Men han var barmhjertig, han tilga synden og ødela dem ikke. Gang på gang holdt
han vreden tilbake og slapp ikke all sin harme løs. (Sal 78,38).
Vi gleder oss ofte over Guds medfølelse, men mange blir urolige ved tanken på hans
vrede. Er Gud kjærlighet, bør han ikke vise vrede, tenker de. Men det er feil tenkt.
Hans kjærlighet er opphavet til hans vrede.
Noen sier GTs Gud er en vred Gud og NTs Gud er en kjærlig Gud. Men det finnes
bare én Gud. Den Gud som er kjærlighet, blir sint på det onde fordi han er kjærlighet.
Jesus uttrykte sinne mot det onde, og NT taler ofte om Guds rettferdige og
nødvendige vrede.
Guds sinne er hans rettferdige og kjærlige svar på ondskap og urett. Guds vrede
er rettferdig harme drevet av fullkommen godhet og kjærlighet, for han vil at hele
skaperverket skal ha det godt. Guds vrede er kjærlighetens svar på ondskap og urett.
Derfor provoserer ondskap Gud til sinne for dem som er utsatt for ondskap, og mot
dem som begår den. Slik er Guds vrede også et uttrykk for Guds kjærlighet.
Bibelens Gud elsker rettferd og hater ondskap. Derfor vekker synd og ondskap hans
sinne, sinne på vegne av dem som undertrykkes og mishandles, også når det onde
mest rammer en selv. Gud hater ondskap fordi ondskap alltid skader hans skapninger,
også når den er selvforskyldt. I Bibelens fortellinger blir Gud gang på gang
egget til sinne av det bibelforskere kaller opprørets syklus. Denne syklusen ser slik
ut:
Folket gjør opprør mot Gud og begår onde, iblant grusomme ugjerninger, som barneofring og annen styggedom i Guds øyne.
Gud trekker seg tilbake etter folkets valg.
Folket undertrykkes av fremmede folkeslag.
Folket roper til Gud om utfrielse.
Gud er nådig og frelser folket.
Folket gjør opprør mot Gud igjen, ofte verre enn før.
Stilt overfor denne syklusen av ondskap og utroskap møter Gud gjentatte ganger
menneskenes utroskap med uendelig trofasthet, langmodighet, forbløffende nåde og
dyp medlidenhet.
LesSal 78. Hva sier teksten om Guds respons på folkets gjentatte opprør?
I Bibelen går kjærlighet og rettferdighet hånd i hånd. Guds vrede er kjærlighetens
svar på det onde, for det onde skader alltid noen Gud elsker. Vi finner ingen eksempler
i Skriften på at Gud er vilkårlig eller urettferdig vred eller sint.
Guds folk sviktet og forrådte ham gang på gang, men gjennom århundrene viste
Gud en tålmodighet og barmhjertighet som overgikk alle rimelige forventninger (Neh
9,7–33) og viste dermed den ufattelige dybden i sin langmodige medfølelse og barmhjertige
kjærlighet. Ifølge Sal 78,38 var Gud «barmhjertig, han tilga synden og ødela
dem ikke. Gang på gang holdt han vreden tilbake og slapp ikke all sin harme løs.»
Du har nok vært sint over urett som blir gjort mot andre. Hvordan kan dette gjøre det lettere for
deg å forstå Guds vrede mot det onde?
Gud blir sint på det onde fordi Gud er kjærlighet. Gud er så barmhjertig og nådig at
en av profetene til og med refset ham for å være for barmhjertig!
Tenk over historien om Jona og hans reaksjon på Guds tilgivelse av ninivittene i Jona 4,1–4. Hva sier
dette om Jona og om Gud? (Se også Matt 10,8.)
Jonas reaksjon på Guds barmhjertighet avslører hans egen hardhet. Han hadde lagt
assyrerne inderlig for hat for det de hadde gjort mot Israel og ville ikke at Gud skulle
vise dem barmhjertighet.
Vi må passe oss for denne holdningen enda så forståelig den kan virke. De som
har mottatt Guds nåde, må innse at den er ufortjent og være villige til å vise andre
nåde.
