Og de sa til kvinnen: ‘Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt
ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.’ (Joh 4,42).
Hvem var samaritanene? Assyrerne hadde ført Nordriket Israel i fangenskap i 722
f.Kr. For å skape politisk stabilitet spredte assyrerne fangene sine utover hele riket.
På samme måte ble fanger fra andre folkeslag hentet for å befolke Nordriket, og
disse ble til samaritanene, som praktiserte sin egen form for jødedom.
Men forholdet mellom dem og jødene var ikke godt. For eksempel motsatte samaritanene
seg gjenoppbyggingen av tempelet da jødene kom tilbake fra Babylon. I
mellomtiden hadde samaritanene bygget sitt eget tempel på Gerisim-fjellet. Men den
jødiske herskeren Johannes Hyrkanos ødela dette tempelet i 128 f.Kr.
På Kristi tid levde fiendskapet i beste velgående. Jødene unngikk Samaria så langt
det var mulig. Selv om det kan ha foregått handel, var annen kontakt tabu. Jødene
ville ikke låne av samaritanene eller engang motta en tjeneste fra dem. Det er på
denne bakgrunn Johannes forteller om møtet mellom Jesus, kvinnen ved brønnen og
innbyggerne i den samaritanske byen Sykar.
LesJoh 4,1–4. Hva var bakgrunnen for at Jesus dro gjennom Samaria?
Fariseerne oppdaget at Jesu disipler døpte flere enn døperen Johannes’ disipler. Dette
kunne skape splid mellom Johannes’ og Jesu disipler. Johannes’ disipler var naturlig
nok nidkjære for sin mesters rykte og anseelse (jf. Joh 3,26–30). Johannes’ imponerende
svar var at han måtte avta, mens Jesus måtte tilta (Joh 3,30). Jesus forlot Judea
for å dra til Galilea, trolig for å unngå konflikt. Samaria var den mest direkte ruten
mellom disse to stedene, men ikke den eneste mulige. Fromme jøder tok den lange
veien rundt og dro østover gjennom Perea. Men Jesus hadde et ærend i Samaria.
LesJoh 4,5–9. Hvordan utnyttet Jesus anledningen til å få en dialog med kvinnen ved brønnen?
Jakobs brønn lå rett ved Sikem, mens Sykar, der kvinnen kom fra, lå cirka 1,5 km
unna. Jesus satt ved brønnen mens disiplene gikk inn til byen for å kjøpe mat. Han
hadde ikke tilgang til det kjølende vannet i brønnen. Men da kvinnen kom for å
hente vann, ba han henne om noe å drikke.
I Johannes 3 ble vi overrasket over at Nikodemus, en av jødenes ledere og en rabbiner,
nedlot seg til å komme til Jesus. Han kom nattestid for ikke å bli lagt merke til.
Men i Johannes 4 skjuler kvinnen seg i fullt dagslys, kanskje for å unngå de andre
kvinnene som kom enten tidlig eller sent på dagen når det var kjøligere. For hvorfor
gikk hun så langt for å hente vann midt på dagen når det var varmt? Uansett grunn
til at hun kom dit, kom møtet med Jesus til å forandre livet for henne.
Hva er det som skjer nå? En jødisk lærer stilles opp mot en samaritansk kvinne
med frynsete rykte. For en kontrast! Og allikevel blir det nettopp i denne konteksten
et bemerkelsesverdig møte.
Hvilke tabuer kan stå i veien for ditt vitnesbyrd der du bor? Hvordan kan vi overvinne dem? Ta
med svaret ditt til samtalen på sabbaten.
LesJoh 4,7–15. Hvordan bruker Jesus møtet til å begynne å vitne for kvinnen?
«Motviljen jøder og samaritanene imellom hindret kvinnen i å tilby Jesus en vennlighet,
men han ville gjerne finne nøkkelen til hennes hjerte. Med en taktfullhet som
har sitt opphav i den guddommelige kjærlighet, ba han om en tjeneste i stedet for
å tilby en tjeneste selv. Tilbudet om en vennlighet kunne ha blitt avslått, men tillit
vekker tillit.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 127.
