Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men
vær frimodige, jeg har seiret over verden! (Joh 16,33).
Begrepet forsyn brukes om Guds handlinger i verden. Det vi tror om Guds forsyn, er
viktig for vårt forhold til Gud, forholdet til andre og synet på ondskapens problem.
Kristne har ulike oppfatninger av Guds forsyn. Noen tror Gud bestemmer at alt
skal skje akkurat slik det gjør, og at han bestemmer hvem som skal bli frelst og
hvem som skal gå fortapt. De som tror slik, mener vi ikke kan velge noe annet enn
det Gud bestemmer. Ja, de sier sågar at våre ønsker er bestemt av Gud.
Men Bibelen viser at Gud ikke bestemmer alt som skjer. Han gir oss fri vilje, og
det i så stor grad at vi (og englene) kan velge å handle stikk i strid med hans vilje.
Syndefallets, syndens og ondskapens historie viser hva misbruk av den frie viljen
kan føre til. Frelsesplanen ble satt ut i livet for å bøte på den tragedien som misbruk
av den frie viljen førte til.
«Gud er suveren», sa ungdomspastoren til gruppen sin. «Det betyr at han
kontrollerer alt som skjer». En forvirret skoleelev sa: «Så Gud hadde kontroll da
hunden min døde? Hvorfor ville Gud drepe hunden min?»
Ungdomspastoren svarte: «Det er et vrient spørsmål. Men det hender Gud lar oss
oppleve vanskelige ting så vi er forberedt på noe verre i fremtiden. Jeg husker hvor
tungt det var da hunden min døde. Men det hjalp meg å takle det da bestemor døde.
Gir det mening?»
Etter en lang pause svarte eleven: «Så Gud drepte hunden min for å forberede
meg på at han skal drepe bestemor?» – Marc Cortez, sitert i John C. Peckham:
Divine Attributes: Knowing the Covenantal God of Scripture (Michigan: Baker
Academic, 2021), s. 141.
Noen ganger går folk ut fra at alt skjer nøyaktig slik Gud vil det – at det som
skjer, er det Gud vil skal skje. Gud er jo allmektig. Så hvordan kan det skje noe som
Gud ikke vil skal skje? Samme hva som skjer, og uansett hvor ille det er, så var det
Guds vilje. Det er noen som lærer dette.
Mange tror at Gud alltid må få det som han vil, men Bibelen sier noe annet. Den
viser at Gud har uoppfylte ønsker. Det vil si at det som skjer, ofte går på tvers av
det Gud helst vil skal skje. Mange ganger sier Gud rett ut at det som skjer, er det
motsatte av det han vil. Han ønsket et utfall for sitt folk, men de valgte et annet. Gud
klager: «Men folket mitt hørte ikke på meg … Bare mitt folk ville høre på meg, bare
Israel ville gå på mine veier! Da skulle jeg kue motstanderne deres med det samme
og rette hånden mot fienden.» (Sal 81,12; Sal 81,14–15).
Tenk over hva det vil si å se Guds vilje i alt som skjer. Hva ville en slik teologi føre til, i lys av all
ondskapen i verden?
Vi møter Guds utrolige makt i hele Skriften. Bibelen har utallige fortellinger om
hvordan han utøver sin makt og utfører mirakler. Likevel skjer det mye Gud ikke vil
skal skje.
Disse og andre vers lærer at Gud er allmektig og opprettholder verden ved sin kraft.
I Åpenbaringen kalles Gud flere ganger Den allmektige (f.eks. Åp 11,17; jf. 2 Kor
6,18; Åp 1,8; Åp 16,14; Åp 19,15; Åp 21,22). Guds allmakt bekreftes ikke bare i ord, men viser
seg der Gud bruker makt til å frelse sitt folk eller på andre måter griper inn i verden
på mirakuløst vis.
Men det at Gud er «allmektig» betyr ikke at Gud kan gjøre absolutt hva som helst.
Skriften lærer at det finnes ting Gud ikke kan gjøre; f.eks. står det i 2 Tim 2,13 at
«han kan ikke fornekte seg selv».
