Dagen etter ser han Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som
bærer bort verdens synd!» ().
Et av problemene med moderne tolkninger av Bibelens profetier, f.eks. i
Åpenbaringen, er at de ikke tar hensyn til bokens røtter. Forfatteren forutsetter
kjennskap til GT og bruker begreper som var velkjente for tilhørerne.
Selv om det er nyttig å lete gjennom hele Bibelen etter avsnitt som ligner den
teksten man studerer i Åpenbaringen, finnes det også tekster som legger bedre til
rette for forståelsen av boken enn andre tekster. Dette gjelder særlig 1. Mosebok,
som beskriver hvordan vår verden sank ned i syndens kaos. Nesten alle de sentrale
begrepene i Åpenbaringen opptrer i Bibelens første kapitler.
Denne uken skal vi studere et knippe begreper som utgjør kjernen i Åpenbaringen.
Det er mange, så vi vil nøye oss med noen få for å illustrere poenget om at
når man forstår grunnlaget for Åpenbaringen, kan man se utallige nyanser i teksten
som hver for seg kan gi viktig lærdom om menneskets natur, om Gud og om konflikten
som utkjempes i universet og i vårt eget liv.
De fleste akademiske studier begynner med et oversiktskurs som tar for seg brede og
grunnleggende prinsipper som grunnlag for videre studier av emnet. Slik er det også
med Bibelen, og man ser fort at Gud har et oversiktskurs i 1. Mosebok der han setter
frem tanker som blir utdypet i resten av Bibelen.
Som regel vil du finne at første gang et begrep eller symbol er nevnt i Bibelen
– spesielt hvis det skjer i de første kapitlene i 1. Mosebok – gir det en generell forståelse
av begrepet, og det vil hjelpe deg å forstå hvordan det blir brukt senere.
Noen bibelgranskere kaller dette «loven om første gangs omtale», selv om det
snarere er snakk om et prinsipp (eller et mønster) enn en lov, for den er langt fra uten
unntak. Det mønsteret som avtegner seg, er at Gud gradvis og over tid gir sine barn
ny informasjon ved å begynne med et grunnleggende begrep og så utdype det mange
ganger i tidens løp.
Les ; og . Hvilket prinsipp kan utledes fra disse tekstene og gi en god
forankring i studiet av profetiene?
I den moderne verden snakker man ofte om «sannferdighet» i stedet for «sannhet»
siden man går ut fra at «sannhet» er en plastisk størrelse som kan endre seg over tid.
Begrepet «sannhet» blir iblant betraktet som suspekt.
Men når Gud etablerer sannheten, endrer han ikke mening. Når han først har
begynt å undervise sitt folk om sannheten, kan vi stole på at gjentakelser av det
samme bibelske prinsippet eller temaet ikke endrer dets betydning, men kaster nytt
lys over betydningen. Når man studerer profetier, gir det derfor god mening å sette
seg godt inn i 1. Mosebok, der mange begreper forklares for første gang, og deretter
ta med denne forståelsen når resten av Bibelen skal utforskes.
Hvorfor er det viktig at vi ikke lar noe svekke vår tro på Bibelen og de sannhetene den lærer oss?
Hvordan kan en slik svekkelse skje?
Vi har arvet en syndig natur, og derfor farges vår oppfatning av universet av vår
tilbøyelighet til egoisme og stolthet. Vi ser verden fra vår egen snevre vinkel, ikke
fra Guds allvitende perspektiv. Knapt noe begrep har blitt mer forvrengt av oss
syndere enn «kjærlighet». I populærkulturen er kjærligheten ofte mer opptatt av
meg selv enn andre. En slik tilnærming gjør det vanskelig å forstå Guds syn på
kjærligheten.
Det er viktig å forstå kjærlighetens natur for å kunne forstå Bibelens profetier. Et
av de viktigste temaene i den store konflikten er at Guds karakter er blitt misforstått.
Ellen G. White avslutter sin oppsummering av den store konflikten med ordene:
«Hele universet er rent. Harmoni og glede går som pulsslag gjennom hele det umåtelige
skaperverket. Fra ham som skapte alt, strømmer liv, lys og glede ut gjennom
universets grenseløse rom. Alle ting, fra det minste atom til den største klode, det
levende og det livløse, forkynner i ufordunklet skjønnhet og fullkommen glede at
Gud er kjærlighet!» – Alfa og Omega, bind 8, side 175.
