Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke
se Guds rike» ().
Jesus ga folk gode belegg i Skriften for det han sa om seg selv, blant annet:
«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv» ().
Men han gjorde mer enn det. Han forvandlet vann til vin, mettet tusenvis av
mennesker med noen få brød, helbredet embetsmannens sønn og mannen ved
Betesda-dammen, ga den blindfødte synet tilbake og vekket opp Lasarus fra de
døde. Evangelisten viser til en rekke hendelser og mennesker – jøder, hedninger,
rike, fattige, menn, kvinner, makthavere, vanlige folk, lærde og ulærde – som vitner
om hvem Jesus er.
Johannes peker til og med på Faderens eget vitnesbyrd og på Skriften, som alle
vitner om Jesu identitet.
Vi innleder uken med døperen Johannes’ vitnesbyrd. Andre vitner trer også inn
på scenen: Andreas og Simon Peter, Filip og Natanael, og et høyst uventet vitne,
fariseeren Nikodemus. Men vi aner et annet vitne i bakgrunnen (den disippelen som
var sammen med Andreas i ; ) – Johannes selv.
Som vi så sist uke, begynner Johannes med Jesus Kristus, Ordet, og hans evige
eksistens før skapelsen. Men i den samme prologen er døperen Johannes vitne om
Jesus. Noen jøder på Jesu tid forventet to messiaser, en prestelig og en kongelig.
Johannes sier at døperen Johannes ikke sa han var en av de to, men at han var et
vitne om den ene sanne Messias.
Les . Hvordan forklarte døperen Johannes sin oppgave?
De religiøse lederne sendte prester og levitter for å få vite hvem Johannes var. I en
tid med store messianske forventninger i Judea var det viktig at døperen avklarte
sin holdning til forventningene. Han var ikke Lyset, men han var sendt av Gud for
å vitne om Lyset og forberede Messias’ komme (). Derfor svarte han så
tydelig som mulig: «Jeg er ikke Messias» ().
Dessuten døpte Johannes med vann mens Kristus skulle døpe med Ånden (; ).
Johannes var ikke verdig til å løsne Jesu sandalrem (). Kristus var
større enn Johannes, fordi han var før Johannes (). Jesus var Guds Sønn,
Johannes pekte bare på ham ().
Les og . Hvordan bruker Johannes disse versene?
Den gang veiene var hullete og steinete, hendte det at tjenere ble sendt foran kongen
for å jevne ut veien og fjerne skarpe svinger slik at kongen kom lettere frem. Som
oppfyllelse av profetien kom Johannes for å forberede folkets hjerter på Jesus.
Hvordan bør vi adventister kopiere døperen Johannes? Hva er likt?
Jødefolket ventet på at Messias skulle befri dem fra Roma. Johannesevangeliet ville
at de skulle se at Jesus oppfylte profetiene om kongen som skulle komme. Messias
skulle ikke være en jordisk hersker. Han kom for å oppfylle alle GTs løfter om seg
selv, deriblant at han kom for å gi sitt liv for verden og gjenreise forholdet mellom
Gud og hans folk.
Les . Hva kunngjør døperen Johannes om Jesus? Hvilket bilde bruker han, og hvorfor
er det viktig for å forstå hvem Jesus var og hva han skulle gjøre?
Det døperen sa om Jesus som Guds lam, underbygger formålet med
Johannesevangeliet, som er å skape en ny forståelse av Messias’ verk og natur. Jesus
skulle nemlig oppfylle løftet i offersystemet, helt tilbake til det løftet om frelseren
som ble gitt i .
«Da Johannes døpte Jesus og utpekte ham som Guds lam, ble det kastet nytt lys
over Messias’ misjon. Johannes ble minnet om det Jesaja hadde sagt: Han er ‘lik et
lam som føres bort for å slaktes’ .» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 91.
Les , og . Hva bidrar disse versene med til forståelsen av Jesu rolle
som «Guds lam»?
n Johannes trengte mer kunnskap om Jesu virke, men han var sikker på at
Jesus var den lovede Messias som var kommet for å oppfylle profetiene.
Tenk over tittelen «Guds lam» om Jesus. Hvilke bilder gir det deg, og hvordan bidrar koblingen
til GTs offersystem til at du forstår hva frelsen har kostet?
To av døperen Johannes’ disipler sto hos ham da Jesus gikk forbi. Johannes sa: «Se,
Guds lam!» (). De to hadde hørt Johannes’ budskap om ham som skulle
oppfylle GTs profetier om den kommende Messias. Disiplene forlot Johannes og
fulgte Jesus i tro på at Jesus var større enn døperen Johannes og at han oppfylte
Johannes’ budskap.
Les . Hva gjorde de to disiplene da de hadde hørt Johannes vitne om Jesus?
De ville være sammen med Jesus og var hos ham den dagen. Hvem vet hva de lærte
og opplevde da?
Det må ha vært store ting, for snart fikk de lyst til å fortelle andre om det.
Andreas, en av de to, fant straks broren sin, Simon, og sa: «Vi har funnet Messias!»