De fleste kristne er enige om at Gud er allmektig, at Gud har makt til å gjøre alt
som ikke innebærer en selvmotsigelse – det vil si alt som er logisk mulig og etter
Guds natur. Det fremgår av Kristi bønn i Getsemane at noen ting ikke er mulige for
Gud fordi de ville innebære en selvmotsigelse. Kristus sa at «for Gud er alt mulig»
(Matt 19,26), men da korsfestelsen nærmet seg, ba han: «Min Far! Er det mulig, så la
dette begeret gå meg forbi. Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26,39).
Faderen hadde makt til å redde Jesus fra lidelsene på korset, men han kunne ikke
gjøre det og samtidig frelse oss. Det var enten eller, ikke både og.
Skriften lærer at Gud gjerne vil frelse alle (f.eks. 1 Tim 2,4–6; Tit 2,11; 2 Pet 3,9; Esek 33,11),
men at ikke alle blir frelst. Hva sier dette om viljens frihet og grensene for Guds makt over
mennesker som har en fri vilje?
Det at Gud er allmektig, betyr ikke at han kan gjøre det logisk umulige. Derfor kan
ikke Gud bestemme at noen skal elske ham av fri vilje. Hvis det å gjøre noe av fri
vilje betyr å gjøre noe uten å være bestemt til å gjøre det, er det umulig å få noen til
å gjøre noe av fri vilje. Som vi har sett, og som vi må understreke på nytt: Gud kan
ikke tvinge noen til å elske seg, for straks det er påtvunget, er det ikke lenger kjærlighet.
LesMatt 22,37 og 5 Mos 6,4–5. Hva lærer disse versene om at den frie viljen er en realitet?
Det største budet, å elske Gud, er bevis for at Gud faktisk vil at alle skal elske ham.
Men ikke alle elsker Gud. Hvorfor tvinger ikke Gud dem til å elske seg? Det er igjen
fordi kjærlighet bare er kjærlighet hvis den er frivillig.
I 4 Mos 23,19 står det at «Gud er ikke et menneske, så han lyver». Gud lyver aldri
(Tit 1,2). Han holder alltid ord og bryter aldri et løfte (Hebr 6,17–18). Så hvis Gud har
gitt et løfte eller forpliktet seg til å gjøre noe, er hans fremtidige handlinger moralsk
sett begrenset av dette løftet.
Dette betyr at i den grad Gud gir oss frihet til å velge noe annet enn det han helst
vil, er det ikke opp til Gud hva vi velger. Hvis Gud har forpliktet seg til å gi oss fri
vilje, har vi evnen til å bruke friheten på en måte som går på tvers av det Gud helst
vil. Tragisk nok er det mange som bruker friheten slik, og derfor skjer det mye som
Gud skulle ønske ikke skjedde, men det er strengt tatt ikke Guds feil.
Hva har du gjort som du visste at Gud ikke ville du skulle gjøre? Hva sier dette om at den frie
viljen er reell – og om eventuelle skrekkelige følger?
LesEf 1,9–11. Hva sier teksten om predestinasjon? Er noen forutbestemt til frelse og andre til
fortapelse?
Det greske ordet som våre bibler ofte oversetter med «forutbestemmelse» (prohorizo),
lærer ikke i seg selv at Gud årsaksbestemmer historien. Det betyr ganske
enkelt «å bestemme på forhånd».
Man kan selvfølgelig bestemme noe på forhånd ensidig, eller man kan bestemme
noe på forhånd på en måte som tar hensyn til andres frie valg. Skriften lærer at Gud
gjør det sistnevnte.
Her og andre steder (f.eks. Rom 8,29–30) viser uttrykket «på forhånd bestemt»
til det Gud planlegger for fremtiden etter å ha tatt i betraktning det Gud allerede
vet om skapningenes frie valg. Dermed kan Gud med sitt forsyn lede historien i
den retning han ønsker til beste for alle, samtidig som han respekterer skapningens
frihet, noe som er en forutsetning for et ekte kjærlighetsforhold.
