Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt
seg fra dem. ().
Peter hadde fornektet Jesus tre ganger, slik Jesus hadde forutsagt (), men
det var ikke slutten på historien. Etter oppstandelsen spurte Jesus Peter: «‘Elsker du
meg mer enn disse?’ Han svarte: ‘Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær’. Jesus sier til
ham: ‘Fø lammene mine!’ Igjen, for annen gang, sier han: ‘Simon, sønn av Johannes,
elsker du meg?’ ‘Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær’, svarte Peter. Jesus sier: ‘Vær
gjeter for sauene mine!’ Så sier han for tredje gang: ‘Simon, sønn av Johannes, har
du meg kjær?’ Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde
ham kjær, og han sa: ‘Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.’ Jesus sier til ham:
‘Fø sauene mine!’» (). Peter hadde fornektet Jesus tre ganger, og Jesus
ga Peter oppreisning tre ganger – med det avgjørende spørsmålet «Elsker du meg?».
Vår situasjon er vel en annen enn Peters, men prinsippet er på et vis det samme.
Det spørsmålet Jesus stilte Peter, er nemlig det viktigste spørsmålet Gud stiller hver
og en av oss: Elsker du meg? Alt avhenger av svaret vi gir på det spørsmålet.
Gud spør ikke bare: «Elsker du meg?», men Gud selv elsker den enkelte, og det uten
forbehold. Han elsker deg og meg og alle andre mer enn vi fatter. Og vi kjenner
denne kjærligheten via hans handlemåte i sitt folks liv og historie.
Les og tenk over sammenhengen versene står i, og den fortellingen de inngår i.
Hva sier dette avsnittet, særlig vers 19, om Guds vilje og kjærlighet?
Alt syntes tapt. Ikke lenge etter at Gud hadde utfridd sitt folk fra slaveriet i Egypt,
hadde israelittene gjort opprør mot Gud og tilbedt gullkalven. Da Moses kom ned
fra fjellet og så hva de hadde gjort, kastet han fra seg tavlene med de ti bud så de ble
knust. Folket hadde mistet all rett til paktens privilegier og velsignelser som Gud
hadde gitt dem av fri vilje, men Gud valgte likevel å videreføre paktsforholdet med
dem – enda de ikke hadde gjort seg fortjent til paktens velsignelser.
Ordene i : «Jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot
den jeg forbarmer meg over» blir ofte tolket slik at Gud vilkårlig velger å være
barmhjertig og nådig mot noen, men ikke mot andre. Men her sier ikke Gud at han
vil være nådig og barmhjertig mot noen og ikke mot andre. Gud forutbestemmer
ikke noen til evig fortapelse.
Så hva er det Gud sier? Kort sagt at han, som skaperen av alt, har rett og makt til
å gi nåde og barmhjertighet til selv dem som ikke fortjener det. Og det gjør han her,
selv etter opprøret med gullkalven, ved at han viser barmhjertighet mot sitt folk enda
de ikke har fortjent det.
Dette er et av mange eksempler på at Gud viser en kjærlighet som overgår all
forventning. Og det er vel godt nytt også for oss?
Hvordan har Gud fortsatt å vise deg sin kjærlighet – også mer enn du kunne forvente?
Vi finner et godt eksempel på Guds kjærlighet til den falne menneskehet i historien
om Hosea. Gud befalte profeten: «Gå og få deg en horkvinne og horebarn! For landet
horer seg bort fra Herren» (). Hosea og hans utro kone skulle bli et levende
eksempel på Guds kjærlighet til sitt folk, trass i dets utroskap og åndelige hor. Det er
historien om Guds kjærlighet til dem som ikke fortjener den.
Til tross for Guds trofasthet og kjærlighet gjorde folket stadig opprør mot ham.
Derfor beskriver Skriften gjentatte ganger Gud som den ulykkelige elskeren med en
utro ektefelle. Han hadde elsket sitt folk inderlig og trofast, men de foraktet ham og
tjente og dyrket andre guder slik at han ble dypt bedrøvet og forholdet ble ødelagt og
virket uopprettelig.
Les . Hva sier dette om Guds urokkelige kjærlighet til sitt folk?
