Men jeg har et sterkere vitneutsagn enn det Johannes ga: de gjerningene Far har gitt
meg å fullføre. Og det er disse gjerningene jeg gjør, som vitner om at Far har sendt
meg. ().
Hos Johannes ser vi gang på gang alt det Jesus sa og gjorde som viste at jo, Messias
(hammashiach), Kristus, var kommet til Israel. Og han hadde faktisk kommet som
en av dem, en jøde født i Betlehem, slik Skriften hadde forutsagt.
Men, som Johannes skrev: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men
verden kjente ham ikke» ().
Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og likevel kjente ikke verden ham.
Det er forbløffende. Og som vi kan se hos alle evangelistene, var det mange som ikke
kjente ham, selv om de burde ha gjort det i lys av alt det Jesus gjorde og sa. Og fordi
GT pekte på ham.
Denne uken skal vi se andre måter Johannes avslørte Jesus som Messias på, og vi
skal også se hvorfor noen fortsatte å avvise ham – trass i alt det som talte for at han
var Kristus.
Foruten de miraklene Johannes brukte for å peke ut Jesus som Messias, skrev han
også ned en bredere omtale av de tegnene, gjerningene og undrene Jesus gjorde.
Tegnene og undrene var ikke i seg selv et bevis for at Jesus var Messias, for mange
profeter, også falske, utførte mirakler. Johannes skrev ikke ned tegnene fordi de
pekte på en stor mirakelmaker. De tegnene Johannes skrev om, var unike fordi de
pekte på Jesus som Messias og viste at han faktisk kom fra Gud Fader selv.
Les ; ; . Hvordan beskriver versene forholdet mellom Jesus og Gud Fader i forbindelse
med tegnene?
Med tegnene viste Jesus sitt nære arbeidsfellesskap med Faderen. De to var ett.
Gjerningene viste at «Far er i meg og jeg i Far» (; se også ).
Jesus kom for å gjøre hans gjerninger som hadde sendt ham slik at disse gjerningene
kunne bli synlige for verden. Det vil si at han kom for å gjøre det Faderen
hadde sendt ham for å gjøre, og de gjerningene han gjorde, vitnet om at han var fra
Faderen.
Men vi har allerede sett at folk valgte å ikke tro, til tross for de mektige tegnene
og de mange vitnesbyrdene.
De religiøse lederne spurte Jesus: «Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du
Messias, så si oss det rett ut!» Jesus svarte: «Jeg har sagt det til dere, men dere tror
meg ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, vitner om meg.» ().
Hadde Jesus sagt rett ut at han var Messias, ville de religiøse lederne – som
lette etter noe å sette fingeren på – ha kastet seg over ham. Jesus visste det og
pekte i stedet på det han hadde gjort. Hadde Jesus sagt at han var Kristus, kunne
de ha prøvd å fornekte det. Men hvordan kunne de avvise tegnene, gjerningene og
undrene? De vitnet om hvem han var og hvor han kom fra.
Hvordan kan vi unngå å bli så hardhjertet som de religiøse lederne? Hvordan kan det tenkes at
vi motarbeider Guds gjerning i vårt eget liv?
Foruten de konkrete tegnene og vitnesbyrdene Johannes brukte for å peke på Jesus
som Messias, appellerte han også til GTs autoritet og profetiene om Kristus. GT har
en sentral plass, ikke bare hos Johannes, men i hele NT. Begrunnelsen for Jesus,
for hvem han var, hvor han kom fra, hva han gjorde og hva han vil gjøre, bygger på
Skriften, i dette tilfellet GT.
Les ; . Hva sier de oss om Jesu holdning til Skriftens autoritet?
I evangeliene peker Jesus gang på gang på Skriftens autoritet som et vitnesbyrd om
seg. Jesus bruker f.eks. ofte hendelser fra GT for å vise hvem han er, og hva han
gjør. Et eksempel er en hendelse fra . «Og slik Moses løftet opp
slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp» (). Ikke nok med
at Jesus viser til historien, men når han bruker den til å peke på seg selv, viser han
oss hvordan historien skal forstås.
Og det er ikke bare Jesus, men også andre som bruker GT til å peke på Jesus.
Tidlig i Johannesevangeliet leser vi f.eks. Filips ord: «Vi har funnet ham som Moses
har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om» ().
Les ; ; ; ; . Hva sier tekstene om Skriftens autoritet slik Jesus og
Johannes forsto den? Hva burde dette si oss om den rollen Skriften må ha for vår tro?
Hvilke krefter arbeider i dag enten skjult eller åpent for å undergrave vår tro på Bibelens autoritet?
Ta med svaret ditt til timen på sabbaten.
I en samtale med de religiøse lederne om hvem han var, bekreftet Jesus Skriftens
autoritet. Ved første øyekast kunne det virke unødvendig for ham å gjøre det, for de
trodde jo på Bibelen. Men selv overfor dem understreket Jesus Skriftens autoritet,
og det for å vise dem hvem han var – uansett hvor harde hjerter de hadde, og uansett
hvor iherdig de prøvde å stå imot overbevisningen.
