Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og
kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik
vil jeg ha det, sier Herren. (Jer 9,24).
I det gamle Midtøsten var folkenes «guder» ikke bare lunefulle, umoralske og uforutsigbare,
de befalte også grusomheter, f.eks. barneofringer. Og selv da kunne ikke
folk føle seg trygge. Derfor våget de ikke å trosse stammens guder.
Ifølge 5 Mos 32,17 sto det demoner bak slike «guder» (jf. 1 Kor 10,20–21). Og
tilbedelsen kunne utnyttes slik at folk satt i et stort åndelig og moralsk mørke.
Kontrasten med Bibelens Gud kunne ikke ha vært større. Jahve er fullkomment
god og alltid den samme. Og det er Guds godhet som gjør at vi kan ha håp, nå og i
all evighet.
I motsetning til oldtidens falske guder (og vår tids «guder»), er Jahve dypt
bekymret for ondskap, lidelse, urett og undertrykkelse – alt dette fordømmer han.
Og fremfor alt: En dag vil han gjøre slutt på alt sånt.
I hele Skriften går kjærlighet og rettferd hånd i hånd. Sann kjærlighet forutsetter
rettferd, og sann rettferd kan bare styres av og utøves i kjærlighet. Når vi ikke er
vant til å forbinde de to begrepene med hverandre, er det fordi vi har misbrukt både
kjærlighet og rettferd.
Tekstene sier at Gud elsker rettferdighet (Sal 33,5; Jes 61,8). I Skriften er kjærlighet
og rettferdighet uløselig knyttet sammen. Guds kjærlighet og Guds rettferdighet
hører sammen, og han vil at rett og rettferdighet skal skje.
Derfor fordømmer profetene alle former for urettferdighet, både urettferdige
lover, falske vektskåler, og urett mot og undertrykkelse av fattige, enker og andre
sårbare. Mennesker gjør mye ondt og urett, men Gud «viser miskunn, rett og rettferd
på jorden» (Jer 9,24). Derfor gleder Guds trofaste seg til Guds dom som noe godt, for
den fører straff over ugjerningspersoner og undertrykkere og bringer rettferdighet og
utfrielse til ofrene for urett og undertrykkelse.
Ja, rett og rettferdighet er grunnlaget for Guds styre. Guds kjærlighets moralske
styre er rettferdig og rettskaffent, helt ulikt korrupte verdslige myndigheter som ofte
viderefører urett for personlig vinnings og for maktens skyld. «Miskunn og sannhet
skal møte hverandre, rettferd og fred skal kysse hverandre» i Gud (Sal 85,11).
Og Gud sier hva som forventes av oss. «Han har kunngjort for deg, menneske,
hva godt er. Og hva krever Herren av deg? Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet
og vandrer ydmykt med din Gud.» (Mika 6,8). Er det noe vi bør gjenspeile av
Guds karakter, så er det kjærligheten – og den rettferdighet og barmhjertighet som
følger av den.
Hvordan fordreies retten i dag? Hvordan kan vi la være å rope om at Guds fullkomne rettferdighet
en dag skal skje?
Gud nøyer seg ikke med å si at han elsker rettferdighet og be oss elske og gjøre
rettferdighet. Gud lever selv fullt og helt etter disse idealene. Skriften sier Gud er
fullkomment hellig, trofast, rettferdig og kjærlig. Han gjør bare det som er kjærlig,
rettferdig og rettskaffent. Han gjør aldri noe galt.
Les5 Mos 32,4 og Sal 92,16. Hva sier tekstene om Guds trofasthet og rettferdighet?
Her og mange andre steder står det at Gud er rettferdig og kjærlig – «det er ingen
urett hos ham» (Sal 92,16, jf. Sal 25,8; Sal 129,4). Gud «gjør ingen urett. Hver morgen feller
han sin dom, den mangler ikke når dagen gryr. Men den som gjør urett, kjenner ikke
skam.» (Sef 3,5). Merk kontrasten mellom Gud og dem som elsker urett.
