Det som hendte med dem, skulle være til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for
oss, og til oss er de siste tider kommet. Derfor må den som tror han står, passe seg så
han ikke faller! (1 Kor 10,11–12).
Bibelen har mange fortellinger om Guds folk som peker mot fremtidige hendelser og
er nøkler til å forstå «sannheten for vår tid». Noen av historiene foregriper de siste
dagers begivenheter i overraskende detalj og gir oss et bredere grunnlag for å forstå
profetiene i Daniel og Åpenbaringen.
Uten å krenke den enkeltes samvittighetsfrihet kan Gud styre hendelsene i den
siste tid til fullkommenhet, hendelser som han åpenbarte for profetene. Noen av historiene
er innlysende fordi NT viser til dem i omtalen av de siste dagers hendelser:
Sodoma og Gomorra, syndfloden, osv. Med andre historier skal det mer til for å
utlede de sannhetene Guds ord har gitt oss.
I de neste par ukene skal vi se på en rekke fortellinger og hva de kan si oss om
slike hendelser som Jesu gjenkomst, den undersøkende dom, den siste krisen og
mer til. I sentrum for alt dette finner vi Kristus, for han må være både grunnlaget og
målet for hele vår profetiske innsats.
LesÅp 6,12–17. Tenk over hvordan de reagerte da de fikk se den siste tids hendelser utspille seg.
Hva merker du deg?
Det er interessant at de fortapte ikke roper: «Hva skjer?» eller «Hvem står bak
dette?» De later til å vite hva som skjer. De omtaler Jesus som «Lammet», og det
forutsetter at man kjenner historien om ham. De ser også ut til å være klar over at
«den store vredesdagen er kommet», og at de er fanget i en håpløs situasjon: «Hvem
kan da bli stående?»
Før verdens ende blir evangeliet forkynt for alle jordens folk (Matt 24,14), og de
tre englebudskapene går ut til hele verden. Likevel blir noen tatt på sengen – ikke av
mangel på informasjon, men fordi de ikke vil tro og adlyde. Derfor går de fortapt i
den siste tid.
LesMatt 24,36–44. Hva sier Jesus historien om Noah bør lære oss?
Jesus viser til historien om vannflommen for å advare om at hans gjenkomst vil
komme bardus på mange. Flommen kom heller ikke overraskende fordi folk manglet
informasjon. Noah forkynte i 120 år for en verden som ikke ville tro. De visste hva
som skulle skje. De trodde bare ikke.
Mange tror at den lange tiden som har gått, betyr at profetiene tar feil. Med vannflommen
som kontekst skriver Peter: «I de siste dager skal [det] komme folk som
farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: ‘Hva med løftet om hans
gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.’» (2
Pet 3,3–4). Denne holdningen vil bare tilta etter som tiden går.
For hvert individ, vil Jesu gjenkomst oppleves som kun et øyeblikk etter døden, og livet går fort.
Hvordan kan denne tanken gjøre det lettere å håndtere «forsinkelsen»?
Peter minner oss om at Kristi gjenkomst kommer uventet for mange fordi de med
vilje «glemmer» (2 Pet 3,5) vannflommen. Enda verden har et kollektivt minne om
en stor vannflom (mange kulturer forteller historien om en ødeleggende flom), er
historien om Noah en av de mest latterliggjorte av Bibelens fortellinger. Som varslet,
avviser verden med overlegg historien som en myte, enda så tydelig den er skildret i
GT og omtalt flere ganger i NT.
I Matt 24,37–39 sa Jesus at verdenssituasjonen ville komme til å minne om «Noahs dager».
Sammenlign teksten med 1 Mos 6,1–8. Hva førte til vannflommen? Hvilke paralleller er det mellom
de to episodene?
En annen viktig lærdom for Guds restfolk i den siste tid trer frem ved nøye studium.
Hebr 11,7 forteller at Noah «bygde … en ark og berget sin familie. Hans tro ble en
dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.»
Tenk å forkynne i over hundre år uten annet å vise til enn din egen familie i
arken! Hadde Noah vært en moderne evangelist, ville vi kanskje ha avskrevet ham
som en fiasko: flere årtiers forkynnelse og ingen synlige resultater.
For tiden er det stor respons på de tre englebudskapene i flere deler av verden.
