Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke
sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte. (Åp 21,4).
Det ondes problem er kanskje kristendommens største problem, for hvordan kan Gud
være fullkomment god og kjærlig når det finnes ondskap i verden? Hvorfor finnes
det så mye ondskap hvis Gud er allgod og allmektig?
Problemet er ikke bare teoretisk, det plager mange og gjør at noen ikke lærer å
kjenne og elske Gud.
«Syndens opphav og eksistens er et stort problem for mange. De ser hvordan
ondskapen fører til mye sorg og ulykke, og de undrer seg over at slikt kan skje der en
allvis, allkjærlig og allvitende Gud hersker. Dette er et mysterium de ikke kan finne
noen forklaring på.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, s. 9.
Mange ateister sier ondskapens problem er grunnen til at de er ateister. Men
denne og de neste ukene skal vi se at Bibelens Gud er tvers igjennom god og at vi
kan stole på ham – på tross av ondskapen som har infisert vår verden.
Tekstene reiser mange spørsmål. Hvorfor later de onde til å ha fremgang og tjene på
sin ondskap, om ikke alltid, så ofte nok? Hvorfor lider de rettferdige så mye? Hvor er
Gud når det skjer noe ondt? Hvorfor synes Gud iblant å være langt borte og skjult for
oss?
Vi må ikke trivialisere ondskapen og prøve å løse problemet ved å bagatellisere
hva slags eller hvor mye ondskap som finnes i verden. Ondskapen er forferdelig – og
Gud hater den mer enn vi gjør. Derfor kan vi slutte oss til ropet som lyder gjennom
hele Skriften som svar på all ondskapen og uretten i verden: «Hvor lenge, Herre?»
LesMatt 27,46. Hvordan forstår du Jesu ord? Hva sier de om hvordan ondskapen berørte Gud?
På korset stilte Jesus selv spørsmålet: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt
meg?» (Matt 27,46). Her ser vi at Gud selv rammes av det onde, en sannhet som ble
tydeliggjort i Kristi lidelse og død på korset, der all verdens ondskap rammet ham.
Men også her er det håp. Det Kristus gjorde på korset, ga seier over ondskapens
opphav, Satan, og vil til slutt utslette ondskapen helt og holdent. Jesus siterte disse
ordene fra Sal 22,2, og resten av salmen ender i triumf.
På korset så Jesus frem mot et håp han ikke kunne se der og da. Hvordan kan vi hente trøst i
hans erfaring når heller ikke vi kan se håpet?
Historien ender når kjærligheten seirer over det onde. Men fram til da har vi mange
store spørsmål. Hvordan kan vi tenke og snakke om ondskapens problem slik at det
kan være til hjelp?
LesJob 38,1–12. Hvordan kaster Guds svar til Job lys over ondskapens problem? Hvor mye vet vi,
og hvor mye vet vi ikke om hva som foregår bak kulissene?
Job hadde lidd mye, og han hadde stilt mange spørsmål om hvorfor så mye ondskap
og lidelse rammet ham. Han ba om å få møte Gud og få svar på spørsmålene sine
uten at han kjente til det som skjedde ved det himmelske hoff (se Job 1–2).
Guds svar til Job er påfallende. «Da svarte Herren Job ut av stormen og sa: Hvem
er dette som formørker min plan med uforstandige ord?» (Job 38,1–2). En oversettelse
uttrykker det på denne måten: «Hvorfor snakker du så mye når du vet så lite?»
Og i vers 4 tilføyer Gud: «Hvor var du da jeg grunnla jorden? Fortell det, hvis du vet
det!»
LesJob 42,3. Hvordan belyser Jobs svar det vi bør innse om vår egen situasjon?
I sine svar viste Gud at det var mye Job ikke visste og forsto. Som Job bør også vi
innse at det skjer mye her i verden, og bak kulissene, som vi ikke kjenner til eller
forstår. Når vi ikke kjenner svarene på spørsmålene våre, betyr ikke det at det ikke
finnes gode svar, eller at de ikke en dag vil bli oppklart. Men frem til da må vi stole
på Guds godhet, som vi jo kjenner.
