«Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om
sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten,
hører min røst.» (Joh 18,37).
Jesu korsfestelse og oppstandelse er høydepunktet i Johannesevangeliet. De ti første
kapitlene dekker cirka tre og et halvt år mens kapitlene 11–20 dekker et par uker.
De fire evangeliene skildrer Jesu død forskjellig. Fortellingene stemmer nok
overens, men forfatterne vektlegger poenger som er spesielt relevante for temaene
i hvert deres evangelium. Matteus understreker oppfyllelsen av Skriften, Markus
legger vekt på parallellen mellom Jesu dåp og korset, og Lukas fokuserer på korset
som helbredelse og frelse («fortellingen om tyven på korset»).
Men Johannes presenterer korset som Jesu kroning, spesielt knyttet til tanken
om timen, som det vises til flere ganger i boken (Joh 7,30; Joh 8,20; Joh 12,27). Tanken
om kroningen er et ironisk bilde, for korsfestelse var romernes mest vanærende
og ydmykende henrettelsesmetode. Denne kontrasten peker mot den dypt ironiske
skildringen hos Johannes: Jesus dør i skam, men korsfestelsen er samtidig hans praktfulle
kroning som Frelser.
Pilatus spør Jesus om han er jødenes konge (Joh 18,33). Det er første gang tittelen
nevnes, men ikke den siste. Jesus spør Pilatus om han spør om dette av seg selv, eller
om andre har sagt at han var det. Med spørsmålet snur han på flisa og spør om han
forstår hvem han tiltaler. Leseren vet at Jesus er Kongen. Gjør landshøvdingen det?
Pilatus svarer med et spørsmål: «Er vel jeg jøde? … Ditt eget folk og overprestene
har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?» (Joh 18,35). Han svarte
unnvikende, for han var irritert over at Jesus spurte så nærgående. Det var landshøvdingens
første skritt bort fra sannheten, og han lot fordommer hindre ham i å se.
Jesus svarer at hans rike ikke er av denne verden (Joh 18,36). Pilatus trekker den
klarsynte slutningen at Jesus gjør krav på å være konge (Joh 18,37). Dette fører til
Jesu forklaring om at han ble født for å vitne om sannheten og at alle som «er av
sannheten» hører hans røst (Joh 18,37).
Så spør Pilatus: «Hva er sannhet?» (Joh 18,38). Men han venter ikke på svaret.
I stedet går han ut og prøver å redde Jesus fra folket.
Sannhet er et tema hos Johannes. Som det evige Ordet (logos, Joh 1,1–5) er Jesus
Lyset og Sannheten. Dette står i kontrast til mørket og villfarelsen. Han er full av
nåde og sannhet (Joh 1,14). Nåden og sannheten kom ved ham (Joh 1,17). Døperen
Johannes vitnet om sannheten (Joh 5,33). Jesus bekreftet at Faderen er «sann» (Joh
7,28). Jesus hørte selv sannheten fra sin Far (Joh 8,40). Jesus er «veien, sannheten
og livet» (Joh 14,6). Guds ord er «sannhet» (Joh 17,17). Til tross for sitt spørsmål
glapp Pilatus’ mulighet til å få vite sannheten på grunn av forutinntatthet, tidligere
avgjørelser og det presset han var utsatt for.
LesJoh 18,38–19,5. Hvordan prøvde Pilatus å få folket til å be om at Jesus skulle løslates?
Pilatus ventet ikke på at Jesus skulle si hva sannheten var. I stedet gikk han ut og
prøvde å overtale folket. Da Pilatus gikk i dialog med dem i stedet for å sette Jesus
fri, viste han svakhet. De religiøse lederne skjønte de kunne manipulere ham via
folket.
Pilatus viser til skikken med å la en fange gå fri ved påsketider og spør om folket
vil han skal løslate «jødenes konge». Overraskende nok, og ganske ironisk, ber folket
ham løslate røveren Barabbas i stedet for den uskyldige Jesus.
Nå starter latterliggjøringen og ydmykelsen av Jesus. De romerske soldatene
fletter en tornekrone og gir ham en purpurkappe på, og de kommer stadig bort og
hyller ham hånlig som jødenes konge. Denne hilsenen fra soldatene minner om
måten de hilste keiseren, men her gjøres det for å håne.