Forkynnelsen av vårt unike restbudskap er utrolig effektiv mange steder, og mange
blir kjent med Gud. Vi har ennå ikke kommet dit at vi ikke ser resultater, selv om
vi har blitt fortalt at det kommer en tid da «prøvetiden [vil] være slutt og nådens dør
bli stengt. Denne korte kunngjøringen: ‘De som var ferdige, gikk sammen med ham
inn til bryllupet; og døren ble stengt,’ fører oss ned til slutten av Kristi tjeneste, til
den tiden da frelsesverket er fullført.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 7, side
359–360.
Men inntil videre har kirken en oppgave.
Hvordan kan vi unngå å miste motet om vår personlige evangelisering ikke ser ut til å bære
særlig frukt? Hvorfor må vi ikke gi opp våre anstrengelser? (Se Joh 4,37.)
Peter viser til en annen viktig fortelling i GT når han skildrer de siste dagers
hendelser: ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra. Byene på sletten ble legendariske
for sin ondskap og er det første eksempelet på befolkningssentra ødelagt av ild fra
himmelen.
Les2 Pet 2,4–11; Jud 5–8, og Esek 16,46–50 – og merk deg det som sies. Hva førte til at byene
ble ødelagt, og hvilke paralleller ser vi i dag?
Den advarselen historien om Sodoma og Gomorra gir endetidsfolket, er entydig: Til
slutt vil de ugudelige bli tilintetgjort av ild, som beskrevet i Åpenbaringen 20. Synd
bedrar, for den gjør oss blinde for vår egen tilstand og dekker våre overtramp med et
lag av selvros mens vi ser andres ondskap klart og tydelig. Når Gud forteller om den
kjærlighet han har utøst over folket, advarer han dem også om at de har blitt verre
enn Sodoma enda de ikke har begått de samme syndene (Esek 16,47).
Israel hadde drevet med «horeri» (Esek 16,41) og begått åndelig ekteskapsbrudd.
Forestill deg folkets overraskelse da de fikk høre at de var verre enn folk som var
kjent for sin ondskap.
Det er ikke noe nytt i dette, ikke bare i det gamle Israel, men i hele menneskeheten.
I Rom 1,18–32 gir Paulus leserne en lang liste over menneskelig ondskap som
kunne ha vært hentet fra dagens aviser. Det var ikke meningen at jødene skulle føle
seg overlegne når de leste Paulus’ skildring av hedningenes synd, men at de skulle
forstå alvoret i sin egen synd. Natan gjorde det samme da han talte til David og fortalte
om en riking som hadde stjålet et lam fra en fattig stakkar. Fortellingen gjorde
David rasende (2 Sam 12,5), for uretten var åpenbar, og likevel måtte Natan si: «Du
er mannen!» (2 Sam 12,7) for at David skulle se seg selv i historien.
Det er viktig å huske at Bibelen ikke først og fremst er skrevet til omverdenen,
men til Guds folk. Når vi ser andres grove synd i et avsnitt som Åpenbaringen 13
eller 17, er det en advarsel om at vi kan gå i den samme fellen.
Like før Sodoma blir ødelagt, finner det sted et selsomt opptrinn på Mamre-sletten.
Gud viser seg for Abraham sammen med to engler. Da Abraham ser dem, ber han
dem inn på et måltid, og det er nå Gud lover Abraham og Sara at de skal få en sønn
som skal føre frem til Messias. Ja, Jesus var av Abrahams ætt (jf. Gal 3,16). Så dreies
samtalen plutselig over til å handle om de onde byene på sletten.
Les1 Mos 18,17–32. Hva får vi vite om Gud og hvordan han har tenkt å håndtere det onde her i
verden?
Gud skylder oss ingen forklaring, men han velger å være åpen om sine motiver og
planer. «Herren Gud gjør ikke noe», sier profeten Amos, «uten å åpenbare sitt skjulte
råd for sine tjenere profetene» (Am 3,7).
Før Gud ødelegger Sodoma og Gomorra, sier han at det eneste riktige er å fortelle
Abraham det som skal skje og som han snart blir vitne til.
Gud blir hos Abraham mens englene drar til den onde byen for å finne dem som
vil gi akt på advarselen. Man kan ikke la være å tenke på de profetiske englene
som har den samme oppgaven i den siste tid og kaller dem av Guds folk som bor i
Babylon, ut av henne (Åp 14,6–12; Åp 18,1–4). Mens den siste advarselen blir gitt,
snakker Gud med Abraham om det som skal skje og lar patriarken komme med
innvendinger.