Tenk over hvor lite vi faktisk vet. Hvorfor bør vi da lære oss å leve med ubesvarte spørsmål om
det vanskeligste av alt: ondskap og lidelse?
I Jes 55,8–9 sier Gud: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke
mine veier, sier Herren. Som himmelen er høyt over jorden, slik er mine veier høyt
over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker.»
Guds tanker er høyere enn våre. Vi kan ikke engang forestille oss kompleksiteten
i Guds plan for historien. Hvorfor kan vi da forvente å vite hvilke grunner Gud har
for det han gjør eller ikke gjør?
En måte å nærme seg det ondes problem på, går ut fra hvor lite vi vet og kalles
«skeptisk teisme». En skeptisk teist tror at Gud har gode grunner til å handle som
han gjør, men vår begrensede kunnskap gjør at vi ikke kan vite hva grunnene er.
Den skeptiske teisten er skeptisk til vår evne til å kjenne eller fullt ut forstå Guds
tanker omkring det onde i verden. Det at vi f.eks. ikke kan se bakterier som svever i
luften rundt oss, betyr ikke at de ikke er der. Det at man ikke vet hva Guds grunner
er, betyr ikke at Gud mangler gode grunner.
LesSal 73. Hvordan forholder salmisten seg til ondskap og urett i sin verden? Hva ser han som gir
ham et annet perspektiv?
Verdens ondskap plaget salmisten. Han så seg om og så at de onde hadde medgang.
Det virket så urettferdig. Han kunne ikke forstå det. Lønte det seg å tro på Gud og
tjene ham? Men så kikket han inn i helligdommen.
Helligdommen gir oss noe av nøkkelen til ondskapens problem: erkjennelsen av
at det finnes en rettferdig dommer som vil sørge for rettferdighet og dom når tiden er
inne.
Kan Bibelens lære om helligdommen og dommen belyse ondskapens problem? Hvordan?
Hjelper det å vite at historiens enkeltheter og Guds rettferdige dommer vil bli åpenbart til slutt
når vi sitter med mange ubesvarte spørsmål?
Det er mye vi ikke forstår av Guds veier og tanker, men Skriften peker på ting som
kan bidra til å løse ondskapens problem. En måte er det såkalte forsvaret om den frie
vilje.
Forsvaret om den frie viljen er tanken om at det onde skyldes at skapningen misbruker
sin frie vilje. Gud kan ikke klandres for det onde fordi det onde skyldes at vi
misbruker den frie viljen Gud av gode grunner har gitt oss. Men hvorfor ga Gud oss
en fri vilje? C. S. Lewis skrev at «selv om den frie viljen gjør ondskap mulig, er den
også det eneste som gjør det mulig å ha en kjærlighet, godhet eller glede som er verdt
å ha. Det ville neppe være verdt å skape en verden av roboter – skapninger som fungerte
som maskiner. Den lykken Gud ønsker for sine høyere skapninger, er lykken
ved å være fritt og frivillig forenet med ham og med hverandre. … Og da må de være
frie.» – Mere Christianity (New York: MacMillan, 1960), s. 52.
Les1 Mos 2,16–17. Hvordan fikk Adam og Eva moralsk frihet?
Hvorfor befale noe hvis de ikke hadde en fri vilje? Adam og Eva spiste av den
forbudte frukten, og siden har verden vært fylt av ondskap. I 1 Mos 4, kapitlet
etter fortellingen om syndefallet, ser vi syndens følger da Kain dreper sin bror.
Fortellingen om syndefallet viser at menneskenes misbruk av den frie vilje førte
synd og ondskap inn i verden.
Hele Skriften viser at menneskets frie moralske vilje er en realitet. (Se 5 Mos
7,12–13; Jos 24,14–15; Sal 81,12–15 og Jes 66,4.) Hver eneste dag gjør vi bruk av den
frie viljen Skaperen har gitt oss. Uten fri vilje ville vi ikke være mennesker. Vi ville
ligne en maskin, eller en robot uten hjerne.