Ef 1,11 forkynner at Gud «gjennomfører alt etter sin egen plan og vilje». Betyr
dette at Gud bestemmer at alt skal skje slik han vil? Lest isolert kan Ef 1,9–11 se ut
til å si dette. Men det ville være i strid med de tekstene vi så ovenfor, som viser at
mennesker iblant avviser «Guds vilje» (Luk 7,30; jf. Luk 13,34, Sal 81,12–15). Hvordan
kan tekstene forstås på en måte som er forenlig med hverandre, hvis nå Bibelen ikke
motsier seg selv?
Teksten gir god mening hvis man bare skiller mellom det vi kan kalle Guds
«ideelle vilje» og Guds «avhjelpende vilje». Guds «ideelle vilje» er det Gud foretrekker
at skal skje, og som ville skje hvis alle alltid gjorde det Gud ønsker. Guds
«avhjelpende vilje» er derimot Guds vilje som allerede har tatt hensyn til alle andre
faktorer, inkludert skapningenes frie valg, som iblant avviker fra det Gud foretrekker.
Ef 1,11 later til å handle om Guds «avhjelpende vilje».
Gud kjenner fremtiden så godt at selv om han kjenner til alle valgene, også de dårlige valgene
vi mennesker kommer til å ta, kan han likevel sørge for «at alt tjener til det gode» (Rom 8,28).
Hvilken trøst kan du hente i denne sannheten?
Hvis alt hadde skjedd etter Guds ideelle vilje, ville det aldri ha vært ondskap, men
bare fullkommen kjærlighet og harmoni. En gang skal universet føres tilbake til
Guds fullkomne, ideelle vilje. Imens realiserer Gud sin vilje på en måte som tar
hensyn til skapningenes frie valg.
Tenk deg en bakekonkurranse der deltakerne må bruke visse ingredienser, men
de kan tilsette alle andre ingredienser de ønsker for å bake den kaken de vil. Til slutt
vil den kaken bakeren lager, iallfall delvis være bestemt av noen ingredienser som
bakeren ikke selv har valgt.
Og siden Gud har valgt å respektere den frihet kjærligheten forutsetter, er mange
av «ingrediensene» verdenshistorien består av, ikke valgt av Gud, de er det motsatte
av hva Gud ønsker.
Slik sett er ikke Guds forsyn endimensjonalt, som om Gud styrer alt som skjer i
verden. Guds forsyn må snarere være (minst) todimensjonalt. Gud står bak noen ting
her i verden, mens andre ting skjer ut fra skapningenes frie valg (f.eks. all ondskap).
Det skjer mye som Gud ikke vil skal skje.
LesJoh 16,33. Hva kan vi håpe på til tross for motgangen?
Når vi opplever lidelse eller prøvelser, kan troen komme til å svikte fordi vi tror
Gud vil eller bør skåne oss for lidelse og prøvelser her i livet. Men Jesus sier at hans
følgesvenner vil oppleve prøvelser og trengsler her i verden, men at det finnes håp,
for han har seiret over verden (Joh 16,33).
Når vi opplever lidelse og prøvelser, betyr det ikke at det er det Gud helst vil vi
skal oppleve. Vi må alltid ha det store bildet for øye: den store konflikten. Men vi
kan være trygge på at selv om det onde som sådan ikke er nødvendig for det gode,
kan Gud vende selv onde hendelser til det gode. Og hvis vi stoler på Gud, kan
han bruke selv våre lidelser til å føre oss nærmere ham og motivere oss til å vise
medfølelse og omsorg for andre.
Ellen G. White: «Gud med oss» s. 9–14, i Slektenes håp.
«Planen om å frelse oss, var ikke noen etterpå-tanke, en plan som ble utarbeidet etter
Adams fall. Den var en åpenbaring av ‘det mysterium som har vært skjult fra evige
tider’. Den var en framstilling av de prinsipper som fra evighet av var grunnlaget
for Guds styresett. Fra begynnelsen av kjente Gud og Kristus til Satans kommende
opprør og om menneskets fall på grunn av den frafalnes evne til å bedra. Gud hadde
ikke bestemt at synden skulle oppstå, men han visste at den ville komme, og traff
forholdsregler for å møte denne fryktelige ulykken. Han elsket verden så høyt at han
inngikk en pakt om å gi sin enbårne Sønn, ‘for at hver den som tror på ham, ikke
skal gå fortapt, men ha evig liv’.» – Ellen G. White: Slektenes håp, s. 11.
