I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. ().
Uke 1 handlet om slutten av Johannesevangeliet, som forklarte hvorfor han skrev
det. Denne uken vender vi tilbake til begynnelsen av evangeliet, der Johannes viser
leseren hvilken retning han vil ta. NTs forfattere bruker ofte de første ordene og
avsnittene til å forklare hva de har tenkt å skrive om. Det gjør også Johannes, som
legger frem temaene som en del av et stort kosmisk hele som skildrer overordnede
sannheter om Jesus Kristus – sannheter som strekker seg helt tilbake til før
skapelsen.
Denne fremstillingen i begynnelsen av boken gir leserne, som alt vet at Jesus er
Messias, en fordel som personene i boken ikke har. Leseren kan tydelig se de store
temaene som evangelisten vender tilbake til når han forteller historien om Jesus.
Disse store temaene er plassert i den historiske perioden som utgjør Jesu jordiske liv.
Denne uken begynner med prologen () og sammenfatter de viktigste
temaene i den. Deretter vil vi se nærmere på disse temaene i andre deler av
Johannesevangeliet.
Les . Hva forteller dette om Ordet, Jesus Kristus?
Johannesevangeliet begynner med denne forbløffende tanken: «I begynnelsen var
Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud» (). Den ene setningen inneholder
en tanke så dyp at vi knapt kan fatte den.
For det første henspiller evangelisten på skapelsesberetningen, : «I
begynnelsen». Ordet var der før universet ble til. Slik bekrefter Johannes Jesu evige
eksistens.
Og: «Ordet var hos Gud.» I sier Johannes at han er «i Fars favn». Uansett
hvordan vi prøver å forestille oss hva dette betyr, er én ting sikkert: Jesus og Faderen
står hverandre veldig nær.
Og så sier han: «Og Ordet var Gud.» Men hvordan kan Ordet være hos Gud og
samtidig være Gud? Svaret finner vi i det greske språket. Gresk har en bestemt
artikkel, men ingen ubestemt artikkel. Det som er viktig for oss, er at den greske
bestemte artikkelen peker på noe bestemt eller en bestemt person.
I uttrykket «Ordet var hos Gud» har begrepet «Gud» den bestemte artikkelen
og peker på en bestemt person, Faderen. Og Ordet var hos Faderen. I uttrykket
«og Ordet var Gud» har ikke Gud noen artikkel foran, så her peker det på det som
kjennetegner guddommelighet. Jesus er Gud, ikke Faderen, men han er likevel Guds
guddommelige Sønn, den andre personen i guddommen.
Apostelen bekrefter denne oppfatningen, for sier at Jesus er Skaperen av
alt det skapte. Alt som en gang ikke fantes, men som så ble til, ble til gjennom Jesus,
Gud Skaperen.
«Fra evighet av var Jesus Kristus ett med Faderen. Han var ‘Guds bilde’, bildet av
hans storhet, ‘utstrålingen av Guds herlighet’» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 9.
Hvorfor er Kristi fulle guddom så viktig for vår teologi? Hva ville vi miste om Jesus bare var et
skapt vesen? Ta med svaret til samlingen på sabbaten og vær forberedt på å snakke om hvorfor
Kristi evige guddom er så viktig for troen.
Les ; . Hva står det at Jesus, Gud selv, gjorde – og hvorfor er dette det viktigste vi
noensinne kan få vite?
Johannes begynner ikke med navnet «Jesus» eller hans rolle som Messias/Kristus,
men med begrepet logos. Da han skrev, brukte ulike filosofier begrepet logos om
universets rasjonelle struktur, eller om selve tanken om logikk og fornuft.
Dessuten hadde den innflytelsesrike filosofen Platon delt virkeligheten inn i to
sfærer. Det ene er det himmelske og uforanderlige riket, der det finnes absolutt fullkommenhet.
Det andre er det forgjengelige, foranderlige riket her hos oss, en veldig
ufullkommen gjengivelse av det fullkomne riket der oppe, hvor det enn måtte være.
(Platon besvarte ikke dette spørsmålet.) Noen filosofier så på logos som et abstrakt
mellomledd mellom de evige formene og de forgjengelige, jordiske formene her
nede.
Johannes bruker begrepet helt annerledes. Han sier at sannheten, logos, ikke er et
eterisk og abstrakt begrep som svever mellom himmel og jord. Logos er en person:
Jesus Kristus, som ble kjøtt og tok bolig blant oss ().
