Den som sier: «Jeg elsker Gud», men likevel hater sin bror, er en løgner. For den som
ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske Gud som han ikke har sett. ().
Vi har tillit til at Gud vil rette opp alt til slutt, men det har likevel noe å si hvordan vi
kristne lever her og nå. Det finnes nok mye urettferdighet og ondskap som Gud ikke
vil utslette nå (pga. rammene for den kosmiske konflikten), men vi kan likevel bidra
til å lindre noe av den lidelsen og ondskapen vi støter på, iallfall i den grad det er
mulig. Ja, som kristne er vi forpliktet til det.
Vi har sett at kjærlighet og rettferd hører sammen – de er uatskillelige. Gud elsker
rettferd. Og hvis vi elsker Gud, elsker vi også rettferd.
Og hvis vi elsker Gud, vil vi elske hverandre. En del av det å elske hverandre
er å vise omsorg for andres ve og vel. Når andre rammes av fattigdom, undertrykkelse
eller annen form for urett, bør vi vise omsorg. Når andre blir undertrykt, må
vi ikke lukke øynene. Nei, vi bør spørre oss selv hva vi kan gjøre, både enkeltvis og
i fellesskap, så vi fremmer Guds kjærlighet og rettferd slik at det gjenspeiler Guds
fullkomne rettferdighet og kjærlighet i vår ødelagt verden.
Når vi skal se på hva vi kan gjøre for å fremme Guds kjærlighet og rettferd i verden
hver for oss og sammen, er det naturlig å starte med det Gud har befalt oss.
Les . Hvordan svarte Jesus den lovkyndige?
Ifølge Jesus er «det største og første budet» at «Du skal elske Herren din Gud av hele
ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand». Så tilføyer han: «Men det andre
er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.» Og de to budene står ikke alene:
«På disse to budene hviler hele loven og profetene» (). Her har han
sitert GT.
Les . Hvordan henger svaret på den unge mannens spørsmål sammen med svaret
Jesus ga den lovkyndige i ?
Hva skjedde her? Hvorfor svarte Jesus mannen slik, og hva bør disse møtene si oss
uansett vår stand eller posisjon i livet?
«Kristus kom med den eneste betingelsen som ville gjøre det mulig for rådsherren
å utvikle et kristelig sinnelag. Det var kloke ord, selv om de virket strenge
og krevende. Rådsherrens eneste håp om frelse var å gjøre det Jesus ba ham om.
Hans høye stilling og alt det han eide, øvde en lumsk innflytelse til det onde. Hvis
han fortsatte å favorisere dette, ville det fortrenge Gud i hans sinn. Å holde tilbake
lite eller mye fra Gud var ensbetydende med å klynge seg til det som ville redusere
hans moralske kraft og dyktighet. For hvis man holder fast på tingene i verden, selv
om de er usikre og uten større verdi, vil de etter hvert oppsluke alt annet.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, s. 391.
Vi er nok ikke alle kalt til å selge alt vi eier, slik som den rike unge mannen, men hva klamrer du
deg til som kan føre til evig undergang om du ikke gir slipp på det?
Jesus sier at de to største budene er kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten.
Og disse budene innebærer å ofre noe konkret for andre, og det er det det å gå i Jesu
fotspor handler om.
Hvis de to største budene er kjærlighet til Gud og kjærlighet til andre, hva er da de
to største syndene?
Les . Hva sier dette om en synd som hele Skriften legger vekt på?
GT understreker gang på gang betydningen av å elske Gud over alt annet (se ). Dette henger nøye sammen med avgudsdyrkelsens store synd, som er det motsatte
av kjærlighet til Gud.
Les . Hva er det Gud fordømmer? Hvordan henger det og avgudsdyrkelse sammen med
de to store budene?
Det er ikke bare avgudsdyrkelse Gud blir vred på med kjærlighetens vrede, men
også når hans folk behandles dårlig, enten enkeltvis eller samlet. Gud blir vred på
urett fordi Gud er kjærlighet.
De to store syndene som betones i hele GT, er svik mot de to store budene: å elske
Gud og å elske hverandre. De to største syndene er å svikte kjærligheten. Du kan
altså ikke holde budene om du ikke elsker Gud og din neste.
