Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv
om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. (Jes 49,15).
Det oppfattes ofte som uønsket å være emosjonell. For noen er følelser irrasjonelle,
og mange vil helst ikke betegnes som «emosjonell». I en del av oldtidens greske
filosofi er idealet det «rasjonelle» mennesket, som (stort sett) enten er uberørt av
lidenskaper eller som behersker følelsene med en følelsesløs fornuft.
Jo da, ukontrollerte følelser kan være et problem, men vi er skapt med evne til å
føle, og i Bibelen opplever Gud selv sterke følelser. Hvis Gud kan ha sterke følelser,
kan ikke følelser som sådan være dårlige eller irrasjonelle – for Gud er fullkomment
god og vis.
Guds kjærlighet til oss er en dypt emosjonell kjærlighet og en vakker sannhet,
men vi må huske at selv om Guds kjærlighet (emosjonell eller ikke) er fullkommen,
er den ikke helt lik de følelsene vi mennesker har.
Den største kjærligheten vi kjenner, er nok en forelders kjærlighet til et barn. Bibelen
bruker ofte foreldre-barn-forholdet som bilde på Guds medfølelse med oss og viser
at Guds omsorg er mye større enn selv det dypeste og vakreste menneskelige uttrykk
for slike følelser.
Tekstene viser at Gud forholder seg til oss som sine kjære barn og elsker oss slik en
god far og mor elsker sine barn. Men som Jes 49,15 sier, kan en mor «glemme sitt
diende barn», men Gud glemmer aldri sine barn, og hans barmhjertighet tar ikke
slutt (Klag 3,22).
Det hebraiske ordet raḥam, som brukes for barmhjertighet her og i mange andre
tekster som beskriver Guds overstrømmende godhet og kjærlighet, er trolig avledet
av ordet for livmor (reḥem). Og Guds omsorg er en «livmorlignende morskjærlighet».
Ja, den er mye større enn all menneskelig omsorg, også en mors omsorg for
sitt nyfødte barn.
Ifølge Jer 31,20 betrakter Gud sitt paktsfolk som sin «dyrebare sønn» og sitt
«kjæreste barn», enda de ofte har gjort opprør mot ham og bedrøvet ham. Likevel
sier Gud: «Derfor skjelver mitt indre for ham», og «jeg må vise barmhjertighet mot
ham». Uttrykket som her er oversatt med barmhjertighet, er det samme som ovenfor
er brukt om Guds omsorg (raḥam). Og uttrykket «Mitt indre skjelver for ham» kan
oversettes bokstavelig med «Mitt indre brøler». Dette er sterke følelser og viser
dybden i Guds medfølende kjærlighet til sitt folk. Tross deres utroskap fortsetter
Gud å vise folket sin store medfølelse og barmhjertighet, langt ut over det vi kan
forvente.
Noen av oss finner stor trøst i å forstå at Guds medfølelse med oss er som en kjærlig fars eller
mors. Men noen sliter med tanken fordi deres foreldre ikke var kjærlige. Hvordan kan Guds
omsorg åpenbares for dem på andre måter?
I Hosea ser vi Guds ufattelige omsorg og kjærlighet til menneskene. Han hadde sagt
til Hosea: «Gå og få deg en horkvinne og horebarn! For landet horer seg bort fra
Herren.» (Hos 1,2). Senere skildrer Hos 1 Guds forhold til sitt folk med i en kjærlig
fars forhold til sitt barn.
LesHos 11,1–9. Hvordan levendegjør billedspråket Guds kjærlighet og omsorg for sitt folk?
Guds kjærlighet til folket er som en forelders hengivenhet for et barn. Bibelen bruker
bildet av å lære et lite barn å gå, å ta barnet på armen, å helbrede og gi næring, og
på andre måter å ta seg ømt av sitt folk. Den sier også at Gud «bar» sitt folk slik «en
mann bærer sitt barn» (5 Mos 1,31). «I sin kjærlighet og medfølelse løste han dem
ut» og alltid «løftet han dem opp og bar dem i gamle dager» (Jes 63,9).
Mens Gud var urokkelig trofast, var folket gang på gang utro, og til slutt skjøv de
Gud fra seg, førte dom over seg og gjorde ham bedrøvet. Gud er barmhjertig, men
også rettferdig. (Senere skal vi se at kjærlighet og rettferdighet hører sammen).
