For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og
visdom (2 Tim 1,7).
Denne uken skal vi se på to historier fra Bibelen som foregriper de siste dagers
hendelser.
Først skal vi se på fortellingen om Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego med klare
allusjoner til det som skildres i Åpenbaringen 13. Deretter går vi til NT, der vi ser
at de første kristne også kan hjelpe oss å forstå hva vi har i vente frem til Kristi
gjenkomst.
Begge eksemplene fremhever stort mot og inneholder nøkler til å finne fred i
sinnet under de vanskeligste av omstendigheter.
Jesus sa gjentatte ganger slikt som «Frykt ikke» og «Hvorfor er dere bekymret?»
Husk at profetiens fokus er Kristus. Derfor må vi kunne finne de samme rådene i
scenene som skildrer jordens siste tider. «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på
Gud og tro på meg!» (Joh 14,1) sa han.
Så ja, de siste tiders hendelser blir vanskelige for dem som vil være tro mot Gud.
Men vi bør se på disse begivenhetene med håp, ikke frykt.
En av Bibelens mektigste profetier er Daniel 2. Profeten skrev over 500 år før
Kristus og skildret verdenshistorien fra sin egen tid i Babylon, via Media-Persia,
Hellas, Roma og landene i det moderne Europa.
Om disse rikene heter det i en tekst at de skal «blande seg til én slekt. Men de skal
likevel ikke holde sammen, like lite som jern kan blande seg med leire.» (Dan 2,43)
Profetien har blitt oppfylt på forunderlig vis. For til tross for alle slags giftermål
mellom folk i disse landene, forblir de splittet.
Det britiske monarkiet kalles f.eks. Huset Windsor, et fint engelsk navn. Men
navnet er av nokså ny dato (1917). Før den tid het familien Saxe-Coburg-Gotha, et
utpreget tysk navn fordi mange i det britiske kongehuset – ved å blande seg «til én
slekt» – var blodsbeslektet med tyskerne. Men blodsbåndene var ikke nok til å unngå
krig, og under første verdenskrig endret de navn til Huset Windsor for å distansere
seg fra den forhatte fienden.
LesDan 2,31–45. Hva drømte Nebukadnesar, og hvordan tolket Daniel drømmen?
Alle Daniels apokalyptiske profetier følger samme spor som Daniel 2. Det vil si at
resten av profetiene følger rekkefølgen fra det ene verdensriket etter det andre inntil
Gud oppretter sitt evighetsrike (se Dan 2,44; Dan 7,13–14). Profetiene gjennomgår med
andre ord historien som en sammenhengende rekke av riker fra oldtiden og inn i
fremtiden, helt til vår tid. Dette er den historisistiske måten å tolke profetiene på, og
det er det tekstene krever. Denne historisistiske tilnærmingen er viktig for å forstå de
siste dagers hendelser, spesielt de som skildres i Åpenbaringen.
Hvordan viser Daniel 2 at Gud ikke bare kjenner fremtiden, men at han til syvende og sist styrer
den?
I begynnelsen var Nebukadnesar imponert over Daniel og viste både ham og hans
Gud stor troskap (se Daniel 2, spesielt vers 46–48), men det varte ikke ved.
LesDan 3,1–12. Hvordan kan det ha seg at statuen var av gull og at kongen forlangte at den
skulle tilbes?
Kongen understreket sin motstand mot Guds budskap ved å bygge en statue der
alt var av gull. Hvorfor? Babylon vil vare evig, og Nebukadnesar skal alltid være
konge. Og den som våget å motsette seg den tanken, skulle drepes. Dette er en klar
påminnelse om at vår trang til å bestemme over oss selv fort kan gjøre oss blinde for
sannheten om hvordan den store striden kommer til å utspille seg.
Nebukadnesar minner om Lucifer: Han var ambisiøs, selvhøytidelig og så stolt at
han gjorde opprør mot Gud. Det er også forskjeller: Til slutt kom Nebukadnesar til
tro på den sanne Gud, og vi får trolig møte ham i det riket han først opponerte imot.
