Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den
skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl. (1 Mos 3,15).
Den store konflikten mellom Kristus og Satan er viktig for bibelsk teologi. Selv
om tanken om en kosmisk konflikt mellom Gud og himmelske skapninger som
har falt fra og gjort opprør mot Gud, står sentralt i Bibelen (Matt 13,24–30; Matt 13,37–39;
Åp 12,7–10) og også er utbredt i store deler av den kristne tradisjon, er det mange
kristne som har forkastet eller oversett denne tanken.
Men fra et bibelsk perspektiv er temaet om en kosmisk konflikt, der Guds rike
motarbeides av djevelen og hans engler, ikke et vi kan overse uten å gå glipp av mye
av det som Bibelens fortellinger handler om. Bare evangeliene er fulle av henvisninger
til djevelen og demonene som står Gud imot.
Denne uken vil vi i første omgang ta for oss hvordan disse to spørsmålene kan
besvares ut fra sentrale bibelsteder:
Hvor lærer Skriften at det er en kosmisk konflikt mellom Gud og Satan?
LesMatt 13,24–27. Hvordan hjelper lignelsen oss å forstå ondskapen i verden?
Jesus forteller historien om en jordeier som bare sår godt såkorn på åkeren sin. Men
det vokser ugress blant hveten. Da jordeierens tjenere ser dette, spør de ham: «Herre!
Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?» (Matt
13,27). Dette minner om spørsmålet: Hvis Gud skapte verden helt og holdent god,
hvorfor finnes det da ondskap?
LesMatt 13,28–30 i lys av Kristi forklaring i vers 37–40. Hvordan kaster dette lys over den
kosmiske konflikten?
Herren svarer på tjenernes spørsmål: «Det har en fiende gjort» (Matt 13,28). Senere
navngir Jesus den som «sår det gode kornet» som «Menneskesønnen», altså Jesus
selv (vers 37), og forklarer at «åkeren er verden» (vers 38) og «fienden som sådde
ugresset, er djevelen» (vers 39), og skildrer dermed en kosmisk konflikt mellom
Kristus og Satan. Hvorfor er det ondskap i verden? Ondskapen skyldes fienden (djevelen)
som motarbeider Herren. «Det har en fiende gjort» (vers 28).
Men svaret reiser et nytt spørsmål: «Vil du vi skal gå og luke det bort?» Med
andre ord, hvorfor ikke rykke det onde opp med roten med en gang? «Nei», svarermesteren, «for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke
opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.» (vers 29 og 30; jf.
Mark 4,29). Gud vil gjøre slutt på det onde, men rykker han det opp med roten før
tiden, vil det føre til uopprettelige skader som også rammer det gode.
Hva er farene ved å prøve å skille ugresset og hveten nå? Hvorfor betyr ikke dette at vi bare kan
ignorere det onde vi møter?
Parallelt med spørsmålet i lignelsen – om hvorfor det er dårlig såkorn i åkeren hvis
eieren bare sådde godt såkorn – er et annet spørsmål: Hvordan oppstod ondskapen
hvis Gud skapte en fullkommen verden?
Les 1 Mos 1,31. Hva sier Guds ord om tilstanden i verden da Gud var ferdig med å skape, og hvorfor
er svaret viktig?
Ifølge 1 Mos 1,31 var verden «svært god» da Gud var ferdig med å skape den.
I 1 Mos 1 er det ingen antydning til ondskap da Gud skapte jorden. Så hvor kom
ondskapen fra?
Les1 Mos 3,1–7. Hva sier dette om ondskapens inntog i verden? Hvordan kaster det lys over hva
den kosmiske konflikten går ut på? (Se også Åp 12,7–9.)
Her møter vi løgner om Guds karakter fremsatt av slangen, identifisert som djevelen
selv («den gamle slangen» i Åp 12,7–9. Slangen sår først tvil om Guds befaling med
et spørsmål, og snur nesten om på det Gud hadde befalt. Deretter utfordrer den det
Gud hadde sagt med ordene: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mos 3,4).
