Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg (Joh 14,6).
I Johannes’ evangelium, da Jesus ble spurt hvem han var, svarte han med et uttrykk
som betegner guddom. «JEG ER» var en utvetydig henvisning til Herren selv, han
som hadde vist seg for Moses i den brennende busken. «JEG ER DEN JEG ER», sa
han til Moses (2 Mos 3,14). Og den samme Gud, «JEG ER», «ble menneske og tok
bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra
sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14).
Temaet «JEG ER» går som en rød tråd gjennom Johannesevangeliet. Ukens minnevers
gjenspeiler temaet: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Denne «JEG
ER» er verdens lys, livets brød, porten eller døren til sauene, den gode hyrde og det
sanne vintreet.
Denne uken fortsetter med åpenbaringen av Gud slik den gis hos Johannes. Vi
skal også se nærmere på medaljens bakside, det at noen forkastet Jesus til tross for
alle bevisene på at han var Messias. Det er to grunner til at vi skal studere dette: for
at vi ikke skal gjøre den samme feilen, men også for å se hvordan vi kan nå dem som
står i fare for å gjøre den samme feilen.
I Joh 1,1 sier apostelen klart og tydelig at Jesus er Gud, den guddommelige Sønnen.
Når det i Joh 1,4 står: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys», må det derfor
dreie seg om guddommelig liv, ulånt og evig i seg selv. Fordi han har liv i seg selv,
kan han gi sitt liv og ta det tilbake (Joh 10,17). Og fordi han har liv i seg selv, kan han
gi liv til hvem han vil (Joh 5,21; jf. Joh 14,19).
Begrepet liv (zoē) forekommer 36 ganger i Johannesevangeliet, cirka 25 prosent
av alle gangene det brukes i NT. I Joh 1,4–5 er ordet, foruten å vise til kilden til
liv her i verden, også knyttet til frelse. I resten av boken brukes ordet liv (zoē)
oftest i betydningen evig liv, løftet om frelse (se Joh 3,15–16; Joh 3,36; Joh 4,14; Joh 4,36; Joh
6,27; Joh 6,40; Joh 6,47; Joh 6,54; Joh 6,68; Joh 10,27–28). Den som ga liv ved skapelsen, er altså den samme
som bringer frelse og evig liv til en fortapt verden.
«Og slik Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik må Menneskesønnen bli løftet opp,
for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv» (Joh 3,14–15).
Slik bronseslangen tok plassen til israelittene som var bitt av slanger, tok Jesus
vår plass, vi som er bitt av synden. Han tok vår straff for at vi skulle få det livet som
var hans.
Kristus vil også at vi skal ha liv og ha det i overflod (Joh 10,10). For «alle som tok
imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke
født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud»
(Joh 1,12–13).
Kristus kom for å åpenbare Faderen for oss. For «Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har oss hvem han er.» (Joh
1,18). Når vi ser Jesu karakter, kan vi se Faderens karakter.
Hva kan Jesu liv si oss om Faderens personlighet? Hvorfor er denne åpenbaringen godt nytt?
LesJoh 6,61–68. Hva var meningen med Peters svar da Jesus spurte disiplene om de ville forlate
ham?
Peters ord om «evig liv» knytter an til et tema som går igjen i hele
Johannesevangeliet. I Joh 6 finner vi en rekke uttalelser om evig liv i forbindelse
med mettingen av de 5000 (Joh 6,27; Joh 6,40; Joh 6,47; Joh 6,54; Joh 6,68). Jesus sier han er livets brød (Joh
6,35) og mener at hans liv, død og oppstandelse er kilden til evig frelse.
Uttrykket evig liv og tilsvarende begrep forekommer minst 17 ganger i Johannesevangeliet.
Det sikter ikke til en tilværelse som ånd, til det å bli en del av et evig
vesen eller et annet eterisk fenomen. Det henviser snarere til den livgivende kraften
som gir vår tilværelse frelse og mening nå og et liv uten ende når Herren kommer
tilbake. Slik Jesus ble kjøtt, finner den oppstandelsen Jesus snakker om, sted i tid
og rom og i en fysisk kropp. Det er en oppstandelse fra de døde, en fornyelse av det
livet vi en gang hadde i Eden.
