Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres
Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres (Mark 11,25).
Markus 2 og 3 forteller om fem konflikter mellom Jesus og de religiøse lederne
(se studium 3). I denne ukens studium har Jesus en serie på seks konflikter med de
religiøse lederne når han kommer til Jerusalem. De to rekkene av konflikter er som
bokstøtter ved begynnelsen og slutten av Jesu virksomhet. Hver av dem handler om
noe som er viktig i kristenlivet. Men selv i disse polemiske situasjonene bidrar Jesu
undervisning til å veilede de kristne både når det gjelder grunnleggende trosspørsmål
og praktiske hverdagsspørsmål.
De religiøse lederne kommer for å konfrontere, forvirre og nedkjempe Jesus, men
de klarer det aldri. En del av ukens studium går ut på å se hva det er som får mennesker
til å stå i opposisjon til Gud, og hva kristne kan gjøre for å bryte gjennom
fordom og tale til hjertet til dem som står imot Åndens kall.
I Markus 11 er Jesus i Jerusalem i forbindelse med påskehøytiden (mars–april).
Markus 11–16 dekker bare litt over én uke mens de første 10 kapitlene dekker cirka tre
og et halvt år. Denne nedbremsingen viser hvor viktige disse avslutningsscenene er.
Halve denne historien handler om at Jesus sender to disipler til en landsby i nærheten
for å hente et esel som han kan ri på inn i Jerusalem. Hvorfor brukes det så mye tid
på dette?
Svaret er todelt. Det viser for det første Jesu profetiske evner, gjør hans ankomst
mer verdig og knytter den til Guds vilje. For det andre knytter det an til Sakarja
9,9–10, der kongen rir inn i Jerusalem på et esel. Det minner om Salomos inntog
i Jerusalem på et esel (1 Kong 1,32–48) da Adonja prøvde å tilrane seg tronen og
David befalte at Salomo straks skulle krones.
«Fem hundre år før Kristi fødsel forutsa profeten Sakarja at Israels konge skulle
komme. Denne profetien blir nå oppfylt. Han som så lenge har avvist kongelige
æresbevisninger, oppfyller løftet og kommer til Jerusalem som arving til Davids
trone.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 428.
Jerusalem ligger i et kupert område ca. 740 meter over havet. På Jesu tid kan det
ha bodd mellom 40 000 og 50 000 mennesker i byen, men antallet økte i påsken.
Byen dekket bare 1 kvadratkilometer, men tempelhøyden dekket 15 prosent av dette.
Det vakre tempelkomplekset dominerte byen.
Jesus red inn i byen fra øst, kom ned fra Oljeberget og kom trolig gjennom Den
gylne port og inn på Tempelhøyden (en port som nå er murt igjen). Hele byen var i
ekstase da han kom, og alle skjønte hva den symbolske handlingen betydde. Folkemengden
som fulgte Jesus, ropte hosianna, et uttrykk som opprinnelig betydde
«frels nå», men som etter hvert kom til å bety «lovpris Gud».
Tiden for hemmelighold, som Jesus hadde insistert på gjennom det meste av
Markus, er forbi. Nå rir Jesus åpent inn i Jerusalem med en kjent kongelig symbolsk
handling. Han går inn i tempelet, men da det er sent på dagen, ser han seg bare rundt
og trekker seg så tilbake til Betania sammen med de tolv. Det som kunne ha utviklet
seg til et opprør, ender i stedet med at han trekker seg rolig tilbake. Men neste dag
skal bli annerledes.
Dette med å ri på eselet leder tankene hen på ydmykhet. Hvorfor er ydmykhet så viktig, spesielt
for kristne? Hva har vi (i lys av korset) å være stolte av?
LesMark 11,12–26. Hva betyr hendelsene som beskrives her?
Jesus var sulten om morgenen da han kom fra Betania, bare tre kilometer fra
Jerusalem. Han så et fikentre med blader og gikk bort for å se om han kunne finne
litt tidlig frukt. Dette var ikke tyveri, for ifølge gammeltestamentlig lov kunne man
spise av naboens åker eller frukthage for å stille sulten (3 Mos 19,9; 23 Mos 3,22; 5 Mos
23,25). Men han fant ingen frukt og sa til treet: «Aldri mer skal noen spise frukt av
deg!» (Mark 11,14). Det var en merkelig og uvanlig handling av Jesus, men det som
følger rett etterpå, er enda mer oppsiktsvekkende.
Det neste som skjedde, skjedde sannsynligvis i hedningenes forgård, der det ble
solgt offergaver (noe Kaifas nylig hadde begynt med). Jesus driver selgerne bort fra
forgården slik at det igjen kan bli ro til å tilbe. Handlingen hans er en direkte utfordring
til dem som har ansvaret for tempelsystemet.