«Det ligner ikke deg å gjøre noe slikt, å la rettferdige dø sammen med urettferdige!»,
sier Abraham, «Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» (1 Mos
18,25). Abraham gransker ikke bare Sodoma, han gransker Guds karakter. Og før
det hele er slutt, åpner Gud himmelens bøker (Åp 20,4; Åp 20,11–15) og lar oss granske
bevisene før han lar ild falle ned på jorden. Vi har tusen år på oss til å få svar på det
vi ikke har fått svar på.
Før Herren feller den endelige dommen over de fortapte, gir han oss tusen år så vi kan forstå
det som skal skje med hvem og hvorfor. Hva sier dette om ham og om hvor villig han er til å la
seg granske av skapte vesener – slike som er helt avhengige av ham for sin eksistens – og som
ikke har noen egentlig rett til å få vite slikt?
Beskrivelsen av dommen i Daniel 7 lar oss se inn bak forhenget – vi får se hvordan
Gud løser syndens problem og samtidig frelser dem som vil leve i pakt med ham.
Les den beskrivelsen av den undersøkende dommen som vi får i Dan 7,9–10; Dan 7,13–14; Dan 7,22; Dan 7,26–27. Hva
er hovedfokuset i dommen? Hvilken dom blir avsagt ved slutten av prosessen? Hva sier det om
frelsesplanen?
Det er ingen tvil om at Gud vil dømme menneskeheten. Fork 12,14 sier at
«Gud skal dømme hver gjerning», og Paulus minner om at vi ikke behøver å dømme
hverandre, for «vi skal alle fram for Guds domstol» (Rom 14,10). Gud behøver ikke
opptegnelser for å vite hvem som er frelst eller fortapt, men englene – som hele tiden
har gransket frelsesplanen (1 Pet 1,12) – har naturlig nok sine spørsmål. De har vært
vitne til Satans opprør og sett en tredjedel av himmelens engler bli drevet ut av himmelen
(Åp 12,4) – og nå fører Gud oss inn i sitt nærvær. Gud åpner bøkene og lar de
hellige se alt.
Historien om Abrahams forbønn for Sodoma og Gomorra gir oss innsikt i
dommen. Sodomas synder ble tydeligvis gjenstand for granskning. Gud nevner at
byens ondskap hadde gitt den et ry som gjorde at klageropet over den var stort (1
Mos 18,20). Men det var ikke bare Sodoma og Gomorra som ble undersøkt før de ble
ødelagt. Gud åpnet også for at Abraham kunne undersøke om Guds beslutning om å
ødelegge de ugudelige var rettferdig eller ei.
Hvem trer frem midt i dommen i himmelen i Daniel 7, om ikke «Menneskesønnen»
Jesus (Dan 7,13, se Matt 20,28), hvis fremtreden er grunnen til at dommen
blir avsagt slik at «Den høyestes hellige [fikk] sin rett» (Dan 7,22). Hans fullkomne
rettferdighet alene er det som får hans folk trygt gjennom dommen.
Tenk å skulle stå til doms med alle dine hemmeligheter avslørt for en hellig Gud. Hva er ditt
eneste håp i dommens time? (Se fredag.)
Ellen G. White: «Da himmelens sluser ble åpnet» i Alfa og Omega, bind 1, side
69–82.
«Øverstepresten kan hverken forsvare seg selv eller folket mot Satans anklager.
Han påstår ikke at Israel er uten skyld. Med skitne klær står han foran engelen. De
symboliserer folkets synder som han bærer som deres representant. Han bekjenner
deres skyld, men henviser samtidig til deres anger og ydmykhet og stoler på en
syndstilgivende frelsers nåde. I tro gjør han krav på Guds løfter. …
Når Satan anklager dem som søker Herren, er det ikke fordi han er misfornøyd på
grunn av deres synder. Han fryder seg over deres karaktermangler, for han vet at han
bare kan få makten over dem når de overtrer Guds lov. Når han anklager, skyldes det
utelukkende hans fiendskap til Kristus. Det er i kraft av frelsesplanen at Jesus kan
rive menneskeheten ut av Satans herredømme og frelse mennesker fra hans makt. …
I sin egen kraft kan mennesker ikke møte fiendens anklager. I klær som er flekket
av synd, står de foran Gud og bekjenner sin skyld. Men Jesus, vår forsvarer, fremfører
et virkningsfullt argument på vegne av alle som i anger og tro har overgitt seg
til ham. Han fører deres sak og tilbakeviser anklagene ved hjelp av Golgatas mektige
bevis. Fordi han var fullkommen lydig mot Guds lov, har han fått all makt i himmel
og på jord, og han ber sin Far om nåde og tilgivelse for det skyldige menneske.» –
Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 306–308.