Ved troen alene tror vi at Jesus Kristus kom for å leve og dø for oss. Denne troen
kommer til oss som en gave, men vi må bevisst velge å overgi oss til Jesus, vende om
og gjøre krav på hans blod som gir tilgivelse og renselse for synd.
Da Jesus spurte Peter om også han ville gå bort, svarte han: «Herre, hvem skal vi
gå til? Du har det evige livs ord» (Joh 6,68). Det oppsummerer essensen i frelsen og
hvordan vi får den. Den kommer ikke av filosofi, historie eller vitenskap – som jo er
menneskelige disipliner. Den kommer fra Jesus, som har evig liv i seg selv og tilbyr
det vederlagsfritt til alle som tar imot det som svar på Den hellige ånd.
Hva har løftet om evig liv å si for vårt syn på det livet vi lever her og nå? Hva burde det ha å si?
LesJoh 1,12–13. Hva er trinnene for å bli en kristen?
Johannes skrev evangeliet for at vi skal tro på Jesus og for at vi ved å tro skal få evig
liv i hans navn (Joh 20,31). I Joh 1,12–13 har denne prosessen to trinn. Først tar vi
imot ham, vi tror på ham. Dernest gir han oss myndighet eller kraft til å bli Guds
barn, som i vers 13 beskrives som å være født av Gud. Det er altså både en menneskelig
og en guddommelig side ved det å bli en kristen. Vi må handle i tro, ta imot
ham og være åpne for lyset, men det er han som fornyer hjertet.
Troen er en gave fra Gud som kommer av å høre hans ord (Rom 10,17). «For å ha
en sann, varig tro på Kristus, må vi kjenne ham slik han er fremstilt i ordet.» – Ellen
G. White: Fundamentals of Christian Education, s. 433. «Ånden skaper tro på Gud
idet den virker på og opplyser menneskesinnet.» – Ellen G. White Comments i The
Seventh-day Adventist Bible Commentary, bind 7, s. 940.
De som tror eller tar imot Sønnen som Messias, får evig liv. Johannes legger også
vekt på å ta imot eller tro på det Ordet Jesus talte (Joh 5,24; Joh 5,38; Joh 5,47). Det er Den hellige
ånds oppgave å overbevise (Joh 16,7–8; jf. Rom 8,16).
LesRom 8,16. Hvilket prinsipp om frelse i Jesus finner du her?
Tro, bibelsk tro som bygger på Den hellige ånds gjerning i vårt hjerte, er grunnlaget
for vår tro. «Troen er … øyet som ser, øret som hører.» – Ellen G. White: Lys fra det
høye, s. 103. Den humanistiske tilnærmingen til tro sier at vi må finne et grunnlag,
kriterier for tro, og deretter tro. Den bibelske tilnærmingen er derimot at troen er
grunnlaget, en gave fra Gud (Ef 2,8; 1 Kor 1,17–24; 1 Kor 2,1–6). Vi begynner med
troen som fundament, og derfra vokser vi i forståelse og nåde.
Hva vil du svare hvis noen spør deg hva din tro bygger på?
Noen av Bibelens tristeste fortellinger finner vi i Johannesevangeliet. «[Lyset] var
i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til
sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.» (Joh 1,10–11). «JEG ER» ble forkastet av
mange av sitt eget folk. Som vi har sett gang på gang, ble Kristus forkastet fordi folk
ikke tok imot hans ord.
