Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt
og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14,26).
Johannesevangeliet er en tematisk mosaikk. Johannes bruker tegn (mirakler) for
å vise at Jesus er den Messias som profetene hadde lovet. Han trekker inn en lang
rekke vitner for å vise at Jesus er Kristus. Han bruker også «JEG ER»-utsagn for å
vise at han er guddommelig.
Alle tre medlemmer av guddommen er nevnt i Johannes 1 (Joh 1,1–4; Joh 1,14; Joh 1,18; Joh 1,32–34). I århundrer har mennesker forsøkt å fatte Guddommens vesen, men siden vi
ikke kan det, er det mange som avviser tanken. Men er det ikke dumt å avvise noe
bare fordi vi ikke fullt ut forstår det, eller fordi det ikke passer inn i den menneskelige
fornufts rammer?
Johannes sier at hvis du vil forstå Gud, må du se på Jesus og det som er åpenbart
i Ordet. Denne tilnærmingen åpner en hel ny verden av relasjoner – mellom de tre
i Guddommen, mellom Guddommens medlemmer og menneskene, og mennesker
imellom. Denne uken ser vi på Johannesevangeliets fremstilling av Faderen, Sønnen
og Den hellige ånd, men nå i sammenheng med avskjedstalen (Joh 13–17).
Johannesevangeliet er skrevet med den overordnede bibelske fortellingen som
bakteppe, og begynner med vårt opphav. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og
jorden» (1 Mos 1,1). Eller: I begynnelsen skapte Faderen, Sønnen og Den hellige ånd
himmelen og jorden. De er Kilden til alt som er. De skapte universet, også vesenene
som bor i det. På vår klode ble det skapt liv på en spesiell måte, og det mest spesielle
var mennesket. Og Guds hensikt med å skape oss var at vi skulle leve i kjærlighet og
harmoni med ham og med hverandre.
Dessverre førte Lucifer synden inn i denne verden. Synd er blant annet en brist på
forholdet vårt til Gud. Den gir et forvrengt bilde av Gud. Derfor tok Jesus vår natur
på seg for å gjenreise kunnskapen om Gud og formidle frelse til menneskene.
Mens han var her, la Jesus sitt liv inn under Faderen og levde etter hans ledelse. Han
sa: «Jeg og Far er ett» (Joh 10,30). «Far er i meg og jeg i Far» (Joh 10,38). «Hvis jeg
ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg» (Joh 10,37).
Hva var noen av Faderens roller, slik de er beskrevet i tekstene nedenfor?
Disse versene viser Faderen nært forbundet med Jesus Kristus, hans Sønn. Faderen har intim
kontakt med vår verden og er dypt engasjert i vår frelse. Hva sier dette om Guds kjærlighet til oss?
Guddommen skapte oss for at vi skulle ha et personlig forhold til ham (1 Mos
1,26–27). Men synden rokket ved dette forholdet. Vi ser følgene av dette i
fortellingen om Edens hage.
Les1 Mos 3,7–9. Hvordan viser dette det bruddet som synden førte med seg, og hva betyr det at
det var Gud som oppsøkte dem, og ikke motsatt?
Guddommen ville tilby menneskeheten helbredelse for det bruddet som synden
hadde forårsaket, selv om ikke alle ville ta imot tilbudet.
Et medlem av Guddommen ble menneske for å gjenopprette forholdet. Ordet
ble kjøtt og tok bolig iblant oss og viste oss Guds herlighet (Joh 1,14–18). Dermed
fikk menneskeheten hans fylde og nåde. Det var dette Jesus kom for å fortelle om, å
forkynne Guds herlighet slik at det forholdet synden spolerte, kunne gjenopprettes,
iallfall for dem som tar imot i tro det som ble tilbudt dem i Kristus Jesus.
«I Kristus er selve kilden til liv. Han har ikke lånt det, ikke fått det.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, s. 398. Men som den inkarnerte Sønnen som «ga avkall på»
(Fil 2,7) sine privilegier, kunne Kristus, når han snakket om sin eksistens på jorden
som et menneske blant mennesker, vise til at han hadde livet som en gave fra Gud.
