Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel
tror.» (Joh 20,29).
Hos Johannes finner vi et mangfold av mennesker med ulik bakgrunn, tro og erfaring
som alle vitner om hvem Jesus var.
«Se, Guds lam!» (Joh 1,36). «Vi har funnet Messias» (Joh 1,41). «Vi har funnet
ham som Moses har skrevet om» (Joh 1,45). «Rabbi, du er Guds sønn! Du er Israels
konge!’» (Joh 1,49). «Han skulle vel ikke være Messias?» (Joh 4,29). «‘Vi har selv
hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser’» (Joh 4,42) «Herre, hvem skal
vi gå til? Du har det evige livs ord» (Joh 6,68). «Jeg tror at du er Messias, Guds
Sønn, han som skal komme til verden» (Joh 11,27). «Jeg var blind, og nå ser jeg»
(Joh 9,25). «Se, her er kongen deres!» (Joh 19,14). «Jeg finner ingen skyld hos ham»
(Joh 19,6). «Min Herre og min Gud!» (Joh 20,28).
Hvem var de, og hvorfor vitnet de som de gjorde om Jesus?
Jesus kvidde seg ikke for å fortelle hvem han var, heller ikke for å innhente vitner
til hvem han var, også vitner som for lengst var døde, som Abraham. «Deres far
Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.» (Joh
8,56).
«Gjennom forbilder og løfter forkynte Gud ‘på forhånd dette gode budskapet til
Abraham’. Hans tro var festet på den kommende gjenløser. Kristus sa til jødene:
‘Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og
frydet seg.’ Væren som ble ofret i stedet for Isak, var et symbol på Guds Sønn som
skulle ofres i vårt sted. Da mennesket ble dømt til døden fordi det hadde overtrådt
Guds lov, sa Faderen til synderen idet han så på Sønnen: Du skal leve, for jeg har
funnet en til å gå i ditt sted.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 135.
Abraham var jødenes stamfar. Han fikk løftet om at alle folkeslag skulle bli velsignet
gjennom ham. Denne velsignelsen kom gjennom Messias, som ble født i hans
slekt.
Abraham var også far til dem som tar imot Gud i tro (Hebr 11,8; Hebr 11,17–19). Hans vilje
til å ofre sønnen Isak (1 Mos 22), løftets sønn, ga ikke bare bevis på tro, men også
innsikt i frelsesplanen.
Da Jesus sa: «Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag» (Joh 8,56),
svarte lederne: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» (Joh 8,57).
Jesu svar overrasket dem. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, ER
JEG» (Joh 8,58).
Jesu ordvalg minner dem om det Gud sa til Moses ved den brennende busken.
Han gjorde krav på å være Gud, han som har liv i seg selv. Lederne forsto hva han
mente, for de «tok opp steiner for å kaste på ham» (Joh 8,59).
Les Rom 4,1–5. Hvordan viser Paulus den store sannheten om frelse ved troen alene, uten
lovgjerninger, med denne historien om Abraham? Hvordan hjelper dette oss til å forstå at
Abraham er far til dem som lever i tro?
Seks dager før påske kom Jesus til Maria, Marta og broren deres, Lasarus, som han
hadde vekket til live. Simon, som var helbredet for spedalskhet, holdt et festmåltid
som takk for det Jesus hadde gjort for ham. Marta serverte, og Lasarus satt til bords
blant gjestene (Joh 12,1–8).
Hva betydde Marias handlinger her? Hvordan vitnet dette om hvem Jesus var? Joh 12,1–3.
Parfymen var dyr, verdt cirka en årslønn for en vanlig arbeider. Marias gave var nok
et uttrykk for takknemlighet til Frelseren for syndenes forlatelse og brorens oppstandelse.
Hun hadde tenkt å bruke den til Jesu begravelse en dag. Men så fikk hun høre
at han snart skulle salves til konge. I så fall ville hun være den første til å hylle ham.
Det var nok ikke Marias mening at gesten skulle bli lagt merke til, men Johannes
skriver at «hele huset ble fylt av duften» (Joh 12,3). Judas irettesatte henne kontant
og sa salven burde vært solgt og pengene gitt til de fattige. Jesus beroliget straks
Maria med ordene: «La henne være! … De fattige har dere alltid hos dere, men meg
har dere ikke alltid.» (Joh 12,7–8).
