Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet
og det tørre landet» (Jona 1,9).
Denne uken tar vi en siste titt på historier som kan belyse de siste dagers hendelser.
Denne gangen skal vi se på Jonas oppdrag i Ninive, Babylons fall og Kyros, perserkongen
som lot Guds folk vende tilbake til det lovede land.
Som de andre fortellingene vi har sett på, har også disse historiene hatt stor
betydning til alle tider. Men de er også relevante for de siste slektsleddene før Kristi
gjenkomst. Det vil si at disse beretningene kan gi oss en bedre forståelse av det vi
kaller «sannheten for vår tid».
Samtidig må vi huske én ting når det gjelder alle disse fortellingene som synes
å foregripe de siste dagers hendelser: Vi må nøye oss med de store linjene og
allusjonene, ikke prøve å analysere hver minste detalj slik at det skapes profetiske
urimeligheter. Som i Jesu lignelser bør vi se etter de overordnede poengene og prinsippene.
Vi skal ikke melke hver eneste lille detalj i håp om å finne skjulte sannheter.
Nei, vi bør se etter hovedtrekkene, prinsippene, og ut fra dem kan vi se ting som er
relevante i den siste tid.
Fortellingen om Jona (se Jona 1–4) er kort, men gjør inntrykk. Mange har sett seg
selv i den motvillige profeten. Fortellingen inneholder også interessante perspektiver
på fremtidige hendelser.
LesMatt 12,38–42. Hvilke deler av historien om Jona viser Jesus til når han taler til de skriftlærde
og fariseerne? Hva kan det han sier lære oss om dommen?
Jesus sa han var større enn Jona. Han visste at hans komme til denne verden ville
bety korset, og likevel kom han for å «lete etter de bortkomne og berge dem» (Luk
19,10). Jona var tre dager i den store fisken for sin egen synds skyld. Jesus var tre
dager i graven for våre synders skyld. Det var prisen for å berge de bortkomne.
I dag kjenner vi Jona som en motvillig profet som ikke ville dra til Ninive. Det er
lett å forstå ham: Assyrerne var et brutalt folk. Assyriske veggmalerier er fulle av
usedvanlig grusomme scener: beseirede grupper ble drept på de grusomst tenkelige
vis. Hvem ville vel ønske å forkynne omvendelse i hovedstaden deres?
Det er et viktig punkt i historien som kan peke frem mot de siste dagers restbevegelse:
når Jona blir spurt om hvem han er, svarer han: «Jeg er hebreer og frykter
Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet» – et utsagn som
minner mye om den første engelens budskap (Jon 1,9; Åp 14,7). Når han fremhever
Herren som den som «har skapt havet og det tørre landet», peker han på ham som
skaper. Dette er grunnleggende for at vi bør tilbe ham, og tilbedelse står sentralt i
den siste tids hendelser.
Samtidig har også vi fått i oppdrag å forkynne et upopulært budskap i det åndelige
Babylon. Å si «dra bort fra henne, mitt folk» (Åp 18,4) er å fortelle folk at de må
vende om – et budskap som mange reagerer negativt på – også når det fremføres så
vennlig som mulig. Hvem har vel ikke fått negative, ja fiendtlige reaksjoner når de
har vitnet? Det er bare en del av «jobben».
Ser du noe av Jona i deg selv? Hvordan kan du legge den holdningen bak deg?
Jona hadde et klart budskap til folket i Ninive. «Jona begynte å gå innover i byen,
og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: ‘Ennå førti dager, og så skal Ninive bli
ødelagt!’» (Jona 3,4). Det virker opplagt: Stedet var dødsdømt. For var det ikke en
Herrens profet som hadde talt? Men hva skjedde?
LesJona 3,5–10. Så hvorfor gikk ikke profetien i oppfyllelse?
Ja, hele byen omvendte seg, og den forutsagte undergangen ble avverget, iallfall midlertidig.
«De unngikk den skjebne som var forutsagt. Israels Gud ble opphøyet og
æret i hele hedningeverdenen, og hans lov kom til heder og verdighet. Først mange år
senere falt Ninive som et bytte for nabofolkene, fordi innbyggerne ble hovmodige.»
– Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side 122.