(). Da Andreas førte broren sin til Jesus, viste Jesus straks at han kjente ham
og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» (). Jesus kjente
og forsto Peter. Det at Jesus kjenner en person, er et gjennomgangstema i Johannesevangeliet.
(Se f.eks. ).
«Hvis Johannes og Andreas hadde hatt den samme vantro holdning som prestene
og rådsherrene, ville de ikke ha sittet og lyttet til Jesus. De ville ha kommet til
ham som kritikere og satt seg til doms over det han sa. … Men det gjorde ikke de
første disiplene. De reagerte positivt på Den hellige ånds kall i døperen Johannes’
forkynnelse. Nå gjenkjente de røsten til den himmelske læreren. ... Det ble kastet et
guddommelig lys over de gammeltestamentlige skriftene, og de rike og mangesidige
sannhetene ble belyst på en ny måte.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 93.
Hele Johannesevangeliet går ut på å belyse hvem Jesus er slik at den gode nyheten
kan formidles til verden.
Hvordan har Kristus og din tro på ham forandret livet ditt? Hvilke andre endringer håper du
fortsatt på?
Les . Hva sier Filips budskap om at han allerede trodde på Jesus?
Filip var fra Betsaida, i likhet med Andreas og Peter. Han fant vennen Natanael og
fortalte ham om Jesus. Døperen Johannes hadde kalt Jesus «Guds lam». Andreas
hadde fortalt Peter at han hadde funnet «Messias». Men Filip kaller Jesus for den
Moses og profetene skrev om og tilføyer navnet «Jesus fra Nasaret». Da han nevner
Nasaret, reagerer vennen skarpt.
Natanael later til å ha fordommer mot den lille byen Nasaret. En konge ville da
ikke komme fra en slik avkrok! Fordommer kan lett gjøre oss blinde for hva folk er
verdt. Filip ser ut til å ha skjønt, kanskje etter tidligere samtaler med Natanael, at den
beste kuren for fordom ikke er høyttravende filosofiske eller teologiske argumenter,
men heller å be den andre om å undersøke selv. Han sa ganske enkelt: «Kom og se.»
Og det gjorde han.
Les . Hvordan overbeviste Jesus Natanael om hvem han var, og hva sa Natanael?
Mellom vers 46 og vers 47 mangler detaljen om hvordan Natanael tok Filips
invitasjon. Men han reiste seg og gikk for å se. Vennskapet med Filip overvant fordommene,
og livet tok en ny retning.
Jesus roser Natanael og kaller ham en israelitt uten svik () i kontrast til
det Natanael hadde sagt om Jesus (). Natanael blir forfjamset, for han har
ikke truffet Jesus før.
Da sier Jesus at han har sett ham under et fikentre, og det overbeviser Natanael.
Jesus hadde ved guddommelig innsikt sett Natanael be og søke etter sannheten
under dette treet (ifølge Slektenes håp, s. 93, 94). Natanael kommer nå med en opphøyet
bekjennelse og kaller Jesus rabbi, Guds Sønn og Israels konge. Legg merke til
at den tilsynelatende minste åpenbaring fører til den største trosbekjennelse.
Les . Hvordan støtter Nikodemus’ vitnesbyrd Johannesevangeliets tema?
Nikodemus var en anerkjent lærer i Israel og et velstående medlem av Rådet. Det
er flere grunner til at vitnesbyrdet hans er viktig i Johannesevangeliet. Han omtalte
Jesus som «rabbi» og pekte på tegnene Jesus gjorde som bevis på hans guddommelige
oppdrag. Nikodemus avga altså vitnemål som støttet opp om at Jesus var
Messias, allerede før han var klar over hva han gjorde.
Nikodemus så tegnene som bevis på Jesu guddommelige kall, men uten å se at
de pekte på Jesus som oppfyllelsen av GTs profetier om Messias. Nikodemus næret
altså en viss tvil: han anerkjente ikke Jesus som Kristus på dette tidspunktet.
Les . Hva sa Jesus til Nikodemus for å vise at han så tvers igjennom ham?
Jesus kjenner den enkeltes hjerte. Hans svar til Nikodemus kan virke bryskt, men
han går rett på sak. Jødene mente hedningene trengte omvendelse, men mange forsto
ikke at også de, som det utvalgte folk, trengte til omvendelse. Ingen er født frelst,
uansett nasjonalitet eller menighetsbakgrunn.
Jødenes enestående arv, som strakte seg tilbake til Abraham, ga dem mange fordeler
(se ). Men det var ikke nok. Jesus fortalte Nikodemus det utenkelige,
at han, som var lærer og makthaver i Israel, måtte bli født på ny av Gud!
Deretter konfronterte han ham med hans åndelige uvitenhet: «Du er en lærer for
Israel og vet ikke det?» (). Hvordan kan det ha seg at du ikke vet dette? Irettesettelsen
må ha virket overveldende.
Til tross for de spørsmålene Nikodemus hadde om Jesus den gangen, tok han
senere parti for Jesus og hans tilhengere (se ).
Hva betyr det å bli «født på ny», og hvorfor legger Jesus slik vekt på det?
Les Ellen G. White: «Rådsherren som ble Kristus-tilhenger,» s. 115–122 i Slektenes
håp.