Det er et gjennomgående tema i evangeliet at Jesus vet hva som bor i folk (Joh
2,24–25; Joh 6,70–71; Joh 13,11; Joh 16,19). Jesus vet hva som bor i Judas. Johannes understreker
at han var en egoistisk tyv (Joh 12,6).
«Den velluktende gaven som Maria hadde tenkt å salve Jesu døde kropp med,
øste hun ut over ham mens han ennå var i live. Ved gravferden kunne duften bare ha
fylt gravhulen. Nå gledet den ham med forsikringen om hennes troskap og kjærlighet.
… Da mørket omsluttet ham under den store prøven, bar han med seg minnet
om denne handlingen, et pant på den kjærlighet som de frikjøpte ville vise ham i all
evighet.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 421.
Jesus visste hva som bodde i Maria og Judas og han vet hva som bor i deg. Hva burde dette si oss
om behovet for at Kristus blir vår rettferdighet, forvandler oss og dekker oss?
Gang på gang forteller Johannes at de religiøse lederne prøvde å pågripe Jesus, stille
ham for retten og få ham dømt til døden. Et tema i Johannesevangeliet som Jesus
ofte nevner, er at hans tid eller time ennå ikke var kommet, og med det mente han
korsfestelsen (Joh 2,4; Joh 7,6–8; Joh 730; Joh 12,7; Joh 12,23; Joh 12,27; Joh 13,1; Joh 17,1).
Nå var timen kommet. Jesus ble arrestert i Getsemane, ført frem for Annas, deretter
for øverstepresten Kaifas og så to ganger for Pilatus.
Johannes har trukket frem mennesker fra alle samfunnslag som vitner om at Jesus
var Kristus. Nå trekker han inn Pilatus, stattholderen som stilte Jesus for retten.
Dette var et viktig vitnesbyrd fordi Pilatus var romer, stattholder og dommer mens
de fleste andre vitnene var jøder og vanlige borgere.
Hvordan henger Pilatus’ dom sammen med temaet i Johannesevangeliet? Joh 18,38, Joh 19,4–22.
Jesus ble ført til Pilatus tidlig fredag morgen (Joh 18,28). Han hadde tenkt å sende
fangen raskt til sin skjebne. Men fangens væremåte vakte Pilatus’ oppmerksomhet.
Landshøvdingen forhørte Jesus inngående og fikk høre ordene: «For å vitne
om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av
sannheten, hører min røst.» (Joh 18,37).
Pilatus dømte Jesus til døden, men tre ganger erklærte han ham likevel uskyldig
(Joh 18,38; Joh 19,4; Joh 19,6). Og over korset hengte han ordene «Jesus fra Nasaret, jødenes
konge» (Joh 19,19) og kronet dermed sitt vitnesbyrd om hvem Jesus er. Men til tross
for sitt vitnesbyrd om Kristi uskyld, dømte han ham til døden.
Pilatus hadde selve Sannheten foran seg, men lot pøbelen tyrannisere ham og
dømte Jesus til døden! For et tragisk eksempel på en som ikke følger det samvittigheten
og hjertet sier er rett!
Hva kan Pilatus lære oss om faren ved å la andre hindre oss i å gjøre det vi mener er rett?
LesJoh 20,19–31. Hva kan Tomas lære oss om tro og tvil? Hva var hans store feil?
Kristus viste seg for disiplene etter oppstandelsen, mens de på grunn av frykt hadde
stengt seg inne på et rom. Tomas var ikke til stede. Senere fortalte de andre ham om
oppstandelsen, men han tvilte. Det passet ikke inn i hans forestilling om Guds rike.
Og han må ha undret seg over hvorfor Jesus skulle ha vist seg for de andre når han
ikke var der.
Tomas sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge
fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro» (Joh 20,25).
Han stilte betingelser for sin tro. Denne holdningen går igjen hos andre. Nikodemus
svarte Jesus: «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» (Joh 3,4). Kvinnen
ved brønnen spurte: «Du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor
får du da det levende vannet fra?» (Joh 4,11). De som ble mettet med brød og fisk,
spurte: «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg?» (Joh 6,30).
