De sang en ny sang: Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du
ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og
tungemål, av alle folk og nasjoner. ().
Da døperen Johannes så Jesus komme, sa han «Se, Guds lam, som bærer bort
verdens synd!» (). Dette var en klar henvisning til lammet som offerdyr og
pekte frem mot Kristi stedfortredende død.
I Bibelen kommer vi ikke utenom temaet dyreofringer. Det går som en rød tråd
gjennom hele boken og spiller en sentral rolle i den store scenen i Johannes’ åpenbaring
der Johannes blir ført inn i Guds tronsal (Åpenbaringen 4 og 5). Det at Jesus ser
ut som et slaktet lam i denne scenen (), er en viktig nøkkel til å forstå hele den
profetiske episoden.
Denne uken skal vi se nærmere på noen av offertemaene som ligger til grunn
for vår forståelse av Jesus, det slaktede lammet og hovedpersonen i scenen i tronsalen.
Han er verdig der ingen andre er det, og hans verdighet sier mye om hva Gud
gjorde gjennom offersystemet. Det avslører ham som en Gud av uendelig kjærlighet
som brakte det ultimate offer, en handling som vi og universets øvrige intelligente
vesener vil undre oss over i all evighet.
Noen ganger kan det være nyttig å sette to tanker opp mot hverandre. Vi kan lære
mye om ofringene av de tilfellene da Gud avviste folkets ofringer.
Sammenlign med og . Hva kan vi lære om ofringene her?
Denne tragiske episoden i Israels historie var ikke første gang Gud avviste et offer.
Noe lignende skjedde da Gud godkjente og godtok Abels offer, men ikke Kains. Den
episoden gjør at vi kan sette akseptable og uakseptable ofringer opp mot hverandre.
(Se og .)
På Jesajas tid gjorde Israel det som ble forventet, de krysset mentalt av i religiøse
bokser i et forsøk på å blidgjøre Gud, og ellers levde de som de selv ville. Deres
ofringer var selvopptatte ritualer, slik som Kains, og skyldtes ikke at de overga seg
til Gud og underkastet seg ham.
Den samme ånden besjeler denne verdens riker: selvtilstrekkelighetens ånd. Kain
ville leve på sin egen måte og utførte ritualer for Gud på egne premisser. Man kan
anta at han så på Gud som en ulempe, en bremsekloss for hans egen kurs, men at han
fryktet Gud akkurat nok til å holde fast på ritualene.
Broren Abel brakte det offeret Gud hadde bedt om, det som sto for det løftet Gud
hadde gitt om en kommende Messias (): et lam, som pekte frem mot
Kristi frelseshandling på Golgata.
«Abel forstod de store prinsipper i frelsesplanen. Han så seg selv som en synder,
og han så at synden og dens straff, døden, skilte ham fra samfunnet med Gud. Så
bar han frem slaktofferet, og anerkjente på den måten kravene i den loven han hadde
overtrådt. Gjennom blodet som rant, så han frem til Kristus, det fullkomne offerlam,
som skulle dø på Golgatas kors. Han stolte på den forsoning som skulle finne sted
der. Derfor fikk han det vitnemål at han var rettferdig. Hans offer var godtatt.» –
Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 53–54.
Det er viktig at vi ikke bare «utfører ritualene»! Hvordan kan hver og en av oss oppleve hva det
betyr å være helt avhengig av Jesu død som vårt eneste håp om frelse?
Noen har kritisert hele offerbegrepet og ment at det er grusomt, hardt og urettferdig.
Men det er det som er poenget. Kristi død var grusom, hard og urettferdig – den
uskyldige døde for de skyldige. Det var det som måtte til for å løse syndens problem.
Og alle disse harde, grusomme og urettferdige ofringene pekte mot Kristi død.
Les . Hva lærer vi om Guds folks ofringer i GT? Hvorfor ofre hvis det ikke kunne
frelse syndere?
Lammene og de andre offerdyrene var bare symboler som pekte frem mot Guds lam
som skulle bringe forsoningsofferet. De var troshandlinger der syndere uttrykte tro
på den kommende Messias. Vi kaller ofte slike symboler for typer, som oppfylles av
en antitype (et motbilde), det vil si den tingen eller hendelsen som de foregrep. Noen
har sågar beskrevet ofringene som «miniprofetier» om Jesu død på korset.
