faren og vente på at Gud skulle få ham til å omvende seg.
Men da hun fikk vite at adventistenes husmenighet i byen deres forberedte en nattverdsabbat,
ba hun far om tillatelse til å dra dit. Armenia er i stor grad et patriarkalsk samfunn der mange fedre
er beslutningstaker i hjemmet. «Kan vi få lov til å delta i nattverdgudstjenesten?» spurte hun.
«Nattverd?» sa far. «Du vet, jeg kan lede den seremonien også».
Ingen gikk til nattverd den sabbaten.
Så ble far og mor besteforeldre. Anush hadde en storesøster som hadde giftet seg og flyttet
hjemmefra, og hun fødte et barn. Mor fikk vite at barnet og resten av familien hadde blitt løftet
opp i bønn i kirken. «De ba for oss i kirken, og jeg vil ta med noe søtt til dem som en takkegave»,
sa hun til far.
Fars hjerte ble rørt av menighetsmedlemmenes vennlighet, og han lot Anush og mor gå tilbake
til kirken.
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for familier
som Anush sin familie, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med
dine offergaver. Neste uke: Far begynner å gå i kirken.