Gud vet hva som er til alles beste, ønsker det beste for alle og arbeider hele tiden
for det beste resultatet for alle de berørte.
Gud er «en rettferdig dommer» (Sal 7,12), og ingen ondskap bor hos ham (Sal 5,5).
Som det står i 1 Joh 1,5: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham». Gud er ikke bare
fullkomment god, Jak 1,13 sier at «Gud fristes ikke av det onde» (jf. Hab 1,13).
I alt dette er Guds godhet og herlighet uløselig forbundet. Mange forguder makt,
men Den allmektige utøver bare makt på rettferdig og kjærlig vis. Merk at da Moses
ba Gud «La meg da få se din herlighet!», svarte Gud med å si: «Jeg vil la all min
godhet gå forbi deg» (2 Mos 33,18–19).
Hvorfor tillater en god Gud så mye ondskap i verden? Snakk om det i gruppen.
I Mal 3,6 erklærer Gud: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg». Noen leser dette og
oppfatter det som at Gud ikke forandrer seg på noe vis, men sammenhengen viser
at det tales om Guds moralske uforanderlighet. Resten av verset viser at Gud kan
forandre seg relasjonelt, for Gud sier at «dere, Jakobs sønner, er ikke gått til grunne».
Og i det neste verset sier Gud: «Vend tilbake til meg, så skal jeg vende meg mot
dere» (Mal 3,7).
Gud inngår altså i et vekselspill med skaperverket, men gjennom alle vekselspillene
er Gud den samme. Dette bekreftes i Jak 1,17, som sier at alle gode og
fullkomne gaver kommer fra Gud, som ikke forandrer seg. Gud er ikke det ondes
opphav.
Her og andre steder lærer Skriften at Guds karakter er uforanderlig. Med andre
ord lærer Bibelen konsekvent at Gud er moralsk uforanderlig. Likevel kan Gud inngå
i et reelt forhold til skapninger, men alltid med kjærlighet og rettferdighet.
Gud lyver aldri, og Guds løfter er ubrytelige. Vi kan stole på at Bibelens Gud er den
samme som (i Kristus) ga seg selv for oss på korset. Vi kan stole på ham uten forbehold,
og vi kan ha tillit og håp for fremtiden fordi «Jesus Kristus er i går og i dag den
samme, ja, til evig tid» (Hebr 13,8).
Hvordan kan du stole på Guds godhet også når det har gått veldig dårlig for deg? Hjelper bildet
av Gud på korset deg å stole på hans godhet? Hvorfor?
Kan Gud «angre»? Hva skulle i så fall det bety? Vi har sett at Guds karakter ikke
forandrer seg. Men noen steder sier Bibelen at Gud «angrer». For mennesker er anger
en innrømmelse av at man har gjort noe galt. Hvordan kan da noen tekster si at Gud
«angrer»?
Her og andre steder angrer Gud sin dom etter omvendelse eller forbønn fra menneskers
side. Gud lover at om folket vender om fra sin ondskap, vil han avstå fra
dommen han hadde planlagt. I hele Skriften finner vi at Gud avstår fra å dømme når
mennesker vender om.
Tekstene sier uttrykkelig at Gud «er ikke et menneske, en som angrer» (1 Sam 15,29)
og «Gud er ikke et menneske, så han lyver, et menneskebarn, så han skifter sinn.
Gjør han ikke det han sier, holder han ikke det han lover?» (4 Mos 23,19). Lest i lys
av de andre tekstene kan ikke disse tekstene forstås som at Gud ikke «angrer» i det
hele tatt, men de lærer sannheten om at han ikke «angrer» eller «skifter sinn» slik vi
gjør. Gud holder alltid sine løfter, og endrer han kurs som svar på vår omvendelse,
gjør han det i tråd med sin godhet og sitt ord. Gud avstår fra å dømme som svar på
omvendelse, nettopp fordi han er god, rettferdig, kjærlig og barmhjertig.
