Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg ()..
Jesus sier ikke bare forbløffende ting om seg selv, hvem han er, hvem som har sendt
ham eller hvor han kommer fra. Han viste også hvem han er med sine mirakler og
tegn. Som noen sier om Jesus: «Kan vel Messias, når han kommer, gjøre flere tegn
enn denne mannen har gjort?» ().
Han fulgte opp det han sa med handlinger som viste at han talte sant.
Men etter hvert som dramaet utvikler seg, blir det splittelse blant folket. Helbredelsen
av mannen ved Betesda-dammen vekker harme hos noen av lederne.
Samtalen i Kapernaum etter mettingen av de 5000 fører til at folkemengden avviser
Jesus. Lasarus’ oppstandelse skaper tro hos noen, men fiendskap hos andre slik at
Jesus blir stilt for retten og henrettet.
Denne uken tar vi for oss noen av dem som vitnet om Jesus. I hver av hendelsene
får vi se noe om hvem Jesus egentlig er, og sammen tegner de et klarere bilde av
Jesus, Messias.
Studium 2 beskrev hvordan døperen Johannes’ vitnesbyrd førte de første disiplene –
Andreas og Johannes, Peter, Filip og Natanael – til Jesus. Man skulle tro at døperen
ville forsvinne fra scenen etter å ha gitt sitt vitnesbyrd. Men vi møter ham flere
ganger i Johannesevangeliet.
Les . Hva sier døperen Johannes om seg selv og Jesus?
Døperens disipler og en ikke navngitt jøde begynte å krangle om renselse, antakelig
i forbindelse med spørsmålet om dåpens virkning (jf. ). Det er interessant
å merke seg at når disiplene kommer til Johannes, tydeligvis for å få svar på
spørsmålet, trekker de frem Jesus og sier: «… han døper nå, og alle går til ham» (). Det er lett å lese mellom linjene: De er sjalu på Jesus – sjalu på sin mesters
vegne, og sjalu også på egne vegne.
Johannes kunne ha gitt seg sjalusien i vold, men gjør det ikke, for han kjenner
oppdraget sitt. I stedet minner han disiplene sine om at han ikke utga seg for å være
Kristus. Nei, han kom for å peke på ham, berede veien for ham og vitne om ham ().
Han bruker bildet med et bryllup som illustrasjon og kaller seg brudgommens
venn, med Jesus som brudgommen. Bruden er da Guds folk (jf. og ). Så sier han noe som viser hans storhet: «Han skal vokse, jeg skal avta» ().
fører sammenligningen mellom Jesus og Johannes videre og viser at
Messias er større enn forløperen. Med Johannes’ vitnesbyrd som peker mot Jesus,
understrekes igjen tanken om vitnesbyrd. De som tar imot vitnesbyrdet og tror på
Jesus, har evig liv. De som ikke tar imot ham, blir under Guds vrede. Det er det
teksten sier. Gud elsker verden og sendte sin Sønn for å frelse verden ().
Men de som avviser gaven, må bære straffen for sine synder selv – evig død.
Hvordan kan vi lære ydmykhet? Hva kan Johannes lære oss om det?
Les . Hva sier døperen som folket ikke ventet å høre om den lenge ventede Messias?
Jødene ventet på en Messias som skulle befri dem fra Romas herredømme. Etter
lang tids undertrykkelse trodde jødene at Messias ikke bare ville styrte Roma, men
også gjøre dem til en stor og mektig nasjon. Johannes’ ord om Jesus som «Guds
lam» pekte på Jesu sonoffer og ble nok misforstått av de fleste. De skjønte kanskje
ikke hva han snakket om.
Med sitt evangelium ville Johannes endre folks oppfatning av Messias så de
kunne se at Jesus oppfylte profetiene om kongen som skulle komme og det han
skulle gjøre. Han skulle ikke være en politisk og militær leder, men gi seg selv som
et offer for verdens synd. Det var hans hensikt. Og når alt er fullført, vil det endelige
riket komme (se ).
