Jesus sier til henne: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve
om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du
dette?» (Joh 11,25–26).
Bibelen er tydelig på at Jesus Kristus er Guds evige Sønn, ett med Faderen, uendelig
og uskapt. Det er Jesus som har skapt alt som er skapt (Joh 1,1–3). Derfor har Jesus
alltid vært til; det har aldri vært noen tid da han ikke var til. Selv om Jesus kom til
vår verden og ble menneske, beholdt han sin guddommelighet, og på bestemte tidspunkter
sa og gjorde han ting som avslørte dette.
Denne sannheten var viktig for Johannes, og når han fortalte om noen av Jesu
mirakler, brukte han dem for å peke på Kristi guddom. Jesus sa ikke bare ting som
avslørte hans guddommelighet, han fulgte opp ordene med gjerninger som synliggjorde
at han var Gud.
Denne uken skal vi se på tre av Jesu største tegn på sin guddom. Det påfallende er
at det i alle tilfellene var noen som ikke trodde på miraklet eller forsto dets betydning.
For noen ble det en tid da de vendte seg bort fra Jesus, andre ble stadig mer
blinde og atter andre planla Jesu død. Men for andre igjen ble det en anledning til å
tro at Jesus var Messias.
I Joh 6,4–5 understreker apostelen at Jesus mettet de fem tusen i nærheten av påskehøytiden.
Påsken var en markering av Israels utfrielse fra Egypt. Påskelammet døde
i stedet for den førstefødte. Dette offeret symboliserte Jesu død for oss. Den straffen
vi fortjente på grunn av våre synder, falt i stedet på Jesus på korset. Kristus ble
slaktet som vårt påskelam (1 Kor 5,7).
«Han led overtredelsens skyld og at hans Fars ansikt ble skjult, helt til hans hjerte
ble knust og hans liv slettet ut. Hele dette offeret ble gjort for at syndere skulle bli
frelst.» – Ellen G. White: The Great Controversy, s. 540.
LesJoh 6,1–14. Hvilke paralleller finner du mellom Jesus og Moses her? Altså, hva gjorde Jesus
her som burde ha minnet folket om den utfrielsen forfedrene deres hadde fått gjennom Moses?
Mange detaljer i denne historien gjør Jesus til en parallell til Moses under utvandringen
fra Egypt. Påsketiden (Joh 6,4) peker mot den store utfrielsen fra Egypt. Jesus
går opp på et fjell (Joh 6,3) slik Moses gikk opp på Sinai. Jesus setter Filip på prøve
(Joh 6,5–6) slik israelittene ble satt på prøve i ørkenen. Mangedoblingen av brødene
(Joh 6,11) minner om mannaen. Innsamlingen av matrestene (Joh 6,12) minner om
israelittenes innsamling av manna. Tolv kurver med matrester blir plukket opp (Joh
6,13), det samme tallet som Israels tolv stammer. Og folket bemerker at Jesus er profeten
som kommer til verden (Joh 6,14), en parallell til «profeten som Moses» som
blir forutsagt i 5 Mos 18,15. Alt dette peker på at Jesus er den nye Moses – kommet
for å frelse sitt folk.
Johannes viser altså at Jesus ikke bare gjør tegn og under, men at han gjør tegn
og under som i sin sammenheng burde ha hatt en spesiell betydning for jødefolket. I
realiteten pekte han på sin egen guddom.
Les Jesaja 53,4–7 og 1 Peter 2,24. Hva lærer disse tekstene oss om Jesus som Guds lam? Hva har
hans guddommelighet med denne sannheten å gjøre, og hvorfor er dette den viktigste sannheten
vi noen gang kan få vite?
LesJoh 6,14–15; Joh 6,26–36. Hvordan reagerte folk på mirakelet, og hvordan brukte Jesus det til å lære
dem hvem han var?
Jødene ventet en jordisk messias som skulle befri dem fra Romerrikets undertrykkelse.
To av de største utfordringene i krig er å skaffe soldatene mat og ta seg av
sårede og døde. Jesu mirakler viste at han kunne begge deler.
Men det var ikke derfor han var kommet, og det var heller ikke formålet med
miraklene. I stedet viste historien om bespisningen av de fem tusen at Jesus er livets
brød, at Gud selv kom ned fra himmelen. «Jeg er livets brød», sa han. «Den som
kommer til meg, skal ikke hungre» (Joh 6,35).
