Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen av. Og det
var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg. (1 Joh 3,8)
I 1 Kong 18,19–40 (Elia på Karmelfjellet) finner vi en fortelling som skildrer den
kosmiske konfliktens natur og hvor Gud avslører folkeslagenes såkalte «guder». Men
bak disse «gudene» skjuler det seg mer enn hedensk fantasi. Bak de «gudene» som
nasjonene rundt Israel trodde de tilba, skjulte det seg noe helt annet.
«De ofret til ånder som ikke er guder, til guddommer som de ikke kjente, nye
guder som nylig var kommet, guder som fedrene ikke visste om» (5 Mos 32,17).
Paulus tilføyer: «Nei, slike offer blir ofret til onde ånder og ikke til Gud. Og jeg vil
ikke at dere skal ha fellesskap med de onde åndene.» (1 Kor 10,20).
Bak folkenes falske «guder» sto det altså forkledde ånder. Dette betyr altså at
Skriftens tekster om avgudsdyrkelse og fremmede guder handler om en «kosmisk
konflikt».
Dette gjør det lettere å forstå temaet kosmisk konflikt. Og denne sannheten har
stor betydning for forståelsen av denne konflikten og hvordan den belyser det ondes
problem.
Vi har sett at nasjonenes falske «guder» var demoner i forkledning. Andre steder ser
vi at onde ånder iblant står bak jordiske herskere. Selv engler sendt av Gud kan bli
motarbeidet av fiendens krefter.
LesDan 10,1–14, spesielt versene 12 og 13. Hva sier de som er relevant for den kosmiske
konflikten? Hva tenker du om at engelen som ble sendt av Gud, møtte «motstand» i 21 dager?
Hvordan kunne en engel sendt av Gud møte «motstand» i tre uker? Gud er allmektig
og hadde makt til straks å svare Daniel – hvis han ville. Hadde han brukt sin makt
til det, kunne han ha latt en engel vise seg for Daniel med en gang. Men engelen som
Gud sendte, møtte «motstand» fra «fyrsten over Perserriket» i hele tre uker. Hva
foregår her?
«I tre uker kjempet engelen Gabriel mot mørkets makter for å motvirke den
innflytelsen som virket på Kyros’ sinn. … Herren gjorde alt for å hjelpe sitt folk. Til
slutt var seieren sikret. De fiendtlige kreftene ble holdt i sjakk så lenge Kyros levde,
og også under hans sønn Kambyses.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3,
side 298.
For at en slik konflikt skal kunne oppstå, kan ikke Gud utøve all sin makt.
Fienden må få en viss frihet og makt som ikke tas fra ham uten videre, men
som begrenses av visse rammer som begge parter kjenner til (og som vi ikke
får full innsikt i). Det ser ut til at det finnes rammer i den kosmiske konflikten
som selv Guds engler må forholde seg til, og som vi i senere studier omtaler som
«stridsregler».
På en måte er det ikke så vanskelig å forstå disse rammene hvis vi bare tar inn
over oss tanken om at Gud bare virker i kjærlighet, og at kjærlighet, ikke tvang, er
grunnlaget for hans styre. Denne tanken om at Gud bare virker gjennom prinsipper
som har sitt utspring i kjærligheten, gjør det lettere å forstå den store konflikten.
Hvordan har du opplevd grensene for det å arbeide kun ut ifra kjærlighet og ikke tvang? Hva har
du lært om maktens grenser?
De himmelske herskernes rolle i den kosmiske konflikten kommer til uttrykk i
Åpenbaringen, der djevelen skildres som «den store dragen» som står Gud imot og
«forfører hele verden» (Åp 12,9).
LesÅp 13,1–8. Hva sier dette om omfanget av dragens herredømme?
Dragen (Satan) fører ikke bare krig mot Gud (Åp 12,7–9) og hans tjenere (se f.eks.
Åp 12,1–6), han fremstilles også som herskeren bak de jordiske rikene som forfølger
Guds folk gjennom tidene.
Dragen «ga … sin kraft og sin trone og stor makt» til dyret fra havet (Åp 13,2; jf.
