Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal
komme og bo hos ham ().
Mange har fått høre at det greske ordet agape uttrykker en kjærlighet som er unik
for Gud, mens andre ord for kjærlighet, f.eks. phileo, viser til en annen og lavere
type kjærlighet. Noen mener også at agape er en ensidig kjærlighet, en som bare gir,
men aldri tar imot og er uavhengig av menneskets respons.
Men en studie av Guds kjærlighet i Skriften viser at dette er en misforståelse, selv
om den er vanlig. For det første brukes agape ikke bare om Guds kjærlighet, men
også om menneskers kjærlighet, iblant sågar misforstått kjærlighet (). For
det andre bruker Skriften mange andre ord om Guds kjærlighet. Jesus sa f.eks.: «Far
selv elsker dere fordi dere har elsket meg» (). Her brukes phileo ikke bare
om menneskelig kjærlighet, men også om Guds kjærlighet til mennesker. Phileo er
altså ikke en mangelfull form for kjærlighet, den rommer også Guds kjærlighet.
Skriften lærer oss også at Guds kjærlighet ikke er ensidig, men relasjonell i den
forstand at det gjør en forskjell for Gud om mennesker speiler hans kjærlighet tilbake
til ham og andre.
Bibelen lærer at Gud elsker alle. Den lille Bibel () sier det: «For så høyt har
Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham,
ikke skal gå tapt, men ha evig liv».
Les og 145,9. Hvor langt rekker Guds kjærlighet, barmhjertighet og nåde?
Noen tror kanskje at de ikke fortjener kjærlighet, eller at Gud kan elske alle andre,
men ikke dem. Men Bibelen lærer at Gud elsker hvert eneste menneske. Det er ingen
han ikke elsker. Og fordi Gud elsker alle, ønsker han at alle skal bli frelst.
Les , og . Hva sier de om Guds ønske om å frelse alle mennesker?
Verset etter tilføyer: «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme
verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (). Var det bare opp til
Gud, ville alle ta imot hans kjærlighet og bli frelst. Men Gud tvinger ikke sin kjærlighet
på noen. Det står oss fritt å ta imot eller avvise den.
Og selv om noen avviser den, slutter ikke Gud å elske dem. I forkynner
han: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden
vist deg miskunn». Andre steder i Bibelen står det at Guds kjærlighet varer evig (se
f.eks. Sal 136). Guds kjærlighet tar ikke slutt. Den er evig. Dette er vanskelig for oss
å forstå, for vi har jo ofte lett for ikke å elske andre.
Men hvis vi fikk oppleve denne kjærligheten – at Gud virkelig elsker oss – ville vi
kanskje behandle andre annerledes.
Hvis Gud elsker alle, må han elske noen ganske dårlige personer, for slike finnes. Hva bør Guds
kjærlighet til dem si oss om hvordan vi bør være mot dem?
Bibelen skildrer ofte Guds spesielle kjærlighetsforhold til oss med familie- eller
slektskapsmetaforer, særlig metaforer om kjærligheten mellom mann og kone eller
en god mor og hennes barn. Bildene brukes for å beskrive det spesielle forholdet
mellom Gud og hans paktsfolk. Dette forholdet er preget av paktskjærlighet, som
ikke bare innebærer Guds kjærlighet til sitt folk, men også forventninger om at
folket skal ta imot kjærligheten og elske ham (og hverandre) igjen.
Les . Hva sies om forholdet mellom Guds inngåelse av pakter og Guds godhet?
skildrer den kjærlighet Gud har til sitt paktsfolk, et forhold som delvis
beror på om de forblir trofaste eller ikke. Guds kjærlighet er ikke betinget, men det
er paktsforholdet.
Ordet som er oversatt «kjærlighet» i , ḥesed, er et eksempel på paktsaspektet
i Guds kjærlighet (og mye mer). Ḥesed brukes ofte for å beskrive hvor stor
Guds barmhjertighet, godhet og kjærlighet er. Ḥesed betegner den standhaftige
kjærlighet til en annen innenfor et gjensidig kjærlighetsforhold. Det innleder også en
slik relasjon og forventer at den andre vil gjengjelde kjærligheten.