Jesus kobler sammen to tekster fra GT i en skarp irettesettelse av ukulturen i tempelet.
Han krever at templet skal være et bønnens hus for alle mennesker (Jes 56,7),
også hedningene. Så sier han at lederne har gjort templet til en røverhule (Jer 7,11).
Etter denne uvanlige dagen, forlater Jesus byen sammen med disiplene (Mark 11,19).
På vei tilbake til byen neste morgen (se Mark 11,20–26) ser disiplene til sin forbløffelse
at fikentreet har visnet med røttene. I sin forklaring av det som har skjedd,
kommer Jesus med en lærdom om bønn og tilgivelse. Hva betyr alt dette?
Disse to fortellingene er den fjerde smørbrødfortellingen i Markus (se studium 3).
I slike fortellinger oppstår det dramatisert ironi ved at parallelle personer gjør motsatte
handlinger eller motsatte personer gjør parallelle handlinger. I denne historien
er fikentreet og tempelet paralleller. Jesus forbanner treet, men renser tempelet, altså
motsatte handlinger. Men det ironiske er at de religiøse lederne nå vil planlegge å
drepe Jesus, og denne handlingen vil bety slutten på tempelgudstjenestens betydning,
som ble oppfylt i Jesus.
Hvilke ting i ditt liv trenger du at Jesus renser? Hvordan skjer det?
LesMark 11,27–33. Hvilken utfordring rettet de religiøse lederne mot Jesus, og hvordan svarte
han?
Dagen etter at Jesus har renset tempelet, kommer de religiøse lederne til ham i
tempelgården og spør hvilken myndighet han hadde handlet med dagen før. Slik
forsøker de å legge en felle for ham. Hvis han sier at hans myndighet er fra Gud, vil
de nekte for at en enkel snekker fra landet kan ha slik myndighet. Hvis han medgir at
autoriteten hans er menneskelig, vil de avfeie ham som en tåpe.
Men Jesus gjennomskuer fellen og sier at han vil svare på spørsmålet deres hvis
de svarer på hans spørsmål. Han spør om døperen Johannes’ dåp var fra Gud eller
fra mennesker. Lederne skjønner straks at det er de som har gått i fellen. Sier de at
den var fra Gud, sier Jesus: «Hvorfor trodde dere ikke på ham?» Sier de at den er fra
mennesker, frykter de folket. Så de lyver og sier at de ikke vet. Dermed kan Jesus
nekte å svare på spørsmålet deres.
LesMark 12,1–12. Hvordan fulgte Jesus opp avslaget om å svare, og hva var virkningen?
Jesus forteller en lignelse om en vinmark, en eier og vinbønder som han leier ut
åkeren til. Historien Jesus forteller, har store likhetstrekk med lignelsen om vingården
i Jesaja 5, der Gud retter en anklage mot det utro Israel. Alle vil kjenne igjen
parallellen, spesielt de religiøse lederne.
Historien utspiller seg på en høyst uvanlig måte, da leilendingene nekter å gi noe
av frukten fra vingården til eieren. I stedet mishandler og dreper de tjenerne hans.
Til slutt sender eieren sin elskede sønn, som han forventer at de skal respektere. Men
nei. De tenker at hvis de dreper sønnen, blir vingården deres. Mangelen på logikk er
slående, og dommen over dem er rettferdiggjort.
Her ga Jesus de religiøse lederne en advarsel om hvor de var på vei. Slik sett er
lignelsen en kjærlig advarsel. Det er ikke for sent for dem å vende om og unngå
dommen. Noen kommer til å omvende seg og ta imot Jesus. Andre ikke.
LesMark 12,13–27. Hva skjer her, og hvilke sannheter lærer Jesus?
De religiøse lederne prøvde å fange Jesus i noe de kunne bruke til å fordømme ham,
enten overfor den romerske stattholderen eller folket. Her dreide det seg om spørsmålet
om å betale skatt. Der og da kunne det å nekte å betale skatt bli oppfattet som
opprør mot det romerske styret, og det var en alvorlig forbrytelse.
Med svaret om å gi keiseren det som er keiserens, og Gud det som er Guds,
unngikk Jesus fellen, men han fikk også gitt en grundig innføring i de troendes
ansvar overfor myndighetene. «Han sa at siden de levde under romermaktens
beskyttelse, skyldte de imperiet den støtten som det gjorde krav på, så lenge det ikke
var i strid med en overordnet plikt. De skulle holde fred og underkaste seg landets
lover, men troskapen mot Gud hadde første prioritet.» – Ellen G. White: Slektenes
håp, s. 455.