Pilatus ser ut til å spille på folkets medlidenhet for å få Jesus løslatt. Han fører
Jesus ut iført tornekrone og purpurkappe. Scenen, som Johannes ikke kommenterer,
viser Jesus i en slags kongedrakt, og stattholderen ber folket om å «se det mennesket!»
(Joh 19,5). Leseren blir minnet om døperen Johannes’ ord i Joh 1,29:
«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» Det er ironisk at den hedenske landshøvdingen
viser frem Messias for Israel i disse kongeklærne.
Men som Joh 19,6–16 viser, pøbelen forlanger at Jesus skal korsfestes fordi
han sier at han er Guds Sønn. Dette skremmer Pilatus, og han gjør sitt ytterste for
å få Jesus løslatt. Men lederne besegler Jesu skjebne når de sier at å løslate ham er
å gjøre keiseren imot. De vet at Pilatus’ troskap mot keiseren gjør at han ikke kan
løslate en som gjør krav på den samme rollen. Lederne sier de ikke har noen annen
konge enn keiseren. Altså var deres hat mot Jesus større enn deres nasjonale ambisjoner.
For å bli kvitt Jesus var de villige til å ofre kravet om selvstendighet.
Tenk at en hedensk hersker vil sette Jesus fri mens folkets åndelige ledere, som burde ha gjenkjent
ham, vil ha ham korsfestet! Hva kan vi lære av det?
Som det fremgår av Joh 19,17–22, skrev Pilatus en innskrift på latin, gresk og
hebraisk der det sto: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge» (Joh 19,19). De religiøse
lederne ville ha det endret. Det ville ikke Pilatus ha noe av, og innskriften ble
stående, et taust vitnesbyrd om sannheten om Jesus og at han troner som konge på
korset. Jesus, som i sannhet var deres konge, jødenes konge, hang der som en simpel
forbryter.
«En høyere makt enn både Pilatus og jødene hadde sørget for at denne innskriften
ble satt over Jesu hode. Gud ville at den skulle vekke til ettertanke og tilskynde til å
granske Skriften.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 568.
LesJoh 19,25–27. Hvilken rørende scene fant sted ved korset?
Blant dem som sto ved korset den dagen, var disippelen Johannes og Maria, Jesu
mor, og flere andre. Mange år tidligere hadde Simeon forutsagt denne opplevelsen da
Maria og Josef bar Jesus frem i templet (se Luk 2,34–35). Nå taler Jesus til sin mor i
sin siste stund: «Kvinne, dette er din sønn». Og til Johannes sier han: «Dette er din
mor». (Joh 19,26–27).
LesJoh 19,28–30. Hva betyr Jesu siste ord: «Det er fullbrakt»?
Det greske verbet teleō (fullføre, gjøre ferdig, gjennomføre) i vers 28 («alt var fullbrakt»)
er det samme verbet som brukes i vers 30 («Det er fullbrakt!»). Et beslektet
ord, teleioō (fullføre, gjøre fullkommen), dukker opp i vers 28 i forbindelse med
oppfyllelsen av Skriften («oppfylt»). Enda så grusomt det var, det som skjedde, var
alt i ferd med å gå i oppfyllelse, fullbyrdes, oppfylles.
Når Jesus sier: «Det er fullbrakt!», fullfører han. Han fullfører, fullbyrder, det
Faderen hadde gitt ham å gjøre.
Hva betyr det for hver av oss at Jesus sa: «Det er fullbrakt»? Hva er ferdig, og hva betyr det for
vårt liv?
LesJoh 20,1–7. Hva har det å si for oss, det som beskrives her?
Jesus døde sent en fredag ettermiddag og sto opp søndag morgen. Fordi sabbaten
nærmet seg da han ble begravet (Joh 19,42), ble prosessen utført i all hast og ikke
fullført. Enda så høyt de elsket Jesus, holdt følgesvennene sabbaten og gikk ikke til
graven (jf. Mark 16,1; Luk 23,56). Etter sabbaten kjøpte noen kvinner velluktende
salver de skulle ha med til graven søndag morgen. Til deres forskrekkelse var steinen
rullet bort, og graven var tom.
Maria Magdalena var en av dem som kom først til graven. Hun løp for å si det hun
hadde sett til Peter og Johannes. De to løp dit. Johannes løp forbi Peter og kom først
fram. Han bøyde seg ned, kikket inn og så linklærne som Jesus var svøpt i, ligge der.
Men han gikk ikke inn.
