Da kongen fikk se dronning Ester der hun sto i slottsgården, fikk han godvilje for
henne. Han rettet gullsepteret som han hadde i hånden, ut mot henne, og Ester gikk
fram og rørte ved spissen av septeret. (Ester 5,2).
Denne uken ser vi også på fortellinger som foregriper hendelser i den siste tid. Gud
bruker virkelige hendelser og personer slik at vi kan se ting slik han ser det og forstå
hvordan vi skal tolke senere profetier som er gitt for å styrke vår tro.
Vi skal se nærmere på to kvinner: Rut og Ester. Historiene deres har preget
mange. Den ene er en fattig enke som finner håp i møtet med Boas, hennes slektnings
forløser. Deres ekteskap har blitt en populær kjærlighetshistorie blant kristne
fordi den speiler Kristi kjærlighet til oss. Den andre er en ungjente i et fremmed land
som får nyss om en sammensvergelse om å utrydde hennes folk og blir kastet inn på
scenen i det dramaet som utspiller seg for å redde dem.
I profetiene er en kvinne et symbol på Guds kirke og belyser Guds syn på sitt
folk. La oss se på de to kvinnene som har fått sin livssituasjon foreviget i Guds ord
og forsøke å lære mest mulig av deres opplevelser.
Kristentroens kritikere har ofte pekt på de brutale forholdene her i verden som bevis
på at
at Gud ikke finnes, eller
at han er maktesløs når noe vondt skjer, eller
at han ikke hefter seg ved våre lidelser.
Mange av Bibelens fortellinger viser at disse
antakelsene ikke holder stikk. Det stemmer at Gud lar oss høste følgene av opprøret
mot ham. Men han er til stede og påvirker historien uten å krenke vår frie vilje
mens han fører oss mot den endelige løsningen på syndens og lidelsens problem. Et
eksempel på dette er historien om Rut.
LesRut 1,1–5. Hva kom Noomi og Rut ut for, og hvorfor? Hvordan gjenspeiler dette den situasjonen
menneskeheten står overfor nå?
Innledningen til fortellingen er ikke så lite ironisk: Det var hungersnød i Betlehem,
byen med et navn som betyr «brødhuset». Man blir minnet om overfloden i Edens
hage, der Gud sa til mennesket: «Du må gjerne spise av alle trærne i hagen» (1 Mos
2,16). Mennesket begynte i overflod under Skaperens omsorg, men byttet ut rollen
som forvalter av skaperverket mot syndens slaveri. «Med svette i ansiktet skal du
spise ditt brød», sa Gud (1 Mos 3,19).
Som Noomi er også vi berøvet den arven Gud hadde tiltenkt oss, og livet har blitt
en prøvelse. Vi fikk Edens hage i gave, men på betingelse: Det sto oss fritt å gjøre
opprør, men da måtte vi også selv ta ansvar for vårt eget ve og vel. Det hadde vært
meningen at vi skulle «underlegge oss» hele den ufalne verden under Guds velsignelse,
men nå er oppgaven å underlegge oss en fallen verden. Når egoister slåss om
knappe ressurser, blir det mye sorg og lidelse.
Tragedien er ikke til å fatte: Jorden produserer fortsatt i rikt monn og vitner om
Guds kjærlighet. Men med menneskers griskhet og syndens herjinger ser det til tider
ut som verden undertrykker oss mer enn vi legger den under oss. Men en dag skal
det ta slutt.
Hvordan åpenbarer jorden fremdeles Guds kjærlighet og skaperkraft etter mange tusen års
synd og død?
Noomi ba om å få navnet endret til Mara fordi livet var blitt så bittert (se Rut 1,20).
Synden har påført forholdet til Skaperen varige skader og drevet oss ut i åndelig
fattigdom. Utsiktene er dystre, og vi sanker det vi kan i utkanten av åkeren og lever
på de restene av glede som ennå er å oppdrive i en sønderrevet verden. Men dette
endrer seg når vi får øynene opp for noe ganske enestående: Gud har ikke glemt oss.
LesRut 2,5–20. Hvorfor er dette et avgjørende punkt i fortellingen? Hvorfor var velgjørerens
identitet viktig for Noomi?
Noomi kan ikke overta Elimeleks jord uten hjelp fra mannens familie. Hun håper
Rut skal bli gift med en nær slektning av hennes avdøde mann og føde et barn i
Elimeleks navn. Gud har sørget for at israelitter kan få tilbake arven: Det skulle en
nær slektning til for å innløse Elimeleks arv. Boas var ikke bare en snill bonde, han
var i slekt med Elimelek og kunne innløse jorden.