For Johannes er logos Guds Ord. Det viktigste er at Gud kommuniserte, det vil si
at han åpenbarte seg på den aller sterkest tenkelige måten: Gud ble en av oss.
I Johannesevangeliet representerer logos den evige Gud, som trer inn i tid og rom,
taler, handler og omgås mennesker på et personlig plan. Den evige Gud ble menneske,
en av oss.
I forteller apostelen at logos «ble menneske og tok bolig iblant
oss». Det underliggende greske ordet oversatt med «tok bolig» betyr å slå opp et
telt. Johannes henspiller på 2. , der Gud ba israelittene om å bygge en
helligdom, et telt der han kunne bo midt iblant dem. På samme måte trådte Jesus,
Guds guddommelige Sønn, inn i menneskelig kjøtt ved inkarnasjonen og tilslørte sin
herlighet slik at folk kunne få kontakt med ham.
Tenk over hva som ligger i det Johannes har skrevet her. Gud selv, Skaperen, ble et menneske,
en av oss, og levde blant oss. (Og da har vi ikke engang kommet til at han døde for oss!) Hva sier
dette oss om Guds kjærlighet til menneskene? Hvorfor burde vi finne stor trøst i denne utrolige
sannheten?
. Hva er den harde virkelighet som Johannes her skildrer om folks reaksjon på
Jesus?
Prologen, , beskriver ikke bare hvem Jesus Kristus, Ordet (logos), er,
men også hvordan folk forholdt seg til ham. I kalles han det sanne lys,
som lyser for hvert menneske som kommer til verden. Dette lyset opplyser verden
og gjør den forståelig. Som C. S. Lewis sier det: «Jeg tror på kristendommen slik jeg
tror at solen har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi jeg ser alt annet ved
hjelp av den.» – «Is Theology Poetry?». (n. p.: Samizdat University Press, 2014), s.
15, først fremlagt i 1944.
Se også på hva innebærer. Lyset kommer til alle, men ikke alle tar
imot lyset. I morgendagens avsnitt skal vi se at et av hovedtemaene i Johannesevangeliet
er hvordan mennesker tar imot eller avviser Jesus. Dette temaet begynner her.
Det triste er at Messias kom til sitt eget folk og at mange ikke tok imot ham som
Messias.
I Romerne 9–11 tar Paulus opp det samme temaet, at mange jøder har avvist
Jesus. Paulus avslutter imidlertid ikke negativt, men sier at mange jøder og hedninger
kommer til å ta imot Jesus som sin Messias. Og han advarer hedningene mot
å hovere over jødene. «Du ble hugget av fra et vilt oliventre og mot naturen podet
inn på et godt tre. Hvor mye mer skal ikke da de naturlige greinene kunne bli podet
tilbake på sitt eget oliventre?» ().
Johannes sier også at alle som tar imot Jesus som sin frelser, blir Guds barn. Dette
skjer ved å tro på hans navn. (Se ).
Her er sammenhengen mellom prologen og avslutningen av evangeliet. I forteller apostelen hvorfor han skrev – for at dere skal tro at Jesus er Kristus,
Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv ved hans navn. Slik danner innledningen
og avslutningen en helhet med beslektede begrep som omslutter alt som skjer
mellom dem. Denne sammenkoblingen peker på Johannesevangeliets overordnede
mål – at mennesker skal bli frelst ved troen på Jesus Kristus som sin frelser.
Hvordan har livet ditt endret seg etter at du ble Guds barn?
Les , og . Hvordan gjentar disse
tekstene temaet tro/vantro fra prologen?
I Johannesevangeliet ser det ut til at menneskene er delt i to store grupper: de som
tror på Jesus og tar imot ham som Messias, og de som har muligheten til å tro, men
velger å ikke gjøre det.
Disiplene tilhører den første gruppen, sammen med slike som Nikodemus (som
langsomt kommer til tro), kvinnen ved brønnen og den blindfødte. I den andre
gruppen er fariseere og øversteprester, folk som ser miraklet med bespisningen av de
5000, og én av disiplene, Judas.
Det er interessant at substantivet tro (gresk pistis) ikke finnes i Johannesevangeliet.
