Han fikk herskermakt, ære og rike så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene
ham. Hans herskermakt er en evig makt som ikke skal forgå. Hans rike går aldri til
grunne. ().
Åpenbaringen har Guds løsninger for vår verden. I de siste kapitlene får vi ny
adgang til livets tre, forbannelsen oppheves, og vi får komme inn i Guds nærhet.
Åpenbaringen er så å si 1. Mosebok i revers, og derfor er 1. Mosebok en viktig
nøkkel til å forstå hvordan verdens problemer oppsto.
Et av temaene i både Daniel og Åpenbaringen er jordiske styresett, en rekke
forsøk på å kontrollere en klode som egentlig tilhører Gud, og som han skal styre
med rettferdighet når syndens og opprørets tid er forbi.
Det er en lang prosess som har ført frem til dette øyeblikket, en som strekker seg
over tusener av år med forsøk på selvstyre. Det har ikke fungert; selv de som har
hatt de høyeste idealer, har kommet til kort mot disse idealene. Mye av menneskenes
triste historie er ikke annet enn beretninger om de tragediene som de mislykkede
systemene har påført oss. Og det vil bare bli verre frem til Guds «evige rike» () har seiret.
Edens hage skulle være menneskenes ideelle hjem. Da synden kom til, måtte Gud
skille oss fra hagen og livets tre, iallfall for en tid.
Utenfor hagen måtte mennesket arbeide hardt for å forsørge seg. Livet ble hardere;
vi måtte leve med smerte og hardt arbeid (). De to første stolte på
at den rettmessige kongen ville vise dem en vei tilbake til hagen, og de ofret ved
inngangen til Edens hage i forventning om den redningen som Gud hadde tilbudt
menneskene fra første stund.
«Edens hage ble på jorden lenge etter at mennesket var blitt forvist fra dens
skjønne stier. […] Hit kom Adam og hans sønner for å tilbe Gud. Her fornyet de sitt
løfte om lydighet mot den loven som de hadde overtrådt, med den følge at de var
blitt forvist fra Eden. Da urettferdighetens flodbølge oversvømte verden, og menneskenes
ondskap resulterte i at de ble tilintetgjort i en vannflom, ble Eden fjernet fra
jorden av ham som hadde plantet den. Men ved den endelige gjenopprettelsen når det
skal bli ‘en ny himmel og en ny jord’, skal også Eden bli gjenopprettet enda vakrere
enn i begynnelsen.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 42.
Men andre arbeidet med egne «løsninger» på de nye problemene, og vi ser fremveksten
av bystater, et forsøk på å skape et enklere liv og kanskje også et forsøk på å
vinne tilbake det som gikk tapt i Eden.
Les . Her nevner Bibelen flere sentrale politiske aktører som vi finner i resten av
Bibelen, deriblant Ninive og Babylon. Hva kan vi utlede av disse tekstene i lys av det vi vet om disse
byenes rolle senere?
Noen har lest om Nimrod og tenkt at han er en edel helt, slik som heltene i hedensk
mytologi. Men når Bibelen beskriver ham som «mektig på jorden» og «en mektig
jeger for Herrens ansikt», er det ingen hyllest. Nimrod er stor i egne øyne, og han
står «for» Herren i den forstand at han trosser Gud. I disse tekstene ser vi opprøret
mot Gud gripe om seg, et opprør som vil vare helt til det er slutt på alle opprør.
Hvorfor er opprør mot Gud en mer fordekt synd enn vi ofte er klar over? Hvordan kan vi verne
oss mot slikt?
I 1. Mosebok 10 ser vi at flere nasjoner blir født. Ordet som ofte oversettes med
«nasjoner» er goyim og kan også vise til hedninger. 1. Mosebok 10 forteller at menneskeheten
delte seg opp i land, språk, familier og «folkeslag» (; se ).
Rett etter at dette begrepet dukker opp, kaller Gud Abraham ut av et av disse
folkeslagene for å skille seg fra dem og det de står for.
Les . Hvorfor kalte Gud Abram (senere Abraham) bort fra hans hjemland?