Guds ḥesed viser at hans kjærlighet er pålitelig, standhaftig og varig. Samtidig
avhenger mottakelsen av ḥeseds goder av folkets vilje til å adlyde og ivareta sin side
av forholdet (se ; ; ; ; ).
Guds urokkelige kjærlighet er grunnlaget for alle kjærlighetsforhold, og vi kan
ikke matche den. Gud har ikke bare gitt oss livet, i Kristus har han gitt seg selv for
oss. «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine» ().
Det største uttrykket for Guds kjærlighet var at Herren fornedret «… seg selv og ble
lydig til døden, ja, døden på korset» ().
Hvordan kan du ha Guds kjærlighet for øye hele tiden? Er det viktig?
Gud kaller og innbyr oss til et nært kjærlighetsforhold (se ). En riktig
respons på kallet er å adlyde Guds befaling om å elske Gud og å elske andre (se
). Skal vi få glede av forholdet, må vi ta imot Guds kjærlighet uten
forbehold.
Les , , og Jud 21. Hva sier tekstene, kan vi avvise eller endog gi avkall
på Guds kjærlighets goder?
Her og ellers læres det at de godene et kjærlighetsforhold til Gud gir, avhenger av det
svaret vi gir på hans kjærlighet. Men vi må ikke tro at Gud noen gang slutter å elske
noen. Vi har jo sett at Guds kjærlighet varer evig. Og selv om Gud i sier om
sitt folk: «Jeg kan ikke elske dem lenger», må vi huske at Gud senere i boken sier at
«jeg vil elske dem av hjertet» (). kan ikke bety at Gud helt slutter
å elske sitt folk. Det må snarere vise til betingelsene for en bestemt side eller fordel
ved et kjærlighetsforhold til Gud. Og det avgjørende for at forholdet skal vare, er
måten vi besvarer hans kjærlighet på.
«Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den
som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for
ham». (). Jesus sier også til disiplene: «Far selv elsker dere fordi dere har
elsket meg og trodd at jeg er kommet fra Gud» ().
Disse og andre tekster lærer at vi kan bevare et frelsende forhold til Gud ved å ta
imot hans kjærlighet (og er villige til å videreføre denne kjærligheten). Men det betyr
ikke at Guds kjærlighet noen gang opphører. Vi kan ikke hindre solen i å skinne,
men vi kan gjemme oss for solstrålene. Vi kan heller ikke stanse Guds evige kjærlighet,
men vi kan til slutt avslå å ha noe forhold til Gud og dermed avskjære oss selv
fra det som forholdet tilbyr, så som løftet om evig liv.
Hvordan kan vi se og oppleve Guds kjærlighet, enten vi gjengjelder den eller ikke?
Hvordan åpenbarer f.eks. naturen Guds kjærlighet, også etter synden?
Guds kjærlighet er evig og ufortjent, men den kan avvises. Vi kan ta imot eller
avvise Guds kjærlighet, men bare fordi Gud elsker oss med fullkommen, evig kjærlighet
før vi gjør noe som helst (). Vår kjærlighet til Gud er et svar på det vi
har fått før vi ba om det.
Les , spesielt vers 7 og 19. Hvor viktig er Guds kjærlighet?
Guds kjærlighet kommer alltid først. Hadde ikke Gud elsket oss først, ville vi ikke
kunne elske ham igjen. Gud skapte oss med evnen til å elske og bli elsket, men Gud
er opphavet til all kjærlighet. Vi kan velge om vi vil ta imot den og så reflektere den i
vårt liv. Dette illustreres i lignelsen om den uforsonlige tjeneren (se ).
Tjeneren kunne ikke betale tilbake det han skyldte herren. Ifølge Matt 18 skyldte
han sin herre 10 000 talenter. Én talent var ca. seks tusen denarer. Og én denar var
en dagslønn for en arbeider (jf. ). Så det ville ta 6000 dager å tjene én
talent. Sett at en gjennomsnittsarbeider kan arbeide 300 dager i året og tjene 300
denarer på et år. Da ville det ta ham ca. 20 år å betale tilbake én talent, som besto av
6000 denarer (6000/300 = 20). Det vil si at han måtte arbeide i 200 000 år for å tjene
10 000 talenter. Så han kunne aldri få betalt tilbake gjelden. Men herren syntes synd
på ham og ettergav ham gjelden.