Men verbet å tro (pisteuō) forekommer 98 ganger, mot 241 i hele NT! Så dette
verbet er virkelig et stort tema i Johannesevangeliet. Bruken av verbet i stedet for
substantivet kan tyde på at det å bli en kristen har en svært aktiv betydning. Å tro
på Jesus er noe vi gjør, og det viser seg i vårt levesett og ikke bare i våre overbevisninger.
Som vi vet, tror også djevelen på Jesus (se ).
Hos Johannes er den største forskjellen på de to gruppene den måten de forholder
seg til Jesus på. De troende, eller de som kommer til tro, er åpne overfor ham, også
når han konfronterer eller irettesetter dem. De kommer til Jesus og flykter ikke. Han
er lyset som skinner på dem. Og ved å tro, blir de Guds barn.
De vantro, derimot, kommer typisk til Jesus for å kjempe mot ham. De kjennetegnes
av at de elsker mørket mer enn lyset. De finner det vanskelig å godta det
han sier, eller de ser at han bryter med gamle tradisjoner og ikke oppfyller forventningene
deres. De dømmer ham i stedet for å la hans lys måle og dømme dem.
Denne holdningen ser vi gang på gang hos de religiøse lederne, som burde ha vært
de første til å ta imot Jesus siden de var folkets åndelige veiledere.
Hvordan lever du ut troen på Jesus, i motsetning til bare å ha en intellektuell tro på ham som
Messias? Hvorfor er forskjellen viktig? (Se ).
Les . Hva mente Jesus da han sa: «Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så
Sønnen kan herliggjøre deg»?
I går så vi på Johannesevangeliets jordiske, menneskelige fortelling med dens
konflikter og samspill mellom mennesker som alltid dreier seg om Jesu person og
handlinger. I dag ser vi på den guddommelige, kosmiske fortellingen vi også finner i
Johannesevangeliet.
Prologen begynner med den kosmiske fortellingen. Jesus fremstår som Guds
guddommelige Sønn, universets skaper. Og alt som en gang ikke fantes, men som
ble til, ble til gjennom Jesus. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt
til» (). Den gjør også et poeng av herligheten ved at han ble menneske (). Johannes bruker begrepene herlighet (doxsa, glans, prakt, berømmelse, ære)
og herliggjøre (doxsazō, lovprise, ære, opphøye, forherlige) både om å motta ære fra
mennesker og om å motta ære eller herlighet fra Gud.
Hos Johannes er tanken om å herliggjøre Jesus knyttet til begrepet hans time,
altså tiden for hans død (jf. ; ; ; ; ; ; ). Korset er hans herlighets time.
Dette er en paradoksal tanke, for korsfestelse var Romerrikets mest skammelige
og ydmykende henrettelsesmetode. Denne kontrasten, Gud på et kors, illustrerer
sammenflettingen av menneskets fortelling og det guddommelige.
Menneskelig sett led Jesus en smertefull død, en foraktet og svak forbryter som
ropte «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Den menneskelige, mørke
siden ved korset fremheves hos Matteus og Markus (; ).
Men korsets herlige side skildres spesielt hos Lukas og Johannes (;
). Det er et sted for frelse og barmhjertighet der Guds Sønn overgir seg
til sin Far.
Så ironisk: Guds største herlighet åpenbares i hans største skam – å bære verdens
synd.
Tenk over hva det betyr at det måtte noe så drastisk til, at Gud selv gikk til korset for å frelse oss
fra synden. Hva sier det om hvor farlig synden er?
Ellen G. White: «Gud med oss» i Slektenes håp, s. 9–14.
«Herren Jesus Kristus, Guds guddommelige Sønn, var fra evighet av en egen
person, men likevel ett med Faderen. Han var himmelens høyeste herlighet. Han var
øverstkommanderende for de himmelske vesener og mottok englenes hyllest som sin
rett. Han røvet ikke noe fra Gud [ sitert].
Det er lys og herlighet i sannheten om at Kristus var ett med Faderen før verdens
grunnvoll ble lagt. Dette er lyset som skinner på et mørkt sted og får det til å stråle
av guddommelig, ekte herlighet. Denne sannheten, som i seg selv er uendelig
mystisk, forklarer andre mystiske og ellers uforklarlige sannheter samtidig som den
er innhyllet i et utilnærmelig og ufattelig lys.» – Ellen G. White Comments i The
Seventh-day Adventist Bible Commentary, bind 5, s. 1126.