Sony Corporation laget robothunden Aibo. Den ser ut som en hund, men blir ikke syk, får ikke
lopper, biter ikke, trenger ikke sprøyter og røyter ikke. Ville du ha byttet ut din hund av kjøtt og
blod med en Aibo? Hvordan kan svaret gjøre det lettere å forstå hvorfor Gud skapte oss slik han
gjorde, med fri vilje – enda så risikabelt det var?
Gud har gitt oss fri vilje fordi vi ikke kan elske uten den; og ondskap skyldes misbruk
av den frie viljen. Men mange spørsmål står ubesvarte. Gud tillater det onde
en stund, enda han forakter det intenst, for om han ikke åpner for den muligheten,
utelukker han kjærligheten, og ødelegger han det for tidlig, skader han den tilliten
kjærligheten trenger.
«Verdens syn på Guds vesen ble innhyllet i villfarelsens mørke. Satans veldige
bedrag måtte avsløres for å spre de mørke skyggene, så verden igjen kunne finne
tilbake til Gud. Men maktbruk var utelukket. Å ty til makt er i strid med Guds
prinsipper. Han ønsker bare kjærlighetens tjeneste. Og kjærlighet kan ikke påbys
eller vinnes ved makt og myndighet. Bare kjærlighet kan vekke kjærlighet. Å kjenne
Gud er å elske ham. Verden måtte få se kontrasten mellom ham og Satan.» – Ellen G.
White: Slektenes håp, s. 11.
Uten fri vilje ville det ikke finnes kjærlighet, og hvis Gud er kjærlighet, er det
ikke noe alternativ å oppheve kjærligheten eller den friheten som trengs for at den
skal kunne eksistere. Man kan også tenke seg at hvis vi kjente enden fra begynnelsen,
slik Gud gjør, ville vi ikke ønske at han skulle ta fra oss den. For hvem vil
vel leve i et univers uten kjærlighet?
LesRom 8,18 og Åp 21,3–4. Hvordan kan vi ha tillit til Guds godhet i en verden med ondskap?
Vi kan ikke se gjennom mørket, men Gud ser enden fra begynnelsen. Han kan også
se den evige lykken som er lovet alle som setter sin lit til Jesus. Rom 8,18 sier at «det
vi må lide i den tiden som nå er, ikke kan regnes for noe mot den herligheten som en
gang skal åpenbares og bli vår». Har vi tro og tillit nok til å stole på løftet?
Kjærligheten og den friheten den innebærer, var så grunnleggende og hellig at
Jesus gikk korsets vei og led i stedet for å nekte oss denne friheten. Han gav oss den,
enda han visste hva det ville koste ham. Hvorfor er det viktig å ha dette i bakhodet?
Hvordan er dette med den frie vilje et vern mot tanken om at alt som skjer, er Guds vilje?
Ellen G. White: “I begynnelsen» s. 11–21, i Alfa og Omega, bind 1.
«I sin uendelige visdom ødela ikke Gud Satan da han ble fjernet fra himmelen. Siden
Gud bare kan godta kjærlighetens tjeneste, må lojaliteten fra hans skapninger grunne
seg på en overbevisning om hans rettferdighet og godhet. Innbyggerne i himmelen
og i de skapte verdener var ikke rede til å fatte syndens natur og følger, og kunne
derfor ikke ha forstått at Gud ville ha handlet rettferdig hvis han hadde tilintetgjort
Satan. Hvis Satan var blitt utslettet uten videre, ville noen ha tjent Gud av frykt snarere
enn av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville dermed ikke ha blitt fullstendig
tilintetgjort. Heller ikke ville opprørsånden blitt rykket opp med rot. Til beste for
hele universet gjennom all evighet måtte han få anledning til å utvikle sine planer,
så alle skapte vesener kunne se hans anklager i det rette lys. Det var altså nødvendig
at Guds rettferdighet og nåde og hans lovs uforanderlighet én gang for alle ble hevet
over enhver tvil.
