Lenge etter dette døde kongen i Egypt. Israelittene sukket og klaget over slavearbeidet,
og skriket deres steg opp til Gud. Gud hørte hvordan de stønnet, og Gud
husket sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. Gud så til israelittene; Gud kjente
dem. ().
2. Mosebok forteller om undertrykte, marginaliserte, forfulgte, utnyttede og fornedrede
mennesker. Mennesker som føler seg forlatt, glemt og undertrykt, kan finne
håp her, for den Gud som frelste hebreerne, kan også frelse dem.
Boken handler om eksistensielle kamper, om urett og prøvelser som er en del av
livet. Alle kan finne oppmuntring i fortellingene om hvordan Gud grep inn og hjalp
sitt folk som led. Gud hører de undertryktes rop, ser deres kamp og tårer, og han
kommer dem til hjelp i deres smerte.
Gud tar initiativet og utfrir dem som stoler på ham. Vi skal bare ta imot det han
tilbyr oss i tro. Derfor bør vi lese 2. Mosebok, for den peker frem mot det Jesus har
gjort for alle. Boken handler om utfrielse og endelig frelse – alt dette får vi i troen på
Jesus Kristus og det han har gjort for oss.
I uro og mørke kan vi ha blikket festet på Gud og kjenne hans nærvær, omsorg og
hjelp på veien til evighetens «lovede land».
På hebraisk heter 2. Mosebok shemot, eller «navn» på norsk. Den begynner med:
«Dette er navnene». Navnene på patriarken Jakobs familie regnes opp helt i starten.
. Hvilken sannhet finner vi her?
2. Mosebok minner først om Guds velsignelser. Da patriarken Jakob og familien
hans bosatte seg i Egypt, var de bare 70 personer (; ), men
israelittene «var fruktbare, de økte, ble mange og svært tallrike. Hele landet ble fullt
av dem» (). Under utvandringen talte de ca. «600 000 mann til fots, foruten
kvinner og barn» ().
. Hvordan hadde israelittene det da utvandringen fant sted?
Bibelen tegner et dystert bilde av tiden i Egypt. 2. Mosebok begynner med slaveriet
under egyptiske oppsynsmenn. Men boken ender med Guds fredelige og trøstende
nærvær i tabernaklet, midt i israelittenes leir (se ). Mellom de to ytterpunktene
ser vi Guds seiersgang. Guds seier over ondskapens krefter åpenbares ved at
han befrir sitt folk fra slaveriet, åpner Rødehavet og beseirer datidens sterkeste hær.
Paradoksalt nok understreker fortellingen at jo mer israelittene «… ble plaget, jo
flere ble de, og jo mer bredte de seg ut» (). Gud er suveren og vil frelse sitt
folk, samme hvor håpløs tilværelsen er, menneskelig sett.
Det sto frem en ny konge som ikke visste om Josef. Hvordan viser dette at vi ikke må ta omstendighetene
for gitt, spesielt ikke de gode?
Da Jakobs familie kom til Egypt etter hungersnøden i Kanaan (1 Mos 46), var
kongen vennlig innstilt på grunn av Josef og alt han hadde gjort for egypterne.
«Og farao sa til Josef: ‘Se, jeg setter deg over hele Egypt.’ Så tok han signetringen
av hånden sin og satte den på hånden til Josef. Han kledde ham i linklær og hengte
et gullkjede om halsen på ham. Han lot Josef kjøre i den nest beste vognen sin, og de
ropte foran ham: ‘Bøy kne!’ Slik satte farao ham over hele Egypt.» ().
Hva var nøkkelen til Josefs suksess i Egypt etter en så tung start? (Les ; ; .)
Den historiske bakgrunnen for Josef-historien er trolig denne:
Den nye herskeren i «som ikke visste om Josef», er Ahmose (1570 –1546 f.Kr.).
Deretter kom Amonhotep 1. (1546–1526 f.Kr.), han som fryktet israelittene og undertrykte dem.
Senere utstedte Thutmosis 1 (1525–1512 f.Kr.) et dødsdekret for alle hebraiske guttebarn.