Da det ble klart at Boas ikke bare var godhjertet og sjenerøs, men også en
slektning, var det verdens beste nyhet: De to kvinnene behøvde ikke å leve i evig
fattigdom.
Kristne har lenge sett Boas som en type på Kristus, som ikke bare er vår skaper,
men som også valgte å bli vår slektning – et menneske av kjøtt og blod og en av
grunnene til at han kalte seg «Menneskesønnen» (Matt 12,8; Mark 8,31; Luk 22,22;
Joh 3,14).
Altfor mange tror Gud er hard og streng: Vi slipper kanskje inn i himmelen hvis
vi har krysset av for alle de riktige svarene på en moralliste, men han slipper oss nok
bare motvillig inn ettersom vi har kommet oss inn på en formalitet. Bildet av Kristus
som vises gjennom Boas, gjør slike forestillinger grundig til skamme. Gud har ikke
bare lagt merke til oss; til tross for vår store åndelige fattigdom vil han ha oss som
sin brud.
Prøv å fatte det: Skaperen ble ikke bare en del av sitt eget skaperverk, han ga sitt liv for det.
Hvordan kan denne utrolige sannheten endre vårt syn på tilværelsen?
Boas blir glad i Rut og vil gifte seg med henne, men det er bare et problem: Det
finnes en nærmere slektning som også har krav på kvinnen og jorda. Tenker vi oss
Boas som et bilde på Kristus, kan situasjonen belyse hva som står på spill i den store
striden. Kristus elsker oss, men det er en som er mer i slekt med oss og gjør krav på
oss: Satan.
Satan trådte frem i Guds råd og sa han hadde «streifet omkring på jorden» (Job 1,7),
og da Gud spurte om han hadde lagt merke til den rettskafne Job, krevde Satan ham
som en av sine og antydet at Job egentlig ikke tilhørte Gud: Han følger deg bare
fordi du er god mot ham. Hold opp med det, og se så hvem han virkelig er tro mot.
I Judas’ brev finner vi en kort henvisning til en historie som var godt kjent i Israel:
Da Gud hadde gravlagt Moses (5 Mos 34,6), ble han reist opp igjen. Vi kjenner ikke
detaljene, men teksten sier at de kranglet om Moses’ kropp, og det tyder på at Satan
gjorde et slags krav på den.
«Nå skulle Kristus for første gang gi liv til en død. Idet livets fyrste og de lysende
englene nærmet seg graven, var Satan redd for å miste sitt herrevelde. Sammen
med de eide englene var han parat til å avvise enhver som ville trenge seg inn på
det området han gjorde krav på som sitt eget. Han skrøt av at Guds tjener var blitt
tatt til fange, og han hevdet at selv Moses ikke hadde kunnet holde Guds lov, men
hadde ranet til seg den ære som tilkom Gud. Det var den samme synd som var årsak
til at Satan var blitt bannlyst fra himmelen. På grunn av overtredelse hadde Moses
kommet inn under Satans herredømme.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind
2, side 75. Kristus avviste tydeligvis Satans påstand, og Moses sto opp igjen (se
Matt 17,3).
I Rut 4,1–12 drar Boas til byporten i Betlehem – stedet der Kristus kom inn i
vår verden som vår nære slektning. De eldste trer sammen, og til slutt får en sandal
(symbol på eierskap) ny eier.
Det var i byporten saker ble avgjort: Dette er en slags domscene og avspeiler
scenen i Dan 7,13–14; Dan 7,22; Dan 7,26–27. Vi merker oss denne siden av dommen: «Den høyestes
hellige [fikk] sin rett» bare fordi Kristus betalte prisen for oss slik Boas betalte
for Rut.
I historien om Ester møter vi Haman, som tørster etter makt og ære. Han får en
toppjobb
i riket og står over de andre fyrstene (Ester 3,1).
Leser vi Lucifer inn i Esek 28,11–15 og Jes 14,12–15, finner vi paralleller til
Haman, en ond motstander av Guds folk som ikke vil bøye seg for Guds makt.
Satans egentlige hensikter ser vi i fortellingen om Jesu fristelse, der han fører Jesus
opp på et høyt sted og viser ham alle verdens riker (Matt 4,8–11). Vi har sett at
Kristus kom for å frelse verden og kreve den som sin egen – og det gjorde han som
en av oss. Jesus er løsningsmannen, og prisen han betalte for å innløse verden var
skyhøy.