Nå følger et spørsmål om de dødes oppstandelse. Saddukeerne var en prestegruppe
som kun godtok de fem Mosebøkene som Skriften. De trodde ikke på de
dødes oppstandelse. Det scenariet de la frem for Jesus, var trolig hypotetisk. Det
dreide seg om sju brødre og én kvinne. Ifølge Moseloven skulle broren til en mann
som døde uten sønner, gifte seg med enken, og den første sønnen som ble født i
ekteskapet, skulle juridisk sett være den døde mannens barn (5 Mos 25,5–10).
Saddukeerne prøver å sverte læren om oppstandelsen ved å peke på det moralske
dilemmaet om hvem sin kone kvinnen ville være i oppstandelsen. Jesus imøtegår
argumentet deres i to trinn ved å henvise til Skriften og Guds kraft. Først beskriver
han Guds kraft i oppstandelsen og sier at det ikke vil bli inngått ekteskap i himmelen.
Deretter forsvarer han læren om oppstandelsen ved å henvise til 2 Mos
3,1–22, der Gud sier at han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Jesus antyder at dette
betyr at de kommer til å stå opp; de kan ikke forbli døde hvis Gud er Abrahams,
Isaks og Jakobs Gud, som for øyeblikket er døde.
Hva ville du svare hvis noen spurte deg: «Kjenner du Guds makt?», og hvorfor?
LesMark 12,28–34. Hva spurte den vennlige skriftlærde, og hvilket dobbeltsvar ga Jesus?
Frem til dette punktet i Markusevangeliet er de fleste av de religiøse lederne motstandere
av Jesus. Dette gjelder spesielt i Jerusalem, der Jesus har konfrontert
lederskapet med tempelgudstjenesten – selve kjernen i jødedommen. Når en skriftlærd
lytter til uenighetene og oppfatter Jesu svar positivt, viser han både ærlighet og
mot i møte med det rådende fiendskapet mot Jesus. Det ville ha vært enklere å bare
stå og se på, selv om man sympatiserte med Jesus. Men det gjør ikke denne mannen.
Den skriftlærde går rett til religionens kjerne med spørsmålet om hvilket bud som
er det viktigste. Jesus svarer klart og enkelt ved å sitere Shema, jødedommens trosbekjennelse
fra 5 Mos 6,4–5. Det største budet, sier Jesus, er å elske Gud av hele sitt
hjerte, hele sin sjel, hele sitt sinn og all sin kraft – det vil si med hele seg. Jesus gir
den skriftlærde en bonus ved å ramse opp det nest viktigste budet, og siterer igjen
GT, denne gangen fra 3 Mos 19,18, om å elske sin neste som seg selv.
Iblant lurer folk på hvordan kjærlighet kan påbys. Budets kulturelle sammenheng
i 5 Mos bidrar til å forklare dette. Språket er hentet fra gamle traktater mellom
parter, og begrepet «kjærlighet» viser til trofasthet mot kravene i traktaten, til trofast
oppfyllelse av dem. Selv om det ikke utelukker dyp hengivenhet mellom partene, er
det altså mye mer opptatt av handlinger som viser slik lojalitet.
Den skriftlærde var ærlig og så hvor klart og enkelt Jesu svar var, og sa det.
Man kan tenke seg at de andre religiøse lederne rynket på nesen da den skriftlærde
bekreftet at Jesu svar var riktig, noe ingen andre var villige til å gjøre. Jesus anerkjente
også den skriftlærde for hans ærlige svar og sa at han ikke var langt fra Guds
rike. Ikke langt unna betyr ikke innenfor. Det den skriftlærde fortsatt trengte, var å
erkjenne hvem Jesus var og følge ham, et skritt videre på troens vei.
Hvordan lærer vi å elske Gud og å elske vår neste som oss selv? Hvorfor er korset nøkkelen til å
følge disse befalingene?
Ellen G. White: «Jødefolket besegler sin skjebne», «I sitt tempel» og «Ny konfrontasjon»
i Slektenes håp, side 437–460.
«At Kristus forbannet det treet som han selv hadde skapt, er en advarsel til alle
kirkesamfunn og alle troende mennesker. Ingen kan leve ut Guds lov uten å hjelpe
andre. Men det er mange som ikke lever Kristi barmhjertige, uselviske liv. Mange
tror at de er utmerkede kristne, men forstår ikke hva det vil si å tjene Gud. Deres
planer og studier går ut på å behage seg selv. De er alltid sentrum for alt de gjør.