Etter gjentatte opprør erklærer Gud: «Jeg vil helbrede deres frafall, og jeg vil elske
dem av hjertet». Uttrykket «av hjertet» her er oversatt fra et hebraisk ord (nedabah)
som betegner det som tilbys frivillig. Det er det samme ordet som brukes om frivillige
ofringer i helligdomstjenesten.
I Hosea og resten av Skriften viser Gud et forbløffende engasjement og medfølelse
med sitt folk. Selv om de stadig gikk etter andre elskere og brøt paktsforholdet så det
virket uopprettelig, fortsatte Gud av egen fri vilje å vise dem sin kjærlighet. Folket
fortjente ikke Guds kjærlighet, de hadde forkastet den og mistet ethvert krav på
den. Likevel fortsatte Gud å gi dem sin kjærlighet uten tvang. Her og andre steder i
Skriften beskrives Guds kjærlighet konsekvent som uforbeholden og frivillig.
Mange tror at Gud er en fjern og streng hersker og dommer. Får du et annet syn på Gud når du
ser ham foraktet og bedrøvet, som en ulykkelig elsker med en utro ektefelle? Hva betyr det for
ditt syn på ditt eget gudsforhold?
Gud fortsatte å vise Israel sin kjærlighet, til tross for gjentatte opprør, og Gud
fortsetter også å vise oss sin kjærlighet, enda vi er syndere. Vi kan ikke gjøre oss
fortjent til Guds kjærlighet. Samtidig trenger ikke Gud oss. Bibelens Gud trenger
ingenting (). Guds kjærlighet til deg og meg og til alle mennesker er aldeles
av egen fri vilje.
Les og . Hva lærer vi om Guds frihet i forhold til skaperverket?
Gud skapte verden av fri vilje. Derfor fortjener Gud all ære, herlighet og makt. Gud
behøvde ikke å skape verden. Før verden ble til, hadde Gud allerede kjærlighetsforholdet
i Guddommen.
Les . Hva sier det om Guds kjærlighet før verden ble til?
Gud behøvde ikke skapninger å elske. Men Gud er kjærlighet, og derfor valgte han å
skape verden og inngå i et kjærlighetsforhold til skapte vesener.
Gud skapte verden av fri vilje som et uttrykk for sin rause kjærlighet, og Gud
elsker menneskene av fri vilje, også etter syndefallet i Edens hage, og etter at vi selv
har syndet.
Etter syndefallet hadde ikke Adam og Eva rett til å leve videre og motta Guds
kjærlighet. Men Gud opprettholder «alt ved sitt mektige ord» () og har i sin
store kjærlighet, barmhjertighet og nåde bevart menneskenes liv og forsonet dem
med seg selv i kjærlighet. Og denne forsoningen gjelder også deg og meg.
Hva sier det om Guds kjærlighet og karakter at Gud fortsetter å elske oss tross syndefallet og
ondskapen i verden? Hva bør dette gjøre med oss?
Gud elsker oss av egen fri vilje, og han inviterer oss også til å elske ham tilbake. Det
at Gud gir oss muligheten til fritt å velge om vi vil ta imot eller avvise Guds kjærlighet,
fremgår blant annet av lignelsen om bryllupsfesten.
Les . Hva vil Jesus med lignelsen?
I Kristi lignelse holdt en konge bryllup for sønnen sin og sendte ut tjenerne sine
til de innbudte og ba dem komme til bryllupet, men «de ville ikke komme»
(). Dette gjorde han mer enn én gang, men de brydde seg ikke om
oppfordringen og grep tjenerne hans og drepte dem ().
Etter å ha tatt seg av dem som hadde drept noen av tjenerne hans, sa kongen til
tjenerne: «Alt er ferdig til bryllupet, men de innbudte var ikke verdige. Gå derfor
ut på veikryssene og innby til bryllupet alle dere finner.» (). Etter en
episode der en mann uten bryllupsklær kastes ut fordi man må få bryllupsklær av
kongen for å kunne være med på bryllupsfesten, avslutter Jesus lignelsen med den
kryptiske, men talende setningen: «Mange er kalt, men få er utvalgt» ().
Hva betyr dette? De som til slutt blir «utvalgt», er de som har tatt imot Herrens
invitasjon til bryllupet. Det greske kaleo (å kalle, invitere) brukes i hele lignelsen, og
det som avgjør hvem som til slutt er «utvalgt» (eklektos), er om man av fri vilje har
takket ja til invitasjonen.
