Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og
viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd. ().
Tenk deg følgende: En femåring kommer til faren sin med en dårlig innpakket gave
på farsdagen. Ivrig gir han gaven til faren.
Forestill deg at faren sier: «Jeg bryr meg ikke om gaven din, gutten min. Når alt
kommer til alt, kan du ikke gi meg noe som vil glede meg. Det du kan gi meg, kan
jeg skaffe meg selv, og det du gir meg, er enten kjøpt for mine penger eller laget av
ting jeg har betalt for. Så behold gaven. Jeg verken trenger eller vil ha den. Men jeg
er likevel glad i deg.»
Au da!
Hva synes du om farens reaksjon? Ord som «hjerteløs», «kald» og «ufølsom»
melder seg. Er det slik Gud reagerer på oss? Kan vi egentlig være til behag for Gud?
Det er vanskelig å fatte, men selv om vi er falne vesener, skadet av synd og tilbøyelige
til ondskap, kan vi være Gud til behag! Gud ser ikke på oss, eller de gavene vi
gir ham, med samme holdning som den faren. Nei, vi kan være til glede for Gud,
men bare i Kristus.
Som vi har sett, finnes det ingen – ikke engang den verste synder eller forbryter –
som Gud ikke elsker. Og fordi Gud setter mennesker høyere enn vi begriper, gjør
synden ham vondt fordi han elsker oss og vet hva den gjør med oss.
Les . Hva sier lignelsen om den bortkomne sønnen oss om Guds barmhjertighet og
kjærlighet? Hva er advarselen til dem som, i likhet med den andre sønnen, blir hjemme?
I denne historien ber sønnen om å få arven før tiden og avviser dermed faren og
farens hus. Den bortkomne sønnen sløser bort arven, blir fattig og sulten og misunner
grisene som spiser fra et trau. Da han innser at tjenerne i farens hus har mer enn
nok, bestemmer han seg for å gå hjem i håp om å bli tjener.
Det som følger, er sterk kost. Mange ville ha avvist en slik sønn når han kom
tilbake. «Du tok arven og ville ikke ha noe med mitt hus å gjøre. Du har ikke lenger
noe her å gjøre.» Det ville vel være en logisk, ja, rimelig holdning? Noen ville ha
ment at sønnen hadde gått for langt til å bli tatt imot hjemme igjen, iallfall som sønn.
Men faren i lignelsen (Gud selv) reagerer ikke slik. For «da han ennå var langt borte,
fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte,
kastet seg om halsen på ham og kysset ham.» (). Den gang ble det ansett
som uverdig for husets herre å løpe noen i møte, men faren løp ut for å møte gutten
sin, og enda merkeligere var det at han tok ham til seg igjen og sågar feiret ham.
Dette viser hva Gud føler for alle som er på avveier, og hvor glad han blir når en
vender hjem. For et bilde av Gud!
Reaksjonen til den andre sønnen er interessant. Var ikke reaksjonen menneskelig og forståelig?
Hva kan hans del av historien si oss om at menneskers rettferdighetsbegreper ikke fanger opp
evangeliets dybde og Guds kjærlighet til oss?
Det er ikke lett å fatte at hvert enkelt menneske er av uvurderlig verdi for Gud, og
det er derfor han fryder seg når én sjel blir frelst.
Les . Hvordan kastes det lys over lignelsen om den fortapte sønnen?
Verset skildrer Guds glede over sitt frikjøpte folk. Nesten alle hebraiske ord for
glede og fryd er samlet i dette verset og beskriver Guds glede over sitt frelste folk.
Det er som om ingen av ordene i seg selv er nok til å skildre hvor stor Guds glede var
denne dagen.
Legg også merke til hvor Gud er i dette verset: «hos» sitt folk. Forsoningen som
følger av kjærlighetsrelasjonen, kommer med Guds umiddelbare nærvær. Akkurat
som faren som ser sønnen langt borte og kommer løpende, er Gud her midt blant sitt
folk.