Gud ville bruke Abraham til å skape et folk som skulle være en kontrast til de andre
rikene. De skulle bare ha Gud som konge og vise hva som ville skje hvis menneskene
kom tilbake til Skaperen. Israel ble til for å være til velsignelse for «alle slekter
på jorden» (). Gud ga dem lys og fortrinn som verden ikke hadde sett
maken til siden vannflommen.
Les . Hva sa Gud til Abrahams etterkommere, det folket som var oppfyllelsen av
løftet Gud hadde gitt Abraham?
Dette var ikke en enkelt person som vitnet lokalt; et helt folk skulle arbeide sammen
og i samarbeid med Gud for å fremstille hans karakters herlighet. Og det var ikke
bare de «forskrifter og lover» Gud hadde gitt dem, som gjorde dem spesielle, men
det at de holdt dem. Det ville få folk til å si: «Så klokt og forstandig det er, dette store
folket!» (). Men hvis de sannhetene de hadde fått, ikke ble fulgt, ville de
bringe forbannelse og død, om de var aldri så flotte.
Gjelder prinsippet om ikke bare å kjenne sannhetene, men å følge dem, også dagens
adventister. Hvorfor?
Opprinnelig skulle ikke Israel ha en jordisk monark, slik andre folk hadde. Men etter
hvert vaklet folkets tro, og de lengtet etter det «folkeslagene» hadde.
Les . Hvorfor likte de eldste tanken om en konge, tror du? Hvordan kan vi falle for
lignende fristelser?
Det er verdt å merke seg at ønsket om en konge var en avvisning av Guds herredømme
over sitt folk. Nasjonen var opprettet slik at den sto direkte til ansvar
for Skaperen, og forholdet til ham ble bl.a. synliggjort i helligdommen og
gudstjenestene
der. Ønsket om en konge ville påføre dem de lidelsene som hedningefolkenes
kongedømmer hadde opplevd: innrullering i kongens kriger, konfiskering,
skattlegging og andre ulykker. De ville få se at menneskelige makthavere har lett for
å styre til egen fordel i stedet for å styre mildt, slik Gud gjør.
Den nye ordningen ville også bli varig: De ville få det de ba om, men når de
så det var verre, ville de måtte leve med det. «Når den dagen kommer, skal dere
skrike høyt over kongen dere valgte. Men Herren skal ikke svare dere den dagen.»
().
Gud kjenner sitt folks svakhet, og han forutså tidlig at Israel ville be om en konge.
Det gjorde de, og mye av bibelhistorien handler om følgene av det valget.
Les . Merk at Gud ikke sier: «Jeg vil gi dem en konge», men at
det er folket som vil ha en. Gud innførte sikkerhetsmekanismer for å verne dem mot
noen av de uheldige sidene ved et menneskelig styre – men historien om folket og
kongene viste at sikkerhetstiltakene ofte ble ignorert.
Det er bare å se på Israels historie etter at de bestemte seg for å ha en konge, så
ser man hvordan det gikk under kongene. Noen var bedre enn andre, men selv de
«gode» gjorde feil (tenk på David og Batseba). Folket levde under den ene kongen
etter den andre som gjorde «det som var ondt i Herrens øyne» (se ; ;
; osv.).
Den gang som nå har alle menneskelige regjeringer én ting til felles: syndere som
styrer andre syndere. Så hva kan vel gå galt?
Guds handlemåte med Israel gir oss et innblikk i hans handlemåte med NTs kirke.
På mange måter foregrep Israel kirkens feilgrep. De kristne er nok ikke det gamle
Israel overlegne, og de har vært, og er fortsatt, utsatt for de samme fristelsene.
Les . Hvilken feil advarte Jesus mot da disiplene skulle starte arbeidet med den
kristne kirke?
Israel ba om en konge, og det førte til folkets moralske undergang. Kongene ble
stadig mer ugudelige, helt til Gud lot babylonerne ta hans folk til fange for å
korrigere kursen.