Har du vært så opprørt over noe at det kverner i magen? Slike bilder viser dybden
i Guds følelser for sitt folk. Bildet av et hjerte som vrenger seg av medfølelse,
avslører dype følelser, og det brukes både om Gud og mennesker.
Bildet av kjærligheten som flammer opp (kamar), brukes i fortellingen om de to
kvinnene som kom til Salomo, da begge påstod at barnet var hennes. Da Salomo sa
spedbarnet skulle hugges i to, beskrev billedspråket den virkelige morens emosjonelle
reaksjon (1 Kong 3,26; jf. 1 Mos 43,30).
Alle foreldre vet hva dette handler om. Ingen kjærlighet kan måle seg med den. Hvordan
hjelper den oss å forstå Guds kjærlighet, og hvilken trøst kan og bør det gi oss?
NT bruker det samme billedspråket om Guds barmhjertighet som GT. Paulus taler
om «Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst!» (2 Kor 1,3). I Ef
2,4 forklarer Paulus at «Gud er rik på barmhjertighet» og frelser mennesker «fordi
han elsket oss med så stor en kjærlighet».
I flere lignelser bruker Kristus hjerteskjærende uttrykk om Faderens omsorg
(Matt 18,27; Luk 10,33; Luk 15,20). Og det samme språket som skildrer Guds
omsorg i GT og NT, bruker evangeliene for å skildre Jesu medfølelse med dem som
er i nød.
Evangeliene forteller gang på gang at Kristus ble rørt av medfølelse med mennesker
i nød. Og han ikke bare følte, han tok også tak i folks behov.
Og ja, Jesus sørget også over sitt folk. Man kan forestille seg Kristi tårer da han
ser ut over byen – «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler
kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke.» (Matt 23,37). Kristi klagesang
ligger tett opp til det som sies om Gud i GT. Bibelforskere har notert seg at bildet av
en fugl som tar seg av ungene sine, bare ble brukt om guder i det gamle Midtøsten.
Her ser mange en hentydning til bildet i 5 Mos 32,11, om Gud som en fugl som
svever over, beskytter og tar seg av ungene sine.
Det finnes ikke noe bedre eksempel på Guds medfølende kjærlighet enn Jesus – som ga sitt liv
for oss i den ypperste manifestasjon av kjærlighet. Men Kristus er ikke bare det perfekte bilde
på Gud. Han er også menneskets fullkomne forbilde. Hvordan kan vi forme vårt liv etter Kristi
liv og fokusere på de behovene andre føler slik at vi ikke bare forkynner Guds kjærlighet, men
viser den i praksis?
Bibelens Gud er «den barmhjertige Gud». På hebraisk kalles Gud el raḥum (5 Mos
4,31). Ordet «el» betyr «Gud», og raḥum er en annen form av roten for medfølelse
(raḥam). Likevel kalles Gud ikke bare den barmhjertige Gud, men også den nidkjære
(sjalu) Gud, el qana’. Som det står i 5 Mos 4,24: «Herren din Gud er en fortærende
ild, en nidkjær Gud [el qana’].» (Se 5 Mos 4,24; 5 Mos 6,15; Jos 24,19; Nah 1,2).
I 1 Kor 13,4 står det at kjærligheten «misunner ikke». Så hvordan kan Gud være en «sjalu Gud»?
Les 2 Kor 11,2 og tenk på Guds folks utroskap mot ham i bibelsk tid (se f.eks. Sal 78,58). Hvilket lys
kaster tekstene over Guds «sjalusi»?
Guds «sjalusi» blir ofte misforstått. Hvis du sier at noen er sjalu, er det neppe et
kompliment. Begrepet sjalusi har negative undertoner. Men i Bibelen har Guds sjalusi
ingen negative undertoner. Det er en kjærlig ektemanns rettferdige lengsel etter
å ha sin kone for seg selv.
Det finnes en sjalusi som strider mot kjærligheten (1 Kor 13,4), men ifølge 2 Kor
11,2 finnes det også en god og rettferdig «sjalusi». Paulus kaller den «Guds brennende
sjalusi» (2 Kor 11,2). Guds sjalusi er alltid av det rettferdige slaget og kan
gjerne omtales som Guds lidenskapelige kjærlighet til sitt folk.