Gud kaller (inviterer) alle til bryllupsfesten. Men vi kan takke nei til Guds kjærlighet.
Kjærlighet forutsetter frihet. Gud vil aldri tvinge sin kjærlighet på noen. Men
vi kan si nei til å ha et kjærlighetsforhold til Gud.
De «utvalgte» er de som tar imot invitasjonen. For dem som elsker Gud, har Gud
forberedt ting som er mer vidunderlige enn vi kan forestille oss. Nok en gang koker
det hele ned til spørsmålet om kjærlighet og den friheten kjærligheten innebærer.
Hva er det som viser at du har takket ja til bryllupsinnbydelsen og har kommet riktig kledd?
Gud innbyr alle til et kjærlighetsforhold med seg, men de evige resultatene er bare
for dem som takker ja til invitasjonen. Som vi ser i lignelsen om bryllupsfesten, var
det mange av dem som kongen innbød som ikke ville komme ().
Derfor beklaget Kristus seg kort tid før korsfestelsen: «Jerusalem, Jerusalem, du
som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke
samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville
ikke.» (). Jesus ville samle dem, men de ville ikke. Det greske verbet som
betyr «å ville» (thelo) brukes både om at Kristus ville frelse dem og om at de ikke
var villige til å bli frelst (det samme uttrykket brukes i ).
Likevel gikk Kristus til korset både for dem og for oss. En utrolig kjærlighet! Selv
om menneskets synd fortjener døden, har Gud selv (i Kristus) betalt prisen og funnet
en vei slik at det ødelagte forholdet mellom himmel og jord kan rettes opp igjen.
Imens fortsetter han å øse sin kjærlighet ut over oss, selv om det bare er hans egen
frie vilje som tvinger ham til å gjøre det.
Les . Se også . Hva er budskapet?
I det største beviset på Guds kjærlighet – korset – ser vi Kristus gi seg selv for oss av
egen fri vilje. Kristus la ned sitt liv på «eget initiativ». Ingen tok livet fra ham; han
ga det frivillig og i tråd med den frelsesplanen som ble lagt før verden ble til.
«Planen om å frelse oss, var ikke noen ettertanke, en plan som ble utarbeidet etter
Adams fall. Den var en åpenbaring av ‘det mysterium som har vært skjult fra evige
tider’. Den var en framstilling av de prinsipper som fra evighet av var grunnlaget
for Guds styresett. Fra begynnelsen av kjente Gud og Kristus til Satans kommende
opprør og om menneskets fall på grunn av den frafalnes evne til å bedra. Gud hadde
ikke bestemt at synden skulle oppstå, men han visste at den ville komme, og han
traff forholdsregler for å møte denne fryktelige ulykken. Han elsket verden så høyt
at han inngikk en pakt om å gi sin enbårne Sønn, ‘for at hver den som tror på ham,
ikke skal gå fortapt, men ha evig liv’.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 11.
Ellen G. White: «Brudgommen kommer! Gå og møt ham!» i Ord som lever (2006),
side 297–307.
«Det er en misoppfatning av Gud som formørker verden. Og dette mørket ligger som
et tett, ugjennomtrengelig slør over menneskene. De har mistet kunnskapen om hans
karakter. Den er blitt sørgelig misforstått og mistolket. Men på denne tiden skal et
budskap fra Gud lyde for verden, et budskap av strålende virkning og med frelsende
kraft. Hans karakter skal bli gjort kjent. Inn i verdens mørke skal det kastes et lyshav
fra hans herlighet, et strålevell fra hans godhet, nåde og sannhet.
Dette er det verk Jesaja lar oss skimte konturene av i disse ordene: ‘Rop høyt med
kraftig røst, Jerusalems gledesbud! Rop høyt, og vær ikke redd! Si til byene i Juda:
«Se, der er deres Gud!» Se, Herren din Gud kommer, full av kraft, hans arm gir ham
herrevelde. De han fikk som lønn, er med ham, de han vant, går foran ham.’
