Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er
skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er
Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn (Joh 20,30–31).
Hvorfor skrev Johannes sitt evangelium? Ville han fremheve Jesu mirakler? Eller
ville han vektlegge noen av Jesu lærepunkter? Hvorfor skrev han det han gjorde?
Ved Den hellige ånds kraft og hjelp forklarer han hvorfor. Han sier at selv om mye
mer kunne vært skrevet om Jesu liv (Joh 21,25), har han skrevet de historiene som
er tatt med for «for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved
troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20,31).
Denne uken skal vi se på noen av Jesu første mirakler – fra da han gjorde vann til
vin i et bryllup til da han gjorde en syk gutt frisk og helbredet mannen ved Betesda-
dammen.
Johannes kaller det «tegn». Da mener han en mirakuløs hendelse som peker mot
en dypere virkelighet: Jesus som Messias. I alle disse historiene ser vi mennesker
som reagerte i tro. Og deres eksempel oppmuntrer oss til å gjøre det samme.
LesJoh 2,1–11. Hvilket tegn gjorde Jesus i Kana, og hvordan hjalp det disiplene til tro på ham?
Da disiplene fikk se Jesus forvandle vann til vin, styrket det deres beslutning om å
følge Jesus. Det måtte da være et tegn på at han var sendt av Gud (de var nok ikke
klare til å innse at han var Gud ennå).
Moses hadde vært israelittenes leder og ført Israel ut av Egypt med mange «tegn
og under» (5 Mos 6,22; 5 Mos 26,8). Det var ham Gud brukte til å befri Israel fra
egypterne. (På sett og vis var han deres «frelser»).
Gjennom Moses profeterte Gud at det skulle komme en profet som var lik ham.
Gud ba Israel høre på ham (5 Mos 18,15; Matt 17,5; Apg 7,37). Denne «profeten» var
Jesus, og i Johannes 2 utførte Jesus sitt første tegn, som i seg selv pekte tilbake på
israelittenes utfrielse fra Egypt.
Nilen var en viktig ressurs og en guddom for egypterne. En av plagene var rettet
mot elven – vannet ble til blod. I Kana utførte Jesus et lignende mirakel, men i stedet
for å la vann bli til blod, forvandlet han det til vin.
Vannet kom fra seks vannkrukker som ble brukt til renselse i jødiske ritualer, og
miraklet ble dermed knyttet enda tettere til Bibelens tema om frelse. Ved å fortelle
om hendelsen der vann ble til vin, og dermed vise tilbake til utvandringen, pekte
Johannes på Jesus som vår frelser.
Hva syntes kjøkemesteren om drikken Jesus kom med? Han ble overrasket over
dens kvalitet og at de hadde spart det beste til slutt, for han visste ikke Jesus hadde
gjort et mirakel.
Det greske begrepet oinos brukes både om fersk og gjæret druesaft (se The
Seventh-day Adventist Bible Dictionary, s. 1177). Ifølge Ellen White var saften som
ble produsert ved miraklet, ikke alkoholholdig (se «Jesu første mirakel» i Slektenes
håp, s. 102). De som visste hva som hadde skjedd, var sikkert forbløffet.
Hvorfor tror du på Jesus? (Vi har jo mange grunner til det, ikke sant?)
Jesus gjorde mirakler som hjalp folk til å tro på ham. Johannes nedtegnet dem slik at
andre også skulle tro på Jesus.
LesJoh 4,46–54. Hvorfor viser forfatteren tilbake til mirakelet ved bryllupsfesten?
Når Johannes forteller om det andre tegnet i Galilea, peker han tilbake på det første
tegnet som Jesus gjorde i bryllupet i Kana. Det er som om han sier: «De tegnene
Jesus gjorde, vil hjelpe dere å se hvem han er». Så tilføyer han: «Dette var Jesu
andre tegn, som han gjorde da han kom fra Judea til Galilea» (Joh 4,54).
Jesu svar på embetsmannens bønn kan virke hardt. Men mannen hadde gjort
sønnens helbredelse til betingelsen for å tro på Jesus. Jesus leste hjertet hans og fant
den åndelige sykdommen som var mer alvorlig enn sønnens livstruende sykdom.