LesDan 3,17–18, det de tre ungdommene sa da de trosset kongen. Hva kan dette si oss om troen
og hva den kan komme til å koste oss?
Tenk så lett de kunne ha kommet seg ut av knipen. Var det ikke fanatisk å la seg
brenne levende fremfor å bøye seg? Kunne de ikke bare bøyd seg og strammet sandalremmene
mens de ba til sin egen Gud? Var det virkelig verdt det? Det mente de
visst, enda de ikke kunne regne med å slippe fra det med livet i behold.
Hvordan kan vi unngå bortforklaringer som lar oss gå på akkord med troen? Hva sier denne
teksten som tar for seg en lignende fristelse: «Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den
som er uredelig i smått, er også uredelig i stort» (Luk 16,10)?
Mange har sett likhetstrekk mellom Daniel 3 og det Åpenbaringen lærer om de siste
dager. Og med god grunn, for Daniel 3 – med befalingen om å «tilbe statuen» (Dan
3,15) eller dø – gjenspeiler det Åpenbaringen sier om befalingen om å tilbe et annet
bilde som kan straffes med døden. «Det fikk makt til å blåse liv i dyrets bilde, så det
kunne tale, og til å få drept alle som ikke tilba dyrets bilde» (Åp 13,15).
Guds folk skal tilbe «ham som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!», det vil si
Skaperen, ikke dyret og dets bilde. De tre unge jødene som sto overfor en lignende
trussel, nektet å tilbe noe annet enn Skaperen. Uansett hvor ulike omstendighetene
er mellom det som skjedde i Dura-dalen, da de ble befalt å tilbe bildet fremfor
Skaperen, og det som vil skje over hele verden med oppfordringen om å tilbe bildet
fremfor Skaperen – så er prinsippet det samme.
LesRom 1,18–25. (Merk deg koblingen mellom Rom 1,18 og Åp 14,9–10 om «Guds vrede.») Så
hvordan er spørsmålet om tilbedelse av bildet et uttrykk for det samme prinsippet om hvem vi til
syvende og sist viser troskap?
Tilbedelse behøver ikke å bety at vi bøyer oss og ofrer røkelse, selv om det kan
være det. Vi tilber det vi er mest tro mot. Når du tenker på hvem Gud, vår skaper og
løsningsmann er, så er det naturligvis bare ham vi skal tilbe. Alt annet er avgudsdyrkelse.
Kanskje gjør dette det lettere å forstå Jesu ord her: «Den som ikke er med
meg, er mot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Matt 12,30). De
avsluttende scenene vil bli en dramatisk bekreftelse på denne sannheten.
Ikke bare GT, men også NT inneholder forvarsler om de siste begivenhetene. Det var
ikke lett å være kristen i det første århundret. Først ble de kristne hatet av trosfeller
som betraktet dem som en trussel mot Moses’ lære. De opplevde også Romerrikets
vrede. «Jordens og helvetes makter samlet seg mot Kristus i hans tilhengeres
skikkelse. Hedningene ante at hvis evangeliet seiret, ville templene og altrene bli
feid bort, og derfor samlet de sine krefter for å knuse kristendommen. Forfølgelsens
flammer ble tent.» – Ellen G. White: The Great Controversy, side 39.
En fortelling i Apostlenes gjerninger viser med all tydelighet hva Guds folk kan
vente seg på veien mot det vi finner i Åpenbaringen 13.
LesApg 12,1–17. Hvilke deler av fortellingen kan kaste lys over hendelser i den siste tid?
Jakob hadde blitt halshugget, og Peter sto for tur. Det var dødsstraff for kristne. Noe
av det mest bemerkelsesverdige ved historien er nok det at Peter sover så tungt i det
som skulle være hans livs siste natt – så tungt at engelen må slå ham for å få ham
våken!
Peter ble befridd på mirakuløst vis og fant veien til et møte med kristne som
hadde vanskelig for å tro at han faktisk var fri, enda de hadde bedt om det. Bibelen
sier at de ble forbløffet – og det får en til å lure på hvor ofte vi ber og knapt våger å
tro at Gud vil bønnhøre oss.