Åp 13,5; Åp 17,13–14). Dyret fra havet «fikk en munn som talte store og spottende ord, og
det fikk makt til å holde på i 42 måneder» (Åp 13,5).
Satan (dragen) gir altså makt og myndighet til et dyr (en religiøs-politisk makt).
Denne makten utøves for å tilrane seg den tilbedelse som hører Gud til. Dyret
spotter Guds navn og kriger mot og overvinner Guds hellige, iallfall en stund. Denne
verdensomspennende myndigheten får makt av dragen, denne verdens hersker, han
som tilraner seg verdensherredømmet.
Likevel er det grenser for Satan og hans aktører, også tidsmessige grenser. «Juble
derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet! For djevelen
er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort.» (Åp
12,12).
Satan «vet at hans tid er kort» (Åp 12,12), og hendelsene i Åpenbaringen følger profetiske
tidslinjer som angir grenser (se Åp 12,14; Åp 13,5) for de onde kreftenes herredømme.
Gud seirer til slutt. «Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal
ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er
borte.» (Åp 21,4).
Det kan være vanskelig å se det nå, men til slutt vil det gode seire over det onde. Hvorfor må vi
ikke glemme dette løftet?
For det første ser det ut til å være en slags
himmelsk rådsscene, ikke bare en dialog mellom Gud og Satan; andre er også til
stede.
For det andre er det en pågående uenighet, siden Gud spør Satan om han har lagt
merke til Job. Hvorfor skulle han ha gjort det? Spørsmålet gir mening i lys av en
større, pågående konflikt.
For det tredje: Gud erklærer Job for ulastelig, rettskaffen og gudfryktig,
men Satan påstår at Job kun frykter Gud fordi Gud beskytter ham. Dette er en
ærekrenkelse mot både Job og Gud (jf. Åp 12,10 og Sak 3).
For det fjerde antyder Satan at den beskyttelsen Gud gir Job, er urettferdig og gjør
det umulig for Satan å bevise sine påstander. Dette tyder på at det finnes grenser for
Satan (stridsregler) og at Satan har forsøkt å skade Job.
Gud svarer på Satans anklage i det himmelske råd ved å la Satan prøve ut sin
teori, men innen visse grenser. Først gir han Satan makt over «alt han eier», men
nekter ham å skade Job selv (Job 1,12). Men da Satan senere hevder at Job bare bryr
seg om seg selv, lar Gud ham ramme Job selv, men Satan må skåne hans liv (Job 2,3–6).
Satan fører mange ulykker over Jobs hus, men i hvert tilfelle fortsetter Job å velsigne
Guds navn (Job 1,20–22; Job 2,9–10) og motbeviser dermed Satans anklager.
Vi lærer mye her, bl.a. at det finnes stridsregler i den kosmiske konflikten. Det
finnes spilleregler i den himmelske domstolen som kan avgjøre anklagene mot Gud,
men uten at Gud bryter med kjærlighetens hellige prinsipper, som er grunnlaget for
hvordan han styrer universet og dets intelligente vesener.
Disse himmelske scenene i Jobs bok gir oss innblikk i den store konflikten og
hvordan den utspiller seg her i verden.
Vi har sett at Satan og hans medsammensvorne i den kosmiske konflikten har fått
et betydelig midlertidig herredømme her i verden som er begrenset av noen slags
stridsregler.
Stridsreglene setter ikke bare grenser for fienden – djevelen og hans medløpere
– men for hva Gud kan gjøre for å utrydde eller redusere det onde som (midlertidig)
hører inn under fiendens herredømme. Siden Gud aldri vil bryte sine løfter, har han,
i den grad han har gått med på stridsreglene – og dermed gitt djevelen et begrenset
og midlertidig herredømme – moralsk sett begrenset sine handlingsmuligheter (uten
å redusere sin rå makt).
NT skildrer et sammenstøt mellom riker, lysets rike og mørkets rike, der mørket
stammer fra Satan og hans opprør. En del av Kristi oppgave var å beseire Satans
rike: «Det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg»
(1 Joh 3,8).