Guds lidenskap (qana’) for sitt folk bunner i hans store kjærlighet til dem. Gud
vil ha et eksklusivt forhold til sitt folk; han alene skal være deres Gud. Likevel blir
Gud ofte fremstilt som en forsmådd elsker hvis kjærlighet ikke gjengjeldes (se Hos
1–3; Jer 2,2; Jer 3,1–12). Guds «sjalusi» eller «lidenskap» er altså aldri uprovosert, men
alltid en reaksjon på utroskap og onde mennesker. Guds sjalusi (eller «lidenskapelige
kjærlighet») har ikke den menneskelige sjalusiens negative sider. Den er aldri misunnelig,
men alltid den rette, rettferdige lidenskap for et eksklusivt forhold til sitt folk
og til deres beste.
Hvordan kan vi lære å vise andre den samme gode «sjalusien» som Gud viser oss?
Bibelens Gud er medfølende og lidenskapelig, og vi finner det beste eksempelet på
de guddommelige følelsene i Jesus Kristus. Gud føler med oss (jf. Jes 63,9; Hebr
4,15), er dypt berørt av sitt folks sorger (Dom 10,16; Luk 19,41) og villig til å høre,
svare og trøste (Jes 49,10; Jes 49,15; Matt 9,36; Matt 14,14).
Les1 Kor 13,4–8. Hvordan kan vi vise andre Guds medfølelse og kjærlighet?
Vi vil gjerne være sammen med slike som viser den kjærligheten som skildres i 1
Kor 13,4–8. Men hvor ofte prøver vi å bli slik mot andre? Vi kan ikke gjøre oss selv
langmodige og vennlige; vi kan ikke tvinge oss til ikke å være misunnelige, innbilske,
uhøflige eller selvopptatte. Vi har ikke en kjærlighet i oss som «utholder alt, tror alt,
håper alt, tåler alt» og «tar aldri slutt» (1 Kor 13,7–8). Slik kjærlighet kan bare være en
frukt av Den hellige ånd i vårt liv. Og takk og pris til Gud for at Den hellige ånd utøser
Guds kjærlighet i hjertet på dem som er i Kristus Jesus ved troen (Rom 5,5).
Hvordan kan vi ved Guds nåde og Den hellige ånds kraft besvare og gjenspeile
Guds dypfølte, men rettferdige og rasjonelle kjærlighet i praksis? Jo, for det første
ved å tilbe den Gud som er kjærlighet, og ved at vi svarer på Guds kjærlighet ved
aktivt å vise andre medfølelse og velvilje. Vi skal ikke bare la oss trøste, men også
trøste andre. Og vi må innse at vi ikke kan forandre vårt hjerte, for det kan bare Gud.
Så la oss be Gud gi oss et nytt hjerte for ham og for andre – en ren og rensende
kjærlighet som fremhever det som er godt og luker ut ugresset i vårt indre.
Måtte vår bønn være at «må Herren la kjærligheten dere har til hverandre og til
alle mennesker, få vokse seg rik og stor … Slik skal han styrke hjertene deres, så dere
står uklanderlige og hellige for vår Gud og Far når vår Herre Jesus kommer med alle
sine hellige.» (1 Tess 3,12–13).
Hvorfor er det å dø til selvet og egoismen og vårt naturlige hjertes fordervelse den eneste
måten å vise slik kjærlighet på? Hvilke valg kan vi ta for å kunne dø til selvet?
Ellen G. White: «Saligprisningene» i I naturens tempel, side 15–50.
«Alle som forstår at de er åndelig fattige, og føler at det ikke er noe godt i dem selv,
kan finne rettferdighet og kraft i Jesus Kristus. Han sier: ‘Kom til meg, alle dere
som strever og har tungt å bære.’ Han tilbyr oss å bytte ut vår fattigdom med hans
rikdom. Vi er ikke verdige til Guds kjærlighet, men Jesus, vår frelser, er verdig.
Han er fullt i stand til å frelse alle som kommer til ham. Hva du enn har bak deg
av tidligere erfaringer, hvor vanskelig du enn har det i dag, har du bare ett å gjøre:
komme til Jesus slik du er, svak, hjelpeløs og fortvilet. Kristus vil komme deg i møte
mens du ennå er langt borte. Han vil ta deg i sine armer og kle deg i sin rettferdighet.