Ritualene i forbindelse med ofringen var litt som å betale for en reise. Kjøper du
en tog- eller flybillett, får du ikke reisen du har betalt for med det samme. Du får en
billett eller et boardingkort: et symbol på eller et løfte om den kommende reisen.
Du kan sette deg på papirlappen så mye du vil, men den fører deg ikke til reisens
mål. Men når du har gått om bord og reisen starter, har du fått det du betalte for og
papirbilletten blir unødvendig.
Slik var det med ofringene. De var viktige, men da det virkelige offeret var brakt,
ble de meningsløse – som da forhenget mellom Det hellige og Det aller helligste i
den jordiske helligdommen ble revet i stykker ved Jesu død. «Forhenget i tempelet
revnet i to, fra øverst til nederst» (). Hele offersystemet hadde pekt frem
mot Jesu død på korset. Da Jesus døde på korset og sto opp etter å ha seiret over
døden, ble typene overflødige.
Tenk så alvorlig synden må være siden bare Jesu død, Ordet som ble menneske (se ; ),
kunne sone for den. Hva bør da være vår holdning til synden?
I Åpenbaringen kalles Jesus «Lammet» nesten 30 ganger. Siden frelsesplanens første
tid har Guds folk brukt lam som symbol på den kommende Messias. Abel ofret «et
… av de førstefødte dyrene fra småfeet» (), og før israelittene forlot Egypt
skulle alle førstefødte innløses med et ett år gammelt lam ().
Les ; ; og . Hva lærer disse versene om Jesus som påskeofferet?
Hva betyr det for oss?
Lenge etter Kristi død, oppstandelse og himmelfart skrev Peter: «Dere vet at det
ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble kjøpt fri fra det tomme
livet dere overtok fra fedrene, det var med Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten
feil og lyte» ().
Jesus levde det eneste menneskeliv som tilfredsstilte Guds hellighet; vi andre har
syndet, og måten vi lever vårt syndige liv på, lyver om vår skapers natur.
Men Jesus ble «den siste Adam» (). Der vi hadde mislykkes, levde
han fullkomment. Som menneske var han det menneskeheten var ment å være. Han
gjenspeilet Guds herlighet fullkomment. «Den som har sett meg, har sett Far» (), sa han til Filip.
Jesus ble korsfestet i påsken, også et bevis på at han er det antitypiske Lammet.
I sier han at han hadde «talt åpent» om sin lære. På en parallell måte
ble Israels barn i bedt om å velge ut et påskelam til påsken, og «ta vare
på det», eller sette det fram til skue i dagene før ofringen. Da øverstepresten spurte
Jesus om hans lære, viste han til at han selv hadde vært utstilt i tempelet slik at alle
kunne vurdere ham. Hans liv, hans gjerninger, hans lære – alt viste hvem han var.
Han er Lammet uten lyte, det klareste uttrykket for Guds rettferdighet og herlighet.
Hvordan kan vi bedre gjenspeile Jesu fullkomne karakter?
Det er et paradoks i frelseshistorien. Gud ønsker å gjenopprette fellesskapet vi en
gang hadde med ham og ønsker å komme oss nær. Men syndere ville bli tilintetgjort
om de kom inn i hans nærhet. «Du er en Gud som ikke tåler urett. Ingen onde får bo
hos deg», skriver David (). Samtidig skriver han: «Men ved din store godhet
kan jeg gå inn i ditt hus. Jeg kaster meg ned i ærefrykt for deg, vendt mot ditt hellige
tempel.» ().
Les . Da det andre tempelet ble bygget, fikk profeten Haggai et forbløffende løfte:
Det nye tempelet skulle bli bedre enn det første. Hva betydde det?
Da Salomo innviet det første tempelet, fylte herlighetens sky – Guds nærvær som
hadde fulgt Israels barn på veien til Kanaan – tempelet, så prestene ikke kunne bli
der og gjøre tjeneste (). Da det andre tempelet ble innviet, manglet
paktens ark, som sto for Guds trone, for Jeremia hadde gjemt den. Nå fylte ikke
Guds bokstavelige nærvær tempelet lenger. Det var hjerteskjærende. Hvordan kunne
Haggais løfte oppfylles?