Samtidig har Johannes mange direkte sitater fra og hentydninger til GT som peker
på Jesus som oppfyllelsen av GTs løfte om en Messias.
Hva er sammenhengen mellom disse tekstene i NT og GT? Det vil si, hvordan bruker NT disse
tekstene til å vitne om Jesus?
;
;
;
;
Inspirert av Den hellige ånd understreker ikke bare Johannes, men også Peter,
Paulus, Matteus, Markus, Lukas og alle forfatterne i NT at Jesus fra Nasaret oppfylte
GTs profetier med sitt liv, sin død, oppstandelse og himmelfart til Guds trone.
Men når forsto disiplene endelig at Skriftene pekte på Jesus, selv om han til stadighet
viste til Skriftene som forutsa hva han skulle gjøre? Det var først etter hans
død og oppstandelse, og etter at han hadde vist seg for dem, at de endelig forsto det.
«Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og
de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt» (; se også ).
Jesus sa til de religiøse lederne: «Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har
evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!» (). For en utrolig påstand
å komme med om seg selv!
Anslagene varierer, men noen lærde mener at Jesus fra Nasaret oppfylte flere
hundre av profetiene i GT. Men uansett antall, er oddsen svimlende liten for at én
mann skulle ha oppfylt bare noen få av dem, for ikke å snakke om alle. Iblant er
det noen som bruker et slikt bilde: Tenk deg at du fyller et område på størrelse med
Frankrike med et halvmeterhøyt lag med mynter, maler én mynt rosa og blander alle
sammen. Gi så en person med bind for øynene én sjanse til å finne den rosa mynten.
Hva er oddsen for at han eller hun velger den riktige mynten?
Kristi fødsel, liv og død var utvilsomt forutsagt i GT og er et tydelig bevis på hans
identitet som den forventede Messias. Johannes viser til disse GT-tekstene gang på
gang og understreker nettopp dette poenget om hvem Jesus var, og også hvorfor vi
bør tro på ham og ta imot den frelsen han tilbyr.
Hva sier disse tekstene om Jesus som oppfyllelse av messianske profetier?
;
;
;
; ;
Hvor fast forankret er du i det du tror på? Hva kan du svare hvis noen utfordrer deg på din tro på
Jesus som Messias, og hvor vil du gå, og hvorfor, for å begrunne din tro?
Så langt i vårt studium av Johannes har vi sett at han viser at Jesus faktisk er den
lovede Messias, han som jødefolket hadde lengtet etter.
Men likevel var mange av folkets åndelige veiledere hans største fiender.
Hvorfor?
Les . Hva er dynamikken mellom Jesus og de religiøse lederne her? Hvilke tekster
forklarer best hvorfor mange avviste ham?
Jesus sier at de kjenner verken ham eller Faderen (). De burde ha kjent begge
to, men de hadde lurt seg selv. De var så opptatt av sine tradisjoner og filosofier at de
avviste Jesus til tross for at han sto rett foran dem og gjorde alt det han gjorde og sa
alt det han sa – alt sammen åpenbaringer fra Faderen.
For det andre sier Jesus til dem: «Dere er nedenfra» (). Så de var
religiøse, men ikke åndelige, gudfryktige mennesker. De hadde en ytre «gudsfrykt»
(), men det var alt. En ytre fromhet og en indre vantro.
Det var ikke noe nytt: «Dette folket kommer nær meg med munnen og ærer meg
med leppene, men hjertet er langt borte fra meg, og den frykt de har for meg, er et
tillært menneskebud» (). Jesus gjentok dette flere hundre år senere, da han
sa: «Forgjeves dyrker de meg, for det de lærer, er menneskebud» (). Deres
menneskelære, deres menneskebud, var «av denne verden» (), og som Jesus
sa: «Jeg er ikke av denne verden» (). Det var ille nok at de førte seg selv bak
lyset, men enda verre var det at de også førte andre på avveier, selv om Johannes
interessant nok skriver at «mange [kom] til tro på ham» som følge av dialogen i disse
versene ().
Til tross for dårlig lederskap klarte altså mange jøder å se forbi dem og så hvem
Jesus var.
Hva lærer du av Jesu dialog med de religiøse lederne? Hvordan kan vi være «ovenfra» og ikke
«nedenfra» – og hvordan kan man vite forskjellen?
Les Ellen G. White: «Jesu avskjedstale,» s. 504–517 i Slektenes håp.
«Sannheten var blitt betrodd det hebraiske folket som en skatt av gull. Den jødiske
husholdningen bar himmelens eget stempel. Den var blitt innstiftet av Kristus selv.