Hans datter Hatshepsut (1503–1482 f.Kr.) var prinsessen som adopterte Moses som sin sønn.
Farao Thutmosis 3 (1504–1450 f.Kr.), som i en periode var medregent med Hatshepsut, var farao under utvandringen.
Ifølge de beste beregningene fant utvandringen sted i mars 1450 f.Kr. (se William
H. Shea: «Exodus, Date of the» i The International Standard Bible Encyclopedia,
redigert av Geoffrey W. Bromiley et al., bind 2 [Grand Rapids, Michigan: William B.
Eerdmans, 1982], s. 230–238). Følgende bibeltekster er nyttige for å forstå tiden for
utvandringen: ; ; ; og (se også
; ).
2. Mosebok 1 dekker en lang periode – fra Josefs tid, da hans far Jakob og hele
familien kom til Egypt, og frem til faraos dødsdom. Det er uenighet om antallet år,
men det viktige er at Gud ikke glemte sitt folk mens de var slaver i et fremmed land.
Så selv om mye av det som skjedde med hebreerne i Egypt er ukjent (se ),
lyser Guds åpenbaring fremdeles fra sidene i denne boken. Uansett hvor ille det ser
ut, kan vi vite at Gud alltid er der og er til å stole på.
Vi kan ikke forstå 2. Mosebok uten 1. Mosebok. Jødene kom til Egypt, og etter en tid
med velstand og fred ble de tatt som slaver.
Men Gud overlot ikke folket til deres problemer, enda det iblant kunne se fortvilende
ut. I nødens stund kommer Gud til hjelp. Han oppmuntrer sine: «Kall på meg
på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære» ().
. Hvilken rolle spilte jordmødrene, og hvorfor blir de husket?
Ingen farao har fått navnet sitt nevnt i 2. Mosebok. De har bare tittelen «farao», som
betyr «konge». Egypterne trodde farao var en gud på jorden, sønn av guden Ra (eller
Osiris eller Horus). Ra var den høyeste egyptiske guddommen, selve solguden.
Men tross sin makt kunne ikke denne «guden» tvinge jordmødrene til å handle
mot sin overbevisning. Farao er navnløs, men vi får navnene på jordmødrene: Sjifra
og Pua (). De holdes høyt i ære, for de fryktet Gud. Faraos befaling prellet
av på dem, for de respekterte Gud mer enn jordiske herskere (se ). Derfor
velsignet Gud dem med store familier. For en trofasthet! De visste ikke bare hva som
var rett å gjøre, de gjorde det også.
Da farao så at planen mislyktes, befalte han egypterne å drepe alle guttebarn som
ble født hos hebreerne. De skulle kastes i Nilen, trolig som offergave til Hapi, Nilens
gud, som også var fruktbarhetsgud. (Dette er første gang at jøder skal drepes bare
fordi de er jøder). Hensikten med dødsdommen var å temme hebreerne, utrydde alle
menn på sikt og integrere kvinnene i det egyptiske folk. Dermed ville det bli slutt på
den trusselen farao så i hebreerne.
Jordmødrene visste ikke bare hva som var rett, de gjorde det også. Hva med oss?
Les . Hvilken rolle spilte Guds forsyn og beskyttelse da Moses ble født?
Bakgrunnen for Moses’ fødsel og liv er spennende, for han levde i Egypts 18.
dynasti. En av dynastiets konger – Thutmosis 3., også kalt «Egypts Napoleon» – er
en av de mest berømte faraoene i det gamle Egypt.
Selv om Moses ble født som dødsdømt (se ), var han en «fin» gutt (tob,
eller «god»; ). Ordet betegner mer enn ytre skjønnhet. Det brukes f.eks. om
det Gud gjorde i skapelsesuken, da han sa at alt var «godt», ja, «svært godt» (; ; ).