Noen kristne ble skånet, andre måtte bøte med livet. Det samme vil skje når vi
nærmer oss endetiden. Selv Peter, som ble skånet den gangen, måtte dø for sin tro.
Jesus hadde sågar fortalt ham det: «‘Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung,
bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du
strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du
ikke vil.’ Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da
han hadde sagt dette, sa han til Peter: ‘Følg meg!’» (Joh 21,18–19).
Merk deg at da Jesus hadde fortalt Peter hvordan han skal dø, sa han likevel: «Følg meg». Hva
sier det deg?
Etter som tiden har gått, og de siste hendelser, som dødsdom og håndhevelse av
dyrets merke, ennå ikke har funnet sted, har noen uttrykt tvil om vår tolkning av
de siste ting, også om hvordan sabbaten og søndagen kan være viktige i den siste
konflikten.
Åpenbaringen er klar på at vi enten tilber Skaperen eller dyret og dets bilde. Og
siden sabbaten på den syvende dag har vært det grunnleggende tegnet på Gud som
skaper – helt tilbake til Eden (se 1 Mos 2,1–3), burde det ikke overraske noen at den
står sentralt i et spørsmål som handler om tilbedelse av Skaperen. Det er heller ingen
tilfeldighet at dyret er den samme makten som endret sabbatsbudet fra den bibelske
dagen til søndag, noe Bibelen ikke har belegg for. Derfor gir det god mening at
sabbaten og søndagen inngår i spørsmålet om tilbedelse enten av Skaperen (se Åp
14,6–7) eller av dyret. Og i NT har vi også en forløper for spørsmålet om sabbaten på
den syvende dag kontra menneskets lover.
Hvordan reagerte de religiøse lederne i Matteus 12 etter at Jesus helbredet mannen
med den visne hånden på sabbaten (Matt 12,9–13)? «Men fariseerne gikk ut og la
planer mot ham for å få tatt livet av ham» (Matt 12,14). Død på grunn av sabbaten?
Og etter mirakelet i Joh 5,1–16, «fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte
jødene å forfølge ham» (Joh 5,16).
Død på grunn av menneskelige tradisjoner om sabbaten? Ingenting i Bibelen
forbød helbredelse på sabbaten, og ingenting i Bibelen har innsatt søndag i stedet for
sabbaten. Problemet hos Jesus er ikke det samme som i den siste tid, men nært nok:
menneskers lov mot Guds lov, og begge ganger gjelder striden Bibelens sabbat.
Dø for et av Guds bud? Hvordan kan man komme til å snakke seg ut av det?
Ellen G. White: «Utfrielsen» i Alfa og Omega, bind 8, side 135–150.
«Til alle tider har Gud sendt engler for å hjelpe og utfri sitt folk. Himmelske vesener
har engasjert seg aktivt i menneskelige forhold. De har opptrådt i skinnende lysklær,
og de har vist seg som mennesker kledd i reisetøy. Guds tjenere på jorden har sett
engler i menneskeskikkelse. De himmelske vesener har rastet under eiketrærne ved
middagstid som om de trengte hvile. De har tatt imot gjestfrihet i hjemmet hos folk.
De har opptrådt som veivisere for vandringsmenn som har gått seg vill i mørket.
Med sine egne hender har de tent ild på alteret. De har åpnet fengselsdører for
Herrens tjenere og satt dem fri. Kledd i himmelsk rustning kom de og rullet steinen
bort fra Jesu grav.
I menneskeskikkelse er engler ofte til stede når Guds folk er samlet. De besøker
også ugudelige miljøer, som da de kom til Sodoma for å holde øye med det som
foregikk, og finne ut om innbyggerne hadde overskredet grensen for Guds langmodighet.
Herren er barmhjertig, og av hensyn til de få som virkelig tjener ham,
forhindrer han katastrofer og forlenger freden for mange. De som lever i synd, er
slett ikke klar over at de få trofaste som de driver gjøn med og undertrykker, er
årsak til at deres eget liv blir spart.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side
131.
Forslag til samtale
Les 2 Tim 1,7. Snakk om det i profetiene som har bekymret dere mest. Hvordan kan vi riste av oss
fryktens ånd og finne Guds budskap om håp, også i profetier som taler om forfølgelse for vår tro?