Det er denne «se og så tro»-holdningen Johannes tar et oppgjør med. Da
Jesus møtte Tomas etter oppstandelsen, ba han ham komme, se og røre ved hans
oppstandne kropp. Men så sier han: «Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh
20,29).
«Gud oppfordrer oss aldri til å tro uten at han samtidig gir oss tilstrekkelige
beviser som grunnlag å bygge vår tro på. Både hans eksistens, hans karakter, og
troverdigheten av hans ord blir stadfestet av vitnesbyrd som vi kan fatte, og disse
vitnesbyrd er til stede i overflod. Men på den andre siden har Gud aldri fjernet
muligheten for tvil. Vår tro må hvile på vitnesbyrd, ikke på synlige beviser.» – Ellen
G. White: Veien til Kristus, s. 125.
Gjennom Guds ord, skaperverket og personlige opplevelser har vi fått utrolig
mange bevis for troen på Jesus.
Hva ville du svare hvis noen spurte deg hvorfor du tror på Jesus?
Johannes legger om og om igjen frem vitnesbyrd om Jesus, og poenget er å føre oss
fram til den store konklusjonen: «Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på
disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned
for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv
i hans navn.» (Joh 20,30–31).
Tenk deg at du hadde vært der selv og sett Jesus gjøre mange av disse miraklene.
Da ville du vel ha trodd på ham? Det skulle man jo gjerne tro, men egentlig har vi
enda større grunn til å tro på Jesus enn de som faktisk så miraklene.
Hvorfor det?
Hva er det vi har i dag som de på Jesu tid ikke hadde, og som burde gi oss tro? Se f.eks. Matt 24,2;
Matt 24,14; Matt 24,6–8.
Vi har ikke bare beretningene i Johannesevangeliet, vi har også fordelen av å se så
mye av det Jesus og andre i Bibelen forutså, gå i oppfyllelse, f.eks. tempelets ødeleggelse
(Matt 24,2), evangeliets utbredelse over hele verden (Matt 24,14), det store
frafallet (2 Tess 2,3) og at verden fortsatt er et ondt og falskt sted (Matt 24,6–8).
Under hele Jesu liv og virke var hans tilhengere en liten og trakassert gruppe menn
og kvinner som menneskelig sett burde ha forsvunnet ut av historien for lenge siden.
Hvordan kunne de vite det vi vet, at alt dette ville skje? Vår tro er faktisk en oppfyllelse
av Jesu profeti om at evangeliet skulle gå ut til hele verden.
Og i dag kan vi som Jesu følgesvenner også få vitne om Jesus og det han har
gjort for oss. Det er ikke Natanael, Nikodemus, kvinnen fra Samaria eller fariseerne
som gjør at vi kan kjenne Jesus som Messias. Det er ved å lese Skriftene under Den
hellige ånds overbevisningskraft at vi tar imot Jesus som verdens frelser.
Og så kan vi på vår måte og ut fra vårt eget forhold til Gud, fortelle en historie.
Vår historie er kanskje ikke så dramatisk som å se en død bli vekket til live eller en
blindfødt bli helbredet, men det som betyr noe, er at vi kjenner Jesus og vitner om
ham på vår måte, slik de i Johannesevangeliet gjorde.
Les Ellen G. White: «Lydighet – et tegn på tro» i Alfa og Omega, bind 1, side
126–137; «Fra Herodes til Pilatus,» side 548–563 i Slektenes håp.
Tomas «kastet seg ned for Jesus og ropte: ‘Min Herre og min Gud!’ Jesus godtok
hans innrømmelse, men han fikk en liten irettesettelse: ‘Fordi du har sett meg, tror
du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.’ Jesus ville ha satt større pris på den
tro Tomas hadde, hvis han hadde vært villig til å godta det de andre disiplene hadde
sagt. Dersom verden i dag skulle gjøre det samme som Tomas, ville ingen tro til
frelse. Alle som tar imot Kristus, gjør det ut fra det andre har sagt.