Forslag til samtale
Gud får det ikke alltid som han vil. Hva får det å si for ditt syn på det som skjer her i verden? Hvilke
praktiske følger får det for deg at Gud har uoppfylte ønsker?
Hvis vi vender tilbake til tanken om kakebakingen i torsdagens avsnitt, kan vi forstå hvorfor «Gud
og Kristus visste at Satan ville falle fra», men de skapte oss likevel. Kjærligheten måtte være med,
og kjærlighet betydde frihet. I stedet for å la være å skape oss som vesener som kunne elske,
skapte Gud oss slik at vi kunne elske, og han gjorde det selv om han visste at det ville føre Jesus
til korset. Hva sier det om hvor hellig og grunnleggende kjærligheten var for Guds styresett når
Kristus heller ville lide på korset enn å nekte oss den friheten som kjærligheten innebærer?
Vi klager ofte over verdens ondskap og lidelse, men hvor ofte tar du deg tid til å tenke over at Gud
også sørger og er bedrøvet over lidelse og ondskap? Hvilken forskjell gjør det for din forståelse av
ondskap og lidelse når du erkjenner at Gud også lider under det onde?
Hvordan hjelper denne sannheten – at det skjer mye som Gud ikke vil – deg å håndtere din egen
lidelse, spesielt når den er meningsløs og ikke later til å føre noe godt med seg?
Da Nelson var liten, var han for ung til å gå på rumba i Colombia. Men han skjønte at noe var
galt da foreldrene tok ham med i kirken 31. desember og deretter forlot ham hjemme for å
feire nyttårsaften på rumba, en tradisjonell fest med musikk, dans og alkohol.
I Nelsons kultur gikk kristne i kirken for å vie seg til Gud før nyttårsaften, og deretter gikk
de på rumba for å feire inn det nye året. Selv om han var ung, følte Nelson at kirken var et hellig
sted, mens rumbaen, som vanligvis foregikk på barer og nattklubber, ikke var hellig. Han undret
seg: «Hvorfor går familien min i kirken for å bli helliggjort, og så går de på rumba for å bli uhelliggjort?»
Nelson spurte moren sin: «Hvorfor går du i kirken og så på rumba?»
Hun svarte ikke.
Som ung sluttet Nelson å gå i kirken og begynte å spille vallenato-folkemusikk på rumba. Han
var en utmerket trekkspillspiller, og han gjorde store fremskritt mot å oppfylle drømmen om å bli
rik og berømt. Så møtte han sin fremtidige kone, Laura, en tidligere syvendedagsadventist.
«Visste du at de døde ikke er i himmelen?» sa hun.
Nelson likte ikke Lauras ideer, men han likte henne. Så de holdt sammen.
Etter en tid vendte Laura tilbake til Adventistkirken, og hun inviterte Nelson til å møte foreldrene
sine. På det første møtet overrasket faren Nelson da de satte seg ned for å spise. «La oss be
for maten», sa han. Nelson hadde aldri bedt før måltider.
Nelson og faren ble gode venner. Det tok ikke lang tid før Nelson begynte å be ved måltidene.
Han begynte også å gå i kirken sammen med Laura. Til å begynne med likte han det ikke, for det
virket rart å gå i kirken på lørdager. Men så leste han det fjerde budet i 2 Mos 20,8–10
og skjønte at Gud hadde befalt menneskene å holde den syvende dagen hellig. Han ønsket å være
hellig.
I dag er Nelson Silva (30) en adventistmusiker som ikke lenger spiller trekkspill på rumba. I
stedet spiller han på restauranter og i bursdagsselskaper. Han forteller tilhørerne om Guds nåde
og ber for dem. Sammen med en gruppe kirkemusikere spiller han også på offentlige busser.
«Musikken fikk meg til å skinne i verden, men nå vil jeg skinne for Kristus», sier han.
Be om at evangeliet må bli forkynt til alle kulturer og folkegrupper rundt om i verden. Takk
for misjonsgavene som bidrar til å dele evangeliet med unådde og undernådde folkegrupper. Se
en YouTube-video av Nelson som spiller trekkspill på: bit.ly/Nelson-Silva.