«Da Johannes døpte Jesus og utpekte ham som Guds lam, ble det kastet nytt lys
over Messias’ misjon. Johannes ble minnet om det Jesaja hadde sagt: Han er ‘lik et
lam som føres bort for å slaktes.’ .» – Ellen G. White: Slektenes håp s. 91.
Johannes sier i : «Jeg kjente ham ikke». Men hvordan lærte Johannes da
Jesus å kjenne som Messias? Svaret er at den Herren som sendte Johannes, hadde
sagt til ham: «Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med
Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» ().
Det var altså Gud som viste Johannes at Jesus var Messias.
«… Kristus [er] Guds kraft og Guds visdom» (). Kunnskapen om at
Jesus er Kristus, kommer fra Gud selv via Åndens overbevisningskraft. Dette temaet
går igjen i Johannesevangeliet. Frelsen kommer ikke av verdslig filosofi, vitenskap
eller høyere lærdom. Den kommer bare fra Gud til den som har overgitt seg til Jesus
i tro og lydighet.
Hvordan kunne vi kjenne sannheten om Jesus som vårt sonoffer om den ikke ble åpenbart for
oss? Hvorfor er det da så viktig å kjenne Bibelen og dens lære om Jesus?
Studium 2 fortalte om mettingen av de 5000 i Johannes 6, men gikk ikke inn på den
siste delen av historien, som vi ser på her.
Les . Hva sa Jesus som folk hadde vondt for å godta?
De som Jesus nettopp hadde mettet, ville krone ham til konge (). Men
senere, i samtalen med dem i synagogen i Kapernaum, utdyper han miraklets
åndelige betydning og sier: «Jeg er livets brød» (). Han sier at dette brødet er
hans kropp, som han gir til liv for verden ().
Dette fikk folkeskaren til å innse at Jesus ikke ville være noen jordisk konge. Han
passet ikke inn i det mønsteret som deres verdslige tankegang hadde tegnet. De ville
ikke la seg omvende og få et nytt tankesett slik at de kunne se og godta Jesus som
Messias. Nå var det mange som forlot ham ().
Rent menneskelig sett må dette ha vært et hardt slag for Jesus. Det er jo tilfredsstillende
å bli verdsatt av mengden. Hvem vil ikke bli likt? Men å oppleve at mange
vender seg bort og trekker ens prinsipper i tvil, er jo også nedslående. Da Jesus ser
folkemengden gå sin vei, spør han sine nærmeste om de også vil gå.
Det er nå Peter kommer med sin store bekjennelse, et nytt vitnesbyrd om hva
Jesus har og hvem han er. «Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds
Hellige» ().
Disiplene hadde holdt sammen med Jesus i flere år, sett miraklene og hørt forkynnelsen
hans. De visste at det ikke fantes noen som ham. Uansett hvor uvanlige noen
situasjoner kunne være, var de sikre på at han var Messias – selv om de ikke forsto
alt om formålet med hans komme. Det var ikke før etter hans død og oppstandelse at
de begynte å skjønne hvorfor Jesus hadde kommet.
Hva kan denne fortellingen lære oss om det at flertallet som regel tar feil? Hvorfor må vi huske
dette når det gjelder sider ved troen som flertallet ikke liker?
Johannes begynner med å fortelle at Ordet (logos) var hos Gud, det vil si hos Gud
Fader (). Da Ordet ble menneske, vitnet Ånden om Jesus ved å bli værende på
ham i dåpen (). Men Faderen vitner også om Jesus under hans jordiske
virke.
Les . Hva sier Jesus om Faderen her?
Jesus knytter Faderen til sine gjerninger og mirakler. Han er tydelig på at Faderen
hadde sendt ham og også vitnet om ham.
Les ; ; og (se også ). Hva sier Faderen om Jesus?
Da Jesus ble døpt, markerte Faderen og Ånden dette viktige øyeblikket sammen
med Sønnen: starten på Jesu virke. Faderen sier at Jesus er hans elskede Sønn som
han har sin glede i. Men på et avgjørende tidspunkt i Jesu virke taler Faderen igjen,
denne gangen slik det er nedtegnet i Johannesevangeliet.
