Og jeg så, og se! – Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som
hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen (Åp 14,1).
Adventister er vant til å lete i GTs fortellinger for å forstå symbolene i
Åpenbaringen. Dette er imidlertid ikke den eneste gode kilden.
En spesielt rik kilde er Salmenes bok, en poesisamling som utforsker mange av
menneskets erfaringer og samspill med Gud – alt fra fortvilelse over synd og lidelse
til spontan glede over hans nærvær og hans mange løfter om tilgivelse og frelse.
En nærlesning av Salmene gir detaljer som gjør Åpenbaringen levende, særlig Åp
14, som beskriver Guds restkirkes siste oppgave på jorden. Guds folk i de siste dager
har fått samme oppdrag som Israel: Vi skal være et lys for folkeslagene, et siste
barmhjertig kall til alle om å tilbe og adlyde Skaperen.
Noen av detaljene i Guds sangbok kan gi ny innsikt i og forståelse av vår rolle i
den siste fasen av verdens historie.
Da Moses ledet byggingen av tabernaklet, fikk han ikke gjøre akkurat som han selv
ville. Gud ga ham en plan å følge. «Se til at du gjør arbeidet etter den modellen som
ble vist deg på fjellet!» (2 Mos 25,40). I Hebreerbrevet ser vi at mønsteret som ble
brukt, var tatt fra en høyere virkelighet, helligdommen i himmelen.
LesHebr 9,11–15, om Kristus som vår øversteprest i himmelens helligdom. Hva sier dette om hva
han gjør for oss?
Den jordiske helligdommen foregrep Jesus med utrolig detaljrikdom, fra presten og
ofringene til møblene og andre detaljer. Alt taler om Jesus.
Åpenbaringen er rik på bilder fra helligdommen. Vi finner helligdommens
lysestake i åpningsversene, paktens ark i kapittel fire, og det er mange andre hentydninger
til tempelet. Uten en forståelse av helligdommen i GT er det umulig å forstå
hva Johannes vil med sine syner. Paulus skriver at Israels opplevelser «skulle være
til advarsel. Det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet»
(1 Kor 10,11).
Vi kan lære mye av tempelet. I Salmenes bok får vi et viktig bidrag til å forstå noe
av det: hvordan Guds folk forholdt seg til tempelet. Vi får glimt av Davids forhold
til helligdommen og dens funksjoner, og vi ser hvordan Guds folk reagerte på det
Messias ville gjøre for dem. Det er ikke bare forbildene som hjelper oss å se Jesus;
vi kan også hente lærdom i de personlige erfaringene de hadde som forsto hva Gud
lærte oss med helligdommen og hente lærdom for oss selv og vår egen erfaring med
Gud.
Les Sal 122. Vi kan ikke bokstavelig talt besøke «Herrens hus» her på jorden, men hvilke
deler av salmen kan få oss til å tenke på hva Jesus har gjort for oss? Merk deg temaene fred,
trygghet, lovprisning og dom.
I Åpenbaringen 14 står Guds folk på Sions fjell. Det opprinnelige fjellet lå rett vest
for gamlebyen i Jerusalem, og Guds folk oppfattet det som sete for Guds trone eller
nærvær. Etter hvert ble tempelhøyden, som ligger på Moria-fjellet, identifisert med
Sions fjell.
Denne skildringen av Guds siste dagers rest framstilles altså i et språk hentet fra
helligdommen, i likhet med de fleste av Åpenbaringens viktigste scener. Takket være
Lammet er Guds folk på hans hellige fjell!
LesSal 15 og Sal 24, der David stiller spørsmålet: «Hvem får bo på ditt hellige fjel?» Se på
svaret i disse salmene og skildringen av folket som står på Sion i Åp 14,1–5. Hvilke paralleller ser
du? Hvordan blir man en del av denne gruppen? Hva vil det si at de har Faderens navn skrevet på
pannen (Åp 14,1)?
Beskrivelsen av dem som får komme inn i Guds nærhet i Davids salme, legger lista
ganske høyt. Hvem kan vel si at vi alltid har vært hele i vår ferd? Eller at vi alltid har
talt sannhet fra hjertet (Sal 15,2)? Ingen kan si at vi «skal aldri vakle» (Sal 15,5). Sier
vi at vi ikke har syndet, har vi ingen sannhet i oss (1 Joh 1,8).