Som i møtet med Nikodemus vet Jesus også her hva som rører seg i andres hoder.
Da hun undrer seg over at en jøde ber en samaritan om en slik tjeneste, går Jesus rett
på sak. «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke,
da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann» (Joh 4,10).
Kvinnens reaksjon minner om Nikodemus’, som spurte: «Hvordan kan dette
skje?» (Joh 3,9) om en ny fødsel. Hun spurte: «Du har ikke noe å dra opp vann
med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra?» (Joh 4,11). I begge
tilfellene
viste Jesus dem (den ene en kjent jødisk lærer, den andre en samaritansk
kvinne med tvilsomt rykte) til store åndelige sannheter som de trengte å høre og
forstå. Jesus sa egentlig det samme til begge to: De trenger å bli omvendt.
Hva er den bibelske bakgrunnen for Jesu ord om levende vann? (Jer 2,13; Sak 14,8).
Vi må ha vann for å leve; ingen kan leve uten vann, og derfor kan vann også stå som
et godt bilde på evig liv. Derfor sier Jesus: «Men den som drikker av det vannet jeg
vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann
som veller fram og gir evig liv.» (Joh 4,14).
Les Joh 7,37–38. Hva sier Jesus her, og hvordan opplever man det han lover?
«Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og
for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar
steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i
dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem»
(Esek 36,25–27).
Hvordan gjenspeiler Esekiel 36,25–27 de sannhetene Jesus forsøkte å dele med Nikodemus og
kvinnen ved brønnen?
Jesus forsøkte å nå frem til de to med åndelige sannheter, men han gjorde det med
illustrasjoner fra naturens verden.
Ingen av dem forsto hva Jesus mente, i hvert fall ikke til å begynne med.
Hvordan, spurte Nikodemus, kan et menneske bli født på ny? Hvordan kan man
vende tilbake til mors liv? Nikodemus tenkte tydeligvis helt verdslig og jordisk, enda
Jesus helt klart pekte ham i retning av en åndelig sannhet. Kvinnen tok også Jesu ord
om vannet bokstavelig, enda det var tydelig at Jesus snakket om noe åndelig.
Kvinnens svar på Jesu tilbud om levende vann var: «Herre, gi meg dette vannet så
jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann» (Joh 4,15). Hun antok
at hun ville slippe å gå til brønnen hvis hun fikk det vannet Jesus tilbød, og dermed
slippe å møte andre. Det er påfallende at samtalen skifter så fort fra at Jesus ber om
noe å drikke til at kvinnen ber ham om noe å drikke.
Jesus skifter samtaleemne og ber henne hente mannen sin. Hvorfor dette
temaskiftet? Kvinnen har opptrådt unnvikende. Jesus leste hjertet. Hun må se sin
tilstand for å finne legedom. «Før kvinnen kunne ta imot den gaven han lengtet etter
å gi henne, måtte hun innse sin synd og kjenne ham som sin frelser.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, s. 130.
LesJoh 4,16–24. Hvordan viste Jesus at han kjente kvinnens dypeste hemmeligheter, og hvordan
reagerte hun?
Lyset var for sterkt til å se rett på det. Kvinnen forstår at Jesus er en profet, men hun
er likevel unnvikende igjen. Hun stiller Jesus et religiøst stridsspørsmål – om hvor
man skal tilbe.
Jesus svarte at samaritanene ikke visste hva de tilba. Deres tilbedelse var en
blanding av jødedom og hedenskap. Jødene tilba den Gud som åpenbarer seg – nok
en viktig erkjennelse for en samaritaner.