Jonas reaksjon understreker også hvor fundamental en del av Guds vesen hans
barmhjertighet og nåde er. Jona kjente Guds barmhjertighet så godt at han – nettopp
fordi Gud er «nådig og barmhjertig» og «sen til vrede og rik på miskunn» (Jon 4,2)
– visste at Gud ikke ville føre dom over Ninive. Gud handler rettferdig og barmhjertig
med alle.
Det hebraiske uttrykket for «sen til vrede» eller «langmodig», er «lang i nesen».
På hebraisk var nesens lengde et bilde på hvor lang tid det tar før man blir sint.
Når Gud omtales som «lang i nesen», betyr det at Gud er langmodig og sen til
sinne. Mennesker blir fort sinte, men Gud er overmåte langmodig og tålmodig, og
han gir nåde i rikt monn, men uten å unnskylde synd eller lukke øynene for urett.
I stedet gjør Gud soning for synd og ondskap på korset slik at han kan være både
rettferdig og kjenne den rettferdig som tror på ham (Rom 3,25–26).
Har du noen gang unnlatt å vise barmhjertighet eller nåde mot en som har gjort deg urett? Hva
kan minne deg om det Gud har gjort for deg så du blir mildere mot andre i lys av den nåden Gud
har vist deg? Kan vi vise barmhjertighet og nåde uten å slippe synden løs eller åpne for overgrep
og undertrykkelse?
Det finnes dårlige uttrykk for sinne, men Bibelen lærer også at det finnes «rettferdig
harme».
Tenk deg en mor som ser sin tre år gamle datter på lekeplassen bli angrepet av en
mann. Burde hun ikke bli sint? Sinne er kjærlighetens reaksjon i en slik situasjon.
Eksemplet hjelper oss å forstå Guds «rettferdige harme».
Her viser Jesus rettferdig harme mot dem som behandlet Guds tempel som noe
ordinært og forvandlet det til en «røverhule» for å utnytte enker, foreldreløse og
fattige (Matt 21,13; jf. Joh 2,16). Tempelet og gudstjenestene skulle vise Guds nådige
tilgivelse og renselse av syndere, men det ble brukt til å svindle de mest sårbare.
Burde ikke Jesus ha blitt sint?
Mark 10,13–14 og Mark 3,4–5 gir flere eksempler på hans rettferdige harme. Da
folk bar små barn til Jesus og «disiplene viste dem bort», ble Jesus «sint». Han sa:
«La de små barna komme til meg».
Et annet sted, da fariseerne ville anklage Jesus for å bryte sabbaten med å
helbrede, spurte Jesus dem: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre
ondt, å berge liv eller å ta liv?» (Mark 3,4). Han så «på dem som sto omkring, harm
og bedrøvet over at de hadde så harde hjerter», og så helbredet han mannen (Mark
3,5). Her forbindes Kristi sinne med sorg over folks hardhet. Dette er kjærlighetens
rettferdige sinne slik Guds sinne i GT er kjærlighetens rettferdige sinne. Hvordan
kan kjærligheten unngå å bli opprørt over ondskap når ondskapen skader dem som
kjærligheten er rettet mot?
Hvordan kan vi sikre oss at vi ikke later som om egoistisk sinne er «rettferdig harme»? Hvorfor
er det lett å gjøre det, og hvordan unngår vi det?
Bibelens Gud viser ofte iver for de undertrykte og rettferdig harme mot dem som
forgriper seg på og undertrykker dem. Hadde det ikke vært noe ondt, ville ikke Gud
vært sint. Hans vrede er bare rettet mot det som skader skaperverket.
Ifølge Klag 3,32–33 er det ikke med vilje Gud lar mennesket lide (bokstavelig talt
plager ikke Gud en «med lett hjerte»). Han ønsker ikke å føre dom over dem som
gjør ondt, men kjærligheten krever til slutt rettferdighet.
Et eksempel på dette er hvor lenge Gud fortsatte å tilgi sitt folk og gi dem nye
anledninger til å vende om og forsones med ham. Gang på gang ropte Gud til sitt
folk gjennom profetene, men de nektet å lytte (se Jer 35,14–17; Sal 81,12–15).
Ifølge Esra 5 trakk Gud seg omsider tilbake og «ga … [folket] … i hendene på
kaldeeren Nebukadnesar, kongen i Babel» (Esra 5,12), etter at folket stadig og uten
anger hadde provosert Gud til sinne. Men Gud gjorde det ikke før hans harme «ikke
lenger kunne stoppes» (2 Krøn 36,16), og senere dømte Gud Babylon for den overdrevne
ødeleggelsen de hadde påført Juda (Jer 51,24–25; Jer 51,44; jf. Sak 1,15).