«Kristi guddom er den troendes garanti for det evige liv.» – Slektenes håp, s. 398.
Menneskene kjente ikke Gud (Joh 17,25). Derfor sendte han sin eneste Sønn (Joh 9,4;
Joh 16,5) for at vi skulle kjenne ham.
En ateist skrev om kosmos: «I vår ensomhet, i denne uendeligheten, er det ingenting som tyder
på at hjelpen vil komme fra et annet sted for å redde oss fra oss selv.» Hva lærer Bibelen som
viser at denne personen tar helt feil?
I hele Johannesevangeliet ser vi hvordan Jesus, Sønnen, gjør ting som peker på
Faderen. Jesus forklarer hvem Faderen er og viser hvilket forhold han har til vår
verden. Alt dette er i tråd med Johannes 1,18, som sier at han gjør Faderen kjent
(gresk exēgeomai: forklare, tolke, utlegge). Jesus gjør dette om og om igjen. Ordet
Fader (patēr) forekommer 136 ganger i Johannesevangeliet og 18 ganger i 1.–3.
Johannesbrev, mer enn en tredjedel av all gangene ordet er brukt i NT. Avskjedstalen
er et av de tydeligste stedene i evangeliet der Jesus gjør Faderen kjent.
Jesus var Faderens representant på jorden, og han kom for å leve ut Faderens vilje
i menneskelig skikkelse. Han sa at han i alle ting søkte å gjøre Faderens vilje, ikke
sin egen (Joh 5,30). I første omgang kan dette virke forbløffende, men det viser hvor
fullstendig overgitt Jesus var til sin Far.
Jesus sa også at Faderen hadde sendt ham for å fullføre sitt verk – menneskehetens
frelse – og at Faderen selv vitnet om hans gjerning (Joh 5,36–38).
Jesus forkynte at Faderen sendte ham for å være den eneste som menneskene kan
komme til Faderen gjennom (Joh 6,40; Joh 6,44). Faderen ønsker at de skal få det evige
livet som finnes i Jesus, som lover å vekke dem opp i oppstandelsen.
Jesu påstander om sitt forhold til Faderen er forbløffende. Han hevder at all hans lære
er Faderens lære, at alt han sier, har han personlig hørt fra Faderen, at det å tro på
ham er det samme som å tro på Faderen, at både hans ord og gjerninger kommer fra
Faderen, og at han og Faderen er ett i kjærlighet og arbeid for menneskehetens frelse.
For et vitnesbyrd om Jesu nærhet til sin Far i himmelen!
Hvordan ville livet ditt bli hvis dine tanker og handlinger fullt ut var et uttrykk for Guds vilje for
ditt liv? Det vil si, hvordan kan vi leve mer i tråd med det Jesus har vist oss er Guds vilje for vårt liv?
Den hellige ånd er ikke så fremtredende hos Johannes som Faderen og Sønnen. Men
han er viktig for at Jesu misjon skal lykkes.
LesJoh 1,10–13. Hva sier teksten om Den hellige ånds betydning for omvendelsen?
Allerede i Johannes’ første kapittel kan vi se hvor viktig Den hellige ånd er.
Johannes sier at alle som tok imot Ordet, det vil si alle som trodde på ham, ble Guds
barn: «De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns
vilje, men av Gud» (Joh 1,13). Dette skjer ved Den hellige ånds gjerning.
«Da Jesus forklarte hva Den hellige ånd skulle gjøre, prøvde han å inspirere disiplene
med den glede og det håp som inspirerte ham selv. Han frydet seg over den overflod
av hjelp han hadde skaffet til veie for sin menighet. Den hellige ånd var den største av
alle gaver han kunne be sin Far om for å styrke og glede sitt folk. Ånden skulle gis for
at han skulle skape nytt liv, og uten dette ville Kristi offer ha vært forgjeves. Det ondes
makt hadde tiltatt i århundrer, og menneskenes underkastelse under dette djevelske
fangenskap var forbløffende. Man kunne bare motstå og seire over synden ved stor
innsats fra den tredje person i guddommen. Han ville ikke komme i begrenset styrke,
men i en fylde av guddommelig kraft.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 510.