Mange som er tilbøyelige til å tvile, unnskylder seg med at hvis de hadde de bevisene
som Tomas fikk fra de andre, ville de tro. De tenker ikke over at de ikke bare
har disse bevisene, men mye mer enn det. Mange er som Tomas og venter på at all
tvil skal forsvinne. De vil aldri få ønsket oppfylt. Gradvis blir de mer og mer fastlåst
i sin vantro. De som øver seg i å se på de mørke sidene, og som murrer og klager,
vet ikke hva de gjør. De sår tvilens frø, og de kommer til å høste tvilens frukt. Når
den tiden kommer da tro og tillit er mest påkrevd, vil mange oppdage at de er ute av
stand til å håpe og tro.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 615, 616.
Forslag til samtale
Hva var den store forskjellen på Abrahams og Tomas’ uttrykk for tro? Hva kan vi lære av dem?
Under bibelstudiet, la dem som vil, vitne om Jesus slik vi har sett i Johannesevangeliet.
Fortellingene er nok forskjellige, men hva sier folk, og hvordan vitner de om den samme Herre?
Pilatus stilte et filosofisk spørsmål: «Hva er sannhet?» Gi ditt svar på spørsmålet i lys av det vi har
sett i Johannesevangeliet.
Se på profetiene i Dan 2 og Dan 7. Har vi egentlig noen fordel fremfor dem som leste kapitlene på
Jesu tid? Gir profetienes oppfyllelse oss større grunn til å tro enn de hadde?
Hele familien til Jacob Pierce elsket å bytte pins, og de reiste rundt for å finne nye pins på den
internasjonale Pathfinder Camporee i USA.
Så fikk mor øye på en mann med en Alaska-nål. Hun visste at Jacob elsket naturen i Alaska,
og prøvde å overtale mannen til å bytte.
«Jeg kan ikke bytte», sa han. «Det er en unik pin for pastorer i Alaska».
Mor ble bare mer og mer interessert. «Hva gjør du oppe i Alaska?» spurte hun.
Mannen presenterte seg som Tobin Dodge, direktør for Alaska Camps, et misjonsinitiativ fra
Syvendedags Adventistkirkens Alaska-distrikt, som hver sommer arrangerer leirer for barn mellom
8 og 17 år.
«Kan sønnen min få jobbe der?» spurte mor.
«Ja, vi tar inn ledere under opplæring når de er 16 og ledere når de er 18», sa han.
Jacob tente på ideen om å tilbringe sommeren i Alaska. Han ble med i leirstaben – og dro tre
år på rad.
Leiropplevelsen kan være utfordrende, sier han. Et år tilbrakte han mye tid sammen med en
gutt fra Alaskas urbefolkning på Camp Polaris, som ligger ved Aleknagik-sjøen sørvest i Alaska.
De delte en felles interesse for naturen og klatret opp på Jackknife Mountain, som ruver over
leiren. Men gutten nektet å oppføre seg. Han brukte også vulgært språk og virket mer interessert
i å fremme overtro enn å høre sannheten i Bibelen. Han skyldte en regnværsdag på en gutt som
hadde drept en edderkopp, og sa: «Hvis du dreper en edderkopp, regner det».
Jakob ble frustrert. Men på slutten av leiren ga gutten Jakob en klem og gikk bort til faren.
Mens han så på de to, begynte Jacob plutselig å forstå guttens oppførsel. Gutten oppfostret praktisk
talt seg selv.
«De fleste av barna har ingen kristen bakgrunn i det hele tatt», sier Jacob (20) i et intervju på
Camp Polaris. «Det er det som gjør det til en øyeåpner og, for meg, en fantastisk misjonsmark».
Han sier at de åndelige kampene på Camp Polaris er annerledes enn på andre sommerleirer
som sponses av Alaska Conference, fordi de nesten utelukkende består av barn fra Alaskas urbefolkning,
som ofte sliter med traumer, overtro og rusmisbruk.
«Men det er verdt det å være her», sier han. «Det er et kall som er sterkere enn noe annet jeg
har sett. Gud trenger virkelig frivillige her. Dette er en misjonsmark.»
Takk for sabbatsofferet i 2015 som bidro til å reparere og utvide Camp Polaris slik at flere barn
kunne delta. En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å åpne et innflytelsessenter
i adventistkirken i Bethel i Alaska. Bethel-menigheten sender hvert år lokale barn til Camp
Polaris.