Forslag til samtale
Jesus fortalte disiplene at de var i verden, men ikke av verden. (Se Joh 15,19; Joh 17,14–16) Hvordan
balanserer vi vårt ansvar for å vinne verden med behovet for ikke å la seg «flekke til av verden»?
(Jak 1,27).
Hva kan Noahs offentlige virke før vannflommen si oss om den store konflikten? Hvordan spiller vi
den samme rollen i dag?
Før Gud lar ild fra himmelen fortære de ugudelige (slik han gjorde med Sodoma), vekker han dem
fra de døde og lar Satan arbeide med dem en kort stund (Åp 20,7–9). Hvorfor er dette et nødvendig
siste skritt før Gud rydder opp i alt?
Hvilke advarsler inneholder fortellingene vi har studert denne uken for ditt liv? Hva innebærer
historiene for ditt håp i Kristus?
Diana tok sitt siste glass alkohol på USAs uavhengighetsdag. Hun åpnet en ølboks og sa til
vennene sine: «Det finnes ikke noe bedre enn en iskald øl på en varm sommerdag». Så tok
hun en stor slurk og spyttet den nesten ut. Hun trodde ølet hadde blitt dårlig, så hun hentet et
annet ølmerke fra kjøleren. Det ølet smakte også forferdelig. Men en venninne sa at begge ølene
smakte godt.
Den dagen sluttet Diana å drikke. Det var ikke fordi Bibelen sa at øl var dårlig, men fordi Den
hellige ånd hadde forandret lysten hennes på alkohol.
Kort tid senere ble Diana og Loren døpt av Lorens far på en årlig familietreff for slektningene
hans i nærheten av Chicago. Diana ble overrasket da hun hørte dåpsløftene for første gang. De
inneholdt blant annet setningen: «Tror du at kroppen din er Den hellige ånds tempel, og vil du ære
Gud ved å ta vare på den, unngå bruk av det som er skadelig, avstå fra all uren mat, avstå fra bruk,
produksjon eller salg av alkoholholdige drikkevarer, bruk, produksjon eller salg av tobakk i alle
former for konsum, og avstå fra misbruk av eller handel med narkotika eller andre rusmidler?»
Diana sendte Loren et spørrende blikk og tenkte: «Hvordan kunne vi gå glipp av dette?» Hun
jobbet i en bar på flyplassen i Salt Lake City. Det var en av de beste jobbene for ufaglærte arbeidere,
med mye driks og enkle arbeidsoppgaver.
Dianas kolleger ble forbløffet da hun fortalte at hun skulle slutte, og de spurte hvorfor. Bartenderen
spurte flere ganger. Han og de andre var interessert i hennes nye tro. Diana flyttet til en
annen flyplassbutikk, der hun bakte og solgte kaker. Det var ikke like godt betalt, men hun fikk fri
på sabbaten.
Snart følte Diana og Loren at Gud ledet dem til å flytte til Tennessee for å hjelpe Lorens besteforeldre.
De bosatte seg i nærheten av Southern Adventist University. Det var en tid med store åndelige
utfordringer. Diana hadde fortsatt mange verdslige trekk som hun måtte underkaste seg Gud.
Da en slektning av Loren hørte at Diana hadde aviserfaring, ba han henne om å søke på en
stilling i Southerns radiostasjon, der han jobbet som daglig leder. Diana ville ikke ha jobben, men
Loren oppfordret henne til å be. Hun jobbet på radiostasjonen i nesten 10 år, hvorav syv år som
utviklingssjef. I løpet av den tiden hjalp Gud henne med å overvinne synder som hadde plaget
henne siden hun ble misbrukt som barn.
Så ble Diana bedt om å søke på en ledig stilling som utviklingsdirektør i adventistenes sykehussystem
i Florida. Hun følte seg ukvalifisert og ville ikke søke, men Loren oppfordret henne
igjen til å be. Hun jobbet på sykehuset de neste ti årene. Så fikk hun høre om Holbrook Indian
School.