For en velsignelse å motta Den hellige ånd, som bekrefter at Gud taler sant (Joh
3,33). Det er Ånden som overbeviser om synd, rettferdighet og dom (Joh 16,8–11).
Derfor er nøkkelen til å vite hva som er rett, sant og godt, at vi overgir vårt liv til
Guds ord gjennom Den hellige ånds overbevisningskraft.
Johannes 17 kalles iblant Jesu øversteprestelige bønn. Den avrunder avskjedstalen.
Jesus kom til vår verden for at mennesket skulle få tilbake det personlige forholdet
det hadde til Gud i begynnelsen. Han utførte de tegnene Gud hadde gitt ham å gjøre.
I ord og handling formidlet han Gud til folk.
Jesus skulle snart forlate verden. Han ville vise sin kjærlighet til disiplene enda en
gang. Han ville de skulle forstå det nære forholdet mellom ham selv, Faderen og Den
hellige ånd. Og han ville de skulle ha del i det samme personlige forholdet til Gud
Faderen og Ånden som han selv hadde.
LesJoh 17,1–26. Hvilke ord eller uttrykk i dette kapitlet uttrykker Jesu ønske om et nært forhold
basert på kjærlighet mellom seg selv, Faderen og disiplene?
Mange leser Johannes 17 som om det eneste som betyr noe, er samhold og kjærlighet.
Ja, Gud ønsker at vi skal ha et personlig forhold til ham og til alle andre. Men en
grundigere lesning viser at det er en mer avgjørende sammenheng mellom kjærlighet
og sannhet.
«Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud» (Joh 17,3),
ikke Gud, samme hvem vi tror han er. «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker
du ga meg … og de har holdt fast på ditt ord … Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra
deg» (Joh 17,6; Joh 17,8). «Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet» (Joh 17,17).
Kristus kom for å vise oss Faderen. Denne åpenbaringen var viktig på grunn av
de mange misoppfatningene om Gud. Johannesevangeliet viser hvor alvorlig Jesus
tok sitt oppdrag. Han representerte Guds ord og handlinger rett. Hvorfor gikk han så
langt hvis sannheten ikke betydde noe?
Jesus levde et liv fullt av motgang, og til slutt ble han avvist av de religiøse
lederne. Han ble utsatt for likegyldighet fra folket og tidvis også fra sine disipler.
En av dem forrådte ham, en annen fornektet ham tre ganger. Han møtte stadige
prøvelser og ble korsfestet av dem han hadde kommet for å frelse.
Hvordan kan du speile den Guds kjærlighet som finnes mellom Jesus og Faderen, bedre i ditt
eget liv?
Les Ellen G. White: «Jesu avskjedstale» s. 504–517 i Slektenes håp; «Additional
Note on [John] Chapter 1» i The SDA Bible Commentary, bind 5, s. 911–919.
«Motstanderne bedømte Jesus «etter kjødet» eller «slik mennesker gjør» (Joh 8,15).
Dette er trolig enda verre enn å dømme «etter det dere ser» (Joh 7,24). Her tyr de til
det falne menneskes kriterier i en fallen verden, uten Åndens overbevisende kontroll
(se Joh 3,3–7). De så «kjøttet» hans, men tenkte ikke på at han kunne være Ordet
som ble kjøtt (Joh 1,14). Å betrakte Kristus ut fra så begrensede kriterier er å vurdere
ham rent verdslig (2 Kor 5,16).
«Talsmannen kalles ‘sannhetens Ånd’. Han skal forklare og bevare sannheten.