Kan vi forvente noe lignende i den siste tid, med det siste budskapet til den falne
verden? Ja – og nei. Jo, mange over hele verden vil følge kallet: «Dra bort fra henne,
mitt folk, så dere ikke tar del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager»
(Åp 18,4). Over hele verden vil folk stå opp og, i tross mot dyret, holde seg «til Guds
bud og troen på Jesus» (Åp 14,12). I likhet med folket i Ninive vil de bli spart for
dommen som rammer de fortapte.
Samtidig er noen profetier, som Guds kunngjøring om Ninive, betinget. Byen
ville bli ødelagt med mindre folket vendte seg bort fra sin ondskap (se Jer 18,7–10).
Men noen profetier er uten forbehold. De blir oppfylt uansett hvordan folk reagerer.
De messianske profetiene om Kristi første og andre gjenkomst, dyrets merke,
utøsingen av plagene, endetidens forfølgelser – de er ikke betinget. De vil finne sted
samme hva folk gjør. Det menneskene gjør, og de valgene de tar, vil bare avgjøre
hvilken side de vil stå på når de siste begivenhetene utspiller seg slik profetene har
forutsagt.
Hva gjør du nå som kan være med og påvirke det valget du vil ta når spørsmålet om tilbedelse
av Gud eller bildet kommer på dagsordenen?
Etter at en allianse av medere og babylonere (ledet av Nebukadnesars far) hadde
ydmyket Ninive i 612 f.Kr., fikk Babylon en storhetstid det ikke hadde sett maken til
siden den store lovgiveren Hammurabis tid. Under Nebukadnesar vokste Babylons
rikdom og innflytelse til nabolandene ikke hadde annet valg enn å anerkjenne
Babylons dominans. Babylon var verdens dronning, og de som ønsket fremgang,
erklærte landet troskap.
Så vidt vi kan se, døde Nebukadnesar som en troende og bekjente at Daniels Gud
er alle folks rettmessige hersker (Dan 4,34–37). Daniels neste beretning handler om
etterfølgeren, visekongen Belsasar.
LesDan 5,1–31. Hva denne kan historien si oss? Hva felte Belsasar?
Noe av det mest tragiske i denne historien finner vi i Dan 5,22. Etter å ha fortalt
kongen om Nebukadnesars fall og oppreisning sier Daniel: «Men du, Belsasar,
hans sønn, har ikke blitt ydmyk, enda du visste alt dette.» Han hadde muligheten
til å kjenne sannheten og hadde kanskje vært vitne til det som skjedde med
Nebukadnesar, men valgte å se bort fra det og slo i stedet inn på den kursen som
hadde ført til så store problemer for forgjengeren.
Nebukadnesar hadde reist gullstatuen, og Belsasar trosset også det Daniels Gud
hadde forutsagt. Han vanhelliget tempelkarene, trolig for å understreke at Babylon
hadde erobret jødene og hadde Guds religiøse gjenstander. Med andre ord hadde de
fortsatt herredømme over guden som spådde deres undergang.
Belsasar gjorde det i ren og skjær trass, men burde ha visst bedre. Han hadde
hodekunnskap nok til å kjenne sannheten. Problemet var snarere hjertet. I den siste
tid, når krisen bryter inn over verden, vil folk også få anledning til å kjenne sannheten.
Det som avgjør valget, blir hjertet, som i tilfellet Belsasar.
Et av Babylons fortrinn var at elven Eufrat rant under murene og forsynte byen med
uendelige vannmengder. Det skulle også bli byens svakhet. Den gamle babylonske
dronningen Nitokris hadde anlagt jordvoller langs elven som en vei til byen, og i
samme slengen hadde hun ledet elven inn i en sump slik at arbeiderne kunne jobbe
bekvemt. Kyros innså at han kunne gjøre det samme og tørke ut Eufrat nok til at
soldatene hans kunne komme inn under muren. Vel innenfor bymurene fant han forsvarsmurene
som fulgte elven gjennom byen ubevoktet, og byen falt på én natt. Den
greske historikeren Herodot forteller at «de som bodde i sentrum av Babylon, ante
ikke at forstedene hadde falt, for det var fest, og alle danset og henga seg til fornøyelser.»