Les . Første gang kjærlighet nevnes i Bibelen, er i . Hva kan den historien
si oss om Guds kjærlighet?
Foruten den første forekomsten av et begrep i Bibelen, kan det være nyttig å finne
den første omtalen av begrepet i enkeltbøker i Bibelen – spesielt evangeliene. I ; ; og finner vi den første omtalen av kjærlighet i
hvert av evangeliene.
Ta f.eks. den første omtalen av kjærlighet hos Johannes (): Den henspiller
nok på historien om Isak på alteret. Abrahams tro på Gud var så sterk at han stolte på
ham og valgte å tro at Gud kunne oppvekke sønnen hvis han gjennomførte ofringen
(). Det var et forbilde på Guds kjærlighet til oss. Han elsket oss så høyt at
han «ga sin Sønn, den enbårne» (; se ; ; ) – og så oppreiste han
ham fra de døde. Slik får vi en åpenbaring av den kjærligheten, den selvoppofrende
kjærligheten, som Gud har til oss.
Hvordan kan vi vise andre litt av Guds selvoppofrende kjærlighet til oss? Hvorfor kommer ikke
slik kjærlighet av seg selv?
Bibelens første omtale av et seh (hebraisk: et lam) finner vi i den historien der
kjærligheten nevnes første gang, i 1. Mosebok 22. Lammet er et av de viktigste
symbolene i Åpenbaringen, der Jesus blir kalt «Lammet» over 20 ganger. I en av
de sterkeste scenene – Johannes’ besøk i Guds tronsal i kapittel fire og fem – spiller
Lammet hovedrollen.
Les ; og . Hvordan trer den symbolske bruken av lam frem i
nesten-ofringen av Isak? Hvordan henger denne historien sammen med synet i Åpenbaringen 5?
I Bibelen nevnes seh (lam) første gang når Isak spør: «Hvor er brennofferlammet?»
(). Interessant nok besvarer resten av Bibelen det spørsmålet i detalj.
Resten av bøkene i GT fører leseren langs en vei der Isaks spørsmål besvares i stadig
større detalj, fra påskeritualene til Davids tid og videre fremover. Hele historien er
krydret med messianske profetier som foregriper svaret på Isaks spørsmål. I NT blir
spørsmålet besvart når Jesus kommer i kjøtt og blod, går som tjener blant sitt folk og
gir sitt liv på korset.
Se på den første omtalen av et lam i Johannesevangeliet (). Det er nesten
som om døperen Johannes gir sitt personlige svar på Isaks spørsmål, og settingen
kunne ikke vært mer passende. Syndere omvender seg og går under vannet i dåpen,
som symboliserer synderens død og starten på et nytt liv. I denne settingen dukker
Jesus, Guds lam, plutselig opp, og ifølge Matteus’ fortelling åpner himmelen seg
og kunngjør ham: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (). Legg merke til at det også er en røst fra himmelen som gir løsningen på Abrahams
og Isaks problem ().
Når man fletter alle trådene sammen, ser vi at Jesus, Guds lam, er vår stedfortreder.
Dette kaster lys over forståelsen av Lammet som er slaktet i Johannes’ syn.
Hvorfor er vissheten om at Jesus er vår stedfortreder viktig for frelsen? Hva slags håp ville du ha
hatt uten ham som stedfortreder?
Noe av det med en verden som er løsrevet fra Skaperen, er at døden lurer i skyggen
av ethvert liv, klar til å slå til når som helst. Den er «syndens lønn», straffen vi betaler
for å ha vært koblet løs fra universets eneste kilde til liv: Skaperen. Derfor spiller
døden en viktig rolle i Bibelens profetier, både som realitet og fordi den eneste
løsningen er Jesu død og oppstandelse.
Både Bibelens første omtale av døden og dens første opptreden kaster lys over
dette profetiske temaet, hjelper oss å forstå alvoret i syndens problem og gir oss
redskaper til å forstå Guds løsning på problemet.