Mange andre dommer som Skriften sier kom fra Gud, forklares som tilfeller der
Gud «gir» folket til dets fiender (Dom 2,13–14; Sal 106,41–42) etter at folket valgte å
forlate ham og tjene folkeslagenes «guder» (Dom 10,6–16; 5 Mos 29,24–26). Guds
vrede mot det onde, som skal kulminere i at alt ondt en gang for alle blir utslettet,
bunner i hans kjærlighet til alle og hans ønske om det som er best for universet, som
jo også blir berørt av hele spørsmålet om synd, opprør og ondskap.
Hvordan påvirker det din forståelse av Guds vrede og sinne at Gud ikke ønsker å straffe noen?
Hvis Gud er sen til vrede, burde ikke vi da være tålmodige med vår neste? Hvordan kan vi være
det og likevel ta vare på dem som blir offer for ugjerninger?
Guds vrede er en «forferdelig» ting, men den er ikke umoralsk eller kjærlighetsløs.
Både i GT og NT uttrykker Gud vrede mot det onde ut fra sin kjærlighet. Guds vrede
er forferdelig på grunn av ondskapens lumskhet i kontrast til Guds rene godhet og
prakt.
Kjærligheten er grunnleggende for Gud, men ikke vreden. Der det ikke finnes
ondskap eller urett, er det heller ingen vrede. Når Gud som sin kjærligste handling
fjerner det onde fra universet, er det også slutt på sinne og vrede, for det vil aldri
mer forekomme urett eller ondskap. Det vil kun finnes en evighet av salighet og
rettferdighet i et fullkomment kjærlighetsforhold. Gud blir aldri mer vred, for det er
ikke behov for det. For en herlig tanke!
Noen er urolige for at Guds vrede utilsiktet kan bli oppfattet som grønt lys for menneskers hevn.
Les 5 Mos 32,35, Ordsp 20,22; Ordsp 24,29, Rom 12,17–21 og Hebr 10,30. Hvordan sikrer disse tekstene mot
menneskers hevngjerrighet?
Skriften sier at Gud har rett til å holde dom, og når han gjør det, gjør han det med
fullkommen rettferdighet. Både i GT og NT er hevnen forbeholdt Gud. Som Paulus
skriver i Rom 12,19: «Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det
står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» (5 Mos 32,35)
Til slutt vil Gud dømme urett og ondskap, men Kristus har åpnet en vei for alle
som tror på ham. Ja, det er «Jesus som redder oss fra vreden som kommer» (1 Tess
1,10; jf. Rom 5,8–9). Og dette er i tråd med Guds plan: «For Gud har ikke bestemt oss
til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus» (1 Tess 5,9). Guds vrede
blir ikke opphevet, men de som tror på Jesus, blir frelst fra denne vreden på grunn
av Kristus.
Hvordan har Kristi forsoning sikret rettferdighet og samtidig fridd oss fra vreden? Hvordan bør
du være mot andre i lys av dette?
Ellen G. White: «Dansen rundt gullkalven» i Alfa og Omega, bind 1, side 294–307.
«Israelittene hadde gjort seg skyldige i forræderi mot ham som hadde overøst dem
med velgjerninger, og som de frivillig hadde forpliktet seg til å lyde. For at Guds
ledelse skulle bestå, måtte rettferdigheten håndheves overfor forræderne. Men også
her viste Gud sin barmhjertighet. Selv om han opprettholdt lovens krav, lot han
folket selv få velge, og alle fikk anledning til å angre sin syndige handlemåte. Bare
de som fortsatt gjorde opprør, ble utryddet.
Det var nødvendig å straffe folket for denne synd, slik at nabofolkene skulle forstå
Guds avsky for avgudsdyrkelse. Som Herrens redskap måtte Moses fullbyrde hans
rettferdige dom over de skyldige, og etterlate et alvorlig vitnesbyrd om deres forbrytelse.