Plutselig innså mannen at hans åndelige fattigdom kunne koste sønnen livet.
Det er viktig å forstå at mirakler i seg selv ikke beviste at Jesus var Messias.
Andre har utført mirakler. Noen var sanne profeter, andre falske. Mirakler viser bare
at det overnaturlige finnes; de beviser ikke at det er Gud som står bak. (Satan kan
utføre «mirakler», hvis vi med ordet «mirakler» mener overnaturlige handlinger).
Den fortvilte mannen overga seg til Jesu barmhjertighet og bønnfalt ham om å
helbrede sønnen sin. Jesus beroliget ham: «Gå hjem, sønnen din lever!» (Joh 4,50).
Verbet står i presens på gresk. Det kalles «presens futurum» når en fremtidig hendelse
omtales like sikkert som om den allerede har skjedd. Mannen skyndte seg ikke
hjem, men trodde Jesus og kom hjem neste dag – og fikk vite at feberen hadde gitt
seg akkurat da Jesus sa disse ordene.
Dette er jo en mektig grunn til å tro på Jesus!
Hva må vi se etter før vi tar det for gitt at et bestemt mirakel kommer fra Gud?
Det neste tegnet i Johannes’ beretning fant sted ved Betesda-dammen (Joh 5,1–9).
Folk trodde en engel skapte bevegelse i vannet og at den første syke som gikk ned
i vannet, ville bli helbredet. Derfor var det fullt av folk i buegangene ved dammen
som håpet å bli helbredet neste gang det skjedde. Jesus dro til Jerusalem, og ved
dammen så han dem som ventet.
For et syn de må ha vært, alle de syke som ventet og ventet på en helbredelse i
vannet som helt sikkert ikke ville komme. For en mulighet for Jesus!
LesJoh 5,1–9. Alle ved dammen ville jo bli friske, så hvorfor spurte Jesus den lamme om han ville
helbredes (Joh 5,6)?
Når man har vært syk lenge, blir sykdommen hverdagen, og så rart det enn kan
virke, kan det virke litt skremmende å legge lidelsen bak seg. I svaret gir mannen
uttrykk for at han ønsker helbredelse. Problemet er bare at han søker den på feil sted
– mens den som har skapt menneskets ben, står foran ham. Mannen visste ikke hvem
som snakket til ham, men etter helbredelsen begynte han kanskje å forstå at Jesus
virkelig var noe for seg selv.
«Jesus forlanger ikke at den syke skal tro på ham. Han sier: ‘Stå opp, ta båren
din og gå!’ Men mannens tro griper fatt i dette. Hver nerve og muskel sitrer av nytt
liv, og de syke beina rører seg. Uten å stille spørsmål, setter han sin vilje inn på å
følge Kristi befaling, og alle musklene reagerer. Han reiser seg og oppdager at han
kan gå fritt omkring. Jesus hadde ikke garantert ham Guds hjelp. Mannen kunne
ha tillat seg å tvile og kanskje ha gått glipp av sin eneste sjanse til å bli frisk. Men
han trodde Jesu ord, og kreftene kom da han handlet deretter.» – Ellen G. White:
Slektenes håp, s. 141.
Senere møtte Jesus mannen ved tempelet og sa: «Nå er du blitt frisk. Synd ikke mer, for at ikke
noe verre skal hende deg» (Joh 5,14). Hva har sykdom med synd å gjøre? Hvorfor må vi forstå at
ikke all sykdom er et resultat av bestemte synder i vårt liv?
Tegn, under og mirakler beviser ikke i seg selv at noe er fra Gud. Men når de er fra
Gud, er det farlig å avvise dem.
LesJoh 5,10–16. Hva kan vi lære av de religiøse ledernes hardhet overfor Jesus og miraklet han
nettopp hadde utført?
Da Jesus ga seg til kjenne for han som var helbredet, gikk mannen straks og fortalte
de religiøse lederne at det var Jesus. Man skulle tro at de ville lovprise Gud, men
«Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham» (Joh
5,16).