Enten har slangen eller Gud løyet for Eva, som må velge om hun vil tro på det
Gud har sagt eller det som slangen sa.
Her og ellers i Skriften handler konflikten mest om hva og hvem man skal tro –
noe som i seg selv er nært knyttet til kjærlighet. Og det skyldes at det du tror om en,
hva slags person han eller hun er, og om han eller hun er til å stole på, har betydning
for om du vil elske og stole på personen, og i dette tilfellet, høre på det han sier.
Les 1 Mos 3,15. Guds ord til slangen om at kvinnens ætt, altså Messias, skulle knuse slangens
hode, blir ofte kalt det første evangeliet (protoevangelium) i Bibelen. Hvordan kan dette både
forsterke konfliktens realitet og samtidig gi oss håp mens vi står midt oppe i den?
1 Mos 1–3 viser at det onde eksisterte før Adam og Evas syndet. Begrepet «det
onde» hadde allerede dukket opp i navnet på «treet til kunnskap om godt og ondt» (1
Mos 2,9; 1 Mos 2,17). Nå anklager slangen Gud for å lyve, mens det jo er han selv som lyver.
Slangens eksistens (Åp 12,9) og hans løgn viser at ondskapen er en realitet. Så selv i
Eden før syndefallet er ondskapen til stede.
Ifølge dette avsnittet begynte det onde og den kosmiske konflikten i himmelen.
Før han falt, var det vesenet som ble kjent som Satan, en salvet kjerub. Dessuten
var han «et bilde på det fullendte, fylt av visdom, fullkommen i skjønnhet» og holdt
til «i Eden, Guds hage» (Esek 28,12–13). Det kan man ikke si om kongen av Tyrus.
Derfor vet vi at dette gir et glimt inn i Lucifers fall.
LesJes 14,12–15. Hvordan kaster dette lys over opphavet til den store konflikten?
Ifølge Jes 14 valgte Lucifer å løfte seg selv opp og gjøre seg lik Gud. Verset utfyller
det vi så i Esek 28, at hans skjønnhet gjorde ham «hovmodig» (Esek 28,17), mens
den burde ha fått ham til å ære den Gud som hadde gjort ham vakker. I stedet ble
han stolt. Og i sin stolthet satte han seg fore å ta Guds plass og baktalte ham. Det
hebraiske ordet for «handel» i Esek 28,16 betyr også «baktalelse» og viser hvordan
Satan vil operere mot Gud (og mot oss).
Hvordan forstår vi det at Lucifer, som falt, opprinnelig var «hel» i sin ferd fra den dagen han
ble skapt «til det ble funnet urett» hos ham (Esek 28,15)? Hvordan kunne et fullkomment vesen
falle uten at «hel» også innebar moralsk frihet?
Vi ser også Satans forsøk på å tilrane seg Guds trone i fristelsesfortellingene i Matt 4
og Luk 4. Møtet mellom Jesus og fristeren sier mye om konfliktens natur. Her ser vi
hva den store konflikten mellom Kristus og Satan dreier seg om.
LesMatt 4,1–11. Hvordan viser dette hva kampen mellom Kristus og Satan går ut på?
Ånden hadde «ført» Jesus ut i ødemarken med det uttrykkelige formål at Jesus
skulle «bli fristet av djevelen» (Matt 4,1). Og før han gikk til dette på forhånd avtalte
møtet, hadde Jesus fastet i førti dager. Så da djevelen kom, fristet han Jesus til å
forvandle steiner til brød og spilte på Jesu sult. Men Jesus møtte fristelsen med Guds
ord, og Satans knep mislyktes.
I et forsøk på å gjøre Jesus overmodig fristet djevelen ham til å kaste seg ned
fra tempelmuren. Satan vridde Skriften til å antyde at hvis Jesus virkelig var Guds
Sønn, ville engler beskytte ham. Men Jesus leser Skriften rett og avviser igjen
fristelsen.
