Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: «Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Jeg
sa: «Jeg! Send meg!» (Jes 6,8).
Gud har rett til å styre universet fordi han er alle tings skaper (Åp 4,11), men også
fordi han er rettferdig. Når vi oppdager Guds rettferdighet, begynner vi å forstå
hvordan og hvorfor vi kommer til kort overfor Guds herlighet (Rom 3,23).
Denne uken trer vi lenger inn i synet av tronsalen og ser nærmere på menneskenes
forhold til en hellig Gud og hvordan Kristi offer gjeninnsetter oss og fører oss
nær til tronen. Gud vil gjenreise oss, ikke bare hver for oss, men også som slekt,
slik at resten av skaperverket igjen kan se hans herlighet i oss. Når vi leter gjennom
resten av Bibelen, finner vi ledetråder som hjelper oss å forstå og sette pris på det
høye kallet vi har fått fra Gud, vi som er tilgitte og frelste syndere.
Menneskets opprør vil ta slutt for alltid. Ja, mer enn det: Guds kjærlighet, hans
selvfornektende og selvoppofrende karakter, vil skinne enda klarere enn i hans opprinnelige
plan for menneskene. Det var ikke Guds mening at menneskene skulle falle
i synd, men korset har gitt oss en enestående fremstilling av Guds kjærlighet.
For mange år siden bestemte en menighet seg for å renovere en gammel kjeller og
lage ny forsamlingssal. Noe av det første de gjorde var å installere nye lamper i håp
om at det ville gjøre rommet vakrere. Men da de var på plass, så rommet verre ut, for
sterkt lys avslører feil og mangler.
Jesajas syn av Guds trone gjorde ham smertelig klar over sine mangler. «Ve meg»,
klaget han, «Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i
et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.»
(Jes 6,5). Vi ville følt det samme i Guds nærhet. Lyset er så sterkt at det fjerner alle
unnskyldninger. I Guds nærvær føler vi oss fortapt. Jesaja skulle få sitt livs overraskelse.
LesJes 6,6–8. Jesaja visste at synd betyr at det er «ute» med oss. Syndens lønn er døden. Men i
stedet for å la oss ta konsekvensene av synden, trekker kjærlighetens Gud oss nærmere. Hva ble
utfallet av møtet, og hvorfor er det viktig?
Jesaja fikk sin synd renset bort da en seraf tok kull fra alteret og berørte munnen
hans med det. Alteret var trolig røkelsesalteret, der det ble gjort forbønn av og for
Guds folk (se Åp 8,3–4). Hans synder var tilgitt, og nå var han skikket til å stå i Guds
nærhet – og ikke bare det, han skulle også representere Gud overfor verden.
Interessant nok betyr ordet «seraf» «den som brenner». Legg merke til beskrivelsen
av døperen Johannes’ gjerning i Joh 5,35: «Johannes var en brennende og
skinnende lampe, og for en tid ville dere glede dere i lyset fra ham». Johannes var
også en synder som trengte nåde og frelse, men hans gjerning pekte frem mot den
eneste som kunne gi nåde og frelse.
Jesus kom som det fullkomne bildet av Faderens herlighet – og Gud sendte en
profet og synder som utførte en lignende oppgave som en av himmelens serafer
hadde gjort.
Først etter at Jesaja visste at hans synd var renset, sa han: Send meg. Hvordan kan vi som har
fått våre synder renset ved Jesu blod, svare slik Jesaja gjorde?
Da våre første foreldre ble drevet ut av hagen, ga Gud dem håpet om Messias (1 Mos
3,15). Så satte han et mektig symbol ved Edens port: to kjeruber med et strålende,
blinkende lys mellom seg. Denne scenen minner sterkt om paktens ark, symbolet på
Guds trone (2 Mos 25,18).
Les1 Mos 3,21–24. Hva skulle kjerubene gjøre – og hvorfor?