Likevel finnes det «regler» som setter grenser for hva Gud kan gjøre uten å bryte
med prinsippene for sitt styre. Disse grensene er
at skapningene har en fri vilje og
paktens stridsregler, som vi ikke har innsyn i her og nå.
Slike hindringer og
grenser for Guds handlefrihet har følger for Guds moralske evne til å redusere og/
eller straks utrydde ondskapen her i verden. Derfor ser vi at ondskap og lidelse varer
ved og kan få mange til å tvile på Guds eksistens eller godhet. Men når vi først har
forstått bakgrunnen for den store konflikten og de grensene Gud har pålagt seg i sin
håndtering av ondskapen, kan vi litt lettere forstå hvorfor alt er som det er – iallfall
frem til Guds endelige seier over det onde.
Hvordan kan det at Jesus kaller Satan denne verdens «fyrste» iallfall gjøre det litt lettere
å forstå den ondskapen som finnes i verden? Tenk så godt at det bare er et midlertidig
herredømme!
Den kosmiske konflikten handler først og fremst om Guds karakter og skyldes djevelens
ærekrenkende insinuasjoner om Guds godhet, rettferdighet og styre. Det er en
slags kosmisk pakts-rettssak.
En slik konflikt kan ikke avgjøres med rå makt, den forutsetter bevisførsel.
Hvis det rettes alvorlige beskyldninger mot en maktutøver, vil den beste (og
kanskje eneste) måten å imøtegå beskyldningene på være å tillate en fri, rettferdig og
åpen granskning. Truer anklagene hele ens styre (i kjærlighet), kan de ikke bare feies
under teppet.
Hva har dette å si for vår forståelse av den kosmiske konflikten og synet på ondskapens
problem? Vil Gud noensinne bryte et løfte han har gitt? Nei, så klart ikke. I
den grad Gud går med på stridsregler, setter det (moralske) grenser for hans fremtidige
handlinger. Derfor kan noe ondskap falle innenfor det som er mørkets rikes
midlertidige herredømme.
LesMark 6,5 og Mark 9,29. Hva viser disse tekstene om hvordan selv Guds handlinger kan være intimt
knyttet til slikt som tro og bønn?
I begge fortellingene ser det ut til å være grenser eller regler for konflikten som er
dynamisk knyttet til ting som tro og bønn. Andre steder gjør bønn en forskjell her i
verden og åpner opp for guddommelig handling som ellers kanskje ikke ville ha vært
(moralsk) mulig. Men vi må ikke begå den feilen at vi tror at tro og bønn er de eneste
faktorene. Det finnes nok mange andre faktorer vi ikke er klar over.
Dette stemmer med det vi har sett om stridsregler. I den grad Gud forplikter seg
eller går med på bestemte spilleregler, vil hans fremtidige handlinger være (moralsk)
begrenset. Dermed kan noe ondskap falle innenfor mørkets rikes midlertidige herredømme.
Les Rom 8,18 og Åp 21,3–4. Hvordan gjør tekstene deg trygg på at vi kan stole på at Gud vet hva
som er best, vil det beste og vil gjøre slutt på det onde og skape en evig salighet, selv om det er
mye vi ikke vet?
Ellen G. White: «The Power of Satan», s. 341–347 i Testimonies for the Church,
bind 1.