Ja, i står det: «Den som sier: ‘Jeg elsker Gud’, men likevel hater sin
bror, er en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, kan ikke elske
Gud som han ikke har sett. Og dette er budet vi har fra ham: Den som elsker Gud,
må også elske sin bror.»
Hvordan vil du forklare at kjærligheten til Gud ikke kan skilles fra kjærligheten til nesten?
Hvordan forstår du denne ubrytelige koblingen?
Bibelen erklærer at Gud elsker rettferd og hater det onde (f.eks. ; ), og
han er dypt berørt av urett, som vekker rettferdig harme på vegne av alle dem som
utsettes for urett. I hele Bibelen ivrer Gud konsekvent for de undertrykte samtidig
som han uttrykker rettferdig harme mot dem som undertrykker og forulemper dem.
Les . Hvordan uttrykker salmen Guds omsorg for rettferdighet i vår verden? Hva kan det
bety for oss i dag?
Mange kommentatorer forstår teksten både som kritikk av jordiske herskere som
er ansvarlige for uretten i samfunnet, og som en henvisning til når Gud dømmer
de himmelske herskerne («gudene») som står bak korrupte jordiske dommere og
herskere (tydeligvis demoniske krefter). Herskerne blir spurt: «Hvor lenge vil dere
dømme med urett og holde med de skyldige?» ().
De oppfordres: «Hjelp svake og farløse til deres rett, frikjenn hjelpeløse og fattigfolk,
berg fattige og svake, fri dem fra de lovløses hånd!» ().
Her og andre steder fremsetter GTs profeter et klart krav om rettferd. Dette er
ikke noe tilfeldig anliggende i Skriften; det står sentralt i profetenes budskap i hele
GT og i det Jesus sa da han gikk blant oss.
Det er ingen hemmelighet hva Gud ønsker og krever av dem som sier de elsker og
adlyder ham. Han sier det tydelig i (og andre steder): «Han har kunngjort
for deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett,
viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.»
Disse tankene går igjen i hele Bibelen. Jesus sa f.eks.: «Ved dette skal alle forstå
at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre» (; jf. ).
Hvordan ville det se ut i våre familier og menigheter hvis vi fokuserte på og omsatte det i
praksis, både i ord og handling? Hvordan kan disse prinsippene komme bedre til uttrykk i ditt liv?
Profetene i Skriften trekker stadig frem Guds oppfordring til et rettferdig samfunn.
Skriften går ikke av veien for å sette et kritisk søkelys på urett og undertrykkelse.
Ropet om at Gud skulle holde dom, var i seg selv et rop om at Gud skulle sørge for
rettferd.
Blant andre profeten Jesaja legger ikke fingrene imellom når han taler om uretten
i datidens Israel. Hans ord og krav om rettferd bør klinge høyt og tydelig i våre ører i
dag. «Lær å gjøre godt! Søk det som er rett, hjelp den undertrykte, vær forsvarer for
farløse, før enkers sak!» (). Han roper «ve» over dem som «gir urettferdige
påbud» og «tar retten fra de hjelpeløse» () og advarer: «hva vil dere gjøre på
oppgjørsdagen, når ødeleggelsen kommer fra det fjerne? Hvem flykter dere til for å
få hjelp, og hvor vil dere gjøre av rikdommen deres» ().
Og profeten Jeremia forkynner Guds budskap på samme måte: «Ve den som
bygger sitt hus med urettferdighet, sine loftssaler med urett. Han lar sin neste arbeide
uten betaling og gir ham ikke lønnen han skal ha. ... Din far spiste og drakk og
gjorde det som er rett og rettferdig, og da gikk det godt for ham. Han felte rett dom
for hjelpeløse og fattige, og da gikk det godt. Dette er å kjenne meg, sier Herren.»
(; ).
Les . Hva er viktigst? Hva mener han med «det som veier mer»?
Vi må ikke tro at urett bare var noe som opptok profetene i GT, for her og andre
steder ser vi at dette var av største betydning for Jesus. Som han sier det: «Ve dere,
skriftlærde og fariseere, dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve,
men forsømmer det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap.
Det ene burde gjøres og det andre ikke forsømmes.» (). I parallellteksten
hos Lukas klager Jesus over at de «overser rettferdighet og kjærlighet til Gud» ().
