Gud være oss nådig og velsigne oss, Gud la sitt ansikt lyse for oss! Da skal din vei bli
kjent på jorden, din frelse blant alle folkeslag. ().
Når vi tenker på de siste hendelser, har vi lett for å tenke på dyrene og maktene
i Åpenbaringen. Og de er jo viktige nok. Ellers ville ikke Gud ha satt dem inn i
Bibelen for at vi skulle forstå dem (se ).
Men profetiene tar også opp viktige spørsmål knyttet til synd og lidelse, dom,
kampen mellom det gode og det onde, rettferd og urett, forfølgelse og mye mer.
Salmene tar opp disse temaene til grundig behandling og utforsker nesten alle
menneskelige følelser – fra dyp fortvilelse til grenseløs glede. Vi ser Israel forberede
seg på kamp mot mørkemaktene. Vi leser om mennesker som strever med spørsmålet
om hvorfor Gud ikke griper direkte inn mot ondskapen, et spørsmål vi sikkert
har stilt oss, vi også. Vi henvises til helligdommen for å finne svar, og det appelleres
gjentatte ganger til at Gud er Skaperen. Er ikke dette spørsmål som vi kjemper med
den dag i dag?
Jo – og det er derfor vi vil fortsette å pakke ut Salmene for å lære mer om disse
viktige sannhetene.
Les . Hvilket håpsbudskap kan vi hente her, midt i livets uro her og nå og i det vi vet
kommer over verden i den siste tid, når den store konflikten utspiller seg her?
Salme 46 tar opp et tema vi også finner i Hebreerbrevet, om noe bedre. Jesus er
bedre enn den jordiske øverstepresten, hans offer er bedre enn dyreofringene, og den
himmelske helligdommen er bedre enn typene på jorden.
Men denne salmen har et annet perspektiv. Forfatteren setter ikke det gode opp
mot det bedre, han setter en verden i opprør – og de følgene det har fått – opp mot
løftet om det bedre som Gud har i vente for oss.
Salmen er fylt av håp og løfter og ber oss: «Hold opp! Kjenn at jeg er Gud» () midt i all den trøstesløshet og motgang, lidelse og krig vi står overfor, og
hvil i vissheten om at alt dette en dag skal ta slutt og at Gud skal være «opphøyd på
jorden» ().
Merk deg også det som står her: «Derfor frykter vi ikke når jorden skaker, når
fjellene vakler i havets dyp.» ().
Vi kan ikke unngå å bli minnet om scenene som vil utspille seg ved Jesu gjenkomst:
«Himmelen revnet og rullet seg sammen som en bokrull, og hvert fjell og
hver øy ble flyttet fra sitt sted» (). Og dette: «mens dere venter på at Guds
dag skal komme, og fremskynder den. Da skal himlene bli fortært av ild, og elementene
skal brenne og smelte» (). Verden med alt det onde den fører
med seg, skal ikke vare evig, og det som kommer etter den, byr på noe vi knapt kan
fatte i dag. Men her og nå må vi bare holde ut, bevare troen og klamre oss til den
åpenbaringen av Gud vi har i Jesus på korset.
Hvilket håp kan du hente fra det du vet om Guds godhet, makt og karakter (tenk på korset)
uansett hvor galt det står til her i verden (og vi vet at det blir verre)?
Mye av språket i Salmenes bok er symbolsk, men når det gjelder den delen som
peker frem mot den endelige gjenopprettelsen av jorden, er det liten grunn til å tro
at det bare er symbolsk. Salme 46 minner om at jorden vil bli sterkt berørt av Kristi
gjenkomst. Men det er ikke bare fjellene og havet som berøres. Det store klimakset i
verdens historie vil være at verdens riker går i oppløsning – de bedrøvelige styresystemene
som har ført til så mye lidelse gjennom årtusener.
Til slutt vil alle disse maktene, og all den ondskap og lidelse de har påført oss,
komme til veis ende.
Les . Hva sier dette om verdens skjebne, iallfall til det kommer en «ny himmel og en
ny jord» ()?