Når israelittene senere fordømte avguderiet hos nabofolkene, ville disse hevde
at det folket som betraktet Jahve som sin Gud, hadde laget en gullkalv ved Horeb og
tilbedt den. Selv om Israel ble nødt til å innrømme dette skammelige faktum, kunne
de henvise til overtredernes triste skjebne som et vitnesbyrd om at deres synd ikke
var blitt akseptert eller unnskyldt.
Det var like mye av kjærlighet som av rettferdighet at straffen ble iverksatt. …
I sin barmhjertighet lot Gud tusener lide for å hindre at en forferdelig straffedom
skulle ramme millioner. For å redde de mange måtte han straffe de få.» – Ellen G.
White: Alfa og Omega, bind 1, s. 302.
Forslag til samtale
Hvorfor sliter mange med tanken på Guds vrede? Hva hjelper deg til å forstå vreden?
Hvilke problemer oppstår alltid når mennesker søker hevn, men som ikke oppstår når Gud gjør det?
Hvordan viste dommen over Israel etter opprøret med gullkalven også barmhjertighet? Hvilke
andre eksempler i Bibelen viser at Gud dømmer i kjærlighet?
Selv om Gud gjør rett i å forarges over det onde og dømmer rettferdig, må ikke vi fordømme andre.
Hvorfor ikke? Snakk om det i lys av 1 Kor 4,5.
Den amerikanske misjonæren Joanne (Park) Kim låste seg inne i leiligheten sin etter å ha blitt
angrepet av fire berusede fremmede i Mongolia. Hun var såret, redd og gråt. Hun ville hjem
til USA.
Etter to dager fikk hun besøk av en annen misjonær. Hun trodde han var kommet for å trøste
henne, men i stedet skjente han på henne. «Alvorlig talt, Joanne, kom du helt hit for å vitne for
skapet ditt?», sa han. «Vil du at Satan skal vinne?»
Det var akkurat det Joanne trengte å høre. Hvis misjonæren hadde trøstet henne, ville hun
sannsynligvis ha veltet seg i elendigheten, gitt opp og dratt hjem. Men nå tenkte hun på hvorfor
hun hadde kommet til Mongolia. Opprinnelig hadde hun planlagt å reise til Usbekistan, så hun
hadde begynt å lære seg russisk, inkludert det kyrilliske alfabetet. Da den planen gikk i vasken,
hadde hun havnet i Mongolia, der det kyrilliske alfabetet var det samme, men hun forsto ikke et
ord. De første månedene hadde hun forgjeves forsøkt å lære seg mongolsk. Uten språket slet hun
med å vitne for andre. Uten språket kunne hun ikke be om hjelp eller forsvare seg når hun ble
angrepet av berusede fremmede nesten hver uke. Enda verre var det at folk hele tiden antok at
hun var mongol og snakket mongolsk på grunn av hennes koreanske etnisitet.
Joanne ønsket fortsatt å dele Jesu kjærlighet i Mongolia, men hun følte ikke at hun hadde noe
kjærlighet igjen å dele etter flere fylleanfall.
«Herre», ba hun, «hvis du mener alvor med at jeg skal bli her, vær så snill å gi meg en vei ut
av dette rotet. Du må beskytte meg, eller gi meg en måte å håndtere disse situasjonene på, eller
kvitte meg med disse fulle mennene.»
Hun bestemte seg for å bli i Mongolia og vente på Gud.
Angrepene fra fylliker tok ikke slutt. Men Gud ga Joanne et verktøy til å forsvare seg. I løpet
av bare tre måneder lærte hun å snakke flytende mongolsk. Det var et mirakel. Joanne kunne
holde bibelstudier på mongolsk, og hun kunne forsvare seg og be om hjelp når hun ble angrepet.
Men hun kunne ikke elske som Jesus. Smerten etter angrepene satt dypt.
I denne misjonshistorien får du et innblikk i opplevelsene til den amerikanske misjonæren
Joanne (Park) Kim, som var med på å starte syvendedagsadventistenes arbeid i det post-kommunistiske
Mongolia og fortsatt er misjonær der. Du kan også delta i misjonsarbeidet gjennom dette
kvartalets trettende sabbatsoffer, som blant annet skal bidra til å åpne et rekreasjonssenter der
barn kan vokse åndelig, mentalt, sosialt og fysisk i Ulaanbaatar i Mongolia. Les mer om Joanne i
neste uke.