Situasjonen nådde et klimaks i de siste dagene av Kristi virke. De religiøse
lederne hadde ikke klart å stoppe ham (se ), men ønsket ham død, nå mer
enn noen gang. Massene var begeistret for ham, særlig da stadig flere begynte å følge
Jesus etter å ha hørt vitnesbyrdet fra dem som hadde sett ham vekke Lasarus fra de
døde (). Selv grekere som var der for å feire høytiden, ville se Jesus.
På dette tidspunktet, og som svar på Jesu ord i : «Far, la ditt navn bli
herliggjort!», taler Faderen igjen fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal
herliggjøre det igjen».
Vi har alt sett at korset er Jesu herlighetstime. Faderens vitnesbyrd om Jesus peker
på Guds lams offer for verdens synd. Det er høydepunktet i hans virke her i verden.
Hans død betalte for all vår synd, og når vi tror på ham, slipper vi å ta straffen selv.
«På den siste dagen i høytiden, den store festdagen, sto Jesus fram og ropte: ‘Den
som tørster, skal komme til meg og drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal
det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.’» ().
Johannes hadde flere ganger fortalt at Jesus kom med dristige uttalelser om seg
selv, om hvem han var og hva han kom for å gjøre.
Linjene som er sitert ovenfor fra , er noe av det Jesus sa om seg selv og
hva han ville gjøre med alle som kom til ham. Dette var forbløffende påstander.
Hvordan reagerte mange da Jesus talte til jødene på løvhyttefesten? .
Noen sa han var den profeten Moses hadde forutsagt for lenge siden (se ). Andre mente Jesus var Messias. Men andre mente at Messias ikke kunne
komme fra Galilea, at han måtte være av Davids ætt og født i Betlehem – det var jo
Jesus (jf. Matt 1–2), men det var det ikke mange som visste!
Selv de som pågrep Jesus, var forbløffet over ham og det han sa. Fariseerne svarte
dem med et nytt spørsmål. «Har vel noen av rådsherrene eller fariseerne trodd på
ham?» (). Fariseernes spørsmål ga Johannes nok en anledning til å vise til
Nikodemus, som prøvde å verne Jesus mot fariseernes intriger etter sitt møte med
ham. «Loven vår dømmer vel ikke et menneske uten forhør, før en har fått vite hva
det har gjort?» ().
Ble det til at Nikodemus tok imot Jesus som Messias? Dette opptrinnet beviser
ikke at han gjorde det, men med denne handlingen og det han gjorde etter Jesu død
(se ), viser Bibelen at Nikodemus faktisk kom til tro på ham.
Svaret på spørsmålet var altså: Jo, en av fariseerne trodde på ham.
Les . Hva sa lederne som viste forakt for folkemassene som fulgte Jesus? Hva kan det
lære oss?
Les Ellen G. White: «Krisestemning i Galilea,» s. 285–294 og «I den ytre
forgården,» s. 471–475 i Slektenes håp.
«‘Hvem skal vi gå til?’ Lærerne i Israel var formalismens slaver. Fariseerne og
saddukeerne lå i evig strid med hverandre. Å forlate Jesus ville være å falle i
hendene på dem som holdt seg til ritualer og seremonier, ærgjerrige mennesker som
bare var ute etter selvforherligelse. Disiplene hadde opplevd mer fred og glede siden
de tok imot Jesus enn i hele sitt tidligere liv. Så hvordan kunne de gå tilbake til dem
som hadde hånet og forfulgt ham som er synderes venn? De hadde gått og ventet på
Messias lenge. Nå var han kommet, og de kunne ikke forlate ham og gå til dem som
sto ham etter livet og hadde plaget dem fordi de var sammen med Jesus.
‘Hvem skal vi gå til?’ Ikke bort fra Jesu lære, alt han sa om kjærlighet og barmhjertighet,
og over til vantroens mørke og verdens ondskap. Mange av dem som
sviktet Jesus, hadde sett hans mirakler, men Peter ga uttrykk for disiplenes tro: Du
er ‘Guds Hellige’. Bare tanken på å miste dette sjelens anker fylte dem med frykt og
smerte. Uten en frelser ville de drive omkring på et mørkt og opprørt hav.» – Ellen
G. White: Slektenes håp, s. 293.
Forslag til samtale
Snakk sammen om hvorfor noen gjerne tar imot bevis for at Jesus er Messias og at kristendommen
er sann mens andre avviser dem?