De som venter på at Brudgommen skal komme, skal si til folket: ‘Se, der er deres
Gud!’ De siste strålene av barmhjertig lys, det siste budskapet om nåde til verden,
blir en åpenbaring av hans ømme og kjærlige karakter. Det er Guds barn som skal
åpenbare hans herlighet. Gjennom sitt eget liv og sin egen karakter skal de vitne om
hva Gud har gjort for dem.
Lyset fra Rettferdighetens Sol skal skinne fram gjennom gode gjerninger – gjennom
sannhets ord og hellig handling.» – Ellen G. White: Ord som lever, s. 302, 303.
Forslag til samtale
En verre tanke enn tanken på at det ikke finnes noen Gud, ville være at Gud hater oss. Hvordan ville
verden i så fall ha sett ut?
Hvorfor er Guds karakter så misforstått i verden i dag? Hvordan kan dere gjøre det lettere for andre
å se Guds kjærlighet?
Hva skal vi si om Gud i dag? Hvordan vil du forklare det for noen som ikke kjenner Guds kjærlighet
fra før? Hva kan du peke på som viser at Gud virkelig elsker oss?
Det er én ting å snakke om Guds kjærlighet. Å åpenbare og gjenspeile hans kjærlighet er noe
annet. Hvordan kan vi åpenbare Guds kjærlighet for andre?
Jeg knelte foran den sørkoreanske studenten og spurte om han hadde noen bønneønsker før
jeg vasket føttene hans under en nattverdgudstjeneste i Moskva internasjonale Syvendedags
Adventistkirke i Russland.
«Be for Nord-Korea», sa studenten, som studerte ved et universitet i Moskva. «Evangeliet må
nå ut til Nord-Korea for at Jesus skal komme tilbake».
I forbindelse med denne bønneforespørselen i 2006 fikk jeg høre om en spesiell byrde som
syvendedagsadventister fra Sør-Korea bærer på for sine brødre og søstre i nord. Jesus sa: «Og
dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så
skal enden komme» (). Sørkoreanske adventister ser på Nord som en siste grense i
kirkens oppdrag om å forkynne evangeliet for verden, og i dag søker mange i bønn etter måter å
åpne bambusteppet på.
Adventistkirkens arbeid startet i nord i 1904 og spredte seg deretter til sør. I dag har kirken
285 000 medlemmer blant en befolkning på 52 millioner i sør. Men det er ikke kjent at det finnes
noen adventister i Nord, som har en befolkning på 26 millioner. Likevel finnes det en del informasjon
som tyder på at Gud har et folk i nord, sier Beom Seok Oh, som er direktør i Den nordasiatiske
Stillehavsdivisjon og leder kirkens arbeid i Nord-Korea. Under en reise til Sør-Korea
fortalte han meg om en nordkoreansk kvinne som drakk soyasaus hver sabbatsmorgen for å bli
febersyk, slik at hun skulle slippe det obligatoriske lørdagsarbeidet. Da hun ble fengslet, smuglet
hun med seg en bibel inn i fengselet og gravde den ned i bakken for så å grave den opp i smug for
å lese i den. Senere klarte hun å smugle seg over grensen til Sør-Korea, der hun kunne tilbe Gud
fritt. Kirkeledere forbereder seg på den dagen grensen i nord åpnes. Når det skjer, vil de sende en
strøm av misjonærer inn i landet.
I mellomtiden tar sørkoreanske adventister seg av nordkoreanske avhoppere. En menighetstjener
og hans kone ringte og besøkte jevnlig en ny avhopper og hjalp ham med å rydde leiligheten,
lage mat og sende inn papirer til myndighetene. Etter seks måneder erklærte avhopperen at han
trodde på Gud, forteller Chang-Seop Lee, pastor i diakonens og konas menighet.
En annen avhopper fikk ikke sove fordi han tenkte på kona og barna sine i nord. Pastor Lee ba
sammen med ham, og etterpå erkjente avhopperen at han trodde på Gud og hadde lest Bibelen i
nord. Hendelsen ga pastoren ny energi til å hjelpe avhoppere. «Jeg tror at vi kan utvide vår rekkevidde
i nord ved å begynne med de menneskene vi kan møte i dag», sa han til meg.
Be for Nord-Korea. Takk for at du planlegger å gi et sjenerøst sabbatsoffer den 29. mars for å
fremme evangeliets utbredelse i Den nordasiatiske Stillehavsdivisjon.