Les ; ; og . Hva sies om hvorfor vi dør, hvordan
Gud ser på døden og hva løsningen på problemet er?
Folk sier ofte at «døden bare er en del av livet». Nei, døden er det motsatte av livet,
livets undergang; den er en inntrenger som vi aldri burde ha opplevd. Selv om vi har
vent oss til døden, protesterer hjertet når vi står overfor den, som om vi innser at det
er noe helt galt med den. Døden er smertefull, men noen dødsfall er enda mer tragiske
enn andre, som når et barn dør. Vi regner gjerne med at foreldre dør før barna
sine, og vi har lært å godta det som tingenes normale orden.
Det første dødsfallet i Skriften bryter med normen. Før Adam og Eva møtte
døden, opplevde de tragedien da deres sønn ble drept av sin egen bror. Det var en
spesielt urettferdig død.
Tenk på Jesus, den rettferdige som ble drept av urettferdige, slik som Abel. Hva
kunne ha vært mer urettferdig enn Jesu død? Ser du andre paralleller mellom Abels
død og Kristi død på korset? Hvordan gjør Abels død det lettere å forstå hvorfor
Jesus har «nøklene til Hades [graven] og døden» og hva Gud tilbyr oss i ham?
Hvorfor er livet i bunn og grunn meningsløst uten en løsning på dødens problem? Hva sier dette
oss om hvor glade vi bør være for det Jesus har gjort for oss?
Tilbedelse er et viktig tema i Åpenbaringen. Den som står bak og legger til rette for
falsk gudsdyrkelse, blir kalt «dragen» (), og det er ingen tilfeldighet at
denne falne kjeruben skildres som en slange. Det peker tilbake til Edens hage, der
en slange kom inn i paradiset og fikk Adam og Eva til å følge ham i opprøret mot
Skaperen.
Les og . Hvilke temaer har tekstene felles? Hvordan kan detaljene om
slangen i 1. Mosebok gjøre det lettere å forstå noen av de problemene som førte til den krigen i
himmelen som omtales i Åpenbaringen?
Bibelen har to historier der Satan fører hele verden på avveier. I 1. Mosebok, da
det bare fantes to mennesker, og i Åpenbaringen 12 og 13, der Satan «forfører hele
verden» () og gir havdyret makt slik at «all verden» undrer seg og følger
det (). Et av temaene i Bibelens profetier er den store stridens uforanderlige
natur. Guds karakter og Ord endrer seg ikke, og det gjør heller ikke djevelens
ambisjoner.
Siden den store stridens natur ikke endrer seg og siden vi har klare referansepunkter
i de profetiske skriftene, kan kristne heldigvis gjennomskue trender og
begynne å se de åndelige fallgruvene. Gud vil alltid være den samme, og det er også
djevelen. Satan har tusenvis av forkledninger, men både historien og det profetiske
scenariet i Åpenbaringen viser at han ikke viker fra den planen han fulgte i Edens
hage. Gud har lovet oss visdom og dømmekraft (), og når vi får Skriftens
visdom, behøver vi ikke falle for djevelens løgner. Men dessverre har mange falt for
dem, og mange – de fleste – kommer til å gjøre det.
Tenk på hvordan kulturen endrer seg over tid. Det som en gang var akseptabelt, blir uakseptabelt,
og motsatt. Hva bør vi ta i betraktning når vi observerer det skiftende kulturelle bildet,
når vi vet at de temaene og aktørene i den store striden ikke forandrer seg? Hvor finner du f.eks.
djevelens gamle løgner i dagens kultur, som at dere ikke skal dø, og at dere skal bli som guder?
Ellen G. White: «Åpenbaringsboken» i Alfa og Omega, bind 6, side 396–406.
Mange verdensreligioner handler kun om ideer, men kristendommens tankeverden
er forankret i historiske hendelser. Bibelen er historien om Guds samspill med menneskeheten
opp gjennom tidene, og ved å studere dette samspillet over tid kan vi
lære mye om Guds karakter.
Det hender likevel at kristne sier de er lei av å høre det samme. Når vårt særegne
profetiske budskap forkynnes offentlig, hender det at vi tenker at vi har hørt det før
og at vi ikke har noe nytt å lære.