Satans opprør skulle være til lærdom for universet gjennom alle kommende
tidsaldre – et evig vitnesbyrd om syndens natur og dens forferdelige følger. Gjennomføringen
av Satans herredømme og dets virkning både på mennesker og engler
ville vise konsekvensene av å tilsidesette Guds autoritet. Det ville vitne om at alle
skapningers ve og vel er avhengig av at Guds lederskap består. På den måten skulle
historien om dette forferdelige opprørseksperiment bli et stadig vern for alle hellige
vesener, for å hindre at noen ble ført bak lyset med hensyn til hva overtredelse
egentlig er, og for å verne dem mot å synde og pådra seg straffen som følger med.» –
Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 20, 21.
Forslag til samtale
«Teodicé» er et begrep for forsvar av Gud i møte med ondskapen. Men det er ikke et forsvar av
ondskapen. Tenk deg at noen i himmelen sier: «Å, ja, Jesus, nå forstår jeg hvorfor familien min ble
torturert og drept for øynene på meg. Det gir jo god mening. Takk, Jesus!» Det er absurd. Hvordan
kan vi forstå at det er Gud, og ikke ondskapen, som til syvende og sist blir frikjent i den store
konflikten? (Se studium 9.)
Har du noen gang følt deg litt som Job? Har du vært fristet til å tenke at det ikke kan finnes forklaring
på lidelsene du eller dine har opplevd? Hvordan kan Jobs endelige erkjennelse av at han «har
talt uten å forstå» (Job 42,3) kaste lys over vår situasjon?
Grace Babcock våknet plutselig midt på natten av lyden av en sint stemme. «Du vet ikke», sa
stemmen. «Du forstår ikke».
Grace var ikke redd. Hun var snarere irritert over å bli vekket i ettromsleiligheten på Holbrook
Indian School, der hun jobbet som lærer. Hun lyttet.
«Gud bruker deg som en marionettdukke», sa stemmen. «Det er ting du ikke vet. Du følger
Gud blindt, og Gud er tyrannisk.»
Grace hadde slitt med tilliten til Gud. En Holbrook-elev hadde nylig omkommet i en
bussulykke, noe som hadde rammet henne hardt. Hun hadde mange spørsmål til Gud, men hadde
egentlig ikke lyst til å snakke med ham om dem.
Nå anklaget stemmen Gud, og det likte hun heller ikke.
«Gå din vei», sa hun. «Jeg vil ikke snakke med deg».
Stemmen ble stille.
Men anklagene mot Gud hang tungt i rommet. Grace hadde ikke lyst til å snakke med Gud,
men hun mente at det ikke var mer enn rett og rimelig at han fikk muligheten til å svare. Hun
spurte Gud om hver enkelt anklage hun hadde hørt. Det ble stille. Hun sovnet.
Neste dag dro Grace til et sted i naturen der hun ofte likte å tenke. Hun satte seg på en brun
stein og tok opp anklagene med Gud igjen. Det ble stille. Da det ble kveld, gikk hun hjem.
Neste dag dro hun tilbake til naturområdet. Igjen var det stille. Men da hun gikk hjem, kjente
hun en stemme som sa: «Du trenger ikke å vite svarene på disse spørsmålene du stiller. Du
trenger å ha tro og tillit.»
«Det er sant», sa hun. «Jeg trenger ikke å vite svarene. Men jeg trenger å vite at du er god.
Akkurat nå vet jeg ikke at du er god.»
Hjemme åpnet Grace bibelstudiehåndboken for voksne og begynte å lese. Mens hun leste,
kjente hun en stemme som sa: «Se opp».
Da hun løftet blikket, så hun et bilde fra en malebok på kjøleskapet. Hun hadde fått bildet av
en elev i femte klasse, og det forestilte Jesu kors og ordene i Joh 3,16. «Det gjorde du for
vår skyld, Jesus», sa Grace. «Siden du gjorde det, er du god. Du er virkelig god. Jeg kan stole på
deg, selv om jeg ikke har svar på alle spørsmålene mine.»
Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere trettende sabbatsprosjekt. Grace Babcock
underviser elever på barneskolen ved Holbrook Seventh-day Adventist Indian School i USA, som
mottok det trettende sabbatsofferet i 2021. Takk for at du støtter forkynnelsen av evangeliet med
dette kvartalets trettende sabbatsoffer på 29. mars.