Det kan være vanskelig å se hvordan sabbaten og søndagen kan komme i sentrum for de siste store
begivenhetene, men se så fort verden kan endre seg. Hva bør dette lære oss om ikke å bygge vår
tro på dagsaktuelle begivenheter som kan endre seg på et øyeblikk, men på Guds ord?
Tenk på Dan 2 (og 7). Alle rikene kom og gikk som forutsagt. I dag kan vi se at de gjorde det. Fra
vårt perspektiv er det bare ett rike til som skal komme. Hvilket er det, og hvordan kan vi være sikre
på at det kommer slik det ble forutsagt?
17 år gamle Anders klaget over at han hørte stemmer på Holbrook Seventh-day Adventist
Indian School, i den amerikanske delstaten Arizona. Skolens rådgiver, Loren Fish, møtte
ham og slo fast at det ikke dreide seg om et psykisk problem. De ansatte ba.
Men så begynte Anders å oppføre seg som en besatt. Mens han var hjemme i skoleferien,
hadde han deltatt i en tradisjonell seremoni. Tilbake på skolen begynte den spinkle tenåringen å
vise overmenneskelig styrke, og Holbrooks personale hadde problemer med å kontrollere ham.
Andre ganger rullet øynene hans bakover i hodet. Etter et angrep kunne han sove i timevis. Når
han våknet, oppførte han seg normalt, men han var redd. En dag spurte han guttenes rektor: «Hva
betyr Legion?» Han hadde hørt ordet «legion» i hodet. Dekanen husket hvordan Jesus, før han
helbredet en besatt mann, spurte demonen om navnet hans, og demonen svarte: «Mitt navn er
Legion, for vi er mange» (Markus 5:9, NKJV). Inspektøren, som var mentor for Anders, spurte
om han ville at skolens ansatte skulle be for ham. Gutten sa ja.
I skolens konferanserom samlet de ansatte seg rundt Anders og begynte å be for ham. Plutselig
stønnet gutten og falt ned på gulvet. Ingen var sikre på hva de skulle gjøre. Flere ba høyt, mens
andre sang salmer. Andre igjen oppfordret Anders til å be: «Jesus, hjelp meg». Anders klarte ikke
å få ordene ut av munnen. Det var fullstendig kaos. Så begynte Anders å le av personalet. Det var
en merkelig, unaturlig latter.
Skolens utviklingsdirektør, Diana Fish, følte seg flau. «Djevelen vet at vi ikke vet hva vi skal
gjøre», tenkte hun. Hun tok frem mobiltelefonen og googlet «Hvordan hjelpe en djevelbesatt
person». På Andrews Universitys nettside fant hun en artikkel med tittelen «Ellen White on Confrontation
with Evil Spiritual Powers» av Marc Coleman. «Hør her», sa hun. «Vi må stå sammen.
Vi må be ånden om å forlate oss i Jesu navn.»
En av de ansatte befalte straks ånden: «Kom ut i Jesu navn!» Så gispet Anders: «Jesus, hjelp
meg!» Alle de ansatte utbrøt samtidig: «Gud være lovet!» Et høyt skrik kom ut av gutten. Skolens
økonomiansvarlige følte at noe som lignet en sterk virvelvind fløy forbi henne og ut av rommet.
Så ble det fred. Anders lå gråtende på gulvet. To ansatte hentet en seng, og gutten sov resten av
ettermiddagen. Etter dette var Anders bedre – helt til han dro hjem igjen. Da han kom tilbake,
fortsatte trakasseringen, og eleven forlot skolen.
«Vi ber fortsatt for ham», sier Diana. «Vi vet at det er en åndelig kamp, og den er ikke over.
Hver dag håndterer vi kampen mellom det gode og det onde sammen med elevene våre.»
Denne misjonshistorien gir et innblikk i et tidligere 13. sabbats-prosjekt, Holbrook Seventh-day
Adventist Indian School. Anders er et pseudonym. Takk for at du støtter 13. sabbats-offeret den
28. juni.