Bibelens profetier viser hva som vil skje med verden. Synet i Daniel 7 viser et
stormfullt hav som nasjonene stiger opp av. Krig og strid blåser over hedningehavet
(jorden) og frembringer det ene riket etter det andre, men ingen av dem kan løse
de problemene som plager menneskeheten. De verdslige lederne vi setter vår lit til,
viser seg nesten alltid å være like syndige og egoistiske som resten av oss.
Ingen av de rikene Daniel fikk se, ble et trygt hjem for Guds folk (noen var bedre
enn andre). Men vi vet vi er borgere av Guds rike () og at høyt over kaoset
her i verden står det en trone som ikke kan rokkes (). Jesus lærte at det vil
bli mer kaos i verden etter som vi nærmer oss hans gjenkomst (Matt 24), men vi kan
holde ut i tro uansett forhold her i verden, for vi vet at Gud ikke har mistet kontrollen
og vil holde det han har lovet: «Folkeslag buldret, riker vaklet, han lot røsten runge,
jorden skalv. Herren Sebaot er med oss, Jakobs Gud er vår faste borg» ().
Her og nå går det ikke så bra. Men på sikt? Takket være Jesus er det en helt annen
sak.
Verden virker kaotisk og ute av kontroll. Men hvordan kan f.eks. profetien i Daniel 7 hjelpe oss å
se at det vil gå bra til slutt hvis vi er trofaste?
På lang sikt er utsiktene lyse. Frem til da har menneskene overlatt herredømmet over
verden til Lucifer, og da Satan dukket opp på det himmelske rådsmøtet i Jobs bok,
skrøt han av at jorden tilhørte ham. «Hvor kommer du fra?» spurte Gud. «Jeg har
streifet omkring på jorden», svarte han ().
Satan erklærte eierskap. I oldtiden sto foten for eierskap. «Stå opp og dra omkring
i landet på langs og på tvers! For det er deg jeg vil gi det til» (), sa Gud
til Abraham.
Les og og merk deg Kristi føtter. Hva er forskjellen på disse to tekstene,
og hva sier de oss om disse to ulike, men beslektede, sidene ved Kristi herredømme over verden?
Ellen G. White skrev om hva Kristus gjør ved slutten av tusenårsriket: «Kristus
kommer ned på Oljeberget, på det stedet der han for opp til himmelen etter
oppstandelsen, og der englene gjentok løftet om at han skulle komme igjen. Profeten
sier ‘Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige være med ham.’ ‘Den dagen
skal han stå med føttene på Oljeberget, som ligger rett øst for Jerusalem. Og
Oljeberget skal dele seg i to fra øst til vest, så det danner seg en bred dal.’ ‘Da skal
Herren være konge over hele jorden.’ Når det nye Jerusalem i sin strålende prakt
kommer ned fra himmelen, vil det bli på det stedet som er renset og gjort klar til å ta
imot den hellige byen. Og Kristus sammen med sitt folk og englene drar inn i den.»
– Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 8, side 159, 160.
Se på vårt håp i Jesus. Tenk på hvor vanskelig livet ville være hvis døden var slutten på alt, for all
tid. Da ville jo alt være meningsløst, eller?
Les . Les også og . Hva sier salmen om noe av det som står på
spill i dommen, og hvordan hjelper disse andre tekstene oss å forstå disse spørsmålene?
Noen mener salmen ble sunget i forbindelse med den mirakuløse tilintetgjørelsen
av Sanheribs hær (; ) – en fortelling som ser ut til
å peke frem mot den endelige tilintetgjørelsen av de ugudelige i Åpenbaringen 20.
Guds folk er inne i den hellige byen sammen med sin rettferdige konge når ondskapens
hærer omringer dem før de blir tilintetgjort av Gud selv.
Noe av det Gud retter opp i dommen, er maktmisbruket i verden. Falne mennesker
lever ikke lenger for andre eller for Guds ære, men for seg selv. I dag lever vi
på mange måter med følgene av at vi har valgt å tro at det ikke er noen mening eller
objektiv moralsk standard i universet. Filosofen Friedrich Nietzsche sa at hvis vi skal
finne noen mening, må vi dikte den opp selv og late som om universet er der for vår
skyld. Hver enkelt oppfører seg som om han eller hun er en gud.