I brukes en metafor om ekteskapet på lignende vis. Ifølge skal
Guds folk kalles «Hefzibah», som betyr «Den jeg har kjær», og landet skal kalles
«Beulah», som betyr «Den jeg har tatt til ekte». Hvorfor? Fordi «Herren har deg kjær
og vil ta landet til ekte». Selve høydepunktet for Guds glede er gjenopprettelsens
dag, når han tar imot sitt folk og gleder seg over oss, slik faren gledet seg over sin
bortkomne sønn.
Les . Hva sier dette om den kjærlighet vi også er kalt til å vise?
Her formanes mennene til å elske sin kone «slik Kristus elsket kirken og ga seg selv
for den», og til å elske sin kone «som sin egen kropp» (; ). Disse versene
peker ikke bare på den uselviske og oppofrende kjærlighet en mann skal vise sin
kone, de sier også at Kristus elsker sitt folk (kirken) som en del av seg selv.
Hvordan kan universets Gud glede seg over mennesker på en liten planet i et tilsynelatende
uendelig univers? Hvordan kan vi bety så mye for det høyeste vesenet, som
er allmektig og ikke trenger noe? Disse spørsmålene kan deles inn i to kategorier.
For det første: Hvordan kan Gud være så glad? For det andre, hvordan kan mennesker
glede ham, vi som er syndere? Det første av disse spørsmålene er temaet for i
dag, det andre for i morgen.
Les , og . Hva sier de oss om Guds glede over sitt folk?
Som vi så i går, kan Gud glede seg over oss fordi Gud elsker mennesker og har deres
beste for øye, slik alle gjør som elsker og bryr seg om andre.
Omvendt er Gud ikke glad når mennesker gjør noe ondt. I står det at
mens Gud «avskyr» de urettferdiges «offer» og «vei», har han glede i «de rettskafnes
bønn» og «han elsker den som jager etter rettferdighet». Dette viser ikke bare at Gud
avskyr det onde, men også at han gleder seg over det gode. Det setter også Guds
glede og kjærlighet i direkte sammenheng med hverandre, og viser sammenhengen
mellom Guds kjærlighet og hans glede, som går igjen i hele Skriften.
sier at «Herren elsker de rettferdige». I står det: «Gud elsker
en glad giver». Legg merke til hva som ikke står. Det står ikke at Gud kun elsker de
rettferdige eller at Gud bare elsker dem som gir med glede. Gud elsker alle. Men da
må det bety at Gud elsker de «rettferdige» og «glade givere» i en spesiell forstand.
Det vi har sett i gir oss en pekepinn: Gud elsker disse og andre i den
forstand at han gleder seg over dem.
Tenk på hvor nære bånd det må være mellom himmel og jord for at universets skaper kan være
opptatt av oss, også følelsesmessig. Hvilken glede har du av denne tanken, spesielt hvis du har
det vanskelig for tiden?
Hvordan kan vi falne syndere være til glede for en hellig Gud?
Les og 5,8. Hva er vår stilling overfor Gud?
Gud viser mennesket nåde før menneskets respons. Før vi sier eller gjør noe som
helst, gir Gud oss mulighet til å ta imot eller avvise hans kjærlighet. Som det står i
: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå
var syndere». (se også ). Og vi kan bli forsonet med Gud og bli til glede for
ham ved troen på det Jesus har gjort.
Sammenlign og . Hvordan kan vi være til glede for Gud?
Uten Guds innblanding kan ikke syndige mennesker komme til Gud med noe verdifullt.
Men Gud har i sin nåde og barmhjertighet åpnet en vei gjennom Kristi verk.
Nærmere bestemt kan vi «ved Jesus Kristus» bære frem «åndelige offer, som Gud tar
imot med glede» (). «Uten tro er det umulig å være til glede for Gud» (), men Gud kan «ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne.