Finnes det noen viktigere sannhet enn at Jesus Kristus døde for våre synder? Men hvordan lærte vi
denne viktige sannheten å kjenne? Ved hjelp av vitenskap, naturlover, naturbasert teologi, logikk
eller fornuft? Slikt kan nok få oss til å tro på en skapergud, en første årsak, en ubevegelig beveger
eller hva det måtte være, men det kan ikke, verken alene eller samlet, lære oss det viktigste vi
trenger å vite: at Kristus døde for våre synder. Hva burde dette – at alle disse disiplinene ikke kan
føre oss til det ene vi virkelig trenger å vite – si oss om hvor viktig det er å la Bibelen være vår
høyeste autoritet i trosspørsmål?
Hvorfor kan det være viktig for troen å fortelle hva Gud har gjort i ens liv?
I fire år besøkte Donaldo Velasquez et colombiansk fengsel hver fredag for å forkynne om Jesus.
Men en fredag kunne han ikke dra. Han jobbet som snekker, og en kunde trengte øyeblikkelig
hjelp. Dessuten trengte Donaldo penger.
Bare fire syvendedagsadventister – Donaldo, to andre menighetsmedlemmer og pastoren deres
– hadde tillatelse til å besøke fengselet i Acacias, og Donaldo ringte dem for å få hjelp. «Nei, jeg
er for opptatt», sa Ranses. Pedro sa også at han ikke kunne dra. Pastoren ba om unnskyldning og
sa at han var bortreist.
Donaldo gråt og ba. Da kona hans, Jesusita, spurte hva som var galt, forklarte han at han ikke
ville droppe møtet med de innsatte, men at han måtte jobbe. «Gå og gjør jobben din», sa Jesusita.
«Gud vil sørge for deg.»
Neste gang Donaldo besøkte fengselet, kom 38 innsatte for å høre ham preke. Med seg hadde
han et annet menighetsmedlem, Pedro.
«Hvor er mannen som kom forrige gang?», spurte en innsatt.
«Vi har ikke sendt noen», svarte Donaldo.
«Jo, det gjorde dere», sa en annen innsatt. «En mann forkynte for oss».
«Nei, vi sendte ingen», sa Donaldo og antydet at predikanten kanskje tilhørte et annet kirkesamfunn.
«Nei, nei», sa de innsatte. «Vi kjenner alle som har tillatelse til å komme på besøk. Denne
mannen har aldri besøkt oss før, og han var ikke fra en annen kirke.»
Donaldo spurte om mannens preken i håp om å finne ut hvem han var. De innsatte sa at han
hadde snakket om syvendedagssabbaten.
«Hvordan så han ut?», spurte Donaldo overrasket.
De innsatte beskrev ham som en høy, velkledd mann i hvit skjorte. De sa at han kunne Bibelen
så godt at han sannsynligvis var lærer.
Pedro tok Donaldo på armen. «En engel må ha kommet og forkynt for dem», sa han. «Det er
den eneste forklaringen».
Donaldo var imidlertid ikke overbevist. Han gikk til fengselsvakten som registrerte besøkende.
Vakten, en venn av Donaldo, så gjennom dataloggen og ristet på hodet. «Det kom ingen den
dagen», sa han.
Forbløffet utbrøt Donaldo: «Nå er jeg ikke i tvil om at Herrens engel kom for å undervise i
Bibelen i mitt sted!»
Da han gikk tilbake til de innsatte, fortalte han dem at de måtte ha sett en engel.
Seks år har gått, og nesten alle de 38 innsatte har gitt sitt hjerte til Jesus i dåpen. Donaldo sier
at han aldri kommer til å glemme den dagen.
«Selv om det er en utrolig historie, tror jeg at Gud sendte sitt himmelske sendebud», sier han.
Takk for sabbatsofferet som gikk til to misjonsprosjekter i Colombia i forrige kvartal.