Men det at budskapet ikke endrer seg, betyr ikke at det er enfoldig eller lettvint.
Tvert imot: Når man studerer informasjon som vi har fått formidlet fra Guds sinn,
ser man fort at man aldri blir ferdig med et emne.
En av grunnene til at Åpenbaringen ble skrevet, var, ifølge Ellen G. White, at
de kristne skulle forankres i kirkens historiske budskap for all tid. Noen yngre
arbeidere «var gått lei av å høre de samme sannheter om og om igjen. De ønsket
noe oppsiktsvekkende nytt og prøvde å introdusere [nye] læresetninger.» – Alfa og
Omega, bind 6, side 397. I så måte er det ikke bare en bok om fremtiden, men også
en bok om fortiden som skal forankre oss i vår historiske tro slik at vi ikke føres vill
av et ønske om å finne noe nytt og originalt.
Forslag til samtale
Skriftene gir stadig ny informasjon og ny forståelse. Hvordan balanserer man ønsket om noe nytt
med betydningen av å holde fast ved det vi allerede har?
Hvordan bør menigheten forholde seg til nye profetiske tolkninger? Vi kan alltid lære mer, men
hvordan vet vi om det nye er viktig eller bare en motebølge, eller feil?
Da en sjømann lå for døden i Stillehavet i 2. verdenskrig, ropte han til sanitetssoldaten: «Jeg er
foreldreløs. Hvem skal huske meg når jeg dør?» Den andre svarte: «Jeg glemmer deg aldri». Det var
godt ment, men han ville også dø en dag, og det ville også minnet om den foreldreløse sjømannen.
Hvordan viser dette at livet er meningsløst hvis døden får det siste ordet?
Ingen ku sto i hagen da mor kom hjem fra markedet. Mor så seg rundt i hagen. Ingen ku. Hun
visste at de to små barna hennes ventet på henne inne i huset. Hun fikk tårer i øynene. Hvordan
kunne hun fortelle dem at kua, deres eneste inntektskilde, var blitt stjålet? Uten kua ville de dø.
Mor bestemte seg for ikke å fortelle det til barna. Hun ville ikke at de skulle se tårene hennes.
Hun gikk bort til noen busker og utøste sitt hjerte for Gud. Hun minnet ham om at mannen
hennes, en Syvendedags Adventistpastor, var blitt arrestert for å holde sabbaten og dømt til åtte
års straffarbeid langt fra hjemmet deres i den daværende sørlige sovjetrepublikken Tadsjikistan.
Hun takket Gud for kua som nå var blitt stjålet. Hun hadde byttet kuas melk mot mel, poteter,
gulrøtter, løk, hvitløk, tomater og agurker på landsbymarkedet.
«Hva nå?» gråt hun. «Hvordan skal barna mine og jeg overleve?»
Mens hun gråt og ba, så hun på buskene og fikk øye på noe som hang fast i grenene. Hun
kikket nærmere og så at det var en pengeseddel på en stor sum penger. «Takk, Gud!» ba hun. «Du
har sendt penger til å kjøpe en ku til». Mor tørket tårene og gikk tilbake til markedet for å finne
en ny ku. Men alle selgerne ville ha mer penger enn hun hadde funnet i buskene. Til slutt gikk en
mann likevel med på å senke prisen.
«Jeg gir deg kua mi for like mye penger som du har», sa han.
Det var den minste og mest skranglete kua på markedet. Mor overleverte pengene og tok med
kua hjem.
«Gud, denne kua er i dine hender», ba hun.
Hjemme matet mor kua, og de to barna lekte med den. Med mat og kjærlighet vokste og
vokste kua. Snart produserte den dobbelt så mye melk som kua som ble stjålet.
«Gud reddet livene våre i denne vanskelige tiden», sier Liubov Brunton, barnebarnet til moren
i historien.
Hun sa at mirakelet med melken er en sterk påminnelse om at Gud beskytter og tar vare
på sine misjonsarbeidere uansett hvor og når de jobber. Men historien om kua sluttet ikke der.
Bestemoren til Liubov skulle bli vitne til et nytt mirakel. Les om det i neste uke.
Takk for misjonsgavene som støtter forkynnelsen av evangeliet rundt om i verden.