Men den som vil være stolt av noe, skal være stolt av dette: at han har forstand og
kjenner meg. For jeg er Herren, som viser miskunn, rett og rettferd på jorden. Ja, slik
vil jeg ha det, sier Herren. (Jer 9,24).
Som med det meste i Skriften, er kristne uenige om profetiene, noe som ofte får
andre til å tenke at Bibelens profetier er bortkastet tid. For hva kan de være godt for
når kristne krangler om hver minste lille detalj? Dessverre begynner mange kristne
også å tro at noen av Bibelens bøker er uforståelige. Derfor velger de dem fra, iblant
oppmuntret av en velmenende pastor som føler at det å studere profetier skaper flere
problemer enn det løser.
Slik har det ikke alltid vært. I de første 1800 år av kristendommens historie var
de fleste kristne fortrolige med Bibelens profetier, og de var overraskende enige om
hovedbudskapet i profetiene. Det var slik Gud ville det skulle være: «Jeg formaner
dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke
være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke.» (1 Kor 1,10).
Denne uken skal vi se på noen prinsipper som gir en ensartet og pålitelig forståelse
av profetiene.
Gå inn i en kristen bokhandel og let gjennom titlene om Bibelens profetier. Da vil
du fort oppdage et ufattelig stort utvalg av synspunkter og tolkninger, og man kan
fristes til å tro at ingen kan forstå hva bøker som Åpenbaringen egentlig handler
om. Én forfatter sier f.eks. at antikrist bare er en metafor, en annen at han kommer
i fremtiden, og en tredje at han var en betegnelse for noe eller noen i det hedenske
Romerriket. Som en gammel predikant sa det: «Kanskje Bibelen er som en gammel
fiolin: Du kan spille alle melodier du vil på den».
Men Bibelen selv legger ikke opp til det. Den innbyr oss til å lese i den tro at Gud
ikke taler forgjeves og at vi kan kjenne sannheten i det han sier gjennom sitt ord.
Mange universiteter tilbyr kurs i Bibelen som litteratur. For den som tror, kan det bli
en overraskelse når professorer på noen av disse lærestedene leser Bibelen som om
den var hedensk mytologi. De tenker kanskje det er en kjerne av moralsk sannhet i
historiene, men at man kan bruke dem til hva man vil. Slike lærere finner tanken om
at boken skulle være inspirert av Gud merkelig.
Noen av dem leser Bibelen uten å høre Guds stemme tale. Andre trekker konklusjoner
som er i strid med Bibelens budskap. Hvis de som leser Bibelen ikke er
overgitt til Herren og åpne for sannheten, vil de nok ikke bare gå glipp av Bibelens
budskap, men også misforstå Guds kjærlige og hellige karakter som er åpenbart der.
Dette er lettere gjort enn mange aner, og derfor kan det være skadelig å bare lese
Bibelen uten de riktige hjelpemidlene og (viktigst av alt) den rette innstillingen,
under Den hellige ånds veiledning.
En som ikke var særlig from, satt og leste i Bibelen. Da han ble spurt om hvorfor han gjorde det,
svarte han: «Leter etter smutthull. Leter etter smutthull.» Hvorfor er dette en feil holdning til
Guds ord?
Ingenting er så frustrerende som å måtte kommunisere, kanskje på en klinikk eller
et apotek, mens man er i et fremmed land og knapt kan språket. Du vet hva du vil si,
men ordforrådet strekker ikke til.
For Gud er problemet et annet. «Som himmelen er høyt over jorden, slik er
mine veier høyt over deres veier og mine tanker høyt over deres tanker» (Jes 55,9).
Problemet er ikke at Gud mangler ord; problemet er at vi ikke har ordforrådet eller
intellektuell kapasitet til å forstå ham fullt ut.
Hva sier disse tekstene om Guds forståelse og vår?
Vi vil aldri fullt ut kunne forstå Guds sinn, for han er uendelig og allvitende. Vi
forstår jo heller ikke alt om skaperverket, så hvordan skulle vi kunne forstå Skaperen
fullt ut?
Vi vil aldri forstå alt, men vi kan forstå det vi trenger for å bli frelst. (Se 2 Tim
3,14–15.) Når apostlene formidlet evangeliet, viste de ofte til oppfylte profetier. Så et
av formålene med profetiene er å illustrere frelsesplanen. Ja, Bibelens profetier må
føre oss til Jesus og løftet om frelse som han gir alle mennesker.
For Herren, som har skapt alt (se Kol 1,16; Joh 1,1–3), kommer jo til vår verden og
ofrer seg på korset for alle menneskers synder, også de verste. Så høyt elsker Gud
oss. Derfor vil Gud selvsagt at alle, også de verste, skal få vite hva han tilbyr oss i
Jesus. Og profetiene kan vise oss det.
Det er mye vi ikke vet, men hvorfor er det viktig å fokusere på det vi vet, og følge det – i stedet
for å gruble over det vi ikke vet?
Vi hører ofte Dan 12,4 brukt om den teknologiske og vitenskapelige utvikling
rett før Kristi komme. Mange bruker det også om fremskrittene innen rask
reisevirksomhet
det siste århundret. Flere adventistforfattere har valgt denne
tilnærmingen. Det er jo ikke urimelig, men det kan også bety noe annet.