Ja, kjerubene skulle stenge for synderes adgang til livets tre (1 Mos 3,22), men de
sto også for håp, løftet om at vi en dag ville få tilbake paradiset. «Edens hage ble
på jorden lenge etter at mennesket var blitt forvist fra dens skjønne stier. Den falne
slekt fikk enda i lang tid lov å se inn i det tapte hjemmet fra deres uskylds dager,
men inngangen var sperret av englevakten. Ved paradisporten, der kjeruber holdt
vakt, ble den guddommelige herlighet åpenbart. Hit kom Adam og hans sønner for å
tilbe Gud. Her fornyet de sitt løfte om lydighet mot den loven som de hadde overtrådt,
med den følge at de var blitt forvist fra Eden. Da urettferdighetens flodbølge
oversvømmet verden, og menneskenes ondskap resulterte i at de ble tilintetgjort i en
vannflom, ble Eden fjernet fra jorden av ham som hadde plantet den. Men ved den
endelige gjenopprettelsen når det skal bli ‘en ny himmel og en ny jord’, skal også
Eden bli gjenopprettet enda vakrere enn i begynnelsen.» – Ellen G. White: Alfa og
Omega, bind 1, side 42.
Se på ordlyden i 1 Mos 3,24: Gud «satte» kjerubene øst for Eden, og det hebraiske
ordet som brukes er shakan, rotordet for det hellige «tabernaklet» (se 2 Mos 25,8–9;
4 Mos 3,26), der Gud bodde blant sitt folk. En bokstavelig oversettelse av shakan
kunne lyde: «Gud tabernaklet kjerubene øst for Edens hage.»
I Bibelen forbindes kjerubene med Guds nærvær (se 1 Krøn 13,6; Sal 80,2 og Jes
37,16), og spesielt hans trone, stedet der hans navn forkynnes. Vi merker oss at de 24
eldste ved Guds trone i Åpenbaringen 4 og 5 lovpriser ham og hans rett til å herske i
egenskap av å ha skapt alle ting (Åp 4,11). Dette kan gjøre det lettere å forstå scenen
i tronsalen og vår rolle som tilgitte syndere i møte med vår skaper.
Kjeruber opptrer i hele GT, som levende vesener (Esek 10,8) eller som symboler
av dem (2 Mos 25,18). De avbildes ofte som stående ved siden av Guds trone, der
de utstråler hans herlighet. Kjeruber er også brodert inn i forhenget foran Det aller
helligste (2 Mos 26,1). I Salmenes bok er Guds suverene makt over skaperverket
poetisk fremstilt ved at kjerubene bærer Gud gjennom luften (Sal 18,11). Gud befalte
at paktens ark skulle dekkes av to kjeruber i massivt gull med vingene utstrakt mot
hverandre (2 Mos 25,18–20).
Esekiel får se en demonstrasjon av Guds makt. Først er det hele forvirrende, slik
Guds folks situasjon var det da: De er ikke i løftets land, men i babylonsk fangenskap.
Idet Esekiel betrakter scenen, ser han opp og får se Guds trone over det hele.
Merk deg likhetstrekkene med andre «tronsyn». De levende vesenene Esekiel
får se, har de samme ansiktene som de levende vesenene i Johannes’ syn: løve, ørn,
okse og menneske.
De mystiske skapningene med fire ansikter navngis ikke i Esekiels første skildring,
men i en annen scene fra tronsalen (Esek 10,1–21) blir de kalt «kjeruber», og vi
finner også de brennende kullene fra Jesajas syn av serafene. Ansiktene er de samme
som hos de levende skapningene i Johannes’ syn.
Når vi ser Guds trone – i paktens ark, der Gud møttes med Moses (2 Mos 25,22),
eller i profetenes syner – er kjerubene alltid med. De er nært knyttet til Guds trone.
Alle Guds skapninger skal gjenspeile hans herlighet – enten det er mennesket som er
skapt i hans bilde, eller englevesenene som står ved siden av hans praktfulle trone.
Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, den Allmektige. Hvor står du i forhold til den helligheten
Esekiel blir vitne til her? Hva sier svaret om ditt behov for evangeliet?
Etter å ha blitt ledet av Guds nærvær i skyen stanset israelittene på ferden mot det
lovede land, reiste tabernaklet, og så slo stammene leir rundt det – tre på hver side.
Guds nærvær steg ned i Det aller helligste og tok bolig blant hans folk.
Det var en dominerende stamme på hver av de fire sidene av tabernaklet. Hvem var disse fire dominerende
stammene ifølge 4. Mosebok 2?
Legg merke til at hver hovedstamme hadde sitt eget «banner», eller spesielle flagg
som viste hvem de var. Bibelen forteller ikke hva som sto på hvert flagg, men det
finnes en interessant tradisjon – ut fra stammenes kjennetegn i 1. Mosebok 49 og 5.
