Og engelen sier til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.»
Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.» (Åp 19,9).
Bibelen er full av kjærlighetshistorier som gir innblikk i frelsen og Guds kjærlighet
til sitt folk. Det mest intime av alle forhold er ekteskapet. Det er en skole der vi kan
oppdage dype sannheter om hans kjærlighet til oss, om vårt forhold til ham og om
alt han har gjort for å frelse oss, hvis vi bare får oppleve det slik Gud hadde tenkt seg
det.
Moderne oppfatninger av kjærligheten og ekteskapet har svekket vår evne til å
forstå det Gud vil lære oss med ektepakten. Selv om synden i høy grad har forvridd
ekteskapet (og nesten alt annet), kan det fremdeles formidle sannhet, også profetisk
sannhet. Ekteskapet skal ikke bare gjøre oss lykkelige, det skal også gi oss lærdom
om oss selv og forholdet til Gud.
Denne uken skal vi se hvordan Guds ord taler om ekteskap, både gode og dårlige
ekteskap. Ut fra eksemplene kan vi se hvordan Gud forholder seg til sitt folk, også
når de kommer til kort, og vi kan lære sannheter om hans kjærlighet som kan hjelpe
oss å forstå den siste tid bedre.
Det er knapt noen bedre bibelsk metafor for den nærheten Gud ønsker med menneskene
enn ekteskapet. Bildet er brukt så ofte i Bibelen – ikke minst i Åpenbaringen
– at vi må forstå hva Gud sikter til når han bruker det.
Ved en anledning talte Jesus til fariseerne og siterte 1. Mosebok om Adam og Evas
ekteskap. Da spurte fariseerne: «Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi
kvinnen skilsmissebrev før han kan sende henne fra seg?» (Matt 19,7).
Moses var en av nasjonens grunnleggende profeter. Tenk å stille spørsmål ved
ham som opprettet ekteskapet ved å sette ham opp mot hans egen profet. Taktikken
var en de ofte brukte: De prøvde å bevise at hans lære brøt med Skriften.
Et livslangt, trofast ekteskap var idealet Gud innstiftet i Edens hage. Dessverre
påførte syndefallet gaven fra Gud stor skade.
I lys av ekteskapets betydning i Skriften er det ingen tilfeldighet at det har vært
utsatt for harde angrep. Ekteskapet og sabbaten er to gaver vi fikk i Edens hage, og
begge skulle tydeliggjøre Guds ønske om et nært forhold til skaperverket.
Ekteskapet er et intimt parforhold mellom to ufullkomne mennesker og vil alltid
by på spenninger. Ekteskapet mellom menigheten og Kristus er et parforhold mellom
en fullkommen Frelser og en ufullkommen brud. Likevel kan et godt ekteskap si oss
noe om Guds kjærlighet.
Her er tre prinsipper for ekteskapet.
Tilgi den andre, enda de ikke fortjener det, slik Kristus tilgir oss enda vi ikke fortjener det.
Godta den andre med feil og mangler slik Kristus godtar oss med våre feil og mangler.
Slik Kristus satte oss foran seg selv, må du sette din ektefelle foran deg selv.
Hvordan kan de tre prinsippene hjelpe oss å forstå hvordan Gud forholder seg til
oss, og hvordan kan de styrke ekteskapet?
Esekiel 16 skildrer Guds omsorg for sitt folk. Israel er et spedbarn som er etterlatt
for å dø på en åker. Han tar henne med hjem, vasker henne, og når hun blir voksen,
gifter han seg med henne. Det er et sterkt bilde av et usannsynlig ekteskap.
LesEsek 16,4–14. Hva lærer ordene om brudens opphøyelse oss om Guds plan med oss?
Gud fortalte Israel at under hans omsorg ble hun «strålende vakker» (Esek 16,13). Da
Gud fant henne, syntes ingen hun var pen; hun var en utstøtt, satt ut i håp om at hun
skulle dø. Men da Gud la sin elsk på henne, ble hun stadig vakrere, helt til hun ble
verdens samtaleemne. Under David og Salomo var dette helt tydelig. Dronningen av
Saba la sågar ut på langtur for å se Israels prakt med egne øyne!