Tilbedelsen av den sanne Gud er ikke stedbundet. Derfor hadde det ingen hensikt
å snakke om stedet for gudsdyrkelsen. For Gud er ånd, og de som tilber ham, må
gjøre det i ånd og sannhet. Kvinnen godtok Jesu enkle sannhet og var villig til å høre
mer.
LesJoh 4,25–26. Hvordan åpenbarte Jesus hvem han var?
Av alle de fire evangeliene, er dette det eneste stedet før rettsaken mot Jesus at han
sier rett ut at han er Messias. Og han gjorde det ikke til en stor folkemengde eller
en viktig person, men til en ikke navngitt samaritansk kvinne, alene og ved Jakobs
brønn. Han er interessert i enhver ensom sjel som føler seg utenfor og alene.
For denne kvinnen, som både tilhørte en fremmed kultur og var av tvilsom
moralsk kvalitet, røper Jesus hvem han er. Og etter å ha vist henne at han kjente
hennes mørkeste hemmeligheter, ga han henne også en god grunn til å tro på ham.
Hva kan denne historien si oss om hvorfor evangeliet må bryte ned de stengslene vi mennesker
reiser mot hverandre?
LesJoh 4,27–29. Hva gjorde kvinnen som var så overraskende?
Jesu samtale med kvinnen blir avbrutt da disiplene dukker opp. De ble overrasket
over at han snakket med en kvinne, men stilte ingen spørsmål. I stedet ba de ham om
å spise.
Kvinnen satte fra seg krukken og skyndte seg til byen for å fortelle andre det hun
hadde opplevd i møtet med Jesus.
LesJoh 4,30–42. Hva skjedde etter dette møtet, og hva sier det om hvordan evangeliet kan spres
til andre?
Det virker underlig at Jesu fortelling om innhøstingen skulle avbryte historien om
at mange i byen ble omvendt. Men Johannes vil vi skal se hvordan Jesus forsto det
som skjedde. Å dele frelsesplanen med en samaritansk kvinne var viktigere for ham
enn mat. Hans mål var å lede sjeler til frelse, og han benyttet anledningen til å lære
disiplene sine at det haster med å fortelle alle om evangeliet, også dem som ikke er
som dem.
Det er mange høydepunkter i Johannesevangeliet. Joh 4,39–42 er et av dem.
Mange av samaritanene kom til tro på grunn av vitnesbyrdet til kvinnen som sa:
«Han har fortalt meg alt det jeg har gjort» (Joh 4,39).
Samaritanene ba Jesus om å bli hos dem. Resultatet ble at mange flere kom til tro på
grunn av Jesu ord. Da sa de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det
du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» (Joh 4,42).
Hva kan denne historien si oss om hvor viktig et enkelt menneskes vitnesbyrd kan være? Hvor
sterkt vitner du om det Jesus har gjort for deg?
Les Ellen G. White: «Ved Jakobs brønn,» s. 127–136 i Slektenes håp.
«Straks kvinnen fra Samaria hadde funnet frelseren, førte hun andre til ham. Hun
var en bedre misjonær enn hans egne disipler. De så ikke noe i Samaria som tydet på
at det var et lovende virkefelt. Deres tanker var rettet mot et stort verk i framtiden.
De så ikke høsten som var moden for å samles inn. Men gjennom den kvinnen som
de foraktet, fikk en hel by høre Jesus. Hun brakte straks lyset til sine landsmenn.
Den samaritanske kvinnen er et eksempel på en virksom tro. Alle sanne disipler
fødes inn i Guds rike som misjonærer. Den som drikker av det levende vann, blir
selv en livets kilde. Den som tar imot, blir en giver. Kristi nåde i sjelen er som en
kilde i ørkenen. Den veller fram og gir nytt liv til alle. Den gjør at de som holder på å
omkomme, får en lengsel etter livets vann.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 136.
Forslag til samtale
Ta for dere svarene dere ga på søndagens siste spørsmål. Vær ærlige. Hvilke tabuer og fordommer
finnes det hos dere som kan hemme deres vitnesbyrd for andre?