Det var bare lov å helbrede på sabbaten i nødstilfeller. Mannen hadde vært ufør
i 38 år, så det var ingen nødsituasjon. Og hvorfor var det da nødvendig å få ham til
å ta opp sengen? Man skulle tro at en som hadde makt fra Gud til å gjøre et slikt
mirakel, også visste om det var lov å bære en matte hjem på sabbaten. Jesus ville
tydeligvis vise dem dypere bibelske sannheter enn de menneskeskapte reglene og
forskriftene som i noen tilfeller hadde hemmet sann tro.
Hvordan kunne de religiøse lederne være så blinde? Trolig på grunn av deres
fordervede hjerter, troen på at Messias skulle utfri dem fra Roma, deres maktbegjær
og manglende overgivelse til Gud. Alt dette fikk dem til å avvise sannheten som sto
der rett foran dem.
Les Joh 5,38–42. Hva var Jesu advarsel? Hva kan vi lære av dette? Altså, hva kan gjøre oss blinde
for de sannhetene vi må kjenne til og anvende i vårt eget liv?
Miraklet ved Betesda-dammen var en god anledning for Johannes til å vise hvem
Jesus er. Johannes bruker ni vers på å beskrive miraklet og cirka 40 vers (se nedenfor)
på å beskrive den som utførte miraklet.
LesJoh 5,16–18. Hvorfor ble Jesus forfulgt for det han gjorde på sabbaten?
Joh 5,18 kan virke foruroligende fordi det synes å si at Jesus brøt sabbaten. Men ser
vi nærmere på Joh 5,16–18, ser vi at Jesus sier at hans «arbeid» på sabbaten er i tråd
med hans forhold til Faderen. Gud slutter ikke å understøtte universet på sabbaten.
Derfor var det Jesus gjorde på sabbaten, en del av hans krav på å være Gud. De
religiøse lederne forfulgte ham fordi han angivelig brøt sabbaten og påsto at han var
på lik linje med Gud.
LesJoh 5,19–47. Hva sa Jesus for å hjelpe lederne å se hvem han virkelig er, og som ble bekreftet
av det miraklet han nettopp hadde gjort?
Jesus forsvarer sine handlinger i tre trinn. Først peker han på sitt nære forhold til
Faderen (Joh 5,19–30). Jesus sier at han og Faderen handler i samklang og at han har
makt til både å dømme og vekke opp de døde (Joh 5,25–30).
For det andre innkaller Jesus fire «vitner» til sitt forsvar – døperen Johannes (Joh
5,31–35), de miraklene Jesus gjør (Joh 5,36), Faderen (Joh 5,37–38) og Skriftene (Joh
5,39). Hvert av disse «vitnene» taler til fordel for Jesus.
I Johannes 5,40–47 stiller Jesus til slutt anklagerne overfor deres egen fordømmelse
og viser kontrasten mellom sin tjeneste og deres selvopptatthet. Han sier at
fordømmelsen vil komme fra Moses (Joh 5,45–47), han de har satt sitt håp til.
Hvordan kan vi unngå å gå i den fellen at vi tror på Gud og sågar har de riktige lærepunktene,
men ikke overgir oss fullt og helt til Kristus? Ta med svaret til samtalen på sabbaten.
«Jesus hadde ikke garantert ham Guds hjelp. Mannen kunne ha tillat seg å tvile og
kanskje gått glipp av sin eneste sjanse til å bli frisk. Men han trodde Jesu ord, og
kreftene kom da han handlet deretter.
Den samme troen kan gi oss åndelig legedom. Synden har skilt oss fra livet i Gud.
Sjelen er lammet. I egen kraft har vi like små forutsetninger for å leve et hellig liv som
den kraftløse mannen hadde for å gå. … De som kjemper og er motløse, må se opp.
Kristus bøyer seg ned over dem som han har kjøpt med sitt blod. Ømt og medfølende
spør han: ‘Vil du bli frisk?’ Han sier at du skal stå opp til sunnhet og fred. Vent ikke til
du føler at du er blitt frisk. Ta ham på ordet, så vil det skje! Sett inn viljen din på Kristi
side, bestem deg for å tjene ham! Når du tar ham på ordet, får du kraft. Uansett hvilken
ond vane du har: Kristus både kan og vil sette deg fri fra inngrodde lidenskaper som
lenkebinder kropp og sjel. Han vil gi liv til dem som er ‘døde på grunn av misgjerningene
og syndene deres’. Han vil sette fri dem som er bundet av svakhet, ulykke og
syndens lenker.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 141.