Mosebok 33 – som tilordner ett av de fire ansiktene til hver av de fire himmelretningene.
«Ifølge rabbinsk tradisjon hadde Judas fane en løve, Rubens fane en mann
eller et mannshode, Efraims fane en okse og Dans fane en ørn, slik at de fire levende
vesener forent i de kjerubiske former som Esekiel beskriver, var representert med
figurene på disse fire fanene.» – Carl Friedrich Keil og Franz Delitzsch: Commentary
on The Old Testament, bind 1 (Peabody, MA: Hendrickson, 2011), side 660.
Man kan fort komme til å gi tradisjoner for stor betydning, men det er interessant
å sammenligne den gamle tradisjonen med Bibelens skildring av det nye Jerusalem.
Det tegner seg et mønster: Det er porter som representerer tre stammer på alle fire
sider av byen (Åp 21,12–13).
Både beskrivelsen av Israels leir og av det nye Jerusalem viser at Gud akter å ha
menneskene nær sin trone. Åpenbaringen lærer oss at «Herren Gud, Den allmektige,
og Lammet er dens tempel» (Åp 21,22).
Vi lever jo ikke i Israels leir. Men hvordan kan vi leve nær Gud her og nå?
Det virker uforståelig at Lucifer en gang var kjerub og hadde en opphøyet stilling
ved Guds trone. Han må ha vært med og åpenbart Guds herlighet for universet. Men
så begynte han å tenke på sin egen ære, ikke Skaperens: Han begynte å innbille seg
at man ikke viste den respekt som han var berettiget til.
LesEsek 28,11–17 og Jes 14,12–14. Hva førte til Lucifers undergang? Se så på Åp 14,1–12. Hvordan
påvirker kontrasten mellom Lucifers fall og menneskets høye stilling i Kristus din forståelse av det
som skjer i Åpenbaringen 14?
Vi ser at Lucifer kom bort fra det hellige fjell mens de frelste står på Sion-fjellet
sammen med Guds lam. Lucifer sies å ha vært i Eden; vi var også der en gang, men
i motsetning til Satans skjebne får menneskeheten paradiset tilbake i Kristus. (Se
Åp 22,1–3.)
I denne sammenhengen skriver Ellen G. White: «Himmelen vil triumfere, for de
ledige plassene som er blitt skapt i himmelen ved Satans og hans englers fall, vil bli
fylt av Herrens frelste.» – Advent Review and Sabbath Herald, 29. mai 1900.
Og evangeliet er eneste grunn til at de er i himmelen. Evangeliets tema er frelsen,
og den er fremstilt i tronsalen i Åpenbaringsboken 4 og 5. Englene roper: «Verdig
er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt
blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk
og nasjoner.» (Åp 5,9). Dette er da et bilde på evangeliet, Jesu død for menneskenes
frelse!
Se også hvordan språket gjenspeiler den første engelens budskap, der vi blir kalt
til å forkynne «et evig evangelium … for dem som bor på jorden, for alle nasjoner
og stammer, tungemål og folk» (Åp 14,6). For en fremstilling av omfanget av det
Kristus har gjort for verden! Det finnes ikke ett menneske i hele verdenshistorien
som Kristus ikke har gitt sitt liv for. De behøver bare å høre om det og ta imot det.
Hvilken rolle har vi, enkeltvis og som menighet, når det gjelder å fortelle om hva Kristus har
gjort for oss?
Ellen G. White: «Når alt blir nytt» i Alfa og Omega, bind 8, side 159–175.
Satan, som en gang var en dekkende kjerub, prøvde å undergrave tilliten til Guds
trone. Gud lar de falne englene fortsette opprøret for å vise universet dybden i den
ondskapen som skyldes selvopphøyelse – og selv om Satan klarte å forlede menneskene
til å slutte seg til krigen mot Gud, vant Kristus over ham på korset og sikret oss
en plass der de falne englene en gang sto. I Kristus tar syndere stilling mot Lucifers
krav. Det endelige scenariet er på mange måter en enda større åpenbaring av Guds
godhet og kjærlighet enn det som var tilfelle før Lucifers fall. Det onde er en tragedie
med evige følger som Gud ikke hadde bestemt skulle eksistere, men når det hele
er over, vil Guds godhet og kjærlighet fremstå på en måte som den ellers aldri ville
ha gjort.