Vi kan bare komme frem til at det er Lammet som gjør at vi kan stå på Sion.
Davids salme nevner ikke Lammet, men plutselig dukker det opp i beskrivelsen
i Åpenbaringen 14. Det er nesten som om Åpenbaringen 14 er et svar på Davids
spørsmål. Nå som Guds lam har tatt plass på Sions fjell, i helligdommen, kan vi også
være der, takket være hans fullkomne rettferdighet som vi tilregnes i tro. Vi kan ha
«frimodighet ved Jesu blod til å gå inn i helligdommen, dit han har innviet en ny og
levende vei for oss gjennom forhenget, som er hans kropp» (Hebr 10,19–20). Uten
hans blod ville vi ikke ha hatt noe håp.
Tenk på Bibelens løfter om seier over synd. Men til tross for løftene kommer vi til kort overfor
det eksempelet Jesus har satt for oss og trenger hans fullkomne liv som vår stedfortreder.
Hvorfor?
Den resten som står på Sion, har et navn skrevet i pannen: Faderens og Lammets
navn. (Dette er neppe to ulike navn. Jesus er jo selve bildet av Faderen!) Et «navn» i
Skriften er mer enn en merkelapp å tiltale folk med, det står for karakter. Den dag i
dag sier vi at noen har et «godt navn» når vi har høye tanker om dem.
Noen forestiller seg Guds herlighet som et utilnærmelig, strålende lys, og det er jo en
treffende beskrivelse. Men Guds herlighet er mer enn et visuelt skue. Hans herlighet
er hans karakter. Det samme gjelder Guds navn.
Når Bibelen beskriver en rest med Guds navn skrevet i pannen, er det ikke snakk
om bokstaver som står der. Det er å ha Guds karakter skrevet i sinnet, i hjertet, og
derfor gjenspeiler vi Guds kjærlighet og karakter. Du har blitt trukket nær Gud og
elsker ham for den han er og for det han har gjort for deg.
Når beskriver Gud seg selv for Moses? Jo, da han gir Moses et nytt eksemplar
av De ti bud, som er en avskrift av hans karakter. Og de som har Guds «navn» i
Åpenbaringen 14 omtales som de som «holder Guds bud». Og legg merke til det
Hebreerbrevet sier: «‘Dette er pakten jeg vil slutte med dem i dager som kommer,
sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn.’
Og så: ‘Jeg vil ikke lenger huske syndene deres og all deres urett’» (Hebr 10,16–17).
Dette er evangeliet: Guds lov gjenspeiles nok i vårt liv, men vi er likevel avhengig av
at syndene våre «ikke lenger» huskes.
Guds navn er hans karakter. Hans morallov er en avskrift av hans karakter.
Og de som står på Guds hellige ås i de siste dager, er fylt av kjærlighet til Gud, en
kjærlighet som viser seg i lydighet mot hans vilje.
Hvilken betydning har Guds lov hvis vi er frelst ved tro og ikke ved loven? (Se 1 Joh 5,3.)
LesSal 5. Her skiller David mellom de fortapte og de frelste. Sammenlign ordene i denne
salmen med språket i Åp 14,1–12. Hva er likt, og hva har dette å si for din forståelse av hva det er å
tilhøre den siste rest av Guds bevegelse?
Legg merke til at David sier at det onde ikke får bo hos Gud (Sal 5,5). Poenget med
tabernaklet var at Gud skulle bo hos sitt folk, og det samme gjelder Kristi rike (se
Åp 21,3). De som vil komme nær Guds trone, må være frelst.
Vi ser også at David beskriver en tilbedelse i Sal 5,8 som står sentralt i den store
striden. I Åpenbaringen 13 er «tilbedelse» nevnt fem ganger, og de tre englebudskapene
oppfordrer verden til å «tilbe ham som skapte». David forteller at han «frykter»
Gud, og restens budskap kaller verden tilbake til å «frykt[e] Gud og gi ham æren!
For nå er timen kommet da han skal holde dom» (Åp 14,7).
Det sies også om de frelste i Åpenbaringen 14 at «i deres munn ble det ikke
funnet løgn» (Åp 14,5). De taler sannhet og gjenspeiler Guds rettferdige karakter i
ord og handling. Ifølge David er det «ikke sannhet» i de ugudeliges munn (Sal 5,10).