Den tredje fristelsen viser tydelig hva djevelen prøver å oppnå. Han vil at Jesus
skal tilbe ham. Satan vil tilrive seg den tilbedelsen som bare Gud har krav på.
Derfor viser han Jesus «alle verdens riker og deres herlighet», og så sier han:
«Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg» (Matt 4,8–9). I parallellteksten
hos Lukas hevder djevelen: «Jeg vil gi deg all denne makt og herlighet. For
makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil.» (Luk 4,6).
Nok en gang imøtegår Jesus fristelsen med Skriften, og Satan mislykkes igjen.
I alle tre tilfellene brukte Jesus Skriften til å forsvare seg mot fiendens angrep.
Ef 6,12 minner om at «vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot
verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet». Vi skal ikke leve i
frykt, men hvorfor bør vi alltid huske at det foregår en kamp rundt oss?
Vi har sett tekster som åpenbarer en konflikt mellom Gud og Satan. Men hvordan er
noe slikt mulig? Hvordan kan noen motsette seg Guds allmakt? Hadde konflikten
dreid seg om ren og skjær makt, ville den ha vært over før den begynte. Så det må
være en annen slags konflikt. Skriften viser at den handler om Guds karakter – en
konflikt om djevelens bakvaskelser som blant annet går ut på at Gud ikke er helt og
fullt god og kjærlig. Slike påstander kan ikke imøtegås med makt eller rå kraft, men
ved å sammenligne de to.
«I sin håndtering av syndens problem kunne Gud bare gjøre bruk av rettferd og
sannhet. Satan kunne ty til smiger og bedrag, noe Gud ikke kunne. Satan hadde
prøvd å forfalske det Gud hadde sagt, og hadde gitt englene en feilaktig fremstilling
av hans styreform ved å påstå at han ikke var rettvis når han laget lover og regler
for himmelens innbyggere. Han hevdet at når Gud krevde lydighet og underkastelse,
var det bare for å opphøye seg selv. Av den grunn måtte Gud gjøre det klart
for innbyggerne i himmelen og i alle verdener at hans styreform var rettvis og hans
lov fullkommen. Satan hadde fremstilt seg selv som universets velgjører. Det var
nødvendig at alle ble klar over opprørerens virkelige natur og målsetting. Han måtte
få tid til å avsløre seg selv gjennom sine onde gjerninger.» – Ellen G. White: Alfa og
Omega, bind 8, side 14.
LesJoh 8,44–45 i lys av Åp 12,7–9. Hva sier tekstene om djevelens karakter og strategi?
Djevelens plan har bestandig vært å prøve å få oss til å tro at Gud ikke er rettferdig
og kjærlig og at hans lov er trykkende og skadelig. Ikke rart at Jesus kaller
djevelen «en løgner og løgnens far» (Joh 8,44). Jesus kom derimot for å «vitne om
sannheten» (Joh 18,37) og motbevise Satans løgner og baktalelser, og til slutt knuse
djevelen og hans makt (1 Joh 3,8; Hebr 2,14).
Ellen G. White: «Det ondes opphav og lidelsens problem» i Alfa og Omega, bind 8,
side 9–20.
«Ikke noe er tydeligere fremholdt i Bibelen enn at Gud på ingen måte var ansvarlig
for at synden oppstod. Opprøret skyldtes ikke at Gud vilkårlig fjernet sin nåde eller
at det var noen mangel ved hans lederskap. Synden har trengt seg inn, og ingen kan
gi noen fornuftig forklaring på dens eksistens. Den er mystisk, uforklarlig. Å unnskylde
den er å forsvare den … Dersom Satan øyeblikkelig var blitt utryddet, ville
de ha tjent Gud mer av frykt enn av kjærlighet. Bedragerens innflytelse ville ikke
blitt fjernet helt og fullt, og heller ikke opprørsmentaliteten. Det onde måtte få lov
til å modnes. Hensynet til universets fremtid krever at Satan får utvikle sine ideer
fullt ut. Da vil alle skapningene se hans anklager mot Guds ledelse i det rette lys,
og de vil aldri kunne tvile på at Gud er rettvis og nådig og hans lov uforanderlig.»
– Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 9, 15.
Forslag til samtale
Mange lurer på hvordan en syndfri Lucifer kunne synde for første gang. Hvorfor er synd så
«mystisk» og «uforklarlig»? Hvordan kan vi forklare den første synden uten å unnskylde eller rettferdiggjøre
den? Altså, hvorfor ville det å forklare dens opphav være å rettferdiggjøre den?
Hvorfor utslettet ikke Gud Satan med en gang? Hvorfor må ondskapen «få lov til å modnes»?
Hvordan kan dette skyldes «hensynet til universets fremtid»?
Hvorfor er det viktig å forstå at konflikten mellom Gud og Satan ikke handler bare om makt, men
er av en helt annen art? Hvordan gir en konflikt om personlighet mening på en annen måte enn en
konflikt om ren makt?
Hvordan kan det å forstå konfliktens natur så å si trekke forhenget til side slik at ditt eget liv blir et
slags mikrokosmos av den kosmiske konflikten? Hvordan opplever du konflikten? Hvordan bør du
reagere så du viser hvilken side du står på?
Over telefonen kunne Colette høre Matrona skrive inn og skrive inn Zoom-passordet på en
datamaskin på anlegget.
Det var en samtale de hadde forsøkt mange ganger den uken. Matrona var et av mange barn
fra Alaskas urbefolkning som bodde på institusjoner og i fosterhjem i Alaska, og hun var ivrig
etter å bli kjent med Colette.
Hun prøvde passordet igjen. «Det virker ikke!» ropte hun.
«Det går bra», sa Colette.
«Det er ikke OK! Jeg vil prøve igjen», sa Matrona.
Da det fortsatt ikke fungerte, foreslo Colette at de skulle snakke sammen på telefon i stedet.
Colette Reahl, barnelege hos syvendedagsadventistene i Anchorage, var også ivrig etter å bli
kjent med Matrona. Matrona er en jente fra Alaskas urbefolkning og var kvalifisert for adopsjon
ved en institusjon i Fairbanks, som ligger 60 mil unna.
Matrona gikk motvillig med på en telefonsamtale. Det første spørsmålet hun stilte, var: «Hva
er husreglene deres?»
«Det er noe vi kan snakke mer om når du kommer hjem», sa Colette. «Men respekt er ganske
viktig hjemme hos meg».
Matrona forhørte Colette de neste 30 minuttene. På slutten av samtalen sa hun: «Du vet at
fostermoren min kommer til å adoptere meg, ikke sant?»
Det visste ikke Colette, som er født i Florida og har bodd med mannen sin i Alaska i åtte år.
Hun tenkte: «Matrona er så interessant, og hun har en enorm personlighet. Dette kommer til å bli
et eventyr!»
Matrona visste at Colette var ute etter å adoptere, men hun ville ikke bli såret. Derfor gjorde
hun det vanskelig for Colette å komme nær.
Colette spurte hvor ofte hun kunne ringe, og Matrona foreslo en gang i uken på tirsdager.
Men når Colette ringte, var Matrona ikke tilgjengelig eller svarte ikke. De endret tidspunktet til
torsdager og deretter til lørdager.
Colette følte at Matrona var irritert, men hun forsto ikke hvorfor. Hun bestemte seg for å fortsette
å ringe hver uke, uansett om Matrona ville snakke eller ikke. Etter hvert som hun fortsatte å
ringe med betingelsesløs kjærlighet, begynte Matronas hjerte å tine.
Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere trettende sabbats-prosjekt. Barnelege
Colette Reahl er også i ledelsen ved Bethel (Alaska) Seventh-day Adventist Church, som mottok
en del av trettende sabbatsoffer i 2024. Takk for at du bidro til å spre evangeliet med dette kvartalets
trettende sabbatsoffer 29. mars. Les mer om Colette og Matrona neste uke.