Hvis du skulle fokusere på det som «veier mer» i dag, hvordan ville det se ut i motsetning til den
«tiende av mynte og anis og karve» vi kanskje er så opptatt av nå?
I Lukas’ beretning, like etter at Jesus har erklært de to største budene om kjærlighet
til Gud og kjærlighet til nesten, spurte en lovkyndig som ville rettferdiggjøre
seg selv: «Hvem er så min neste?» (Luk 10:29). Som svar forteller Jesus den nå så
velkjente, men den gang rystende lignelsen om den barmhjertige samaritanen.
Les lignelsen om den barmhjertige samaritanen i . Hva sier teksten i lys av profetenes
rop om barmhjertighet og rettferdighet og den urett som ulike folkegrupper har påført
«andre» opp gjennom historien?
Jesus ikke bare snakket om rettferd; han kom for å gi det. Han var og vil være oppfyllelsen
av profetenes kall og lengsel etter rettferdighet (se i lys av ). Han er det alle lengter etter, spesielt de som ser sitt behov for utfrielse.
I kontrast til fienden, som ville tilrane seg Guds trone, ydmyket Jesus seg og ble
ett med dem som led under synd, urett og undertrykkelse (uten at han syndet selv),
og han overvant fienden ved å gi seg selv i kjærlighet for å skape rettferd som den
som er rettferdig og rettferdiggjør alle som tror. Hvordan kan vi si at vi er opptatt
av den loven Jesus døde for å forsvare, hvis vi ikke er opptatt av det han sier «veier
mer» i loven?
forkynner: «Han dømmer verden med rettferd, feller rettferdig dom
over folkene. Herren er et vern for dem som blir undertrykt, et vern når de er i nød.»
Og tilføyer at Gud «hjelper de undertrykte til deres rett» og «gir mat
til dem som sulter. Herren setter fri dem som er bundet. Herren gir de blinde syn.
Herren reiser de nedbøyde opp. Herren elsker de rettferdige. Herren verner innflyttere.
Han holder enker og farløse oppe, men gjør veien kroket for dem som gjør
urett.»
Hvor mye tydeligere kan Guds Ord si at vi skal søke å tjene dem rundt oss som er
i nød og har det vondt?
Hva kan Jesu liv og virke lære oss om å rekke ut en hånd til dem som trenger hjelp? Hvordan kan
vår hjelp oppleves som «mirakuløs» nok for mange sårbare mennesker selv om vi ikke utfører
de miraklene som Jesus gjorde?
Ellen G. White: «Sabbaten – et minne og et tegn» s. 231–237 i Slektenes håp.
«Spionene våget ikke å svare Kristus mens folkemengden var til stede. De var redde
for å vikle seg inn i vanskeligheter, for de visste at han hadde talt sannhet. De ville
heller la et menneske lide enn å bryte sine vedtekter. Men de var villige til å redde et
dyr på grunn av tapet eieren ville få hvis de ikke gjorde det. Slik ble det vist større
omsorg for et dyr enn for et menneske som er skapt i Guds bilde. Dette viser hva alle
falske religioner gjør med en. De har sitt opphav i menneskets ønske om å opphøye
seg over Gud. Men de ender med å sette oss lavere enn dyrene.
Enhver religion som kjemper imot Guds herredømme, fratar mennesket den
herlighet det hadde ved skapelsen, og som det får tilbake i Kristus. All falsk religion
lærer sine tilhengere likegyldighet overfor menneskelige behov, lidelser og rettigheter.
Evangeliet lærer at mennesket er verdifullt, for det er kjøpt med Kristi blod.
Det lærer at man skal vise omsorg for menneskers nød og ulykke. Herren sier: ‘Jeg
gjør mennesker mer sjeldne enn rent gull og folk mer sjeldne enn Ofir-gull.’
Da Jesus snudde seg mot fariseerne og spurte om det var tillatt å gjøre godt
eller gjøre ondt på sabbaten, redde liv eller ta liv, konfronterte han dem med deres
ondskap. De hatet ham inderlig og sto ham etter livet, mens han reddet liv og brakte
lykke til mange mennesker. Var det bedre å slå i hjel på sabbaten, som de hadde
planer om å gjøre, enn å helbrede de syke, slik han hadde gjort? Var det riktigere
å ruge på drapstanker på Guds hellige dag enn å la kjærligheten til alle mennesker
komme til uttrykk i barmhjertighetsgjerninger?» – Ellen G. White: Slektenes håp,
s. 209.