«Den moderne humanistiske tankegangen har tvil som utgangspunkt. Det stilles
spørsmål ved alt for å finne ut hva som er sannhet. Det som overlever ildprøven,
godtar man som klippefast kunnskap, noe man kan sette sin lit til. Noen bruker
den samme metoden på Bibelen og stiller spørsmål ved alt ut fra et vitenskapelig,
historisk, psykologisk, filosofisk, arkeologisk eller geologisk perspektiv for å finne
ut hva som er sannheten i Bibelen. Metoden tar utgangspunkt i og bygger på tvil om
Skriftens sannhetsgehalt. Kristus spurte: ‘Når Menneskesønnen kommer, vil han
da finne tro på jorden?’ (Luk 18,8).» – E. Edward Zinke og Roland Hegstad: The
Certainty of the Second Coming, (Hagerstown, MD: Review and Herald Publishing
Association, 2000) s. 96.
Les4 Mos 13,23–33. Hva var forskjellen på speidernes to rapporter om Kanaan?
Hebreernes synd ved Kadesj var tvil på Guds ord. Gud hadde bedt dem dra opp og
innta landet. Tolv speidere ble sendt til Kanaan for å studere landet. De kom tilbake
med to rapporter. De fleste ga en negativ tilbakemelding. Det er kjemper i landet,
byer med murer, våpen vi aldri har sett før og veltrente hærer. Vi derimot har vært
slaver i Egypt og mangler militær erfaring. Ti speidere stemte nei ut fra overveldende
menneskelige bevis. To stemte ja ut fra troen på Guds ords overveldende kraft.
Hvordan unngår vi å gjøre denne feilen? Og hvordan unngår vi samtidig å være så skråsikre at vi
gjør noe dumt mens vi tror at vi følger Guds vilje og ikke kan mislykkes?
«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi
han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. … For den som gjør det onde, hater
lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt. Men den
som følger sannheten, kommer til lyset.» (Joh 3,18–21; jf. Joh 1,10).
Når vi avviser Jesus Kristus, verdens lys, utsetter vi oss for tvil og djevelens fristelser.
Vi vender oss fra lyset til mørket.
Eva fikk lys om hvordan hun skulle forholde seg til treet midt i hagen. Satan
fristet henne til å tvile på lyset. Hun testet Guds ord og mente at kjærlighetens Gud
ikke ville ødelegge det han hadde skapt. Hun bygget også på sansene. Slangen har
spist av frukten og nå kan han tale. Kanskje har den rett. Hvis jeg spiser av frukten,
kan jeg bli som Gud! Hun ble lurt og vendte seg bort fra lyset. Og mannen hennes
valgte samme vei.
LesMatt 4,1–4. Hvilke prinsipper fulgte Kristus da han møtte Satan i fristelsens ødemark?
Kristus hadde tilgang til det samme humanistiske tankegodset som Adam og Eva
og Israel ved Kadesj. Han kunne ha spurt hvorfor en kjærlig Gud skulle etterlate sin
Sønn i ødemarken i 40 døgn uten mat og beskyttelse. Han kunne også ha bestemt
seg for å bevise at han var Guds Sønn – jeg vil gjøre disse steinene til brød! I stedet
svarte han med Guds ord. Han levde på det himmelske plan i stedet for etter jordiske
tankemønstre. Han kunne lett ha tenkt seg frem til en feil beslutning, slik mange
gjør, også troende mennesker.
Ellen G. White: «Gud med oss» s. 9–14; «Ny konfrontasjon,» s. 454–460 i Slektenes
håp.
«Da Kristus ble menneske, åpenbarte han en personlighet som er det motsatte
av Satans. Men han gikk enda lenger på ydmykhetens sti. ‘Da han sto fram som
menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset.’ Mens
øverstepresten tok av seg sin praktfulle embetsdrakt og gjorde tjeneste i den alminnelige
prestens hvite linklær, tok Kristus på seg en tjeners skikkelse og brakte et
offer der han selv var både prest og slaktoffer. ‘Han ble såret for våre lovbrudd, knust
for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred.’
Kristus ble behandlet som vi fortjener, for at vi kunne bli behandlet som han
fortjener. Han ble fordømt for våre synder som han ikke hadde noen del i, for at vi
kunne bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet som vi ikke hadde noen del i. Han
led den død som vi skulle lidd, så vi kunne få det liv som tilhørte ham. ‘Ved hans sår
ble vi helbredet.’» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 13.