Man kan jo spørre seg: Hvor godt fungerte denne filosofien for Nietzsche selv?
Ikke så godt. Han ble sinnssyk og kollapset på en gate i Italia etter å ha prøvd å
hindre en mann i å slå en hest. De neste 11 årene tilbrakte han i en halvt katatonisk
tilstand inntil sin død i 1900).
Men uansett hvor vanskelig livet blir, blir den kristne minnet om å leve med håp
og ikke dømme fremtiden ut fra dagsaktuelle begivenheter. Det er lett å fortvile når
vi ser at sivilisasjonens grunnpilarer undergraves av gudløse, eller av dem med et
annet gudsbilde enn Bibelens. Vi lever i en tid da moralske verdier angripes mange
steder i verden. Umoral som mange før ville ha skammet seg over å snakke om,
hylles og applauderes offentlig.
Vi må gjøre vårt beste for å gjøre livet bedre for andre, men hvorfor er det viktig å huske at
verden må ødelegges fullstendig og bli skapt på nytt på overnaturlig vis før alt blir godt igjen?
Les . Hvordan påvirker denne lovsangen din forståelse av Guds folks rolle i ?
Ingeniører ved MIT har skapt et svart belegg som gjør gjenstander nesten usynlige
når de påføres det. Det er laget av nanorør og er mange ganger mørkere enn
noe annet svart materiale og kan absorbere 99,995 % av alt synlig lys. Selv med det
sterkeste lys kan vi ikke se gjenstander som er påført belegget.
Salme 67 begynner med en bønn til Gud om å «la sitt ansikt lyse for oss. Da skal
din vei bli kjent på jorden» (). I frelsesplanen har Gud sørget for at syndere
kan få adgang til hans umiddelbare, herlige nærvær uten å bli tilintetgjort av hans
herlighet, og selv her i livet gjør Kristi kors at Guds ansikt kan skinne på oss.
Men mer enn det: Gud vil vi skal gjenspeile hans lys for resten av verden. Dette
var Israels oppgave. Templet skulle være et bønnens hus for alle folkeslag: «Dem
fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt bønnehus. Brennoffer og
slaktoffer fra dem gir velvilje på mitt alter. For mitt hus skal kalles et bønnens hus
for alle folk.» ().
Salmen minner om at Gud vil at «Da skal din vei bli kjent på jorden, din frelse
blant alle folkeslag» (). Guds folk har ofte sviktet her. Israels historie i GT
rommer mørke kapitler, det samme gjør kirkehistorien. Det er som om vi har malt
vårt hjerte med et ekstremt mørkt stoff og slår oss til ro med å absorbere Guds lys
uten å reflektere det.
Iblant er det som om vi behandler Guds bevegelse i endetiden som en slags VIPlounge
reservert for åndelige «frequent flyers» der vi har det fint med at alle andre
sitter i støyen ved gaten uten å ha blitt forberedt på reisen som ligger foran. Men
restmenigheten i Åpenbaringen 14 står ikke bare på Sion hos Kristus og soler seg i
hans herlighet. De flyr over hele jorden og får folk med opp på Guds hellige fjell.
Bør vi som fellesskap og hver for oss føle vi har plikt til å lære andre de sannhetene vi setter pris
på? Forklar.
«Den hellige ånds innflytelse kom ofte klart til syne i patriarkenes dager, men aldri
i hele sin fylde. Lydige mot Frelserens ord tryglet disiplene om denne gaven, og i
himmelen la Kristus sin forbønn til. Han krevde Åndens gave for å kunne øse den ut
over sitt folk.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 29.
Disiplene skulle vitne om Kristus «helt til jordens ende» (), og det skulle
innvarsle Kristi gjenkomst (). Vi skal fortsette det de begynte.