I Åpenbaringen ser vi at verdens siste store krise skyldes at Satan tørster etter
makt og ære. Hans bedrag får hele verden til å «undre seg» over dyret og følge det
(Åp 13,3–4), med unntak av noen få som ikke vil. Dem bruker han makt mot.
Haman merker seg at Mordekai – en av Guds folk – ikke vil underordne seg ham
eller respektere hans rett til «tilbedelse». Han blir «fylt av sinne» (Ester 3,5–6), og
bestemmer seg for å utrydde hele det folket Mordekai tilhører.
LesEster 3,1–14; Åp 12,14–17 og Åp 13,15. Hvilke paralleller finner du? Hvordan minner Johannes’
skildring av Guds restkirke om det Haman sier om Guds folk?
Djevelen har gjort krav på verden, men det finnes noen som er lojale mot Gud – som
holder hans bud – og motbeviser kravet hans om totalt overherredømme. «Når
sabbaten blir et spesielt stridspunkt i hele kristenheten, vil en liten minoritet som
stadig nekter å gi etter for folkets krav, bli gjenstand for allmenn fordømmelse.»
– Ellen G. White: Signs of the Times, 22. februar 1910.
Tenk på de «små» tingene som utfordrer troen din. Hvordan vil du klare deg når den store
prøven kommer hvis du går på akkord med «småting» nå?
En del kristne har lett for å dvele ved de dystre sidene av Bibelens profetier. Vi ser
at det kommer tunge tider, og studiet av profetiene kan bli preget av frykt og se på
motgang i stedet for på løftet om en løsning. Gud skjønnmaler ikke fremtiden, han
er åpen om hva som vil skje før den store stridens slutt, men det er viktig å lese hele
historien til ende.
Det er et mønster i profetiene at Gud åpenbarer sannheten om det kaoset vårt
opprør har ført til og viser oss følgene. Men han gir alltid håp. Noen har sett på
profetiene om en siste krise – «en trengselstid for Jakob» – med frykt og beven.
Den siste tid blir nok ikke lett for Guds folk. Men like sikkert som at vi kan stole på
forutsigelsen om vanskelige tider, like sikkert er løftet om utfrielse.
I Åpenbaringen 12 forfølger djevelen Kristi brud med hat og hevn, men Gud
griper inn og redder henne. I Esters historie spiller en vakker dronning en sentral
rolle, og Gud bruker henne til å redde sitt folk.
Gud skapte sin restmenighet for et bestemt øyeblikk i historien. Da middelalderens
1260 dager nærmet seg slutten, førte Gud sin brud ut av skjulestedet (jf. Åp 12,14)
for å gi verden sitt siste barmhjertige budskap: de tre englebudskapene. Vi er her
«for en tid som denne» (Ester 4,14).
Ester oppdaget at hun ikke sto alene i den forfølgelsen Haman utsatte folket
hennes for: Hun fant nåde hos kongen, og folket hennes ble reddet. Vi står heller
ikke alene når vi trer inn i verdenshistoriens siste timer – Kongen står på vår side, og
Guds folk vil bli utfridd.
Det gikk bra for Guds folk i denne historien. Men slik går det jo ikke bestandig. Så hvorfor må vi
tenke langsiktig om vi skal bevare det håpet vi har i Kristus?
Ellen G. White: «Fra teokrati til monarki» i Alfa og Omega, bind 2, side 187–198.
«Satan vil vekke folks hat mot den minoriteten som nekter å følge de vanlige skikker
og tradisjoner. Fremstående og ansette personer vil alliere seg med lovløse og ondsinnede
elementer i samfunnet og legge planer som er rettet mot Guds folk. Rikdom,
talent og utdanning vil mobilisere seg mot dem i forakt. Intolerante statsledere,
prester og bekjennende kristne vil sammensverge seg mot dem. I tale og skrift, med
store ord, trusler og latterliggjøring vil de prøve å ødelegge deres tro. Deres fiender
vil hisse opp massene ved falske anklager og hatske angrep. Ettersom de ikke har
noe ‘så sier Herren’ å komme med overfor dem som holder den bibelske sabbaten,
prøver de å få has på dem ved hjelp av lovgivningen. For å sikre seg folkets popularitet
vil lovgiverne gi etter for kravet om innføring av søndagslover. Men de som
frykter Gud, kan ikke godta en ordning som krenker et av Guds ti bud.