Dette er det første av de syv «jeg er»-utsagnene i Johannesevangeliet der «jeg
er» er forbundet med et predikat:
Hvert av dem peker på en viktig sannhet om Jesus. «Jeg er»-
utsagnene peker tilbake til 2. Mosebok 3, der Gud presenterer seg for Moses som den
store JEG ER (jf. Joh 8,58). Jesus er den store JEG ER.
Men folket forsto ikke dette.
«Misnøyde tenkte de: Hvorfor kunne ikke Jesus gi helse, styrke og rikdom til hele
folket, all den stund han hadde utført så mange undere som de selv hadde vært vitne
til. Hvorfor kunne han ikke fri dem fra undertrykkerne og gi dem makt og ære? Her
var et mysterium de ikke kunne fatte: Han sa at han var den som Gud skulle sende, og
likevel avslo han å være Israels konge. Avslaget ble mistolket. Mange gikk ut fra at han
ikke våget å hevde sine krav fordi han var usikker på om han virkelig hadde et oppdrag
fra Gud. Slik åpnet de opp for vantro, og det Satan hadde sådd, bar frukt etter sitt slag,
med misforståelser og frafall.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 286, 287.
De var ute etter materielle fordeler i stedet for sannhet som varer til evig liv.
Denne fellen kan også vi gå i hvis vi ikke passer oss.
Hvordan kan vi unngå å bli mer opptatt av materielle ting enn åndelige?
LesJoh 9,1–16. Hva trodde disiplene at mannens blindhet skyldtes, og hvordan rettet Jesus på
disiplenes villfarelse?
Disiplene forbandt sykdom med synd. Flere steder i GT peker i den retningen (se 2
Mos 20,5; 2 Kong 5,15–27; 2 Kong 15,5; 2 Krøn 26,16–21), men historien om Job
burde ha skapt tvil om det alltid var noen sammenheng.
Jesus benekter ikke at det er en sammenheng mellom synd og lidelse, men i dette
tilfellet peker han på en høyere hensikt, nemlig at helbredelsen skulle tjene til Guds
ære. Fortellingen har likhetstrekk med skapelsesberetningen der Gud formet mennesket
av jordens støv (1 Mos 2,7), slik Jesus bruker jord for å gi den blinde mannen
det han ikke fikk i livmoren.
Hos Matteus, Markus og Lukas følger mirakelfortellingene et felles mønster:
problemet beskrives, personen føres til Jesus, helbredelsen skjer og anerkjennes med
lovprisning av Gud.
I fortellingen i Joh 9 fullføres sekvensen i Joh 9,7. Men typisk for Johannes blir
betydningen av mirakelet et større diskusjonstema som fører til en lang samtale
mellom den helbredede og de religiøse lederne. Denne dialogen kretser om to sammenflettede
kontraster – synd/Guds verk og blindhet/syn.
Først i Johannes 9,14 fortelles det at Jesus helbredet mannen på sabbaten, noe som
ifølge tradisjonen, og ikke Bibelen, var sabbatsbrudd. Dermed regnet fariseerne ham
som sabbatsbryter. Deres konklusjon var at han ikke var fra Gud, for de hevdet at
«han ikke holder sabbaten». Men andre fant det betenkelig at en synder kunne gjøre
slike tegn (Joh 9,16).
Debatten er langt fra slutt, men alt nå ser vi en splittelse. Den blinde blir mer og
mer sikker på hvem Jesus er, mens de religiøse lederne blir stadig mer forvirret eller
blinde med hensyn til hans sanne identitet.
Hva bør denne historien si oss om farene ved å være så forblindet av vår egen tro og tradisjon at
vi kan overse viktige sannheter rett for øynene på oss?
LesJoh 9,17–34. Hvilke spørsmål stilte lederne, og hva sa den blinde?
Dette avsnittet i Johannes 9 er det eneste i Johannesevangeliet der Jesus ikke er
hovedpersonen, selv om det er ham det snakkes om. Det var spørsmålet om synd
som innledet historien (Joh 9,2), og fariseerne mener Jesus er en synder fordi han
helbredet på sabbaten (Joh 9,16; Joh 9,24), og de baktaler den helbredede mannen som «født
som en synder tvers igjennom» (Joh 9,34).
Nå inntreffer en merkelig vending. Den blinde ser mer og mer, ikke bare fysisk,
men også åndelig, i takt med at han blir mer og mer glad for Jesus og troen på ham.
Men fariseerne blir stadig mer blinde. Først er de uenige om Jesus (Joh 9,16), og så
vet de ikke hvor han kom fra (Joh 9,29).