Hvorfor tror du Jesus fikk en så positiv mottakelse hos samaritanene sammenlignet med hos noen
av sine egne?
Sett deg i den samaritanske kvinnens sted. En vilt fremmed kommer og forteller at han kjenner
hennes dypeste hemmeligheter. Hvordan kunne noen, langt mindre en fremmed, ha visst dette?
Ikke rart at Jesus imponerte henne. Hva kan historien si oss om Guds kjennskap til oss, også det vi
ikke vil at andre skal vite? Og hva sier hans behandling av henne om hvordan han vil behandle oss,
enda han kjenner våre hemmeligheter? Hvilken trøst gir det deg å vite dette?
Hvilke av de temaene i Johannesevangeliet som vi har studert hittil, finner vi igjen i Jesu møte med
den samaritanske kvinnen ved brønnen?
Rob Schetky, en pensjonert offiser i den amerikanske marinen, hadde kjempet med Bibelen og
dens betydning det meste av livet.
Rob, som en gang var agnostiker, søkte etter Guds vilje, men sabbaten var et problem. Han ble
rasende når folk droppet kirken og drev med hverdagslige aktiviteter på søndagen. Han spurte:
«Hvorfor spiller du golf på søndag?» Men innerst inne lurte han på: «Hvor i Bibelen har Gud
endret sabbaten?»
Rob sluttet å gå i kirken. Han var på utkikk etter en ny menighet i Fairbanks i den amerikanske
delstaten Alaska, da han uoppfordret fikk en bok i postkassen. «Det var en interessant overskrift»,
tenkte han og studerte boken. «Jeg lurer på hva The Great Controversy er for noe.»
Da han forlot postkontoret, gikk han forbi en bunke med The Great Controversy-bøker som
andre hadde kastet på en disk. Det hadde vært en masseutsendelse.
Hjemme ble Rob oppslukt av boken. Han ble opprømt da han leste om hvordan mennesket,
ikke Gud, hadde endret tilbedelsesdagen fra sabbaten. «Du verden!» tenkte han. «Her er det noen
som forteller kirkens historie på en veldig logisk måte».
Han kontaktet en venn og sa: «Jeg har funnet en fantastisk historie om kristendommen. Den
heter ‘Den store striden’.» Senere ringte vennen tilbake. «Du må komme deg vekk», sa han. «Det
er syvendedagsadventistkirken. De er en sekt!»
Rob ble overrasket. Han hadde ikke lagt merke til navnet til bokens forfatter, Ellen G. White,
eller at hun hadde vært med på å grunnlegge adventistkirken. «Nei, de er ikke en sekt», sa han.
«De tror bare på Guds ord.»
Etter samtalen lurte Rob på om det fantes adventister i Fairbanks. På nettet fant han en kirke
bare 10 minutters kjøring unna. På sabbaten tok han med seg Bibelen og The Great Controversy
og dro til kirken. Han hadde lest boken i mindre enn en måned.
Den første som tok imot ham i kirken, var sabbatsskolelæreren Helen. Hun ble overrasket da
hun fikk vite at han hadde kommet på grunn av Den store striden. «Du har nettopp ødelagt for
klagene mine», sa hun.
Hun hadde vært bekymret for at den lille størrelsen på bokens tekst gjorde den umulig å lese.
Men Rob hadde allerede lest tre fjerdedeler av boken – og han hadde kommet til kirken for å lære
mer.
I dag, sju år senere, er Rob 70 år og menighetstjener i kirken. Han leser fortsatt Bibelen og Ellen
G. Whites skrifter daglig. «Da jeg fant Syvendedags Adventistkirken, fant jeg et hjem, og jeg
fant sannheten», sier han.
Bli med adventistenes verdenskirke i 2024 i massekampanjen og distribusjonen av The Great
Controversy. Besøk greatcontroversyproject.com for mer informasjon, eller spør pastoren din.