Ham være ære i all evighet! Amen.» (). Svarer vi Gud i tro, blir vi regnet
som rettferdige i hans øyne ved Kristi mellomkomst, for bare hans rettferdighet kan
godtas. Og de som svarer ja til Guds tilbud om kjærlighet, blir regnet som verdige
ved Kristi mellomkomst (), og han forvandler dem til sitt bilde (; ). Guds frelsesverk gjøres ikke bare for oss, men også i oss.
Hvorfor er tanken på at Kristus er din mellommann i himmelen motiverende?
I sin barmhjertighet og forsoning gleder Gud seg over selv den minste positive
respons på sin kjærlighet. I ham som alene er verdig kjærlighet og selv er fullkomment
rettferdig, kan hver og en av oss bli regnet som rettferdig og bli regnet blant
Guds barn som skal leve med ham i fullkommen kjærlighet i all evighet. Dette er
frelsens store håp, som inkluderer Kristi verk for oss i himmelen.
Men du lurer kanskje på om dette også gjelder meg? Enn om jeg ikke er god nok?
Hva om jeg er redd jeg ikke har nok tro?
Les . Hva sier Gud til mannen i fortellingen? Hvor mye tro er nok tro?
Disiplene klarte ikke å drive ut demonen; alt håp syntes ute. Men Jesus kom og sa
til faren: «Alt er mulig for den som tror» (). Og faren svarte med tårer i
øynene: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» ().
Jesus sa ikke: «Kom tilbake når du har mer tro». Nei, ropet «Hjelp meg i min
vantro» var nok.
Uten tro kan vi ikke være til glede for Gud (), men Jesus godtar selv den
minste tro, og ved tro (på Kristi makt) kan vi være til glede for ham. Gjennom troen
og på grunn av Kristi gjerning for oss kan vi gi en respons som er til glede for Gud,
slik en far blir glad når et barn gir ham en gave som i seg selv er verdiløs.
Derfor bør vi følge Paulus’ råd om å sette «vår ære i å være til glede for» Gud
(; jf. ; ; ). Og vi bør be Gud om å endre våre
interesser slik at de også favner det beste for dem vi elsker, og utvide vår kjærlighet
slik at den favner andre. «Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere
enn dere selv. Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!
Vær glade i håpet, tålmodige i motgangen, utholdende i bønnen. Vær med og hjelp
de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet.» ().
Hvis Gud kan godta oss i Kristus, så må vel vi også godta andre? Hvilket lys kaster nestekjærlighetsbudet
(; ) og den gylne regel over dette?
Ellen G. White: «Jesu avskjedstale» s. 504–517, i Slektenes håp.
«Det skuffer Herren når hans folk verdsetter seg selv lavt. Han vil at hans utvalgte
arvinger skal se seg selv i lys av den pris han har betalt for dem. Gud ville gjerne
eie dem, ellers ville han ikke ha sendt sin Sønn i et oppdrag som kostet så mye, for
å gjenløse dem. Han har bruk for dem, og han ser gjerne at de stiller de aller største
forventninger til ham, slik at de kan herliggjøre hans navn. De kan forvente store
ting hvis de stoler på hans løfter.
Men det betyr mye å be i Jesu navn. Det betyr at vi må ta imot hans karakter, vise
hans sinnelag og gjøre hans gjerninger. Hans løfte er gitt på betingelse. ‘Dersom
dere elsker meg, holder dere mine bud’. Han frelser mennesker, ikke i synd, men fra
synd. Og de som elsker ham, vil vise sin kjærlighet ved å være lydige.
All sann lydighet kommer fra hjertet. Slik var det for Kristus. Hvis vi samtykker,
vil han identifisere seg med våre tanker og mål. Han vil i en slik grad påvirke vårt
sinn til samsvar med sin vilje, at når vi lyder ham, følger vi bare våre egne impulser.