Peter gikk derimot inn og så linklærne som lå der. Han så også tørkleet som Jesus
hadde hatt over hodet, men det lå ikke sammen med resten av klærne. Det var rullet
sammen og lå for seg selv.
LesJoh 20,8–10. Hva betydde det at tørkleet var rullet sammen?
Etter at Peter hadde gått inn i graven, gikk også Johannes inn. I Joh 20,8 står det at
han gikk inn, så og trodde. Hvorfor trodde Johannes at Jesus hadde stått opp fra de
døde da han så linklærne ligge der og at tørkleet lå sammenbrettet for seg selv?
Skal vi svare på dette spørsmålet, må vi først tenke over hvorfor graven i det
hele tatt var tom. Det vanligste svaret ville være gravrøvere. Men den forklaringen
holder ikke av tre grunner. For det første sier Matteus at graven var bevoktet (Matt
27,62–66), og det gjør gravrøveri usannsynlig. For det andre stjeler gravrøvere helst
verdisaker, ikke råtnende lik. For det tredje har gravrøvere det travelt og bretter ikke
sammen gravkledene. Derfor er det ikke så rart at Johannes trodde Jesus hadde stått
opp fra de døde da han så at tørkleet var brettet sammen.
LesJoh 20,11–13. Hva er det her som viser hvorfor Maria Magdalena fortsatt ikke forsto hva den
tomme graven skulle bety?
Den siste omtalen av Maria før dette er at hun forteller Peter og Johannes at graven
var tom (Joh 20,2). De løp til graven, og hun kom litt senere tilbake. Da Peter og
Johannes hadde undersøkt graven, gikk de. Men Maria kom tilbake og ble stående
der og gråte. Hun hadde nok grått mye de siste dagene. Og nå – dette også? Hun
bøyde seg og kikket inn.
Til hennes forbauselse var det to hvitkledde engler i graven, og de satt der Jesu
kropp hadde ligget. De spurte: «Hvorfor gråter du, kvinne?» (Joh 20,13). Hun svarte
forpint at de hadde fjernet hennes Herre, og at hun ikke visste hvor de hadde gjort av
ham.
Med tårer i øynene snudde Maria seg og så noen bak seg. Med ord som minner om
englenes, spør den fremmede: «Hvorfor gråter du, kvinne? Hvem leter du etter?»
(Joh 20,15). Hun tror hun snakker med gartneren og ber om hjelp til å finne Jesu lik.
Den fremmede sier ett ord: «Maria». Det var en åpenbaring som med ett ord
forandret verden. Plutselig skjønner den forbausede Maria at det er den oppstandne
Jesus som snakker til henne, og gjenkjenner ham. Jesus insisterer på at hun ikke
må oppholde ham, for han må til sin Far. Men hun får beskjed om å gå og fortelle
disiplene at han «stiger opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres
Gud» (Joh 20,17). Maria gikk. Hun fortalte disiplene at hun hadde sett Herren og
fortalte alt det han hadde sagt (Joh 20,18).
Les 1 Kor 15,12–20. Hva gagner kristentroen hvis Kristus ikke har stått opp fra de døde, sier
Paulus?
Les Ellen G. White: «Korset i sentrum» s. 579–584; «Han åpnet dødsrikets porter» s.
595–600; «Fra sorg til glede» s. 601–606 i Slektenes håp. Se også Clifford Goldstein:
Risen: Finding Hope in the Empty Tomb (Nampa, ID: Pacific Press, 2020).
«Pilatus lengtet etter å sette Jesus fri. Men han innså at han ikke kunne gjøre det og
samtidig beholde sin stilling og ære. Heller enn å miste sin verdslige makt, valgte
han å ofre et uskyldig liv. Hvor mange er det ikke som oppgir sine prinsipper for å
unngå tap eller lidelse på lignende vis! Samvittigheten og plikten peker i én retning,
mens egeninteressen peker i en annen. Strømmen går sterk i feil retning, og den
som går på akkord med det onde, blir dratt inn i et tykt mørke av skyld.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, s. 562.
«Kristus oppga ikke sitt liv før han hadde fullført det han var kommet for å gjøre,
og med sitt siste åndedrag ropte han: ‘Det er fullbrakt!’ Kampen var vunnet. Hans
høyre hånd og hans hellige arm hadde gitt ham seier. Som seierherre plantet han sitt
banner på de evige høyder. Var det ikke glede blant englene? Hele himmelen jublet
over Kristi seier. Satan var overvunnet, og han visste at hans rike var tapt.