Forslag til samtale
Jesus ga avkall på så mye for å frelse verden. Hvordan kan du best hjelpe andre å innse dette og
komme til ham i tro?
Hva er den største forskjellen på å ta beslutninger på et menneskelig, verdslig plan og å gjøre det
ut fra guddommelig åpenbaring?
Hvordan passer logikk og fornuft inn i forståelsen av Guds ord? Hvilke logiske og rasjonelle grunner
har vi for å tro? Hvordan kan f.eks. oppfylte profetier eller naturens forbløffende skjønnhet og
kompleksitet føre oss logisk og rasjonelt til Guds eksistens og til sannheten i frelsesplanen?
Snakk om det dere svarte på spørsmålet til slutt i tirsdagsavsnittet. Hva bygger din tro på? Hva vil
du svare hvis noen spør deg hvorfor du tror på Jesus og evangeliets budskap?
Klokken 20:00 banket et eldre ektepar på døren til prestegården ved siden av syvendedagsadventistkirken
i Savoonga i Alaska. Det var ikke sent. Sommersolen skinte klart på himmelen.
Det sibirske Yupik-folket som bor på St. Lawrence Island, som ligger bare 36 mil øst for
Russland i Beringhavet, ville ikke legge seg før om flere timer.
Eugene og Marie, som var i midten av 80-årene, ventet ikke på at noen skulle åpne døren.
Ingen venter på at noen skal åpne døren i den avsidesliggende landsbyen med 835 innbyggere.
Alle banker på og går inn. Ekteparet ville snakke med gjesten som bodde i prestegården. Jeg var
på besøk på øya for å samle inn historier til Adventistmisjonen.
Marie tok direkte kontakt. «Er du pastor?» spurte hun meg.
Øynene hennes ble fylt av følelser da jeg ristet på hodet. «Vær så snill å bli», sa hun lavt. «Vi
trenger noen som kan holde kirken åpen og undervise oss».
Kirken hadde vært stengt flere ganger siden den og prestegården ble bygget i 1972. Pastorer
hadde forkynt og bodd der en stund, men så hadde adventistenes tilstedeværelse krympet til
nesten ingenting i to tiår. I 2010 ble kirken gjenåpnet da to pensjonerte sykepleiere fra North
Carolina, Bill og Elouise Hawkes, ankom som bibelarbeidere i forbindelse med Alaska-distriktets
Arctic Mission Adventure-program for innfødte i Alaska. Bill døde i 2016, og Elouise ble værende.
Men kort tid før besøket mitt sluttet Elouise av helsemessige årsaker.
Marie savnet Elouise forferdelig og beskrev hvordan hun inviterte landsbyboere hjem til seg
til måltider og lagde matpakker. «Vi trenger henne», sa hun.
Jeg møtte aldri Elouise. Hun var entusiastisk og hjelpsom da vi utvekslet e-poster om reisen
min. Respekten min vokste etter hvert som jeg hørte om hennes kjærlighet til landsbyboerne.
Da vi avsluttet samtalen kl. 21:00, så Marie på meg igjen.
«Vær så snill», sa hun. «Vær så snill å bli. Vi trenger noen som kan lære oss om Gud».
I det bønnfallende blikket hennes fikk jeg en følelse av den medfølelsen Jesus må ha følt under
sin jordiske gjerning. «Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for
de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter» (Matt 9,36). Jeg hadde ikke lyst til å dra.
Hjertet mitt gjorde vondt for de dyrebare menneskene i Savoonga og de andre mer enn 200 innfødte
samfunnene i Alaska. Bare 11 av disse samfunnene har tilstedeværelse fra adventistene.
Da Jesus fikk vondt i hjertet, «sa han til disiplene sine: ‘Høsten er stor, men arbeiderne få. Be
derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans’.» (Matteus 9,37–38).
Be for Savoonga. Be for Alaska. Takk for ditt trettende sabbatsoffer dette kvartalet, som vil bidra
til å åpne et innflytelsessenter for å dele Guds kjærlighet med innfødte i Alaska i Bethel, Alaska.