Noe lignende skjedde i kirkehistorien. Selv om de ikke skulle organisere seg slik
en hedensk nasjon gjorde, ble de troende lettet da Konstantin kom til makten og
bekjente seg som kristen: Nå var forfølgelsene slutt! Det var jo en velsignelse, men
så kom kirken på at den kunne utnytte keiserens makt til egen fordel.
I det fjerde århundret brøt det ut flere store konflikter de kristne imellom, og da
kirken ikke klarte å løse dem, lot den keiseren gripe inn. Etter hvert fikk biskopen av
Roma en førende rolle, etter før å ha vært en biskop blant likemenn. Kirken lot staten
gripe inn i religiøse spørsmål, og da staten først hadde fått en fot i døren, gikk det
fra vondt til verre.
Som i det gamle Israel er mange av kirkehistoriens mørkeste kapitler et resultat
av kompromiss med verden. Der Israel vendte seg til avgudsdyrkelse og kongene
ble fordervet av maktbegjær – i den grad at de ofret barn til avguder – tok kirken
gradvis i bruk mange av det hedenske rikets midler og metoder, slik at mange
trofaste kristne led martyrdøden fordi de ble oppfattet som en trussel mot kirke-statinstitusjonen.
Hvordan kan de samme fristelsene true vår tro og integritet i din kultur og ditt samfunn?
Israel skulle ikke fordømme resten av verden, men bli til frelse for den. De fleste
føler seg fordømt når de ser andres rettferdige oppførsel, så Israels eksistens tjente
også til å synliggjøre synden og egoismen hos folkene rundt dem. Kristne som lever
i harmoni med Gud, synliggjør hans rettferdighet, og det fører til overbevisning.
De som «holder seg til Guds bud» (), bør leve slik at de synliggjør hans
karakter.
Men dersom israelittene hadde handlet slik de burde og gjort det de fikk beskjed
om, ville folkeslagene ha kommet til dem i fred og lært om deres Gud. Det tragiske
var at folkeslagene i stedet kom for å føre krig, slik det babylonske fangenskapet
viser.
Guds karakter kom best til syne i Jesus – den eneste som har vist oss det til fulle.
Men hans eksempel, som nok overbeviste hjertet, var en invitasjon (se ).
Hensikten med folket Israel var den samme som formålet med kirken: Gud bruker
sitt folk til å trekke syndere til Kristus. Kallet i de tre englenes budskap går ikke ut
til noen få utvalgte, men til «alle nasjoner og stammer, tungemål og folk» ().
sier at hele jorden vil bli opplyst av Guds herlighet før Kristi gjenkomst.
Hva lærer tekstene nedenfor om den rollen Guds folk er tiltenkt her i verden? Hvordan kan vi
anvende disse prinsippene på oss selv?
; ;
Les , kallet til «mitt folk», altså Guds folk, om å komme ut av Babylon. Hvordan skal
det skje? Og hvordan kan Gud bruke oss, som en kirke som ikke lever i Babylon, til å kalle ut
Guds folk som ennå bor i Babylon?
«Litt etter litt, først i det skjulte og i det stille, og så mer åpent etter som det økte i
styrke og fikk kontroll over menneskers sinn, fortsatte ‘lovløshetens hemmelighet’
sitt villedende og blasfemiske verk. Nesten umerkelig fant hedenskapets skikker
veien inn i kristenheten. Kompromissets og tilpasningens ånd ble en stund holdt
tilbake av de store forfølgelsene kirken ble utsatt for under hedenskapet. Men etter
som forfølgelsene opphørte og kristendommen gjorde sitt inntog ved hoffene og på
kongenes slott, byttet den ut Kristi og apostlenes enkle ydmykhet med de hedenske
prestenes og herskernes pomp og prakt, og i stedet for Guds krav satte den menneskers
teorier og tradisjoner. Konstantins såkalte omvendelse tidlig i det fjerde
århundre vakte jubel, og verden trådte inn i kirken kledd i et skinn av rettferdighet.
Nå skjøt forfallet fart. Selv om hedenskapet så ut til å være overvunnet, seiret det.