Forslag til samtale
Hvorfor og hvordan er det sant at «all falsk religion lærer sine tilhengere likegyldighet overfor
menneskelige behov»? Hvordan kan vi bevisst opptre slik at vi unngår slik likegyldighet?
Hvem er min og din neste? Hvordan bør det å følge Kristus gjøre oss mer lik samaritanen som krysset
sin samtids grenser og viste kjærlighet?
Hvis Gud elsker rettferd og barmhjertighet, hvordan bør vi da leve i tråd med det som betyr mest
for Gud? Hvordan kan vi bli mer opptatt av det Jesus sa «veier mer» i loven?
Vi tenker og snakker om dom, men hvor ofte legger vi vekt på at når Jesus snakker om dom, så
dreier det seg først og fremst om vi aktivt elsker andre, spesielt de undertrykte? Tenk på dette i lys
av .
Ki-nams verden raste sammen etter at hun kom fra Sør-Korea for å jobbe som studentmisjonær
i Midtøsten. Hun kom på et kortvarig turistvisum som måtte oppgraderes til
et oppholdsvisum, slik at hun kunne bli i et helt år. Utleieren av leiligheten hennes hadde gått
med på å signere papirene slik at hun kunne bevise at hun hadde oppholdstillatelse for det nye
visumet. Men plutselig ombestemte han seg og krevde en stor sum for å signere dokumentet.
Ki-nam hadde ikke penger. Misjonslederen som ledet den lille gruppen studentmisjonærer,
hadde ikke penger. Det lille Syvendedags Adventistsamfunnet hadde ikke penger. Menigheten
besto hovedsakelig av fattige flyktninger som holdt gudstjeneste i en husmenighet.
Ki-nams valgmuligheter var begrenset. Hun kunne ikke bare flytte til en annen leilighet,
for det var vanskelig å finne utleiere som var villige til å leie ut til utlendinger. Å oppholde
seg ulovlig i landet var ikke et alternativ, og hun ville ikke bestikke en tjenestemann for å få
oppholdstillatelse.
Hun ba: «Herre, hvis du har sendt meg hit, bør du løse problemet mitt». Hun ba hver dag
i to måneder. Foreldrene hennes i Sør-Korea ba. Misjonærlederen satte Ki-nams navn på
husmenighetens bønneliste, og menighetens medlemmer ba.
Det gikk to måneder uten at utleier signerte dokumentet.
Så kom dagen da Ki-nam skulle på intervju for å få nytt visum. Men hun hadde ingen dokumenter
som kunne underbygge et nytt visum.
Like før intervjuet ringte Ki-nams mobiltelefon. Det var misjonslederen. «Det kan finnes en
løsning», sa han. «La oss dra».
Han forklarte at et menighetsmedlem hadde fått en sterk følelse av at hun skulle gå innom
et eiendomsmeglerfirma bare noen minutter tidligere. Menighetsmedlemmet kjente eieren av
meglerfirmaet
og hadde spurt: «Kan du hjelpe venninnen min?» Eieren hadde svart: «Ta med
passet hennes, så skal jeg gi henne bevis på at hun er bosatt her».
Ki-nam var lamslått. Hun kunne bare si: «Takk, Gud».
Eieren signerte dokumentet, og Ki-nam fikk oppholdstillatelse.
Etter dette var Ki-nam ikke i tvil om at Gud ville velsigne året hennes i Midtøsten. Og det
gjorde han. Sju mennesker ble døpt gjennom hennes arbeid. «Gud kalte meg og brukte meg til å
frelse mennesker», sier Ki-nam i et intervju med Adventistmisjonen i Seoul i Sør-Korea. «Han
var med meg hele veien og hjalp meg. Jeg innså at det ikke finnes noen feil i Guds kall, og det var
et år fylt av takknemlighet.»
Syvendedags Adventistkirken i Sør-Korea sender ut misjonærer over hele verden. Takk for ditt
trettende sabbatsoffer 29. mars som vil hjelpe sørkoreanske adventister med å spre evangeliet i
hjemlandet. Studentmisjonærens navn er endret.