Samtidig gir fortellingen om dette miraklet Johannes anledning til å fortelle hvem
Jesus er. I Johannes 9 griper temaet om tegn inn i flere andre av evangeliets temaer.
Johannes bekrefter at Jesus er verdens lys (Joh 9,5; se Joh 8,12). Fortellingen tar også
opp Jesu mystiske opphav. Hvem er han, hvor kommer han fra, hva er oppdraget
hans? (Joh 9,12; Joh 9,29; se Joh 1,14). Moses-skikkelsen, som er omtalt i tidligere mirakelberetninger,
dukker også opp i dette kapittelet (Joh 9,28–29; se Joh 5,45–46 og Joh
6,32). Til sist har vi temaet om folkemengdens reaksjon. Noen elsker mørket høyere
enn lyset, andre responderer med tro (Joh 9,16–18; Joh 9,35–41; se også Joh 1,9–16; Joh
3,16–21; Joh 6,60–71).
Det skremmende her er de religiøse ledernes åndelige blindhet. En tigger som
en gang var blind, kan si: «Så lenge verden har stått, har ingen hørt om at noen
har åpnet øynene på en som er født blind. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne
han ikke gjøre noe.» (Joh 9,32–33). Men de religiøse lederne, nasjonens åndelige
veiledere som burde ha vært de første til å ta imot Jesus og anerkjenne ham som
Messias – de kan ikke se det, til tross for bevisene. Eller så vil de ikke se det. For en
advarsel om hvordan vårt hjerte kan bedra oss!
Les 1 Kor 1,26–29. Hvordan passer det Paulus skriver der med det som skjedde her, og hvordan
fungerer det samme prinsippet også i dag?
Johannes 11 er spekket med sorg – nyheten om en nær venns sykdom (Joh 11,1–3),
tårer over hans død (Joh 11,19; Joh 11,31; Joh 11,33), søstrenes jammer om at Lasarus ikke ville ha
dødd hvis Jesus hadde vært der (Joh 11,21; Joh 11,32) og Jesu egne tårer (Joh 11,35).
Jesus hadde utsatt reisen til Lasarus i to dager (Joh 11,6), og sa sågar at han var glad
for at han ikke hadde reist før (Joh 11,14–15). Men det skyldtes ikke hjerteløshet. Det
var snarere for å ære Gud og åpenbare hans herlighet.
I Johannes 11,17–27 hadde Lasarus vært død i fire dager. Etter fire dager hadde
kroppen allerede begynt å råtne, og som Marta sa: «Herre … det lukter alt av ham.
Han har jo ligget fire dager i graven» (Joh 11,39). Jesu sene ankomst gjorde utvilsomt
mirakelet som fulgte, enda mer forbløffende. Å vekke opp et råtnende lik? Hvilket
større bevis kunne Jesus ha gitt for at han virkelig var Gud selv?
Og som Gud, som den som skapte livet i begynnelsen, hadde Jesus makt over
døden. Derfor benytter Jesus denne anledningen, Lasarus’ død, til å avsløre en stor
sannhet om seg selv. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve
om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (Joh
11,25–26).
LesJoh 11,38–44. Hva gjorde Jesus for å underbygge påstanden sin?
Slik Jesus viste at han er verdens lys (Joh 8,12; Joh 9,5) ved å gi den blinde synet
tilbake (Joh 9,7), vekker han opp Lasarus fra de døde (Joh 11,43–44) og viser dermed
at han er oppstandelsen og livet (Joh 11,25).
Dette miraklet peker mer enn noe annet på Jesus som Livgiveren, som Gud selv.
Det gir sterk støtte til Johannes’ tema om at Jesus er Guds guddommelige Sønn og at
vi kan få liv gjennom ham når vi tror (Joh 20,30–31).
Men når vi kommer til slutten av denne utrolige historien (Joh 11,45–54), der
mange av dem som så, trodde (Joh 11,45), utspiller det seg en stor ironi. Jesus viser
at han kan vekke de døde til live, men likevel tror disse folkene de kan stoppe ham
ved å drepe ham? For et eksempel på menneskets svakhet i kontrast til Guds visdom
og makt!
Les Ellen G. White: «Krisestemning i Galilea», s. 285–294, «Makt over død og
grav», s. 393–403 og «Geistlig komplott», s. 404–408 i Slektenes håp.