Hva innebærer Bibelens skildringer av Guds «ettergivenhet»? Hva sier dette om Guds
karakterfasthet samtidig som Gud inngår i ekte «gi og ta»-relasjoner som faktisk gjør en
forskjell for ham?
Skriften lærer at «det er Herren din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder
pakten og viser kjærlighet i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud»
(5 Mos 7,9). På korset beviste Jesus Guds godhet og kjærlighet (se Rom 3,25–26; Rom 5,8).
I Sal 100,5 står det: «Herren er god, evig er hans miskunn, hans trofasthet varer fra
slekt til slekt» (jf. Sal 89,3). Derfor kan man stole på Gud; han gir bare gode gaver til
sine barn (Jak 1,17; jf. Luk 11,11–13). Ja, han gir også gode ting til dem som fremstår
som hans fiender.
LesMatt 5,43–48. Hva sier dette om Guds kjærlighet? Hvordan bør vi være mot andre?
Matt 5 beskriver Guds kjærlighet som fullkommen. Ufullkommen kjærlighet er å
bare elske dem som elsker oss. Men Gud elsker også dem som hater ham og regner
seg som hans fiender. Hans kjærlighet er fullkommen.
Guds kjærlighet og barmhjertighet overgår all rimelig forventning, men den er
ikke i strid med rettferdigheten. Nei, den forener rettferdighet og barmhjertighet (Sal
85,11). Og Bibelen formaner også oss: «Hold fast på kjærlighet og rett» (Hos 12,7; jf.
Luk 11,42).
Til slutt vil Gud selv sørge for fullkommen rettferdighet. Rom 2,5 lærer at dagen
kommer da «Gud åpenbarer sin rettferdige dom». Til slutt vil de frikjøpte synge:
«Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og
sanne er dine veier, du konge over folkeslagene. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre,
og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkeslag skal komme og tilbe for ditt
ansikt, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart.» (Åp 15,3–4; jf. Åp 19,1–2).
Jes 25,1 sier: «Herre, du er min Gud. Jeg lovsynger deg og priser ditt navn. Du har gjort under slik
du planla i gammel tid, i troskap og trofasthet.» Hvordan kan vi lovprise Gud når livet går oss imot?
Hvordan kan ditt liv være en lovprisning av Gud så det fremmer rettferdighet der du er?
Ellen G. White: «Guds kjærlighet» i Veien til Kristus, side 5–14.
«Guds Ord åpenbarer hans karakter. Han har selv uttalt seg om sin uendelige kjærlighet
og miskunnhet. Da Moses ba: ‘La meg da få se din herlighet!’ svarte Herren:
‘Jeg vil gå forbi deg i all min godhet.’ Dette er hans herlighet. Herren gikk forbi
Moses og ropte: ‘Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og
rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen slektledd; han tilgir
synd og skyld og brott.’ Han ‘holder ikke evig fast på vreden, for han vil gjerne vise
miskunn’, for han er ‘langmodig og rik på miskunn’ (2 Mos 33,18–19; 2 Mos 34,6–7;
Mi 7,18; Jona 4,2).
Gud har knyttet våre hjerter til seg ved utallige vitnesbyrd i himmelen og på
jorden. Han har søkt å åpenbare seg for oss gjennom naturen så vel som i de inderligste
og ømmeste bånd som menneskehjertet kjenner. Men dette er likevel bare en
ufullkommen fremstilling av hans kjærlighet. Til tross for alle disse beviser har han
som er fienden av alt godt, forblindet menneskenes sinn, slik at de kom til å betrakte
Gud med frykt. De tenkte på ham som en streng og uforsonlig Gud. Den onde fikk
menneskene til å forestille seg Gud som et vesen med en ubøyelig rettferdighet som
det mest fremtredende karaktertrekk, en streng dommer, barsk og fordringsfull
overfor sine skyldnere. Han gav det inntrykk at Skaperen ivrig speider etter menneskenes
feil og mangler, så han kan sende straffedommer over dem. Det var for å fjerne
denne mørke skygge og vise verden Guds uendelige kjærlighet at Jesus kom og tok
bolig blant mennesker.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, s. 6–8.