Da denne tjeneren siden nektet å ettergi en av sine medtjenere en mye mindre
gjeld på 100 denarer (dagslønner) og fikk ham kastet i gjeldsfengsel, ble herren sint
og trakk tilbake sin barmhjertige tilgivelse. Tjeneren mistet sin herres kjærlighet og
tilgivelse. Guds medlidenhet og barmhjertighet tar ikke slutt, men man kan til slutt
avvise og miste fordelene ved Guds medlidenhet og barmhjertighet.
Tenk på hva du er tilgitt og hva det kostet deg å få Jesu tilgivelse. Hva bør dette lære deg om å
tilgi andre?
Slik tjeneren ikke kunne betale gjelden sin til herren, kan heller ikke vi betale
tilbake til Gud. Vi kan ikke gjøre oss fortjent til Guds kjærlighet. «Gud viser sin
kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» ().
For en kjærlighet! Som det står i : «Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss:
Vi får kalles Guds barn».
Men det vi både kan og bør gjøre, er å gjenspeile Guds kjærlighet til andre som
best vi kan. Når vi har fått så stor barmhjertighet og tilgivelse, kan vi vel ikke annet
enn å vise andre barmhjertighet og tilgivelse? Husk at tjeneren tapte sin herres medfølelse
og tilgivelse fordi han ikke viste sin medtjener det samme. Hvis vi virkelig
elsker Gud, vil vi ikke la være å gjenspeile hans kjærlighet til andre.
Les , og . Hva er sammenhengen mellom Guds kjærlighet, vår
kjærlighet til Gud og vår kjærlighet til andre?
Rett etter sa Jesus: «Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler
dere» (). Og hva var det? Blant annet å elske andre slik han elsket dem. Her
og ellers sier Jesus vi skal elske Gud og hverandre.
Kort sagt bør vi innse at vi har fått ettergitt en uendelig gjeld vi ikke kan betale
tilbake, en gjeld som ble betalt på korset. Derfor bør vi elske og prise Gud og leve i
kjærlighet og nåde med andre. Som det står i , elsker den som er tilgitt mye,
mye, men «den som får lite tilgitt, elsker lite». Og hvem av oss er vel ikke klar over
hvor mye han eller hun har blitt tilgitt?
Hvis det å elske Gud innebærer at vi elsker andre, bør vi snarest mulig dele
budskapet om Guds kjærlighet, både i ord og handling. Vi bør hjelpe folk i deres
hverdag, og vi bør prøve å formidle Guds kjærlighet og vise mennesker veien til
ham som gir løftet om evig liv i en ny himmel og på en ny jord – en helt ny skapelse
i forhold til denne verden, som er så ødelagt og herjet av synd og død, de sørgelige
fruktene av å avvise Guds kjærlighet.
Hvordan kan du konkret elske Gud ved å elske andre? Hva kan du gjøre i dag og i dagene som
kommer for å vise andre Guds kjærlighet og (etter hvert) inspirere dem til å glede seg over
løftet om evig liv?
Ellen G. White: «Bønnens velsignelse» i Veien til Kristus, side 109–124.
«Gå til Gud med dine behov, dine gleder, dine sorger, dine bekymringer og din
frykt. Du kan ikke tynge eller trette ham. Han som teller hårene på ditt hode, er ikke
likegyldig for sine barns behov, ‘for Herren er rik på medlidenhet og miskunn’ (). Hans kjærlige hjerte blir rørt av våre sorger, ja, selv av vår omtale av dem. Gå
til ham med alt som tynger ditt sinn. Ikke noe er for tungt for ham å bære, for han
oppholder verdener og styrer alt i hele universet. Ikke noe som berører vår fred, er
for lite for ham å akte på. Ikke noe kapittel i vår erfaring er for mørkt for ham å lese,
ingen forvikling er for vanskelig for ham å løse. Ingen ulykke kan ramme det minste
av hans barn, ingen engstelse kan plage sinnet, ingen glede kan oppmuntre, ingen
oppriktig bønn kan slippe fra leppene som vår himmelske Far ikke legger merke til,
eller som ikke øyeblikkelig fanger hans interesse. ‘Han leger dem som har et knust
hjerte, og forbinder deres verkende sår’ (). Forholdet mellom Gud og det
enkelte menneske er like personlig og fullstendig som om ingen andre trengte hans
omsorg, som om hans Sønn døde for bare dette ene individ.» – Ellen G. White: Veien
til Kristus, s. 118–119.