Viljen, som er renset og helliget, vil finne sin høyeste glede i å tjene ham. Når vi
kjenner Gud slik det er vår forrett å kjenne ham, vil vi leve i stadig lydighet. Ved å
verdsette Kristi karakter og gjennom samfunn med Gud, vil synden bli avskyelig for
oss.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 507.
Forslag til samtale
Hva kan det bety å «ta imot uselvisk»? Hvordan tror du forholdet mellom å gi og å ta imot blir i
himmelen og på den nye jord?
Himmelske budbringere kalte profeten Daniel chamudot, «elsket, ønskverdig, dyrebar» tre ganger.
I sier Gabriel ki chamudot attah, «for du er høyt elsket». I 10,11 kaller et himmelsk vesen
(kanskje også Gabriel) ham ish chamudot, «du høyt elskede», som gjentas til Daniel senere (10,18).
Tenk hva dette sier om Gud og hvor nær han er oss. Hvilket håp kan denne sannheten gi deg?
Hvordan kan trosheltene i Hebr 11 knyttes til innholdet i ukens studium? Hva sier slike eksempler
om hvordan man kan være «til glede for Gud» ved tro? Hva kan de lære deg om tro og trofasthet
som du kan bruke i hverdagen?
Jong-Moon Yoon er kjent som den takknemlige menighetstjeneren. Det første han sier, uansett
omstendighetene, er «takk». Når noen ber om hjelp, sier han «takk». Når han står overfor en
konflikt, sier han «takk». Når han opplever motgang og til og med tap, sier han «takk».
Denne menighetstjeneren i en Syvendedags Adventistmenighet i Sør-Korea har tatt til seg
ordene til apostelen Paulus, som i sier: «Takk Gud under alle forhold! For dette er
Guds vilje med dere i Kristus Jesus», og folk har lagt merke til det.
Jong-Moon er mangeårig eier av en kafé på en strand i Jeongdongjin, et av de mest populære
stedene i Sør-Korea for å se soloppganger, spesielt på nyttårsdagen. Blant kundene hans var
Nanum. Som tenåring stakk hun av og til innom kaféen for å nyte soloppgangen over en enkel
frokost bestående av te og et ristet smørbrød med speilegg, salat og ost. Da hun ble eldre, giftet
hun seg og fikk datteren Azsa. De to ble faste frokostkunder, og moren ble overrasket over Jong-
Moons takknemlighet. Når hun bestilte noe, sa han «takk». Da hun betalte for frokosten, sa han
«takk». Da hun takket ham for maten, sa han «takk».
Under et av besøkene innledet hun en samtale og fikk vite at han går i kirken på lørdager.
Hun hadde aldri hørt om folk som gikk i kirken på lørdager. «Kan jeg bli med deg i kirken neste
lørdag?» spurte hun.
Neste sabbat fulgte hun og den fem år gamle datteren Jong-Moon ham til kirken, som ligger
en halvtimes kjøretur fra kaféen. Kirkemedlemmene ønsket moren og datteren hjertelig velkommen,
og de spurte ivrig hvordan de hadde fått vite om kirken. Hun sa at hun hadde kommet på
grunn av den takknemlige menighetstjeneren.
Etter gudstjenesten sa Nanum til Jong-Moon at hun ville komme igjen. «Hvis dette er en kirke
du går i, kommer jeg til å følge deg», sa hun.
Selv om Nanum aldri hørte navnet Jesus på kaféen, så hun Jesus gjennom Jong-Moons takknemlige
ånd. Evangeliet formidles ikke bare muntlig, men også gjennom menneskers liv. Takket
være Jong-Moons eksempel begynte den unge moren og jenta å gå regelmessig i kirken. Nå ber
hun om at mannen hennes skal bli med dem på sabbatsmorgenene.
En del av dette kvartalets trettende sabbatsoffer vil bidra til å spre evangeliet i Sør-Korea.
Takk for at du planlegger å gi en sjenerøs kollekt 29. mars.