Forslag til samtale
Hvorfor er det viktig å forstå at Guds herlighet er i hans godhet? Hvordan korrigerer dette den
herlighetsteologien som framhever ren makt uten å legge vekt på Guds kjærlighet og karakter?
Har du noen gang tvilt på Guds godhet? Kjenner du noen som har trukket Guds godhet i tvil, basert
på måten de som sier de følger Gud, iblant opptrer på, eller på grunn av all ondskapen i verden?
Hvordan har du selv funnet ut av dette, og hvordan kan du kanskje hjelpe en som sliter med tvil om
Guds godhet? Se neste ukes studium.
Utdyp svaret på mandagens spørsmål. Hvordan gjør den store konflikten det lettere å forstå alt det
onde som finnes i dag?
Den amerikanske misjonæren Joanne (Park) Kim var på vei til leiligheten hun leide i Ulaanbaatar
i Mongolia. Det var midt på vinteren, og midt på ettermiddagen var det rundt minus
40 grader.
Så fikk Joanne øye på en beruset mann som lå på fortauet. Hun hadde blitt angrepet av en
rekke berusede menn det siste året i Mongolia, så hun ville ikke stoppe. Tenk om han også angrep
henne? Hun begynte å gå forbi ham, men så stoppet hun. En liten stemme syntes å si: «Du kan
ikke gå forbi».
Joanne slet med tanken på å hjelpe ham. «Men, Herre», sa hun, «han veier nesten dobbelt så
mye som meg. Hvordan kan jeg hjelpe ham?»
Hun så seg rundt. Gaten var tom. Ingen andre mennesker var i sikte.
Joanne så på den fremmede igjen. «Hvis jeg går forbi, kommer han til å dø», tenkte hun.
«Kroppen hans vil fryse i løpet av et par timer».
Hun så boligblokker rundt seg. Hver bygning hadde et lite vaktrom i første etasje, så det var
ganske varmt i inngangspartiet. Den nærmeste bygningen var omtrent 300 meter unna. «OK,
Herre», sa Joanne. «Jeg skal få denne fyren bort dit». Hun la armene sine under hans, ba om
styrke og trakk. På en eller annen måte fikk hun dratt ham bort til bygningen. Da hun plasserte
ham i inngangspartiet, tok hun et skritt tilbake og så på ham. En ny følelse fylte hjertet hennes.
Hun følte medfølelse og medlidenhet.
Dette møtet markerte et vendepunkt i Joannes misjonsarbeid. Hun hadde ikke lenger noen
vonde følelser overfor overgriperne. I stedet ble hun fylt av medfølelse og medlidenhet. Endelig
kunne hun elske som Jesus.
Joanne var deretter med på å plante den første Adventistmenigheten i Ulaanbaatar som pionermisjonær
for en misjonsorganisasjon fra 1992 til 1998. Hun vendte tilbake i 2017 og jobber nå
som utdannings- og utviklingsdirektør for Adventistkirken i Mongolia.
Selv nå blir hun fra tid til annen angrepet av berusede fremmede, men kjærligheten til Gud og
hans folk er urokkelig. «Satan gir ikke opp», sier hun. «Han visste at han kunne slite meg ut. Men
Gud ga meg det mongolske språket og fikk meg til å ombestemme meg. Gud elsker selv de fulle
mennene som angrep meg hele tiden, så jeg må elske dem og hjelpe dem så godt jeg kan.»
Du kan også delta i misjonsarbeidet i Mongolia gjennom dette kvartalets trettende sabbatsoffer,
som blant annet går til å åpne et rekreasjonssenter der barn kan vokse åndelig, mentalt,
sosialt og fysisk i Ulaanbaatar i Mongolia.