Les verset om igjen. Engelen ber Daniel om å «holde ordene skjult og forsegle
boken». Det er snakk om Daniels egen bok. Så kanskje er det kunnskapen om
Daniels bok som plutselig vil øke ved tidenes ende?
Dette skiller Daniels bok litt fra Johannes’ åpenbaring, for Johannes skulle
ikke forsegle boken sin (Åp 22,10). Åpenbaringen skulle forstås fra første stund,
for «tiden [var] nær». Daniel ville derimot bli forstått tydeligere en gang i en fjern
fremtid.
Opp gjennom tidene har mange kristne tenkere forsøkt å forklare Daniels bok,
og noen gjorde store fremskritt. Men forståelsen av Daniel økte raskt etter at den
1260 år lange profetien tok slutt i 1798, da flere utleggere verden over begynte å si
at noe stort ville skje ca. 1843. Den mest kjente var William Miller. Hans forkynnelse
ble startskuddet for den store adventbevegelsen på 1800-tallet og innledet en
hendelsesrekke som ga opphav til «restkirken» og en klar forståelse av de tre englebudskapene.
Vår globale bevegelses tilblivelse er med andre ord en oppfyllelse av Daniels
profeti om at «kunnskapen skal øke» i «endetiden».
Til sammenligning, og uten å dømme folks frelse, kan vi tenke på det «mørket»
mye av kristenheten befinner seg i. Sabbaten på den syvende dag, som ble innstiftet
i Eden, blir oversett og ofte avvist til fordel for søndagen, med dens røtter i romersk
hedenskap. Eller tenk på uvitenheten om døden, der kristne flest tror på forestillingen
om at de døde svever av sted til en annen eksistens, noe som for noen også
kan bety et evig brennende helvete.
Derfor burde vi være takknemlige – og ydmyke – fordi vi kjenner sannheten.
Syvendedagsadventistene står i gjeld til William Miller for sin forståelse av Bibelens
profetier. Hans forståelse av sentrale skriftsteder (som Dan 8,14) var ikke fullkommen,
men Millers metode var likevel viktig, for den banet vei for fremveksten av vår
bevegelse.
Det å studere Bibelen minner litt om å legge et stort puslespill. Finner du bare to-tre
brikker, er det nesten umulig å se hele bildet. Kanskje ser du en hest på de to-tre brikkene,
og så tenker du med at du har et bilde med hester. Men noen brikker viser en
høne og en ku, og når du har satt sammen hundrevis av brikker, kan du til slutt se at du
har jobbet med et landskapsbilde med en by, en gård og en fjellkjede i det fjerne.
En av de feilene noen kristne gjør når de studerer Bibelen, er å betrakte Skriften
som en løselig samling utsagn eller ordtak de kan bruke i en gitt situasjon. Noen slår
opp i en enkel studieguide der de kan finne nyttige vers om diverse emner og går ut
fra at de inneholder hele Bibelens lære om et gitt emne.
Dessverre gjør de det samme med profetiene og plukker tekster ut av sin sammenheng
og anvender dem på dagsaktuelle hendelser i stedet for å se dem i lys av resten
av Bibelen. Dette har bl.a. ført til en stadig strøm av moderne profetibøker som må
oppdateres med jevne mellomrom fordi de tok feil om det som ville skje – og når.
Derfor må vi ikke bare plukke ut enkelte tekster om et gitt emne, men i stedet
studere alt Bibelen sier om emnet, og også ta hensyn til sammenhengen det står i.
Det er lett å rive en tekst ut av sammenhengen og få den til å si det man selv vil.
Hva er din erfaring med dem som bare bruker enkelte utvalgte tekster for å prøve å argumentere
for sitt syn på f.eks. de dødes tilstand? Eller sabbaten? Hva er det beste svaret du kan gi?
Et av spørsmålene vi som studerer profetier må ta stilling til, er hvordan vi avgjør
om Bibelens språk er bokstavelig eller billedlig. Hvordan vet vi om forfatteren
brukte symbolsk språk, og hvordan vet vi hva symbolet sto for? Da må vi se på
hvordan Bibelen bruker symbolet, og ikke hvordan det brukes i dag. Noen tror for
eksempel bjørnen i Daniel 7 er et tegn på Russland fordi bildet ofte brukes som
symbol på Russland i vår tid. Dette er ikke en pålitelig måte å tolke profetiske symboler
på.
Slå opp tekstene nedenfor og la Bibelen være sin egen tolk. Hvilket profetisk symbol har tekstene
felles i hvert tilfelle, og hva sier Bibelen det står for?
Når vi følger regelen om at Bibelen må få forklare sine egne begreper, blir de profetiske
symbolene mindre mystiske. Vi ser f.eks. at et horn kan stå for en politisk makt
eller et folk. Et sverd kan symbolisere Guds ord. Og en kvinne kan stå for menigheten.
Her forklarer Bibelen seg selv.
Men hvorfor taler Gud i symboler og ikke rett ut? Hvorfor omtalte f.eks. Peter
byen Roma som Babylon i 1 Pet 5,13?