For englene og de verdener som ikke hadde falt i synd, var ropet: ‘Det er fullbrakt!’
av den største betydning. Det store frelsesverket var fullbyrdet både for dem
og for oss. De har del med oss i frukten av Kristi seier.» – Ellen G. White: Slektenes
håp, s. 579.
Forslag til samtale
Hvilke beslutningsprosesser kan hjelpe deg å unngå slike feil som Pilatus gjorde?
Hvorfor måtte Jesus dø i vårt sted? Hvorfor måtte han dø for at vi skulle bli frelst? Hvilke skriftsteder
støtter svaret?
Hva er forholdet mellom Skriften og historiske bevis når det gjelder troen på Jesu oppstandelse?
Hvilke historiske bevis underbygger troen på Jesu oppstandelse?
Tenk på 1 Kor 15,12–20. Hvordan skal man forstå tanken om at de som har sovnet inn i Kristus, er
tapt, uten Kristi oppstandelse (1 Kor 15,18), hvis de som har «sovnet inn i Kristus» straks kom til
himmelen? Kan Paulus’ ord tas til inntekt for tanken om at de døde sover til oppstandelsen ved
Kristi gjenkomst?
En bibelarbeider inviterte flere mennesker til syvendedags adventistkirken i Bethel, Alaska,
for å dele sine livshistorier med en besøkende fra Adventistmisjonen. En del av det trettende
sabbatsofferet for fjerde kvartal 2024 vil gå til å reparere og utvide kirken slik at den kan romme
et innflytelsessenter for arbeidet i Bethel. Jeg hadde fløyet til byen med 6 300 innbyggere for å
samle inn misjonshistorier for å promotere prosjektet.
Men ingen dukket opp i kirken til avtalt tid. Bibelarbeideren Joy Anderson vinket mot en stor
pizza som hun hadde hentet på vei til kirken fra kontoret der hun jobber som advokat.
«Bare forsyn deg», sa Joy, som opprinnelig kommer fra Alabama og leder menigheten
sammen med en annen bibelarbeider. «Jeg hadde håpet at pizzaen ville oppmuntre folk til å
komme».
Omtrent halvparten av pizzaen var borte da Kingston kom inn. Han uttrykte overraskelse over
at han var den eneste som var til stede. Så tok han et stykke pizza, satte seg ned og fortalte om
hvorfor han kommer til adventistkirken.
Den 59-år-gamle vaktmesteren fortalte at han i årevis slet med alkohol og narkotika i Hooper
Bay, en by i Yukon-Kuskokwim-deltaet med 1 400 innbyggere som ligger 90 minutter med
småfly fra Bethel. «Jeg ønsket å komme meg ut av det elendige livet jeg levde», sa han. «Jeg sa
til meg selv: ‘Hvis jeg ikke lærer av dette, hvis jeg ikke lærer av feilene mine, kommer folk til å
tro at jeg er dum’.»
Så flyttet Kingston til Bethel, i likhet med mange andre innbyggere i Yukon-Kuskokwimdeltaet
som har forlatt småbyer i håp om et bedre liv i Bethel, det største samfunnet i det vestlige
Alaska. Befolkningen i Yukon-Kuskokwim-deltaet består av rundt 85 prosent innfødte i Alaska,
hovedsakelig yup’ik, cup’ik og athabascan.
En dag inviterte Steve, en adventist og innfødt i Yukon-Kuskokwim-deltaet, Kingston til kirken
i Bethel. «Han spurte om jeg var bekymret eller nedfor», fortalte Kingston. «Jeg var nysgjerrig
på hvor han var på vei, så jeg begynte å komme».
Kingston fant styrke i samværet med andre kirkegjengere som hadde kommet ut av sin avhengighet
av alkohol og narkotika. «De hjalp meg med å holde meg unna disse tingene», sa han.
«Dette miljøet har hjulpet meg». Han fortalte at han nå var lykkelig, men at han fortsatt søkte
svar. «Den gode mannen der oppe ser alt», sa han. «Vi finner alle svarene våre på en eller annen
måte».
Be for Kingston, som går i kirken nesten hver sabbat, men som ennå ikke har bestemt seg for å bli
døpt. Takk for ditt trettende sabbatsoffer som går til Bethel syvendedags adventistkirkes misjonsarbeid
dette kvartalet. Navnene på innbyggerne i Bethel er endret for å beskytte deres privatliv.
Bildet viser Joy Anderson.