I det andre tempelet viste Jesus seg som Gud i kjøtt og blod. Gud selv hadde trådt
frem fra bak forhenget og blitt en av oss og gått sammen med oss i en rasert verden.
Guds Sønn hadde blitt Menneskesønnen slik at vi kunne se hans ansikt, høre hans
stemme og være vitne til at han rørte ved spedalske og gjorde dem friske ().
I stedet for at vi kom nærmere ham, kom Gud nærmere oss ved å forflytte seg i vår
retning. Han kom selv ned til oss. Ikke rart at Bibelen sier: «Se, jomfruen skal bli
med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med
oss.» (). Tenk på det: Verdensaltets skaper kommer hit for å leve blant oss,
men mer enn det: for å dø for oss.
Korset er det aller største uttrykket for Guds kjærlighet. Hvordan kan vi ellers se og erfare Guds
kjærlighet?
Ved en håndfull anledninger har profeter kommet så nær Gud i et syn at de fikk lov
til å se Guds trone. Esekiel så den over himmelhvelvingen (), Jesaja fikk se
den i templet i himmelen (), og Johannes ble ført dit i et syn i Åpenbaringen
4 og 5. Helligdomstjenestens typer viste at det bare var én vei inn i Guds nærvær:
Kristi blod. (Se f.eks. ; ).
Les og . Hvilke likhetstrekk er det mellom de to synene? Se på hendelsenes
rekkefølge: Hvilket tema kommer først? Og så? Hvilken sannhet om Gud fremheves i synene?
I hvert av synene av tronsalen er det første som skjer at himmelske vesener understreker
Guds hellighet. I Jesajas syn fylles templet med røyk, og «dørstolpene» rister
mens serafene forkynner Guds hellighet. I Johannes’ syn kommer kjerubene med
den samme kunngjøringen: «Hellig, hellig, hellig.» (Se der de levende
vesenene beskrives som kjeruber.) Profetene fikk se Guds herlighet i en blendende
scene.
Deretter får vi se profetens reaksjon. Jesaja roper at han er en mann med urene
lepper (), og Johannes gråter fordi han står overfor en tragedie: ingen er verdig
(). Når vi står overfor Guds verdighet, forstår vi endelig vår situasjon: Vi er
fullstendig uverdige og behøver Jesus som vår frelser.
Satan har rettet mange anklager mot Gud og sagt at han er vilkårlig, egoistisk
og hard, men en kort stund i Guds tronsal avslører Satans løgner. Det er når vi
ser Kristus som den han virkelig er, «Lammet som ble slaktet» (), at vi ser
Faderen slik han er. Det er en trøst å vite at når vi ser Jesus, ser vi Faderen ().
Og den største åpenbaringen av Faderen ser vi når Jesus dør på korset.
Korset skal altså vise oss to ting:
Hvor høyt Gud elsker oss siden han gjorde dette og ofret seg selv for oss;
Hvor syndige og falne vi er, og at det bare er gjennom korset at vi kan bli frelst.
Skriften viser oss at bare Kristus kan sikre vår frelse. Hans liv var det eneste syndfrie
menneskelivet, det eneste eksempelet på et liv som gledet Faderen fullt ut. Han
er Guds plettfrie lam, og nå er han menneskeslektens overhode som vår evige sikkerhet.
Samtidig bar han vår skyld og tilfredsstilte Guds straffedom som er hans svar på
ondskap. Da Johannes får se de himmelske vesener samlet rundt Guds trone, får han
beskjed om ikke å gråte mer, for «Løven av Judas stamme … har seiret» ().
Tenk også på hvor ond synden er, og hvor fallen mennesket er, siden bare Jesu
død, Guds egen død, kan løse syndens problem. Hvis det fantes noen annen måte
Gud kunne ha frelst oss på uten å bryte med prinsippene for sitt guddommelige
styre, ville han ha gjort det.
«Guds overtrådte lov krevde livet av synderen. I hele universet fantes det bare én
som på menneskets vegne kunne tilfredsstille lovens krav. Denne loven er nemlig
like hellig som Gud selv. Derfor kunne bare en som var Gud lik, gjøre soning for
overtredelsen. Ingen andre enn Kristus kunne løskjøpe menneskene fra lovens forbannelse
og igjen bringe dem i harmoni med himmelen. Han ville ta på seg skylden
som synden hadde forårsaket, en synd så anstøtelig for den hellige Gud at den måtte
skille Faderen fra Sønnen. Kristus måtte stige ned i sorgens avgrunn for å redde den
fortapte menneskeslekt.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 1, side 43.