«Det falne mennesket er Satans rettmessige fange. Kristi misjon var å redde det
fra sin store motstanders makt. Mennesket er naturlig tilbøyelig til å følge Satans
forslag, og det kan ikke klare å motstå en så grusom fiende med mindre Kristus, den
mektige seierherren, bor i det, styrer dets ønsker og gir det kraft. Bare Gud alene kan
begrense Satans makt. Han går frem og tilbake på jorden, og vandrer opp og ned på
den. Han forlater ikke sin post et eneste øyeblikk av frykt for å miste en mulighet til
å ødelegge sjeler. Det er viktig for Guds folk å forstå dette slik at de kan unnslippe
hans snarer. Satan planlegger sine bedrag slik at Guds folk ikke skal forstå at det er
han som står bak det siste felttoget mot dem. 2 Kor 11,14: ‘Det er ikke noe å undre
seg over, for Satan selv skaper seg om til en lysets engel’. Mens noen forførte sjeler
hevder at han ikke finnes, tar han dem til fange og virker gjennom dem i utstrakt
grad. Satan vet bedre enn Guds folk hvilken makt de kan ha over ham når Kristus er
deres styrke. Når de ydmykt ber den mektige seierherren om hjelp, kan den svakeste
som tror på sannheten og stoler fullt og fast på Kristus, klare å slå tilbake Satan og
hele hans hærskare. Han er for utspekulert til å komme åpent og frimodig med sine
fristelser, for da ville den kristnes slumrende handlekraft våkne, og han ville sette
sin lit til sin sterke og mektige Frelser. Men han kommer uforvarende og virker i
det skjulte gjennom ulydighetens barn som bekjenner seg til gudsfrykt.» – Ellen G.
White: Testimonies for the Church, bind 1, s. 341.
Forslag til samtale
Hva vil det si å være «Satans rettmessige fange»? Betyr det at djevelen kan gjøre hva han vil med
menneskene? Hvis ikke, så hvorfor ikke? Hvordan henger dette sammen med det vi kan kalle
«stridsreglene» i den kosmiske konflikten?
Hvorfor skulle Gud gi Satan noen makt i den kosmiske konflikten, om så bare midlertidig? Hva sier
dette om hvordan Gud vil håndtere Satans anklager?
Hva sier du til dem, også kristne, som benekter Satans eksistens som et virkelig, personlig vesen?
Vi kan jo ikke bevise Satans eksistens, men hvilke bevis kan du legge frem som kan hjelpe noen
som er så grundig bedratt?
For barnelegen fra syvendedagsadventistsamfunnet lignet den 13 år gamle innfødte jenta fra
Alaska på en kjempe.
Fire måneder etter den første telefonsamtalen tok barnelege Colette Reahl den syv timer lange
kjøreturen fra Anchorage til Fairbanks i Alaska for å møte Matrona for første gang på institusjonen
der hun bodde sammen med 19 andre jenter og gutter. Matrona var 174 cm høy. Til sammenligning
var Colette bare 162 cm.
Da Colette så jenta, tenkte hun: «Hun ser ut som en kjempe. Dette kan bli interessant.»
Matrona, som satt på gulvet i et møterom, var veldig sjenert og ville først ikke snakke.
Colette satte seg i en sofa i nærheten av henne. Det gikk noen pinlige minutter, og så kom hun
på at hun hadde tatt med en gave, et leksikon om dyr, til Matrona. Colette åpnet boken og begynte
stille å bla gjennom sidene. Matronas nysgjerrighet var vekket, og hun beveget seg sakte bort til
Colette. Snart satt Matrona ved siden av Colette og så på bildene sammen med henne.
Det var et hyggelig første besøk som varte i tre timer.
De to møttes igjen måneden etter, og Colette ga Matrona en bibel. Hun foreslo at de skulle lese
Bibelen sammen over telefon. Men da hun ringte, var Matrona ikke tilgjengelig for en samtale.
Så flyttet Matrona til en institusjon i Anchorage. Hun var ensom og savnet vennene sine i Fairbanks.
Hun begynte å ringe Colette hver dag for å overtale henne til å adoptere henne.
I mellomtiden begynte Colette å skifte jobb. Arbeidet som barnelege i Anchorage tok slutt,
og hun forberedte seg på å flytte til Bethel, det største samfunnet i det vestlige Alaska med 6 000
innbyggere. Der skulle hun jobbe på et sykehus.
«Æsj», sa Matrona da hun fikk vite om flyttingen. For henne var Bethel en liten landsby, og
hun trodde det ville bli kjedelig.
Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere trettende sabbats-prosjekt. Barnelege
Colette Reahl er også i ledelsen ved Bethel (Alaska) Seventh-day Adventist Church, som mottok
en del av trettende sabbatsoffer i 2024. Takk for at du bidro til å spre evangeliet med dette
kvartalets trettende sabbatsoffer 29. mars. Les mer om Colette og Matrona neste uke.