Han kler oss i sin egen plettfrie, rene karakters kledning og stiller oss i den frem for
Faderen. Han taler vår sak hos Gud og sier: ‘Jeg har tatt denne synders plass, se ikke
på dette villfarne barn, men se på meg’. Hvor meget Satan enn anklager oss, beskylder
oss for synd og krever oss som sitt bytte, så taler Jesu blod med enda større
kraft.» – Ellen G. White: I naturens tempel, s. 17, 18.
Forslag til samtale
Se hvordan sitatet ovenfor sier at vi stilles frem for Faderen. «Han kler oss i sin egen plettfrie, rene
karakters kledning og stiller oss i den frem for Faderen». Iblant kan våre feil og mangler gjøre oss
motløse, og ofte viser vi ikke den kjærligheten som Gud øser ut over oss. Så hvorfor må vi alltid
vende tilbake til den store nyheten om at Faderen tar imot oss fordi Jesus «kler oss i sin egen plettfrie,
rene karakters kledning og stiller oss i den frem for Faderen»?
Forestill deg hvordan moren må ha følt det da de to kvinnene kom til Salomo og påsto at barnet
var deres. Tenk på følelsene som skildres i 1 Kong 3,26. Hva sier dette om det språket som beskriver
Guds følelser for sitt folk i Hos 11,8?
Evangeliene viser at Jesus ofte ble rørt av folks behov. Og hva gjorde han? Han imøtekom folks
behov. Hva kan dere som enkeltpersoner, eller som gruppe, gjøre for å hjelpe dem som trenger
trøst?
En beruset mann antastet den 21 år gamle misjonærkvinnen på en buss og forsøkte å klemme
og kysse henne. Mens hun kjempet imot, så de andre passasjerene bort, helt til en eldre
kvinne ropte noe til bussjåføren. Bussen stoppet, og under veiledning av den eldre kvinnen kastet
flere passasjerer mannen av bussen. Hun kom bort til den hulkende misjonæren, klappet henne på
armen og sa noe som misjonæren ikke forsto.
Det var dette marerittet Joanne (Park) Kim opplevde nesten hver uke i Mongolia. Det var tidlig
på 1990-tallet, og hun var en enslig amerikansk kvinne som tjenestegjorde som en av de første
Syvendedags Adventistmisjonærene i det fattige, post-kommunistiske Mongolia.
En annen gang forvekslet en beruset nabo Joannes leilighet med sin egen. Han sparket inn
den spinkle tredøren hennes med vernestøvlene sine og begynte å slå henne. Joanne grep en kost
og slo skrikende tilbake. Det var en tapt kamp helt til Joanne brukte kosten til å banke i taket, og
hennes misjonærkolleger, et amerikansk ektepar, hørte det fra leiligheten over, og skyndte seg ned
for å redde henne.
Dråpen som fikk begeret til å renne over for Joanne, var da hun og en misjonærkollega ventet
på en bussholdeplass i utkanten av Ulaanbaatar, Mongolias hovedstad. En mor hadde invitert dem
til barnets første hårklipp, noe som i Mongolia er en stor feiring. Joanne fikk beskjed om å vente
ved bussholdeplassen fordi hun aldri ville finne hjemmet i de umerkede gatene, så hun og den
andre misjonæren satte seg på fortauskanten og ventet på moren.
Så satte fire fulle menn seg ved siden av dem og prøvde å klemme og kysse Joanne.
Joanne og den andre misjonæren gikk bort, men mennene fulgte etter. Alle på den overfylte
bussholdeplassen så bort. Mennene slepte kvinnene inn i et øde smug. Joanne skrek og sparket og
kjempet imot, men hun var ikke noe problem for de fire mennene. Så kastet mennene kvinnene
ned på bakken. Joanne trodde det var slutten.
Plutselig ble mennene bleke i ansiktet. De snudde seg og løp sin vei.
Joanne så seg rundt for å se hvem som hadde kommet for å redde dem. Det var ingen der. I det
øyeblikket visste Joanne at mennene måtte ha sett en engel.
I denne misjonshistorien får du et innblikk i opplevelsene til den amerikanske misjonæren
Joanne (Park) Kim, som var med på å starte Syvendedags Adventistenes arbeid i det post-kommunistiske
Mongolia og fortsatt er misjonær der. Du kan også delta i misjonsarbeidet gjennom
dette kvartalets trettende sabbatsoffer, som blant annet skal bidra til å åpne et rekreasjonssenter
der barn kan vokse åndelig, mentalt, sosialt og fysisk i Ulaanbaatar i Mongolia. Hør mer om
Joanne i neste uke.