Forslag til samtale
Johannes ser at Lammet kommer inn i tronsalen og ser ut som om det er «slaktet». sier at
Jesus har vært «slaktet» siden verdens grunnvoll ble lagt. Hva kan det si oss om hvor lenge det er
siden frelsesplanen ble lagt?
Mange ateister tror vi er alene i et kaldt og ubarmhjertig univers. Bibelen forteller ikke bare om
Gud, men også at han elsket verden så høyt at han kom og døde for den. Hvor forskjellig bør vårt
syn på verden og vår plass i den være fra dem som ikke tror på Gud? Ja, hva bør korset få å si for alt
vi foretar oss?
Hvorfor var Kristi liv, død og oppstandelse det eneste som kunne redde menneskene? Og hva sier
en slik pris oss om syndens alvor?
Dianas festliv begynte å ta hardt på henne mot slutten av sommeren etter at hun hadde tatt
eksamen på high school. En dag, alene i en park i Monte Vista i Colorado, så Diana opp i
løvet på trærne og så sollyset skinne gjennom. I det øyeblikket hørte hun en stemme si: «Hvis du
ikke drar herfra, vil du dø her». Diana visste at stemmen sa at måten hun levde på ville føre til en
tidlig død, og at hun måtte komme seg vekk hvis hun ville leve.
Hun snakket med moren om fremtiden, og moren spurte: «Har du noen gang tenkt på marinen?»
Diana ble irritert over det hun syntes var et dumt spørsmål, men tre måneder senere ble hun vervet
og fikk opplæring i Orlando i Florida. Etter det seilte hun verden rundt. Hun så mange ting som
frastøtte henne. I hver eneste havn fantes det prostitusjon, gambling og det som verre var.
I rask rekkefølge møtte Diana en sjømann som hun giftet seg med, fikk avskjed i nåde fra
marinen og fødte tre sønner. De flyttet til Monte Vista i Colorado, men Dianas mann var ikke
fornøyd med familielivet.
Diana ble deprimert og begynte å forgude døden. Først ønsket hun å bli syk og dø. Så tenkte
hun på å ta sitt eget liv. I desperasjon ba hun: «Gud, jeg tror at du finnes, men jeg vet ikke hvor
du er».
I løpet av den neste uken hadde hun merkelig nok samtaler med mennesker fra fire ulike
trosretninger. Først kom to unge misjonærer på døren hennes. Da hun slapp dem inn, åpnet den ene
misjonæren en bok og leste en tekst som sa at mennesker med mørk hud ikke kunne komme inn i
den høyeste himmelen fordi de var forbannet. Diana ble fornærmet. Som barn hadde hun vært det
eneste hvite barnet i klassen sin i en periode med desegregering i Virginia. Hun visste at Gud elsket
alle, og sa til misjonærene: «Dere må gå». «Hvorfor leste de den teksten for meg?» undret hun.
Dagen etter kom tre kvinner hjem til henne. Under besøket spurte Diana dem om sabbaten.
«Vi tilber Gud hver dag», sa en av kvinnene. Diana syntes det hørtes fornuftig ut og gikk med på
å treffe dem igjen.
Så banket en liten, gammel dame på døren hennes en stormfull fredagskveld. Hun samlet inn
penger til en katastrofeorganisasjon. Selv om familien hadde svært lite penger, ga Diana henne
pengene hun hadde spart i en tipskrukke fra jobben på Pizza Hut. Hun så aldri kvinnen igjen.
Samme helg ble Diana invitert av en venninne til en annen kirke. Hun følte et ondt nærvær da
hun kom inn og flyktet etter gudstjenesten.
Denne misjonshistorien gir et innblikk i hvordan Gud på mirakuløst vis virket i livet til Diana
Fish, utviklingssjef for Holbrook Seventh-day Adventist Indian School i USA, som mottok det
trettende sabbatsofferet i 2021. Takk for at du støtter forkynnelsen av evangeliet med dette
kvartalets trettende sabbatsoffer på 28. juni. Les mer om Diana i neste uke.