Da Jesus ba oss bringe evangeliet ut i verden, var det ikke opp til oss hvordan
det skulle gjøres. Arbeidet ledes fra helligdommen i himmelen. Vårt arbeid er nært
knyttet til Kristus: Han veileder oss og gir kraft. Det er hans verk, ikke vårt: Vi
blir bedt om å følge etter ham. Slik var det også med Israel: Gud ba dem gjøre som
han sa, og så fikk han det umulige til å skje. Ånden er virksom i vår neste, og vi
oppfordres til å være der når beslutningens øyeblikk kommer slik at vi kan be dem
slutte seg til Guds folk og Lammet på Sion. Vi behøver ikke finne opp nye midler og
metoder, for arbeidet har aldri vært vårt ansvar.
Forslag til samtale
Det finnes mange mennesker som ikke er nådd, selv om de tre englenes budskap har nådd hele
verden. Snakk sammen om hvordan vi kan bli bedre til det Kristus bruker oss til. Hvordan kan vi
unngå å fortvile når det er så mange som ikke har hørt disse sannhetene for den siste tid?
I får Johannes se at Lammet får den forseglede bokrullen fordi han er verdig.
Når seglene åpnes i , ser vi kirkehistorien forutsagt frem til tidenes ende. Hva kan
beskrivelsen si oss om hvordan Gud vil fullføre verket?
Hvilke hendelser i dagens verden kan føre til det som kommer i og ? Hva står i
veien?
Diana og Loren planla å gifte seg da de fikk vite at de ventet barn i Santa Fe i New Mexico.
Diana utsatte bryllupet fordi hun ikke ville at babyen skulle være grunnen til at de giftet seg.
Etter at barnet var født, flyttet paret til Salt Lake City i Utah, der Dianas foreldre bodde. De
hadde fått nok av livet i Santa Fe.
Selv om Diana og Loren ikke levde som kristne, ønsket Loren å gifte seg i en kirke. Han
valgte en Adventistkirke og kontaktet pastoren. Han ba også faren sin, en adventistpastor som bor
i nærheten av Chicago, om å utføre seremonien. Dette var et dilemma for begge pastorene, for
Diana var ikke medlem av kirken, og paret levde ikke et kristent liv. Men etter mye bønn sa de at
de følte seg presset til å «velge kjærlighetens vei». Lorens far ga veiledning før ekteskapet over
telefon.
På bryllupsdagen ble Diana overrasket over å se kirkegjengere som de ikke kjente, til stede.
«Hvem går vel i et bryllup med fremmede?» tenkte hun. Overraskelsen vokste da menighetsmedlemmene
ga dem gaver.
Da Diana pakket ut hjemme, kom hun over en liten bok med tittelen Happiness Digest.
Hun trodde det var en bok fra de tre iherdige kvinnene som hadde besøkt henne i Colorado.
Hun begynte å lese den og klarte ikke å legge den fra seg. Da Loren kom hjem fra jobb, sa hun
begeistret: «Dette er sannheten!» Han sa: «Å, det er Veien til Kristus, skrevet av en profet ved
navn Ellen G. White». Tanken på en profet forvirret Diana, men det vokste frem et ønske i hjertet
hennes om å besøke Adventistkirken og lære mer om det hun hadde lest.
Da Diana dukket opp i kirken, sa medlemmene ikke et ord. De aksepterte henne som hun var,
og passet til og med barna hennes slik at hun kunne lytte. Da hun overhørte forstanderen snakke
om bibelstudier, sa hun til ham: «Jeg vil studere». Loren avbrøt: «Jeg kan fortelle deg alt du ønsker
å vite». Han var flau over at han ikke hadde studert sammen med henne. «Nei, jeg vil studere
Bibelen på egen hånd», sa hun.
Forstanderen, Lorell Herold, og hans kone, Carol, kom hjem til dem hver uke i 28 uker. Etter
hvert som Diana studerte, begynte det verdslige utseendet hennes å forandre seg. Ingen snakket
med henne om det. Ingen forkynte om det. Hun mistet rett og slett interessen for verdslige ting
etter hvert som menighetsmedlemmene viste henne godhet og hun lærte om Guds kjærlighet som
ble utøst i Jesu liv, død og oppstandelse.
Hennes entusiasme for Bibelen overrasket Loren. Han lurte på hva han hadde gått glipp av
i oppveksten og begynte å studere Bibelen på egen hånd. De to bestemte seg for å la seg døpe
sammen.