Johannes skildrer altså en forbløffende scene i denne delen av Åpenbaringen:
Syndere har blitt reddet tilbake fra døden og får stå i Guds nærhet. De fortjener det
ikke, men de har fått det fordi Guds Lam står sammen med dem. De er tilgitt og
frikjøpt, og de behøver ikke lenger å bære sin egen skyld (sammenlign dette med Sal
5,11) fordi Guds Lam har båret den (jf. Jes 53,12 og 2 Kor 5,21).
Når vi har fått Guds navn skrevet i hjertet, er det ikke lett å tie. Guds folk fremfører
et siste tilbud om nåde med «høy røst» (Åp 14,7). «Men alle som søker tilflukt
hos deg, skal glede seg, alltid skal de juble. Du verner dem. De fryder seg i deg, de
som elsker ditt navn» (Sal 5,12).
Tenk deg at du står foran en hellig og fullkommen Gud i dommen, og alt du har gjort ligger
åpent for ham. Hvilket behov for Kristus har du da?
Da Gud hadde vist seg for Jesaja i tronsalen i Jes 6,1–8 og Jesaja hadde fått høre
at hans «skyld er tatt bort» og hans «synd er sonet», besvarte han Guds kall med
ordene «Send meg!» (Jes 6,8). Så når han visste at han hadde det rett med Gud, var
han klar til å arbeide for Herren (selv om han kjente sine feil).
Er det ikke slik med oss også? Hvordan kan vi forkynne frelsen for andre hvis vi
ikke har den selv? Og vi kan ha den ved å tro på Jesus og det han har gjort for oss.
LesSal 51,9–17. Hva vil David gjøre når han har fått tilgivelse og renselse for synd?
Vi blir kalt inn i Guds nærhet for å bli sendt ut igjen. I sin visdom har Gud satt de
frelste til å være hans viktigste røst i verden. På et tidspunkt vil hans folks innvirkning
på verden bli følt med stor kraft. Åp 18,1 forteller at hans siste appell til verden
vil lyse opp hele kloden.
«Når et menneske kommer til Kristus, får han et sterkt ønske om å fortelle andre
hvilken venn han har funnet i Jesus. Den sannhet som frelser og helliggjør, kan ikke
holdes innestengt i hjertet. Dersom vi er kledd i Kristi rettferdighet og fylt med hans
Ånds glede, vil vi ikke kunne tie. Hvis vi har smakt og sett at Herren er god, så har
vi også noe å fortelle. Likesom Filip gjorde da han fant Frelseren, vil vi innby andre
til å komme til ham.» – Ellen G. White: Veien til Kristus, side 91.
De tre englebudskapene i Åpenbaringen 14 bygger på det «evig[e] evangelium»
(Åp 14,6). Det vil si at evangeliets fundament, frelsen i Jesus, forkynnes før budskapet
om å tilbe den «som skapte himmelen og jorden, hav og kilder!» (Åp 14,7),
eller om Babylons fall (Åp 14,8), eller om å tilbe «dyret og bildet av det» (Åp 14,9).
Og grunnen til dette er at de tre englenes advarsler og budskap ikke sier folk noe
som helst uten det håpet og løftet de har i Jesus, de som forkynner disse budskapene.
Uten det «evig[e] evangelium» har vi ingenting av verdi å si til verden.
Tenk over det at vi blir henvist til det «evig[e] evangelium» allerede før forkynnelsen av de tre
englenes budskap begynner. Hva bør dette lære oss om hvor fundamental denne sannheten er
for vår tro?
«Hans salmer beskriver hele skalaen av menneskelig erfaring, fra skyldfølelsens
og selvfordømmelsens dyp til den mest opphøyede tro og det inderligste samfunn
med Gud. Hans livshistorie viser at synd bare bringer skam og ulykke, men at Guds
kjærlighet og nåde rekker ned til de største dyp, og at troen kan løfte den botferdige
synder opp og gi ham barnekår hos Gud. Av alle de forsikringer vi finner i Guds ord,
er dette et av de kraftigste vitnesbyrd om hans trofasthet og rettferdighet og hans
nådespakt. […]
‘Jeg sluttet en pakt med min utvalgte, gav et hellig løfte til David, min tjener: …
Min hånd skal holde ham oppe, min arm skal gi ham styrke. Trofast og god vil jeg
være mot ham, i mitt navn skal han få større kraft. Jeg lar hans velde nå til havet,
hans makt til elvene i øst. Han skal rope til meg: Du er min far, min Gud og min
frelsende klippe. Ja, jeg gjør ham til min førstefødte, den høyeste blant kongene på
jorden. Min troskap mot ham bevarer jeg for evig, min pakt med ham skal stå ved
lag.’» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 2, side 328.