Nikodemus «gransket Skriften med en annen innstilling, ikke for å drøfte en teori,
men for å få liv for sjelen. Da han lot Den hellige ånd lede seg, begynte han å se himmelriket.
… Ved tro tar vi imot Guds nåde, men troen er ikke vår frelser. Vår tro har
ingen egenverdi. Troen er den hånden vi griper fatt i Jesus med, og med den tilegner
vi oss hans fortjeneste som er legemidlet mot synd. … Omvendelsen kommer fra
Kristus like sikkert som tilgivelsen.
Hvordan kan vi da bli frelst? Menneskesønnen er blitt løftet opp ‘slik Moses løftet
opp slangen i ørkenen’. Hver den som er blitt lurt og bitt av slangen, kan se på ham
og leve. ‘Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!’ . Lyset som skinner
fra korset, viser oss Guds kjærlighet. Hans kjærlighet drar oss til ham. Hvis vi ikke
står imot denne dragningen, vil vi bli ledet til korsets fot i anger over de syndene
som har korsfestet Kristus. Da vil Guds Ånd ved troen skape et nytt liv i oss. Tanker
og ønsker tas til fange under lydigheten mot Kristi vilje. Vårt sinn blir skapt på ny i
hans bilde, han som har makt til å underlegge seg alt. Da blir Guds lov skrevet i sinn
og hjerte, og vi kan si med Kristus: ‘Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede, din
lov er dypt i mitt indre.’ .» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 121.
Forslag til samtale
Døperen Johannes skulle bane vei for Jesus. Hvor godt vil du si at han lyktes med det, rent menneskelig
sett? Når du tenker over svaret ditt, bør du også stille deg spørsmålet: Hva er suksess i åndelige
saker?
Senere uttrykte døperen oppriktig tvil (; ). Hva skyldtes spørsmålene hans, og
hva kan de lære oss om å stå fast i troen?
Snakk sammen om hvordan en som Nikodemus, en leder i den sanne menighet og sikkert svært
kunnskapsrik, kunne være åndelig uvitende om det som virkelig betyr noe. Hva kan dette lære oss?
En ambulanse kjørte 36-år-gamle Nigora til sykehuset i Tasjkent i Usbekistan. Hun kunne
knapt snakke. Armene hennes var numne. Hun slet med å svelge. Legen kunne ikke stille
noen diagnose.
Nigora ble verre i løpet av den neste måneden på sykehuset. Hun klarte ikke å sove mer enn
15 minutter om dagen. Røntgenbilder viste uvanlig aktivitet i hjernen.
Så sa en annen lege at Nigora hadde en dødelig sykdom. Han så ikke noe håp.
Nigora trodde ikke på Jesus, men hun hadde naboer som var syvendedagsadventister. De besøkte
henne på intensivavdelingen og ba om tillatelse til å invitere kirkens pastor til å be sammen
med henne. «Nei, nei», sa Nigora. «Jeg er ikke frisk. Jeg ser forferdelig ut. Be ham komme når
jeg føler meg bedre.»
Men naboene insisterte. «La ham komme og be for deg», sa de.
Nigora gikk motvillig med på det. En dag senere kom pastoren og hans kone til Nigoras seng.
Pastoren leste Salme 23, salvet Nigoras panne med olje og ba: «Herre, gi vår søster helse. Gi
henne helbredelse så hun kan bli helt frisk.» Nigora kjente ikke noen endring etter bønnen.
Dagen etter kom pastoren og hans kone tilbake. Igjen leste han fra Bibelen, salvet henne og
ba. Heller ikke denne gangen kjente Nigora noen endring. Men den natten klarte hun å sove i
flere timer, ikke bare i 15 minutter.
Den tredje dagen kom pastoren og hans kone tilbake. Igjen leste han fra Bibelen, salvet henne
og ba. Heller ikke denne gangen følte hun seg annerledes. Men den natten sov hun hele natten.
Etter det sov hun godt hver natt.
Pastoren og hans kone fortsatte å besøke henne. Langsomt ble Nigoras tale bedre. Armene og
beina begynte å fungere. Røntgenbilder fra sykehuset viste at hjerneaktiviteten hennes var tilbake
til det normale. Legen var forbauset.
«Det er umulig at du har blitt frisk, og så raskt», sa han.
Fire måneder etter at pastoren begynte å be, kjørte Nigora bil og var tilbake på jobb.
Kvinnen som ikke hadde trodd på Gud, ga ham æren for at hun ble frisk.
«Dette er et Guds mirakel», sier hun.
Hun er glad for å ha naboer som brydde seg om henne. «Jeg er veldig takknemlig til Gud for
at han har gitt meg slike venner, som er som familie», sier hun sakte, men tydelig i et intervju
med Adventist Mission.
Selv om Nigora tror på Gud, har hun ikke overgitt sitt hjerte til ham. En nedslående faktor kan
være at mange i Usbekistan ser på syvendedagsadventister som medlemmer av en sekt. Be for
Nigora og andre som henne, som har sett Guds kraft i sine liv, men som ennå ikke har bestemt seg
for ham. Nigora er et pseudonym.