– Herodot: The Histories, overs. av Tom Holland. (New York: Penguin, 2015),
side 94. Mon tro om det ikke var den festen som skildres i Daniel 5.
LesDan 5,18–31 og Åp 16,12–19. Hvilke likheter finner du mellom noen av plagene i
Åpenbaringen og historien om Babylons fall?
Jesus formante disiplene om å forstå tidens tegn: «Så våk da! For dere vet ikke
hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste
når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset.»
(Matt 24,42–43)
Kristi tilsynekomst vil overraske det moderne Babylon slik som det skjedde ved
Babylons fall. Men det behøver ikke å gå slik. Vi har fått tallrike bevis på Jesu snarlige
komme i mange detaljerte profetier.
Verden blir ikke overrumplet fordi den ikke vet hva Gud har forutsagt. Den blir
overrumplet fordi den har valgt ikke å tro på det Gud har sagt.
Les Åp 16,15. Hvilket evangelisk budskap finner vi midt i advarslene om endetiden? Hva betyr
det å ikke «gå naken»?
Da Kyros plyndret Babylon, var årene i fangenskap over for Guds folk, og perserne
lot dem vende tilbake til det lovede landet og bygge opp tempelet igjen. Under Kyros
ble Perserriket det største i historien, med det historikeren Tom Holland kaller «den
største ansamlingen av territorier som verden noen gang hadde sett». – Tom Holland:
Dominion Basic Books, Kindle Edition, side 25.
Som skikken var blant perserne, ble Kyros også kalt «den store kongen» eller
«kongenes konge».
Kyros foregriper det som vil skje når Kristus kommer for å hente sin kirke: Han
er Kongen som kommer fra øst (jf. Matt 24,27), fører krig mot Babylon og befrir sitt
folk så det endelig kan slippe ut av Babylon og vende tilbake til løftets land. (Se Åp
19,11–16.) Derfor omtaler Gud Kyros som «den han har salvet» (Jes 45,1). Ikke nok
med at den berømte perseren satte fri Guds folk, hans felttog mot Babylon er også et
forbilde på Kristi gjenkomst.
Les2 Krøn 36,22–23. Hvordan minner historien om Kyros om Nebukadnesars historie?
Hva er annerledes? Hvilken betydning har dekretet? Hvordan påvirket det Jesu første komme flere
hundre år senere?
Rekkefølgen på bøkene i GT har blitt endret slik at de nå ender med Malaki, men
opprinnelig var det her GT sluttet – med Kyros’ erklæring. Den neste episoden i
Skriftens kanon er da Matteus, som begynner med Jesu fødsel, Kyros’ motbilde.
Kyros skulle sørge for at det jordiske tempelet ble gjenoppbygget. Jesus skulle starte
sin tjeneste i helligdommen i himmelen – som skulle føre frem til hans gjenkomst og
vår utfrielse.
Kyros var ikke noe perfekt bilde på Kristus. Ingen typer svarer helt til antitypen,
og vi må ikke legge for mye vekt på små detaljer. Likevel fungerer han grovt sett
som et bilde på «Frelseren».
Tenk at Gud kunne bruke en hedensk konge til å utføre sin vilje på en så tydelig måte. I det ytre
ser det ikke slik ut for oss, men hvordan kan vi forstå sannheten om at Gud på lang sikt vil gjennomføre
endetidens hendelser slik det er profetert?
Ellen G. White: «Skriften på veggen» i Alfa og Omega, bind 3, side 269–279.
«Hver eneste nasjon som har opptrådt på historiens skueplass, har fått lov til
det for at det kunne bli slått fast om den ville fullbyrde den hellige vokters vilje.
Profetien har kunngjort de store verdensrikenes oppkomst og utvikling – Babylonia,
Medo-Persia, Grekenland og Rom. Disse riker, i likhet med de mindre nasjoner, har
bekreftet at historien gjentar seg. Alle har hatt sin prøvetid, alle har sviktet og har
tapt sin storhet og makt.
Selv om de forskjellige nasjonene forkastet Guds hensikt med dem og på den
måten bestemte sin egen undergang, er det tydelig at en guddommelig makt har vært
i virksomhet ned gjennom tidene.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 3, side
276.
I Jeremia 18 ser profeten en pottemaker som former og preger det han arbeider
med. Gud bruker dette bildet for å forklare prinsippet om forbehold i bibelske profetier.