Gud kan ha mange grunner til å bruke symboler i profetiene. Hvis f.eks.
Åpenbaringen hadde utpekt Roma som den som står bak så mye ondskap, kunne
forfølgelsen av menigheten i NT ha blitt enda verre. Uansett grunn kan vi stole på at
Gud vil vi skal forstå symbolenes betydning.
Hvordan kan det styrke troen at vi fokuserer på det vi forstår, selv om noen symboler og profetier
forblir mysterier?
Ellen G. White: «En mann for sin tid» i Alfa og Omega, bind 7, side 272–292 [GC
317–342].
«Prestene og folket erklærte at profetiene i Daniel og Åpenbaringen var ubegripelige
mysterier. Men Kristus henviste sine disipler til profeten Daniels ord om hendelser
som skulle finne sted i deres tid og sa: ‘La den som leser opp, tyde det’. Matt 24,15.
Og påstanden om at Åpenbaringen er et mysterium som ikke kan forstås, blir motsagt
av bokens egen tittel: ‘Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle
vise sine tjenere det som snart skal skje. … Salig er den som leser opp ordene i denne
profetien, og salige er de som hører dem og tar vare på det som der står skrevet. For
tiden er nær.’ Åp 1,1–3. …
Hvordan våger man, i lys av det inspirerte vitnesbyrd, å lære at Åpenbaringens
mysterium er utenfor menneskets fatteevne? Det er et åpenbart mysterium, en åpnet
bok. Studiet av Åpenbaringen leder tankene til Daniels profetier, og begge inneholder
de viktigste opplysninger Gud har gitt oss om hendelser som skal finne sted
ved avslutningen av verdens historie.
Johannes fikk se dype og spennende scener i menighetens historie. Han så Guds
folks stilling, farer, konflikter og endelige utfrielse. Han nedtegner de siste budskapene
som skal modne jordens høst, enten som nek til den himmelske innsamler eller som
halm til ødeleggelsens ild. Han ble betrodd emner av stor betydning, særlig for den
siste menighet, for at de som vendte om fra villfarelse til sannhet, skulle få innsikt i
de farer og konflikter som lå foran. Ingen behøver å være i villrede om det som skal
komme over verden.» – Ellen G. White: The Great Controversy, side 341, 342.
Forslag til samtale
Hvordan kan studiet av profetiene styrke troen? Hvilke profetier har styrket din tillit til Bibelen og
den Gud som har inspirert den? Hvordan gir for eksempel Daniel 2 oss gode og logiske grunner til å
stole på at Gud ikke bare er til, men at han også kjenner fremtiden?
Hvordan kan vi best beskytte oss mot spekulative tolkninger av profetiene, iblant også fra dem i
vår egen menighet? Hvorfor må vi passe på å «prøve alt, og holde fast på det gode»? (1 Tess 5,21)?
Tim var ny misjonær, og han var redd. Han solgte kristne bøker på en hovedsakelig ikke-kristen
øy i Sørøst-Asia, og han ville ikke ha noe bråk. Mens han gikk nedover gaten, ba han og
gikk nervøst inn i butikken til en syerske. Foran seg så han fire personer som sto i kø. Minuttene
syntes å dra ut i tid. Ventetiden tok lengre tid enn Tim hadde forventet. Han var fristet til å gå,
men noe stoppet ham.
Han la merke til at syersken stadig kikket bort på ham med et merkelig ansiktsuttrykk. Innimellom
flyttet hun seg til og med over på den ene siden av disken, helt inntil veggen, slik at hun
kunne kikke rundt de andre kundene og se ansiktet hans bedre.
Til slutt forlot den siste kunden butikken, og det var Tims tur i køen. Men før han rakk å si
noe, pekte syersken på bøkene som stakk opp av vesken hans. «Jeg vil ha den boken!» utbrøt hun.
«Jeg vil ha den boken, og jeg vil ha den boken!»
«Hva?» sa Tim. «Hvordan vet du i det hele tatt at jeg har bøker til salgs?»
«Jeg hadde en drøm», sa syersken. «I drømmen så jeg en ung mann som så akkurat ut som
deg. Han hadde med seg bøker som jeg trengte å lese, og en av bøkene het Den store striden. Så
jeg visste at du kom til å komme. Jeg visste at jeg måtte kjøpe den boken!»
Tims frykt for å få problemer som misjonær forsvant umiddelbart. Han ble begeistret for å
selge bøker. Han innså sannheten i 5 Mos 31,8, der det står: «Herren selv skal gå foran deg.
Han skal være med deg. Han svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær ikke redd og mist ikke
motet!» Han visste at Gud gikk foran ham og banet vei for ham slik at han kunne dele de gode
nyhetene om Jesus og hans snarlige komme.
Be for Tim og andre misjonærer som forsøker å nå unådde folkegrupper i Den sørasiatiske
Stillehavsdivisjon, der denne historien fant sted. Takk for ditt trettende sabbatsoffer dette
kvartalet, som vil bidra til å spre evangeliet i Den sørasiatiske Stillehavsdivisjon.