Forløsningens dyrebare sannheter lå i et slør av symboler og forbilder. Så kom
Kristus. Men jødene kunne ikke kjenne igjen ham som alle disse symbolene viste
til. De hadde Guds Ord midt iblant seg. Men visse overleveringer hadde gått i arv
fra det ene slektleddet til det andre. Disse menneskelige fortolkningene av Skriften
skjulte sannheten slik den egentlig er i Jesus Kristus. Den åndelige betydningen av
De hellige Skriftene var tapt av syne. Et skattkammer fylt av all verdens kunnskap
sto åpent for dem, men de visste det ikke.
Gud skjuler ikke sannheten for menneskene. Det er deres handlemåte som gjør
sannheten uklar. Kristus ga jødefolket rikelig med beviser på at han var Messias.
Men hans undervisning krevde en avgjort forandring i deres liv. De så at de måtte gi
avkall på sine kjæreste læresetninger og tradisjoner, på sine egenkjærlige og syndige
vaner. Det ble et stort offer for dem å ta imot den evige og uforanderlige sannheten.
Derfor ville de ikke bøye seg for det mest avgjørende bevis Gud kunne gi dem for
å styrke deres tro på at Jesus var Messias. De bekjente seg til å tro på Det gamle
testamentes skrifter. Men de nektet å tro på vitnesbyrdene som fantes der om Kristi
liv og karakter. De var redde for å bli overbevist. Det ville ha tvunget dem til å
omvende seg og gi opp sine forutfattede meninger. Midt blant dem fantes evangeliets
skatt – veien, sannheten og livet. Men de vraket den største gaven himmelen kunne
gi dem.» – Ellen G. White: Ord som lever, s. 65, 66.
Forslag til samtale
Hvordan kan profetiene som gikk i oppfyllelse i Jesu liv, skape tro?
Hva er de tre-fire største hindrene som sto i veien for at de religiøse lederne skulle tro på Jesus?
Hvordan kommer de samme prinsippene til uttrykk i dag?
Gjør opp status over hva du setter din lit til i dag. Hva kan styrke din tro?
Hva bør svaret ditt på spørsmålet i slutten av mandagens studie si oss om Skriftens autoritet, og
hvorfor må vi avvise alt som sår tvil om Skriftens autoritet?
Zurab betraktet seg selv som kristen, men hans forhold til Gud besto kun av å tenne lys i en
katedral i den tidligere sovjetrepublikken Georgia. Han hadde en bibel hjemme, men han tok
den bare opp for å tørke støv av den.
Så begynte samvittigheten å plage ham, og han tenkte: «Hvis jeg er kristen, hvorfor leser jeg
ikke i Bibelen?» Han fikk lyst til å lese Bibelen.
Han tok opp bibelen og leste den fra begynnelse til slutt. For første gang fikk han høre om
syvendedagssabbaten. Overrasket, søkte han etter mer informasjon på nettet. Han så rundt 100
prekener på YouTube og ble tiltrukket av en predikant som forklarte Bibelen på en tydelig måte.
Predikanten identifiserte seg som syvendedagsadventist og sa at kirken hadde millioner av medlemmer
som holdt syvendedagssabbaten.
Zurab hadde aldri hørt om adventister, og han rygget tilbake ved tanken på å bli adventist.
Mange georgiere tror at adventister tilhører en sekt. Han søkte på Internett etter en annen kirke
som holdt gudstjeneste på den syvende dagen og praktiserte andre bibelske sannheter han hadde
lært, men uten hell.
Så en sabbatsmorgen møtte han opp i en adventistkirke i Georgias hovedstad Tbilisi. Han sto
utenfor og ville inn, og ville ikke inn. Men så gikk døren opp, og noen inviterte ham inn.
Zurab fikk en varm velkomst.
«Er det første gang du er i adventistkirken?» spurte noen.
«Ja, dette er første gang», svarte han.
«Flott!» sa en annen. «Bli også med på evangeliseringsprogrammet vårt».
Det viste seg at menigheten planla å holde evangeliseringsmøter allerede samme kveld. Zurab
deltok på gudstjenesten om morgenen og på evangeliseringsmøtet om kvelden. Deretter kom han
tilbake hver kveld de neste to ukene. Så ble han døpt.
I dag, et år senere, har 36-år-gamle Zurab fått et nytt forhold til Gud. Han leser i Bibelen
hver dag og deler den med sin kone og sine to gutter, som også går i kirken sammen med ham
på sabbatene. Zurab er forbløffet over hvordan alt falt på plass – hans ønske om å lese Bibelen,
oppdagelsen av sabbaten og nettpredikanten, og hans ankomst til adventistkirken samme dag som
det første evangeliseringsmøtet.
Han gikk ikke til kirken på grunn av et misjonsinitiativ. Men menighetsmedlemmenes
misjonsånd fikk ham til å føle seg velkommen og hjemme.
«Alt passet så godt sammen», sier han.
En del av årets sabbatsoffer gikk til et helsesenter i Georgia. Be om at Gud må føre mennesker til
senteret, slik han førte Zurab til kirken, for å lære mer om ham. Se en kort video med Zurab på:
bit.ly/Zurab-Georgia.