Og for å sikre seg at vi forstår, taler Gud gjennom Jeremia og sier: «Snart truer
jeg et folkeslag eller et rike med å rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom
det folket jeg har truet, vender om fra ondskapen sin, da angrer jeg på det onde som
jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Snart lover jeg et folkeslag eller et rike å bygge og
plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst,
da angrer jeg på det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot dem.» (Jer 18,7–10).
Forslag til samtale
Tenk på Jesu ord om at dommen blir mildere for Ninive enn for Guds folk som har kommet bort fra
sannheten. (Se Matt 12,39–42.) Hva kan Guds kirke lære av denne advarselen?
Merk deg Ellen G. Whites ord om at «historien gjentar seg» for hvert nytt rike. – Ellen G. White:
Alfa og Omega, bind 3, side 276. Hva har de felles, de rikene som er nevnt i profetiene? På hvilke
måter fulgte de den samme profetiske vei? Hvordan følger verden av i dag samme vei?
Tenk over dette at det ofte ikke er forstanden eller intellektet som hindrer folk i å tro, men hjertet.
Hvilken innvirkning kan dette få på ditt vitnesbyrd?
Maria ble glad da en huseier inviterte henne inn for å se på bøkene hun solgte i et ikkekristent
land i Sørøst-Asia. Maria tok opp flere helsebøker fra vesken, men mannen stoppet
henne.
«Jeg skjønner hva du gjør», sa han. «Du tar frem de lettere, mer nøytrale bøkene først, og når
jeg har senket garden, tar du frem de kristne bøkene som du virkelig vil at jeg skal se. Jeg kjenner
intensjonene dine, så del de kristne bøkene først.
Maria sendte opp en stille bønn. «Herre, vær så snill å hjelpe meg», sa hun. «Jeg vet ikke hva
jeg skal si». Hun sa høyt: «Jeg har flere bøker om helse og religion. Jeg ønsker å dele det folk
ønsker å se. Hvis de er interessert i helse, deler jeg disse bøkene. Hvis de er interessert i religion,
deler jeg gjerne de bøkene også.»
Mannen gned seg over haken. «La oss gjøre en avtale», sa han. «Hvis jeg får stille deg spørsmål
om religionen din, og du klarer å svare på dem, skal jeg kjøpe alle bøkene dine».
Maria følte seg engstelig. Hun trakk pusten dypt og sa: «Jeg er ikke klok nok til å svare på alt
du spør om. Jeg trenger hjelp. Kan jeg be først?»
Mannen var enig. Maria ba høyt. Hun ba om visdom og kunnskap, og hun avsluttet bønnen i
Jesu navn.
Mannen spurte straks: «Vi sier at Jesus var en profet, men dere sier at han er en Gud. Hvorfor
sier dere det? Hvordan kan et menneske bli Gud?»
Uten å ta en pause sa Maria: «Mange tror at Jesus begynte å leve først da han var på jorden
som baby, men han eksisterte mange år før det. Jesus var en del av Guddommen, og Gud sendte
ham til jorden i form av en baby som et vanlig menneske. Så ble Jesus kalt til å være profet, så
ble han kalt til å være offer, og så ble han kalt til å være yppersteprest. Akkurat nå går han altså
i forbønn for våre synder. Jesus er ikke bare en profet. Han ble kalt til å være mer enn en profet.
Han er yppersteprest – ikke bare for meg, men for alle som tar imot ham.»
Mannen la hodet i hendene. «Det er noe av det hyggeligste jeg noensinne har hørt», sa han.
Det var hans første og eneste spørsmål. Med tårer i øynene kjøpte han alle bøkene Maria
hadde. Da de tok farvel, sa han: «Du forklarte meg virkelig det jeg ville vite. Nå ser jeg frem til å
lese alle bøkene dine.»
Be for Maria og andre misjonærer som prøver å nå unådde folkegrupper i Den sørasiatiske
Stillehavsdivisjon, der denne historien fant sted. Maria er et pseudonym. Takk for ditt
trettende sabbatsoffer denne sabbaten, som vil bidra til å spre evangeliet i Den sørasiatiske
Stillehavsdivisjon.