Men Israels skjønnhet var en gave fra Gud. Hun var vakker – folk snakket om
henne – fordi hun var hans brud. Gud sier denne skjønnheten «ble fullendt av den
prakten jeg ga deg» (Esek 16,14).
Temaet går igjen i Bibelen: Guds brud er vakker, ikke på grunn av noe hun har
gjort, men fordi Gud har overøst henne med sin gunst og gjort henne slik. Slik er
også de troende vakre i Guds øyne, ikke fordi vi fortjener det, men på grunn av
Guds gunst, frelsen han har overøst oss med. Vi er dekket av «Guds rettferdighet»
(2 Kor 5,21).
Alt var bra inntil neste vers i Esekiel: «Men du stolte på din skjønnhet, du drev
hor på ditt rykte. Du bød deg fram som hore til enhver som kom forbi.» (Esek 16,15)
Vi er skapt for å gjenspeile Guds godhet og ære. Når Guds skapninger tror at
skjønnheten er deres egen, falmer den, og det skaper problemer.
Hva er faren med å stole på vår «skjønnhet»? Dvs. hvordan kan vi finne på å tro at det er noe i
oss selv som gjør oss fortjent til hans kjærlighet? Hvordan kan vi unngå åndelig stolthet?
Gud ga nok profeten Hosea et av de merkeligste oppdragene han noensinne har gitt
en av sine tjenere: å gifte seg med en hore – med fullt overlegg! Gud brukte Hosea
slik at vi skulle forstå hvor sterkt berørt Gud ble av menneskets synd og opprør. I sin
kjærlighet hadde han valgt seg en kone, Israel, som var utro mot ham gang på gang,
men likevel tok han henne tilbake og rehabiliterte henne.
LesHos 1,2; Hos 3,1; Åp 17,1–2 og Åp 18,1–4. Hva slags hor er det? Hva kan kirken lære av Hoseas’
historie? Hvordan har den gjentatt GTs synder?
Bibelen åpenbarer at Israels feil i GT ville bli gjentatt av Kristi nytestamentlige
kirke. Guds paktsfolk kom på villspor før eksilet og førte nabofolkenes avgudsdyrkelse
inn blant Guds paktsfolk. «Konstantin var bekymret over den voksende
splittelsen som Arius’ tanker førte til i kirken, og han både innkalte til og grep
inn i kirkemøtet i Nikea.» – Christopher A. Hall: «How Arianism Almost Won» i
Christianity Today (2008). I begge tilfeller gikk Guds folk bort fra forholdet til ham
for å finne «løsninger» på det de så som problemer.
Gud vil ikke bare vise oss hva vi har gjort galt, men også hvilke følelser det
vekker hos ham. De som har blitt forrådt av en ektefelle, kan sette seg inn i den fortvilelsen
utroskap mot Kristus kan vekke hos Gud. Den mest forbløffende delen av
Hoseas’ historie er nok hvor langt profeten gikk for å redde sin utro kone.
I det siste ropet til menneskeheten, der Gud kaller sitt folk ut av Babylon, er det
sitt eget folk han kaller på, og ikke fremmede. Han kjenner dem godt. Han elsker
dem. Og mens verden farer mot stupet, tilbyr han ennå den gjenløsningsprisen han
har betalt for å kjøpe oss tilbake med sitt eget blod. Mer enn noe annet bør Kristi
kors vise oss hvor sterkt Guds ønske om å frelse sitt villfarne folk er.
Da Abraham var blitt gammel og sikkert tenkte på Guds løfter om etterslekten (se 1
Mos 15,5), ga han sin eldste og mest betrodde tjener en viktig oppgave.
Les1 Mos 24,1–4. Hvorfor var det viktig for Abraham at sønnen ikke skulle gifte seg med en av
«døtrene til kanaaneerne» (1 Mos 24,3)?
Enda så ekskluderende formaningen kunne virke, var Abrahams problem åndelig,
ikke etnisk; det var teologisk, ikke nasjonalt. Abraham kjente det moralske forfallet
i kanaaneernes religionsutøvelse og tilbedelsen av falske guder og visste hvor lett
sønnen kunne bli revet med av det hvis han giftet seg med en av dem.