Forslag til samtale
Vi mennesker har vært en ynkelig fiasko når det gjelder å holde vår del av Guds pakter med oss.
David, «mannen etter Guds eget hjerte», ble brukt til å formidle frelsens vilkår til tross for store
feilgrep. Hvordan er David et forbilde på Jesus, han som holdt Guds pakt fullt og helt på vegne av
oss? Og hvorfor er det Jesus gjorde for oss, vårt eneste håp?
Hvilke avsnitt i Salmene har betydd spesielt mye for deg fordi de gjenspeiler erfaringer du har
hatt?
Hvorfor nevnes tempelet så ofte i Salmene? Hva kan vi lære av Davids kjærlighet til helligdommen?
Hvordan kan dette hjelpe oss å sette pris på det vi har i Jesus som vår øversteprest i himmelen, der
han «sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss» (Rom 8,34)? Hvorfor trenger vi at Kristus går i
forbønn for oss i himmelen selv om vi er frelst?
Hvordan har du opplevd at Gud «kan løfte den botferdige synder opp og gi ham barnekår hos Gud»
etter at synd har brakt «skam og ulykke»? (se Ellen G. Whites sitat ovenfor).
Dianas tanker vendte tilbake til Gud etter at den beroligende stemmen hindret henne i å begå
selvmord. Den søndagen tok hun med seg de tre barna sine til en liten kirke i Santa Fe i
New Mexico. De satt på kirkebenken helt til kirkemusikerne begynte å spille. Hun likte ikke musikken
hun hørte fra plattformen. Den minnet henne om en dårlig del av livet hennes. Hun gikk ut
av kirken sammen med barna.
Dianas liv så ut til å gå fra vondt til verre. Tyver brøt seg inn i leiligheten hennes og tok det
lille hun hadde. Hun ble gravid med en voldelig kjæreste, og hans eneste svar var: «Jeg skal
betale for aborten». En kveld, etter at barna hadde lagt seg, satt hun i mørket i stuen fylt av skam
og selvhat. I sinne ropte hun til Gud: «Er det dette du har reddet meg for?» Sinnet gikk over i gråt
da hun husket tilbake på årene hun hadde kjempet. «Jesus», bønnfalt hun, «jeg trenger deg». Med
ett kjente hun en intens strøm av energi fylle henne. Rommet var bekmørkt, men det virket som
om det var fylt av lys. Det var som om hun ble omfavnet av Gud fra himmelen. En overveldende
følelse av glede, fred og kjærlighet fylte hele henne. Kort tid etter falt hun i en dyp, fredfull søvn.
Om morgenen var de intense følelsene borte, men hun merket at noe var annerledes.
Noen måneder senere møtte hun en merkelig og særegen person. Loren Fish var syvendedagsadventist
i fjerde generasjon. Faren var pastor og menighetsstifter. Men i løpet av det første året
på college hadde Loren kommet bort fra Gud, begynt å drikke og til slutt droppet ut. Han møtte
Diana på en danseklubb i Santa Fe, New Mexico, og ba henne om skyss hjem. Diana syntes den
fremmede var irriterende, men hun ga ham skyss. Etter det lot Loren henne ikke være i fred.
Han fant ut hvor hun jobbet og besøkte henne der. Diana var ikke interessert i å innlede et nytt
forhold. Hun hadde ikke forlatt det dårlige forholdet hun var i. Dessuten var Loren 4 ½ år yngre,
og han virket naiv og umoden. Egentlig ville hun ikke at han skulle vite hvor ille hun hadde det,
og hun ville ikke bli såret igjen. Så hun skjøv ham fra seg. Loren forlot Santa Fe og slo seg ned i
nærheten av Chicago.
En kveld ringte Loren etter at Dianas kjæreste var blitt voldelig og hadde skåret opp bildekkene
hennes og angrepet henne på parkeringsplassen til avisen der de begge jobbet. Diana ble
glad for å høre stemmen hans, og hun husket at hun følte seg trygg sammen med ham. «Du kan
komme og besøke meg når du vil», sa hun til ham. Loren kom den helgen, og han dro aldri igjen.