Som en ny skapning vil dette «gode» barnet ifølge Guds plan bli den voksne som
skal lede hebreerne ut av trelldommen. Hvem kunne ha forestilt seg barnets fremtid
da det ble født, og det under så dystre omstendigheter? Men Gud vil holde det han
har lovet Abraham, Isak og Jakob. Han inngikk en pakt med dem om at han ville gi
deres etterkommere det lovede land (). Og flere tiår senere ville han
bruke dette tob–barnet til nettopp det.
Men før dette hadde prinsesse Hatshepsut adoptert Moses som sin. Navnet Moses
er egyptisk og betyr «sønn av» eller «født av». Vi ser det i navnene Ah–mose («sønn
av Akh») eller Thut–mosis («sønn av Thot»). På hebraisk er navnet derfor gjengitt
som Mosheh, «trukket opp». Hans liv ble skånet da han på mirakuløst vis ble
«trukket opp» av elven.
Vi vet lite om hans første levetid. Etter at han ble adoptert av Hatshepsut, levde
Moses de første 12 årene sammen med sine biologiske foreldre (; Ellen
White: Alfa og Omega, bind 1, side 224f). Deretter fikk Moses den beste utdannelse
Egypt kunne gi for å utruste ham til å bli landets neste farao (White samme sted).
Tenk så mye av denne utdannelsen som skulle vise seg å være ubrukelig eller til og
med motarbeide det som betydde noe: kunnskapen om Gud og hans sannhet.
Hvor mye av det du lærer, er unyttig til det som virkelig betyr noe?
. Hva skjedde så fort og ga Moses’ liv en helt ny retning? Hva kan det lære oss?
Hva skulle Moses gjøre? Gi etter for Egypts fristelser og hoffets fornøyelser eller
utholde motgangen sammen med sitt folk? Snart måtte han velge.
«Da farao hørte om dette, prøvde han å få Moses drept. Men Moses flyktet fra
farao. Han slo seg ned i landet Midjan, der han bodde ved en brønn» ().
Etter drapet hadde ikke Moses noe valg, i hvert fall ikke når det gjaldt å bli i
Egypt. Nå kunne han iallfall ikke bestige tronen og bli en «gud» i Egypt. I stedet
ville Moses tjene den sanne Gud. Men da han flyktet, ante han nok ikke hva fremtiden
ville bringe.
«Snart var saken kjent blant egypterne, og i sterkt overdrevet versjon kom den
også farao for øre. Det ble fremholdt for farao at det som hadde skjedd, var meget
alvorlig, at Moses hadde planer om å reise sitt folk mot egypterne, styrte dem som
regjerte, og selv overta tronen. Rikets sikkerhet stod altså på spill så lenge han enda
var i live. Kongen besluttet øyeblikkelig at Moses skulle dø. Da Moses ble klar over
situasjonen, flyktet han i retning av Arabia.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1,
side 230.
Moses ble 120 år (), og livet hans kan deles inn i tre deler på 40 år hver.
De første 40 årene levde han i Egypt, og det meste av tiden på slottet. De neste 40
årene bodde han hos Jetro i Midjan. Men det er de siste 40 årene som fyller det meste
av Mosebøkene, og de forteller historien om Israels kall til å vitne for en verden
gjennomsyret av avgudsdyrkelse og åpenbare den sanne Gud (se ).
Ville Gud at Moses skulle drepe egypteren? Om nei, hva kan historien i så fall si oss om hvordan
Gud kan bruke situasjoner til sitt eget formål? Hva sier om dette?
I bibelteksten står det at «jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som egypterkongen
hadde sagt til dem. De lot guttene leve.» (). Ellen White kommenterer
jordmødrenes trofasthet og Messias–håpet slik: «Jordmødrene fikk beskjed om å
drepe de hebraiske guttebarna ved fødselen. Satan selv stod bak denne planen. Han
visste at en befrier skulle stå frem i Israel, og nå håpet han å kunne krysse Guds plan
ved å få kongen til å utrydde barna deres. Men kvinnene fryktet Gud og våget derfor
ikke å etterkomme det grusomme påbudet. Herren så med velvilje på dem for dette
og gjorde vel imot dem.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1, side 224.