Store deler av Israels historie, og også den kristne kirke gjennom tidene, har vært
preget av at Guds folk – som skulle ha vitnet for verden – i stedet har blitt fanget av
verden og dens falske lære og religiøse tro. Det beste eksemplet på dette er kanskje
innføringen av den hedenske soldagen i stedet for Bibelens sabbat, og som vil spille
en sentral rolle i de siste dager.
Les1 Mos 24,57–67. Hva kan vi lære om Kristus og hans kirke ut fra det vi leser her? Hva kan f.eks.
det at Rebekka var en slektning som bodde langt borte si oss om vår falne tilstand?
Vi er jo i slekt med vår skaper, for vi er skapt i hans bilde. Synden skilte oss fra
ham, men vi regnes likevel som hans egentlige brud, enda vi og våre valg kan gjøre
ekteskapet mer turbulent enn det behøver å være.
Ja, Gud elsker oss, bruden, mer enn vi elsker ham. Hvilke valg kan og bør vi ta hver dag som kan
styrke kjærligheten vår til Gud? Og hvilke valg vil svekke kjærligheten?
LesÅp 19,1–9. Her feires to ting på en gang: slutten på skjøgen og Kristi bryllup med sin brud.
Hvordan kan begge deler vise Guds rettferdighet og kjærlighet?
Utroskap har en høy prislapp. Følgene av utroskap forplanter seg til barna og andre.
Selv den mest tålmodige kan til sist se at det ikke er noen vei tilbake, at ekteskapet
ikke kan reddes. Når verden kommer dit at hjertet har forherdet seg i en slik grad at
omvendelse ikke lenger er mulig, har det ingen hensikt å la syndens lidelser fortsette
uhemmet. Tross sorgen over de fortapte kan de som har lidd under verdens syndefall,
glede seg over at det endelig er slutt – og at verden endelig blir slik Gud opprinnelig
ville det. Denne gangen vil ingen vende seg bort fra Gud, for vi har lært at Gud
hadde rett i at det er katastrofalt å skille seg fra ham.
LesÅp 21,1–4. Hva betyr ekteskapsbildet her, og hvorfor er det så fullt av håp og løfter? Hvordan
kan vi være sikre på det håpet som disse versene beskriver?
«Ekteskapet, en forening for livet, er et symbol på enheten mellom Kristus og hans
kirke. Den ånd Kristus viser overfor menigheten, er den ånd mann og hustru skal
vise mot hverandre.» – Ellen G. White: Testimonies for the Church, bind 7, s. 46.
Kristus led ufattelig smerte da menneskeslekten forkastet ham og lot andre guder
få den kjærligheten som tilhørte ham. Likevel ga han seg selv for oss og betalte for
vår utroskap slik at vi får løftet om evig liv hvis vi omvender oss og vender oss bort
fra den.
Les 1 Pet 1,18–19. Hva sies her som gir oss den vissheten om avslutningen som er skildret i Åp
21,1–4?
Når man blir klar over hvor mye resten av Bibelen kan utvide forståelsen av profetiene,
kan man bli fristet til å overdrive bruken av det. Opp gjennom tidene har
enkelte kristne fremhevet Bibelens symbolikk og billedspråk så sterkt at de nesten
har begynt å se på den historiske fortellingen som en myte. Det finnes lag av mening
i nesten hele Bibelen, men vi må huske at Gud kan bruke faktiske hendelser med
virkelige mennesker til å lære oss noe om sitt samspill med menigheten i fremtiden.
Bryllupsfesten i Kana kan f.eks. gi oss innsikt i metaforen om ekteskapet som
brukes i profetiene, men dette var en virkelig hendelse. «Kristi ord skaffet rikelige
forsyninger til festen. Så rikelig er også hans nåde som sletter ut menneskenes
misgjerninger og fornyer og styrker sjelen.» – Ellen G. White: Slektenes håp, side 100.
Eller som hun skriver her: «‘Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte
råd for sine tjenere profetene.’ ‘Det som er skjult, hører Herren vår Gud til, men det
som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.’ Gud har gitt oss dette. Hans
velsignelse vil følge den som gransker de profetiske skrifter under respektfull bønn
til Gud.» – Slektenes håp, side 165.