Han tar først bolig i hjertet som sannhetens Ånd. Slik blir han trøsteren. Det er trøst
og fred i sannheten, men det finnes ingen virkelig fred og trøst i det som ikke er
sant. Satan får makt over sinnet ved hjelp av falske teorier og tradisjoner. Han viser
menneskene til falske normer. Slik fordreier han sinnet. Gjennom Guds ord taler
Den hellige ånd og innprenter sannheten på sinnet. Slik avslører han villfarelser og
fordriver dem fra vårt indre. Det er ved sannhetens Ånd, som virker gjennom Guds
ord, at Kristus vinner sitt utvalgte folk for seg selv.» – Ellen G. White: Slektenes
håp, s. 509–510.
Forslag til samtale
Evig liv er å kjenne Gud (Joh 17,3). Hva er det å kjenne Gud, ikke bare å kjenne visse fakta om ham,
f.eks. at han er mektig, kjærlig eller rettferdig? Hva ville du svare om du ble spurt: «Kjenner du
Gud?» Hvor er Jesus i svaret ditt?
Hva betyr Jesu ord om at «ditt ord er sannhet» i praksis? (Joh 17,17).
Jesus ba: «Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde»
(Joh 17,15). Hvordan påvirker våre valg hvor godt denne bønnen kan oppfylles i vårt liv?
Samuel erklærte at han ikke var interessert i bibelstudier. «Men du krysset av for at du var interessert
på et interessekort for bibelstudier», sa innringeren, en bibelarbeider fra Dallas First
Seventh-day Adventist Church i den amerikanske delstaten Texas. Han og andre bibelarbeidere
fulgte opp kortene som kirken hadde delt ut. «Jeg er ikke interessert», sa Samuel.
Innringeren la kortet med interesse for bibelstudier til side.
En uke senere ringte en annen bibelarbeider Samuel.
«Jeg er ikke interessert», sa Samuel.
Uken etter ringte bibelarbeideren igjen.
«Hvor mye koster bibelstudiene?» spurte Samuel.
«Ingenting».
På det første bibelstudiet fortalte Samuel at han og kona hadde vært på utkikk etter en menighet.
Sønnen deres hadde invitert dem til kirken sin, men de hadde blitt støtt av en preken om
paven og syvendedagssabbaten. «Jeg kommer aldri til å sette min fot i en syvendedags adventistkirke
igjen», sa Samuel.
Bibelarbeideren ba en stille bønn og fortsatte bibelstudiet.
Etter noen uker inviterte bibelarbeideren Samuel til evangeliserende møter i Dallas First
Seventh-day Adventist Church. Han lurte på hva Samuel ville si. Samuel sa ja til å delta.
På det første møtet så Samuel seg interessert rundt i kirken. Bygningen hadde en unik arkitektur,
med et avrundet kirkerom, et avrundet tak og benker som var buet rundt plattformen. Samuel
oppsøkte bibelarbeideren. «Jeg må snakke med deg», sa han. Bibelarbeideren hjalp til med å
forberede møtet, og spurte Samuel om han kunne vente. Samuel sa ja og satte seg ned. Han lyttet
oppmerksomt til evangelistens preken om Daniel 2. Etterpå kom han bort til bibelarbeideren og
utbrøt: «Jeg vil bli døpt!» Bibelarbeideren ble sjokkert og utbrøt: «Hva?»
Samuel fortalte at han hadde hatt en drøm 18 år tidligere. «I drømmen førte Jesus meg til en
kirke og sa: ‘Dette er min kirke’», fortalte han. «Da jeg gikk inn i kirken i kveld, kjente jeg den
igjen med en gang. Endelig har jeg funnet kirken fra drømmen min. Jeg ønsker å bli døpt.»
Bibelarbeideren tok Samuel med til evangelisten, som ble like overrasket over å høre om
drømmen. Det som gjorde historien enda mer oppsiktsvekkende, var at kirken hadde brent ned og
en ny bygning var blitt oppført 13 år tidligere. Samuel hadde sett den nye kirken i drømmen sin
fem år før den ble bygget.
«Alt er mulig når vi samarbeider med Gud i hans misjon», sa evangelisten Slavik Ostapenko, som
nå er pastor i Spokane Slavic Seventh-day Adventist Church i delstaten Washington.