Forslag til samtale
Tenk over setningen: «Forholdet mellom Gud og det enkelte menneske er like personlig og
fullstendig som om ingen andre trengte hans omsorg, som om hans Sønn døde for bare dette
ene individ.» Hvilken trøst gir dette deg, og hvordan bør du leve når du vet at Gud er nær og har
omsorg for deg? Hvordan kan du lære å leve med dette vidunderlige løftet? Tenk om du virkelig
kunne tro på det hver eneste dag.
Hvordan forstår du i lys av ukens studium? Hva sier den om Guds kjærlighet, og hva
skal til for å nyte godt av fordelene ved gudsforholdet?
Hva har det å si for ditt forhold til Gud at du vet dette? Hvordan påvirker det dine tanker om andres
sorg?
Melvin var ikke sikker på om mennesket ble skapt av støv eller korn. I Bibelen kunne han
lese at «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen
på det, og mennesket ble en levende skapning» (). Men cabécarene, den største
urfolksgruppen i Costa Rica med rundt 17 000 innbyggere, lærte ham at Sibú, som betyr «Gud»
på morsmålet deres, skapte mennesket av mais.
I oppveksten hadde Melvin alltid trodd at tradisjonens Sibú og Bibelens Sibú var samme
guddom. Men da han studerte Bibelen sammen med en syvendedagsadventist, innså han at Sibús
egenskaper i Bibelen var svært forskjellige fra tradisjonens. Han bestemte seg for å akseptere
Bibelens Sibú, og han ble døpt sammen med foreldrene og to søsken.
Året etter fikk moren hjerneslag i en alder av 40 år og døde.
Melvin, som var 22 år gammel, trodde at døden var en bevisstløs søvn. Men ifølge Cabécartradisjonen
forble moren hans i live og risikerte å forsvinne i mørket for alltid hvis ikke familien
deltok i fire dager med ritualer som ledet henne til den neste verden. Som en del av de tradisjonelle
begravelsesritualene måtte de slakte to griser og tre kyllinger og gi dem til de sørgende. Å
nekte å gjøre dette ville bli ansett som svært egoistisk. Cabécar-tradisjonen fordømte egoistiske
mennesker som en styggedom. Til tross for et enormt press fra besteforeldre og andre slektninger
om å følge tradisjonen, bestemte Melvin og familien seg for å følge Bibelen. En adventistpastor
hjalp dem med å finne et sted utenfor Cabécar-territoriet der moren kunne begraves.
Det var da Melvin bestemte seg for å bli pastor. Helt siden dåpen hadde han følt at Gud kalte
ham til evangelisk tjeneste, men han hadde stått imot. Etter at moren døde, bestemte han seg for
å vie resten av livet til å formidle Bibelens Sibú. Han ønsket å lede folket sitt bort fra den Sibú
som skapte mennesket av korn, til den Sibú som formet mennesket av støv. Han ville at de skulle
glede seg over at det ikke var nødvendig å ofre dyr for å få evig liv i den neste verden, fordi
Bibelens Sibú ga sitt eget liv som et offer for å frelse alle.
I dag er Melvin Madriz en 24 år gammel pastorstudent ved Central America Adventist
University i Costa Rica. Når han er ferdig utdannet, vil han bli Adventistkirkens første pastor i
Cabécar. Bare rundt 30 cabécar-folk er for tiden adventister.
«Jeg tror på Sibú, men bare Bibelens Sibú, ikke tradisjonens Sibú», sier Melvin.
Be om at Bibelens Gud må bli forkynt for cabécarene og alle urfolk over hele verden. Takk for
misjonsgavene som bidrar til å dele evangeliet med unådde og undernådde folkegrupper.