Forslag til samtale
Les Joh 2,1–11. Det er mye i Johannesevangeliet som foregriper Kristi fremtidige gjerning, og
kommentatorer har merket seg hvor målbevisst Johannes fører leserne frem til korset. Hvor ser du
ulike aspekter ved Kristi karakter og fremtidige rike i denne historien? Hva lærer den oss om frelsesplanen,
eller om den store bryllupsfesten som Guds Sønn er blitt lovet?
Lignelsen om de ti jomfruene er kjent og elsket. Hva kan den si oss om den siste tid? Er det viktig
at brudgommen blir forsinket? Hva kan lignelsen lære oss om den enkeltes forhold til Kristus og
hvordan Kristus forholder seg til menigheten som helhet?
Tenk på falsk praksis som har kommet inn i kristendommen utenfra. Hva annet enn søndagen har
kommet inn? Hvordan har det skjedd, og hvordan kan vi beskytte oss selv og hjelpe andre til å se
hva det er? Hvordan kan de tre englebudskapene sies å være et forsøk på nettopp dette, å hjelpe
folk til å se det falske som har kommet inn i troen?
Etter at noen stjal familiens ku, skaffet mor en hund som skulle passe på den nye kua. Moren
ville også at hunden skulle vokte tienden: en stor bøtte med smør.
Far, en Syvendedags Adventistpastor, satt langt borte i en sovjetisk arbeidsleir, anklaget for
å holde sabbaten. Kua var den eneste inntektskilden for hans kone og hennes to små barn i den
daværende sørlige sovjetrepublikken Tadsjikistan. Mor melket kua og byttet melken mot mat
på et marked. Mor satte også til side 10 prosent av melken som tiende, kvernet den til smør og
oppbevarte den i en bøtte. Når bøtten var full, solgte hun smøret.
En dag melket mor kua og ba de to barna vente mens hun gikk til markedet. «Ikke åpne
døren», sa hun. Hun sjekket at smørbøtten sto i nærheten av hunden, som var bundet fast i hagen,
og så gikk hun.
Barna ventet og ventet. Så åpnet porten seg, og en fremmed kom inn i hagen. Hunden bjeffet
ikke. Mannen, som var kledd i muslimske klær, gikk bort til hunden. Det var som om hunden
ikke så ham. Mannen tok opp smørbøtten, snudde seg og gikk. Senere fortalte barna begeistret
mor om mannen. Ingen forsto hva som hadde skjedd.
Mange år gikk. Far ble løslatt fra arbeidsleiren og gjenopptok arbeidet som pastor. Han og
mor fikk fem barn til. Den eldste datteren, Nina, giftet seg og fikk egne barn. Hun fikk også jobb
med å vaske kontorene til et gjødselselskap. Nå måtte Nina gå til selskapets regnskapsfører for
å få betalt. En dag da hun ventet på lønnen sin, fortalte hun regnskapsføreren om smørbøtten.
Regnskapsføreren lyttet høflig helt til Nina fortalte om mannen i de muslimske klærne. «Når
skjedde det?» utbrøt hun. Nina fortalte henne det. Regnskapsføreren begynte å gråte. «Vil du
vite hvordan historien endte?» spurte hun. Hun fortalte at hun og hennes fire søsken vokste opp i
Sibir. Foreldrene deres ble drept under andre verdenskrig, og de bodde hos bestemoren. Det var
tøffe tider, og dagen kom da maten tok slutt. Bestemor ba de fem barna om å be rundt det tomme
bordet. Etter bønnen banket det på døren. Utenfor sto en mann i muslimske klær. I den ene
hånden holdt han en bøtte med smør. I den andre holdt han et brød.
I gjødselselskapet tryglet regnskapsføreren Nina om å fortelle henne mer om Gud. Etter hvert
ga regnskapsføreren og datteren sitt hjerte til Jesus og sluttet seg til adventistkirken.
Den dag i dag er det ingen som vet hvem den mystiske mannen var. Men Liubov Brunton,
Ninas datter, er ikke i tvil om at han var en engel.
«Til å være en engel tok det bare en brøkdel av et sekund å frakte bøtten med smør fra Tadsjikistan
til Sibir», sier hun. «Jeg lurer bare på hvor engelen fant brødet. Jeg gleder meg til å komme
til himmelen for å høre resten av historien.»