Det gode i alt dette er at Gud overstyrte Satans planer og brukte trofaste mennesker
til å motarbeide fienden. Vi lever i fiendeland, og Jesus kalte fienden for
«herskeren» eller «verdens fyrste» (; ). Satan tilranet seg denne
rollen fra Adam, men Jesus Kristus seiret over ham i sitt liv og i sin død på korset
(; ; ). Satan er fortsatt aktiv, noe vi ser i hans forsøk på
å drepe disse barna, men hans egen undergang er garantert (; ; ; ). Heldigvis kan livets vanskeligheter overvinnes ved Guds nåde ().
Denne nåden er vårt håp.
Forslag til samtale
Hvorfor lot Gud hebreerne bo i Egypt og bli undertrykt? Hvorfor gikk det så lang tid før Gud grep
inn og hjalp dem? Husk også at den enkelte bare led så lenge vedkommende levde. Med andre ord
led folket lenge, men hver enkelt person led bare den tiden vedkommende levde. Hvorfor er det
viktig å huske dette når vi skal prøve å forstå menneskelig lidelse mer generelt?
Se nærmere på hvordan Gud kunne bruke Moses’ overmot da han drepte egypteren. Hva om han
ikke hadde gjort det? Ville det ha ført til at hebreerne ikke hadde sluppet ut av Egypt? Forklar
hvordan du tenker.
Peter likte å grave etter rotter i en fjellandsby sør i Zambia. Gutten og familien spiste gnagerne
sammen med maisgrøt til måltidene. De likte også å spise gris og boblefisk. Svinekjøtt sto
alltid på bordet til jul. Boblefisk var populært på grunn av det beinfrie kjøttet.
Derfor kom det som en overraskelse på Peter da han fikk vite at Bibelen forbød favorittkjøttet
hans.
Han hørte om uren mat for første gang da han reiste tre mil fra hjembyen sin for å besøke en
bror som jobbet på en gård drevet av adventistmisjonærer fra USA. Han ble med på sabbatsgudstjenesten,
og predikanten snakket om de rene og urene dyrene i 3. Mosebok 11.
Peter innså at han og familien fulgte en matplan som ikke stemte overens med Bibelens lære.
Etter hvert begynte misjonærene å holde gudstjenester på Peters barneskole på sabbatsettermiddagene.
Peter deltok på møtene, selv om han måtte gå tre kilometer for å komme til skolen.
Foreldrene hans frarådet ham imidlertid å dra dit og minnet ham på at han var blitt døpt som
spedbarn. Faren beordret ham til og med til å arbeide på familiegården på lørdager. Peter visste
ikke noe om sabbaten, og han skyndte seg å gjøre unna arbeidet om morgenen slik at han kunne
gå på møtet om ettermiddagen.
På videregående fikk Peter nye venner fra adventistfamilier. Han studerte Bibelen sammen
med dem og ga sitt hjerte til Jesus i dåpen ved neddykking. Han sluttet å spise rotter, svinekjøtt
og boblefisk.
Etter hvert lærte foreldrene hans å sette pris på syvendedags-sabbaten. De forsto hvorfor han
ikke spiste urent kjøtt. Hver sabbat han var hjemme, oppmuntret de ham til ikke å komme for sent
til sabbatsskolen.
I dag er det en adventistkirke i Peters by. På grunn av adventistenes innflytelse har mange av
byens innbyggere sluttet å spise uren mat.
Peter er takknemlig for at han allerede som gutt lærte om viktigheten av å leve sunt og ære
Gud gjennom kostholdet. Det står jo tross alt i 1. Korinter 10:31: «Men enten dere spiser eller
drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!»
«Takk Jesus for at han har reddet meg fra uren mat», sier Peter Siamikobo, en av menighetens
eldste og leder for samfunnsvitenskapelig avdeling ved Rusangu Secondary School, en videregående
skole for syvendedagsadventister i Zambia.
Be om at evangeliet må bli forkynt i Zambia og andre land i Den sørafrikanske-Indiske havs divisjon,
som er mottaker av dette kvartalets trettende sabbatsoffer.