«Det er Kristi liv som gir verden liv. Dette livet er i hans ord. Det var ved sitt ord
Jesus helbredet sykdom og drev ut onde ånder. Ved sitt ord stillet han stormen og
oppreiste døde. Og folket kunne vitne om at det var kraft i hans ord. Han talte Guds
ord slik han hadde talt gjennom alle profetene og lærerne i GT. Hele Bibelen er en
framstilling av Kristus, og han ville at etterfølgernes tro skulle bunne i Ordet. Når
han ikke lenger var synlig til stede blant dem, måtte Ordet være kraftkilden deres.
Som sin mester skulle de leve ‘av hvert ord som kommer fra Guds munn’. (Matt 4,4).
Vårt fysiske liv er avhengig av mat, og vårt åndelige liv er avhengig av Guds ord.
Hver enkelt må selv ta imot liv fra Guds ord. Vi må selv spise for å få næring, og
vi må selv ta imot Ordet. Vi må ikke bare få det ferdigtygget av et annet menneske,
men granske Bibelen omhyggelig og be Gud om Den hellige ånds hjelp til å forstå
hans ord.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 290, 291.
Forslag til samtale
Denne uken har vi sett Jesus mette de fem tusen, helbrede en mann som var født blind og vekke
opp Lasarus fra de døde. Hver gang ga Jesus tydelige bevis på sin guddom. Men så fantastiske som
disse miraklene enn var, skapte de også splid. Noen trodde på ham, andre tvilte. Hva sier dette om
at mennesker kan velge å avvise Gud selv om de står ansikt til ansikt med sterke bevis?
Alle disse historiene peker på Kristus som Guds guddommelige Sønn. Hvorfor er hans guddom
viktig for troen på Jesus som frelser?
Les 1 Kor 1,26–29 igjen. Hvordan ser vi det samme prinsippet i funksjon i det 21. århundre?
Hva er noe av det «tåpelige» som kristne tror på, ting som de «vise etter menneskelige mål» håner
og avviser? Hva er det vi tror på som også gjør «det sterke til skamme»?
Pablo hadde aldri hørt om syvendedagsadventistene. Han var en leder blant Sikuani-indianerne
i Colombia og befant seg langt hjemmefra da han ble invitert til en sabbatsgudstjeneste.
«Denne lørdagen skal vi ha et møte», sa noen. «Kom!»
Pablo gikk på morgengudstjenesten og så at folk studerte Bibelen. Han kom tilbake til ettermiddagsgudstjenesten
og hørte folk stille spørsmål om Bibelen. Han ble overrasket over at
Cristian Camilo, den 25-år-gamle misjonæren som hadde ledet morgengudstjenesten, svarte på
alle spørsmålene fra Bibelen.
Da han fikk sjansen, stilte han sitt eget spørsmål. «Hva må jeg gjøre for å bli medlem av Syvendedags
Adventistkirken?» spurte han.
«Vi kan begynne med bibelstudier», sa Cristian.
Han ga Pablo et sett med 20 bibeltimer på sitt eget morsmål, sikuani. Pablo ble fornøyd og ba
om leksjoner til resten av familien.
Cristian ga Pablo en bibel og lovet å reise til lokalsamfunnet hans med bibeltimer til familien.
Cristian hadde ansvar for et stort område, og det gikk tre måneder før han kunne besøke Pablo.
Han reiste sammen med to Sikuani-adventister fordi han ikke kunne finne Pablos landsby uten
deres hjelp.
Pablo ønsket Cristian velkommen og fortalte at han var ferdig med å studere de 20 bibeltimene.
Han sa at han også hadde holdt bibelstudier for familien sin og resten av lokalsamfunnet,
og at 15 personer var klare til å bli døpt.
Cristian, som hadde ankommet på en fredag, brukte resten av dagen på å svare på bibelspørsmål
og sjekke om folk var klare for dåp. Da solen gikk ned, ledet han et lovsangsprogram på
kvelden.
På sabbatsmorgenen ledet Cristian menigheten i en gudstjeneste. Etterpå sa en mann: «Det er
en innsjø der borte». En annen sa: «Vi vil bli døpt med en gang!» Den sabbaten ble fem personer
døpt: Pablo, moren, to brødre og en svigerinne.
I dag holder Pablo bibelstudier for folket sitt.
«Det er mange mennesker som hungrer etter Guds ord i lokalsamfunnet hans», sier Cristian. «I
likhet med Pablo er det mange mennesker som venter på å bli nådd».
Takk for at du ber for misjonærer som, i likhet med Cristian, står overfor store utfordringer med
å nå unådde folkegrupper i Colombia og andre steder i verden. Les mer om Adventistmisjonens
arbeid for å nå unådde folkegrupper på: bit.ly/GMPioneers.