Kristus «ser på de frelste som er gjenskapt i hans eget bilde. De er preget med
hans fullkommenhet, og hvert ansikt gjenspeiler hans egne trekk. I dem ser han
frukten av det han har gjennomlidd, og han er tilfreds. Med en røst som når ut til
alle, både rettferdige og gudløse, kunngjør han: Disse har jeg kjøpt med mitt blod.
Jeg led og døde for dem, for at de skal være hos meg gjennom evigheten! Og en
lovsang lyder fra de hvitkledde omkring tronen: ‘Verdig er Lammet som ble slaktet,
verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.’» – Ellen
G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 169.
Forslag til samtale
Tenk å stå for Guds ansikt med alle dine feil, alle dine karaktermangler, alt det gale du har gjort,
alle dine gale tanker og motiver blottlagt for ham! Hva ville du da ha fortjent? Hva er så ditt håp?
Hvorfor må vi ha «Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror» (Rom
3,22), som dekker oss nå og i dommen da vi trenger den som mest? Kort sagt: Hva skal vi med
evangeliet?
Vi har sett at døperen Johannes spilte rollen som seraf – en brennende og skinnende lampe (Se
Joh 5,35.) Han var Kristi forløper og innvarslet Messias’ første komme. Sammenlign med Guds folks
profetiske rolle i den siste tid.
Dianas ektemann ble sint da tre kvinner fortsatte å besøke huset for å studere de religiøse bøkene
sine. På bryllupsdagen hadde han sagt til Diana: «Prøv aldri å få meg til å gå i kirken».
Nå motsatte han seg de tre kvinnenes tilstedeværelse og kastet bøkene de ga henne.
Kvinnene inviterte Diana til kirkens kveldsmøter. Diana jobbet imidlertid kveldsjobb på Pizza
Hut for å få endene til å møtes. En av kvinnene presset henne til å skaffe seg en dagjobb i en avis
slik at hun kunne komme på møtene.
Da Diana studerte, fant hun ut at kvinnene mente at Jesus var et skapt vesen og ikke evig. Da
hun leste litteraturen deres, så hun at deres Jesus ikke stemte overens med den Jesus hun hadde
lært om i Bibelen da hun var liten.
Så ble Diana og mannen hennes separert, og hun flyttet med de tre sønnene sine til Santa Fe
i New Mexico. Uten barnebidrag, venner eller familie jobbet hun fulltid for å betale regningene
og ta seg av guttene på 1, 3 og 5 år. Da hun havnet i et voldelig forhold, begynte hun å tenke på
selvmord igjen. En dag etter at hun hadde levert sønnene i barnehagen og på skolen, gikk hun til
en våpenbutikk og kjøpte en pistol. Hun visste hvordan hun skulle bruke den fra tiden i marinen.
Hun satt hjemme i sofaen, ladet pistolen, trakk hanen tilbake og presset pistolen mot brystet.
En altfor velkjent, anklagende stemme lød i hodet hennes. «Du er et forferdelig menneske», sa
den. «Du er en forferdelig mor». Diana tok et fast grep om avtrekkeren. Hun kjente hjertet hamre
i hodet. Så ble hun avbrutt av en beroligende stemme. «Hva med barna dine?» sa den. Før hun
rakk å svare, kontret den anklagende stemmen: «De vil få det bedre uten deg».
«De trenger deg», tryglet den beroligende stemmen.
Diana tenkte på hvordan hennes død ville påvirke barna hennes. Hun ble rasende. Hun hadde
lagt en plan for å få slutt på smertene, men nå kunne hun ikke gjennomføre den. «Jeg klarer ikke
dette lenger! Det er for vanskelig!» ropte hun.
«Det trenger du ikke», sa den beroligende stemmen. «Jeg gjør det for deg».
Med disse ordene la Diana fra seg pistolen, falt sammen på gulvet og gråt til hun ikke klarte å
gråte mer. Så ringte hun en kollega hun stolte på. Sammen kjørte de ut i ørkenen for å avfyre pistolen.
Da Diana senere forsøkte å levere tilbake pistolen, nektet eieren av våpenbutikken å gjøre
det med begrunnelsen: «Den er brukt».
«Men du må ta den tilbake», insisterte Diana og forklarte at hun hadde gitt en falsk sjekk.
Eieren tok motvillig tilbake pistolen og anmeldte henne ikke til politiet. Diana trodde at han ante
hva som hadde skjedd.