«Jesus avviste anklagen om gudsbespottelse. Han sa: Jeg har rett til å gjøre det
som dere anklager meg for, ettersom jeg er Guds Sønn og ett med ham av natur, vilje
og forsett.» – Slektenes håp, s. 146.
Forslag til samtale
Tenk over ukens lesning. Troen var nøkkelen til disse helbredelsene. Lederne avslørte derimot hvor
farlig tvil og vantro er. Hvorfor må vi ikke forveksle det å ha spørsmål (det har vi alle) med å tvile?
Hvorfor er det ikke det samme, og hvorfor er det viktig å vite forskjellen?
Se på torsdagens siste spørsmål. Hvorfor må vi være på vakt mot denne faren? Enda så viktig
hviledagen og de dødes tilstand er – hvorfor kan ikke det frelse oss? Hva frelser oss, og hvordan?
Se på Joh 5,47. Hva med dem som f.eks. sier at syndfloden ikke var verdensomspennende, eller at
skapelsen ikke skjedde på seks kalenderdager? Gjør de akkurat det Jesus advarte mot her?
Det hvilte en uhyggelig tung stemning i den røde trehytta da åtte jenter fra Alaskas urbefolkning
gjorde seg klare til å legge seg den første kvelden på Camp Polaris, en sommerleir for
syvendedagsadventister sørvest i Alaska. Alle jentene følte det. Også hyttens to veiledere kjente
det. Det var en intens følelse av ondskap og skade.
Den ene rådgiveren, 21 år gamle Rachel, var fysisk utmattet, men fikk ikke sove. Hun følte
at onde engler var mer til stede enn vanlig. Hun tenkte på de åtte tenåringene i hytta si. Mange
av dem hadde blitt mishandlet, drev med selvskading og slet med narkotika. Onkelen til en av
jentene var sjaman.
Rachel sto opp og fyrte opp i en liten svart ovn. Selv i august var sommerkveldene i Alaska
kjølige. Hun begynte å synge om Jesus. Hun var sjenert av natur og likte ikke å synge, spesielt
ikke alene. Men sangen sprang fra leppene hennes. Mens hun sang, besøkte Rachel hver køyeseng
og ba sammen med hver enkelt jente. Til slutt sovnet jentene.
Etter det sang Rachel hver kveld og ba sammen med jentene.
En kveld da hun gikk runden, spurte hun en jente om hun hadde noen bønneønsker. «Ja, jeg vil
be om å få være trygg og beskyttet», sa jenta.
«Trygg fra hva da?» spurte Rachel.
Jenta fortalte at noen hadde tatt tak i nakken hennes i mørket kvelden før. Mens hun kjempet
for å puste, kom et sterkt lys til syne, og det usynlige vesenet slapp taket. I det sterke lyset sto
en engel, og han sa: «Ikke vær redd». Freden senket seg umiddelbart over jenta. Hun sovnet og
hadde ikke nevnt hendelsen for noen før hun snakket med Rakel.
Etter at Rachel hadde bedt sammen med henne, ble jenta mer interessert i Jesus resten av tiden
på leiren. Hun var en stille jente som ikke sa så mye. Men det var tydelig at et frø var plantet i
hjertet hennes.
Rachel var henrykt da jenta kom tilbake til leiren for å få opplæring som stabsmedlem noen år
senere.
Rachel Carle, som nå underviser på en adventistskole i Sitka i Alaska, jobber fortsatt som
frivillig på Camp Polaris, stedet der hun som ung leirleder ble vitne til den store striden mellom
det gode og det onde.
«Arbeidet i Polaris har vist meg at det finnes mennesker i USA som ikke kjenner Jesus», sier
hun. «Å jobbe på denne leiren var grunnen til at jeg bestemte meg for å bli lærer i Alaska».
Takk for sabbatsofferet for 2015 som bidro til å reparere og utvide Camp Polaris slik at flere
barn kan delta. En del av dette kvartalets sabbatsoffer vil bidra til å åpne et innflytelsessenter
i adventistkirken
i Bethel i Alaska. Bethel-menigheten sender hvert år lokale barn til Camp
Polaris.