Tiden er bare viktig når de kan bruke den til å berike seg selv. Dette er målet med
alt de foretar seg. De hjelper ikke andre, bare seg selv. Gud har skapt dem til å leve
i en verden der man må hjelpe andre uten å tenke på seg selv. Han ville at de skulle
støtte og styrke sine medmennesker på alle mulige vis. Men selvet blir så stort at de
ikke ser noe annet. De mangler menneskelighet. De som lever slik, bare for seg selv,
ligner fikentreet som så ut til å ha så mye å by på, men manglet frukt. Deres gudsdyrkelse
er en formsak, uten anger eller tro. De sier at de respekterer Guds lov, men
lever ikke etter den. De snakker, men foretar seg ikke noe. Dommen over fikentreet
viser tydelig hvor avskyelig Jesus synes denne hule liksomtroen er. Han sier at de
som synder åpenlyst, er mindre skyldig enn de som sier at de tjener Gud, men som
ikke bærer frukt til hans ære.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 440–441.
Forslag til samtale
Tenk over hva det betyr at Kristus renset templet. Hvordan kan dette prinsippet gjelde for kirken i
dag? Hvordan bør en slik renselse foregå?
I evangeliene viser Jesus gang på gang til Skriftene og hvordan de må oppfylles. Hva sier dette om
hvor sentrale de er i troslivet? Hvorfor må vi avvise alle forsøk på å nedtone Skriftens autoritet,
særlig tanken om at Skriften bare er menneskers egne forestillinger om Gud, hvem Gud er og
hvordan han virker?
Hvor går grensen mellom kirke og stat? Hvordan kan Jesu undervisning i Markus 12,13–17 være en
rettesnor for denne diskusjonen?
Slå opp tekster som handler om oppstandelsen. Hvorfor er denne læren så viktig for vår tro, spesielt
med tanke på de dødes tilstand?
Anush hadde bedt i årevis om at far skulle komme til Gud. Etter at far tillot henne og mor å
gå tilbake til kirken på sabbatene, begynte hun å be enda mer inderlig og tryglet Gud om å
åpenbare seg for far. «Jeg vil ikke være sentrum i denne historien. Ignorer meg», ba hun. «Snakk
til far gjennom drømmer, visjoner eller venner. Jeg vil bare ha hans frelse».
Hun overlot saken til Gud. «Det handler om deg og ham», sa hun.
Så fikk far en drøm. I drømmen så han ild falle ned over en by i nærheten av byen deres i
Armenia. Han så noen mennesker som løp og skrek, og andre som var fredelige og sang. Far ble
forbløffet. Han fortalte Anush og mor om drømmen.
Omtrent samtidig så Anush en preken om Den hellige ånd på nettet, og hun fortalte far om
den. «Predikanten sa at Den hellige ånds ild beskytter oss mot helvetes ild», sa hun. «Når du får
Den hellige ånds ild, vil du ikke være redd for ilden ved verdens ende».
Plutselig falt ting på plass. Far forsto at de redde menneskene i drømmen ikke hadde Den
hellige ånd og var redde for helvetes ild, mens de fredelige menneskene ikke var redde fordi de
hadde fått Den hellige ånds ild. Han husket at han hadde lest at Den hellige ånd, i form av en due,
dalte ned over Jesus da han ble døpt (Matteus 3,16).
«Jeg trenger å bli døpt», sa far.
Men ordene hørtes merkelige ut i det de kom ut av munnen hans. Armenia er stolt over å være
det første landet som ble kristnet i 301 e.Kr., og mange armenere ser det som sin plikt å være
kristne. De ble døpt som spedbarn, ikke som voksne. Nå var far usikker på hva han skulle gjøre.
«Du har jo Bibelen», sa Anush. «Les den. La Bibelen svare på spørsmålene dine. La Bibelen
lede deg til den rette kirken».
Far leste Bibelen enda mer iherdig. En dag spurte en venn ham hvorfor han leste Bibelen så
intenst. «Er det noe å skryte av?» spurte vennen. «Hvis Jesus kom i morgen, ville du da si: ‘Jeg
har lest Bibelen’? Ville det være nok?»
Spørsmålene sjokkerte far. Hele kroppen hans skalv. Kort tid senere, da han hadde forlatt vennens
hus og satt alene i bilen, utøste han sitt hjerte for Gud. «Hvis Jesus kom i morgen, hva ville
jeg sagt til ham?» ba han. «Hvis Jesus virkelig kom, hva ville jeg sagt til ham?»
Han gikk hjem og sa til mor: «Jeg blir med deg i kirken neste sabbat».
Men far ville ikke gå til byens husmenighet, som besto av syv kvinner. «La oss gå til kirken i
nabobyen», sa han.
Fra den sabbaten begynte far å gå i kirken hver uke.
En del av det trettende sabbatsofferet i forrige kvartal gikk til å åpne et innflytelsessenter for familier
som familien til Anush, i Jerevan i Armenia. Takk for at du bidrar til å spre evangeliet med
dine offergaver. Neste uke: Far blir døpt.