Det er på denne slagmark at den siste store konfrontasjon i kampen mellom
sannhet og villfarelse vil bli utkjempet. Vi behøver ikke å være i tvil om utfallet.
I dag som på Esters og Mordekais tid vil Herren forsvare sin sannhet og sitt folk.»
– Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 320.
Forslag til samtale
Hvorfor lar Gud sitt folk oppleve tunge tider? Hva er poenget?
Hvordan forbereder en troende seg på de vanskeligheter troskapen mot Kristus kan føre til? Hvor
finner du håp i tunge tider?
Hvorfor har vi lett for å dvele ved de vanskelige tingene i profetien og la dem overskygge at
helheten er godt nytt?
En venn har lest Åpenbaringen og sier hun synes den er «skremmende». Hvordan vil du hjelpe
henne til en klarere forståelse og fred i sinnet?
Noen sier: «Jeg vet ikke om Gud elsker meg og vil ha meg. Hadde du visst hva jeg har gjort, ville du
ha skjønt hvorfor.» Hva sier du? Kan historiene om Rut og Ester hjelpe deg?
Diana og Loren Fish hadde drømmejobbene sine. Hun jobbet med utvikling på syvendedagsadventistenes
sykehus i Orlando, Florida, og han hadde en vellykket rådgivningspraksis.
Men noe manglet. De ba en bønn.
Diana fikk et innfall da hun deltok på en konferanse i regi av Den nordamerikanske divisjonens
kvinneavdeling. I konferansens utstillingshall stoppet hun ved standen til Holbrook Seventh-day
Adventist Indian School for å beundre keramikk laget av elever. Da en kvinne på standen fikk vite
at Diana jobbet med utvikling, fortalte hun begeistret at skolen var på utkikk etter en utviklingssjef.
Diana avviste tanken på at Gud kanskje kalte henne til å flytte til skolen i Arizona.
Seks måneder gikk, og Loren bestemte seg i siste liten for å delta på Generalkonferansen 2015
i San Antonio i Texas. I utstillingshallen befant han seg på Holbrooks stand. Da en kvinne på
standen fikk vite at han var lisensiert klinisk sosionom, sa hun begeistret: «Vi trenger en sånn!»
Hun spurte hva kona hans jobbet med, og han svarte at hun jobbet med utvikling. «Vi trenger
også en sånn!» sa kvinnen og vinket til mannen sin, som tilfeldigvis var Holbrooks rektor.
Senere fortalte Loren Diana hva som hadde skjedd. «Uh-oh», svarte hun.
Noen uker senere bestemte paret seg for å besøke Holbrook etter en ferie for å besøke familien
hennes i Colorado. I ni timer snakket de med de ansatte om skolens mål om å være et trygt sted
der indianske barn kunne lære og utvikle seg. De fikk vite at de ansatte drømte om å ha kristen
sjelesorg tilgjengelig døgnet rundt for elever med posttraumatisk stresslidelse og andre psykiske
problemer. Den natten lå Diana og vendte og vred seg på skolens gjesterom. Om morgenen la hun
merke til en bokhylle med to identiske bøker som hun kjente igjen. Hun stakk hånden ned i ryggsekken
og fant frem den samme boken som Loren hadde fått på Generalkonferansen. Den hadde
tittelen Follow: Anytime, Anywhere, at Any Cost av Don MacLafferty. Diana visste med en gang
at Gud kalte dem til Holbrook. Hun ba: «Du må gjøre det samme inntrykket på Lorens hjerte».
Flere dager senere, tilbake i Florida, fortalte Loren Diana at han hadde bedt og følte at Gud
kalte dem til Holbrook. Samme kveld sendte de inn CV-ene sine og begynte å pakke. To uker
senere fikk de tilbud om stillingene. De har jobbet på skolen de siste ti årene. «Gud er så fantastisk»,
sier Diana. «Han har hele tiden vist meg at han arbeider i livet mitt. Før jeg kjente ham,
kjente han meg og hadde en plan.»
Denne misjonshistorien gir et innblikk i hvordan Gud på mirakuløst vis virket i livet til Diana
Fish, utviklingssjef for Holbrook Seventh-day Adventist Indian School i USA, som mottok det
trettende sabbatsofferet i 2021. Takk for at du støtter forkynnelsen av evangeliet med dette
kvartalets trettende sabbatsoffer, på 28. juni. Les mer om Holbrook Seventh-day Adventist Indian
School neste uke.