Dets ånd kontrollerte kirken. Dets lære, seremonier og overtro ble innlemmet i troen
og gudsdyrkelsen til dem som sa seg å være Kristi etterfølgere.» – Ellen G. White,
The Great Controversy, side 49, 50.
Står vi ikke alle i fare for å bytte ut «Kristi og apostlenes enkle ydmykhet» med
verdens pomp, makt, utmerkelser og fristelser, i tråd med spørsmålet på slutten av
onsdagens studium? Hvis vi tror at vi ikke gjør det, lurer vi oss selv.
Forslag til samtale
Det var spesielt vondt da Gud sendte sitt folk i eksil i Babylon. Han hadde kalt Abraham ut av
Kaldea for å skape et paktsfolk som skulle være et lys for verden, og nå ble de ført bort i lenker.
Under fangenskapet viste Gud Israel hva som kunne ha skjedd om de hadde vært trofaste.
Nebukadnesar, som var selve overhodet for et system i skarp opposisjon til Gud, kommer til Kristus
(). På slutten av fangenskapet reiser Gud opp en persisk konge som blir et forbilde på Kristus,
som befrir Guds folk fra Babylon og fører dem tilbake til det lovede land. Kyros var ikke israelitt,
men likevel valgte Gud ham for å demonstrere frelsesplanen for verden da han førte sitt paktsfolk
tilbake til Jerusalem. Hva kan vi lære om Guds syn på menneskeheten når han brukte mennesker
utenfor Israel for å nå sine mål?
Vi er kanskje ikke i Babylon, men hvor mye Babylon kan være i oss? Hvordan kan vi gjenkjenne
dette problemet, og hva kan vi gjøre med det?
Etter å ha blitt Syvendedags Adventist fikk Pedro Arnaldo problemer hjemme i Beira i
Mosambik. Derfor reiste han rundt 100 mil sørover til Mosambiks hovedstad Maputo og
flyttet inn hos søsteren og mannen hennes.
Alt gikk bra helt til Pedro gikk på sabbatsgudstjeneste i en Adventistkirke. Den dagen innkalte
søsteren hans og mannen hennes til et møte.
«Du kan ikke gå i Adventistkirken, for det er ikke en god kirke», sa søsteren.
«Hvis du nekter å høre på oss, må du forlate hjemmet vårt», sa mannen hennes.
Pedro hadde ingen steder å dra. Han kunne ikke dra tilbake til Beira. Han hadde ingen annen
familie i Maputo. Han ba.
Neste sabbat stanset søsteren ham da han var på vei ut av huset for å gå i kirken.
«Går du fortsatt i kirken din?» sa hun. «Når du kommer tilbake, må du finne deg et nytt sted å
bo fordi du nekter å følge husordensreglene»
Pedro gikk til kirken og ba kirkemedlemmene om å be for ham. Han var ikke opprørt. Han
visste at dette ikke var en konflikt med søsteren og mannen hennes, men en del av en åndelig
kamp mellom Gud og Satan. Bibelen sier: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men
mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i
himmelrommet.» ().
Pedro tok dette verset til seg, i tillegg til det neste, der det står: «Ta derfor på dere hele Guds
rustning, så dere kan stå imot på den onde dag, og når dere har gjort alt, kan dere bli stående».
Han bestemte seg for å ta på seg hele Guds rustning ved å stå fast med Guds styrke.
Da Pedro kom hjem, ble han beordret til å dra. Han bodde hos en venn i to dager. Så ble han
tatt imot av en adventistkvinne som ga ham jobb med å passe huset sitt. Han kunne gå i kirken på
sabbaten og slapp å bekymre seg for å jobbe på Guds hellige dag.
Ti år senere bor Pedro sammen med søsteren og mannen hennes igjen, og de har et godt
forhold. Selv om de ikke holder sabbat, forbyr de ham ikke lenger å gå i kirken.
«Jeg tok på meg Guds rustning», sa Pedro. «Jeg kjempet og vant, og jeg kan gjøre alt ved
Kristus, som gir meg styrke. Herren kan gjøre hva som helst. Det er bare å sette sin lit til ham.»