«Jesus har sagt: ‘Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg’
(). For en synder må Kristus åpenbare seg som Frelseren som døde for
verdens skyld. Når vi betrakter Guds lam på Golgatas kors, begynner tanken å
trenge inn i gjenløsningens hemmelighet, og Guds godhet leder oss til omvendelse.
Da Kristus døde for syndere, åpenbarte han en kjærlighet som ingen kan fatte. Når
synderen betrakter denne kjærlighet, blir hans hjerte mildnet, hans sinn blir påvirket,
og det blir vakt en anger i ham. ... Men når de [folk] blir drevet av et alvorlig ønske
om å gjøre det som er rett, og prøver å forbedre seg, så er det alltid Kristi kraft som
drar dem. De blir påvirket av en innflytelse som de ikke er seg selv bevisst, samvittigheten
blir vakt, og det ytre liv blir forbedret. Når Kristus leder dem til å se på
korset og betrakte ham som deres synder har gjennomstunget, trenger budet inn i
samvittigheten.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, s. 28.
Forslag til samtale
Hvorfor begynner Johannes med å snakke om Jesu rolle som Skaper? Hva sier dette om skapelsens
betydning i teologien? Hvorfor er det viktig å ha en korrekt forståelse av skaperverket slik det er
åpenbart i Skriften?
Se nærmere på spørsmålet i slutten av søndagens studium. Hva skjer med korset hvis et skapt
vesen dør på korset i stedet for den evige Gud? Hva mister vi hvis Jesus var noe annet enn den
evige Gud?
«Hva er det dere bygger her?» spurte han mens han så på frivillige som satte opp tømmervegger
på betongfundamentet til All Nations Center i Wapato, en by i den amerikanske delstaten
Washington. «Enda en kirke?» sa han og ristet på hodet. «Dere vet ikke engang hvilken ukedag
dere skal holde».
Byggeleder Jeff Weijohn innledet en samtale med mannen, som aldri hadde hørt om syvendedagsadventistene.
Mannen trodde at den nye kirken skulle være åpen for gudstjeneste på søndag,
men han mente at Skaperen skulle tilbedes på lørdag.
Jeff ble overrasket. «Det var første gang jeg hørte at noen indianere har en historie med sabbatsfeiring»,
sa Jeff i et intervju.
Senere ba Jeff en historiker med kjennskap til indianernes historie om en forklaring. Historikeren
bekreftet at en eller to stammer i Yakama-reservatet, der Wapato ligger, tradisjonelt trodde at
den syvende dagen var Skaperens dag, og at de tilba ham på den dagen.
Erkjennelsen av at Gud hadde plantet et sabbatsfrø i indianernes hjerter, ga Jeff og hans kone,
Terri, energi til å drive misjonsarbeid blant indianerne.
Misjonsprogrammet kom i gang ved hjelp av et trettende sabbatsoffer i 1990. Et av høydepunktene
i programmet er All Nations Center, som åpnet i 2001 og er utformet som en flerbruksbygning.
Det har et lovsangshjørne, der folk samles til lovsang på sabbatsmorgener, et matområde,
der det serveres måltider og en årlig morsdagsbrunsj som trekker 300–400 mennesker, og
en volleyball- og basketballbane, der opptil 200 barn og foreldrene deres kommer for å spille på
spillekveldene. Senteret tilbyr også dagleirer, bibelskoler og leksehjelp etter skoletid.
Indianere og andre kan leie lokaler. «En av grunnene til at vi bygde senteret, var at lokalsamfunnet
ikke hadde noe sted å møtes», sier Jeff.
I et bemerkelsesverdig tilfelle valgte en indianerleder stedet fremfor et kasino eid av indianerne
for å holde helseseminarer, fordi han sa at pengespill ødela folket hans. «Det var litt av et
vitnesbyrd at han ikke ville ha noe med kasinoet å gjøre», sier Jeff.
Senterets kultursensitive konsept har vist seg å være så vellykket at det har blitt kopiert andre
steder, blant annet i Canada, forteller han.
Takk for deres trettende sabbatsoffer som fortsetter å gjøre en forskjell. Be om at Gud bruker dem
til å forkynne det evige evangeliet til alle stammer, tungemål, folk og nasjoner.