Moses kom og kunngjorde alle Herrens ord og forskrifter for folket. Da svarte de
samstemmig: «Alt Herren har sagt, vil vi gjøre.» ().
Gud, skaperen og frelseren ønsket å bo midt iblant sitt folk. Han skapte oss til å ha et
nært fellesskap med ham. Men det tar tid og krefter å bygge et forhold, også forholdet
til Gud. Opplevelsen kan være både oppløftende og gi vekst, men da må vi ta oss
tid til å være sammen med ham. I praksis betyr dette å studere hans ord (Gud taler
til oss), be (åpne hjertet for Gud) og vitne om Kristi død, oppstandelse og gjenkomst
(engasjere oss i Guds sak). Når Gud velsigner oss, vil vi være en kanal for velsignelser
til andre.
Fokuset må være Gud, ikke oss selv (). Når vi har kontakt med Gud,
kan han gi oss kraft til å gjøre hans vilje og være lydige mot hans ord. Det er ikke
rart at Kristi etterfølgere kalles mennesker som «holder seg til Guds bud og troen på
Jesus» ().
Det er såre enkelt: Vi elsker Gud, og ut i fra denne kjærligheten adlyder vi ham.
Les . Hvilken rolle spiller lesingen av Guds ord og stenkingen av blod når pakten mellom
Gud og hans folk skal stadfestes?
Bibelens levende Gud er relasjonenes Gud. Det viktige for ham er ikke en ting eller
en agenda, men mennesket. Derfor er Gud opptatt av mennesker, og tanken bak det
han gjør, er å bygge et personlig forhold til mennesker. En Gud som «er kjærlighet»,
må jo være opptatt av relasjoner, for hvordan kan vi elske uten relasjoner?
Jesus sa det slik: «Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg»
(). Gud er ikke bare interessert i etisk oppførsel, rett lære eller korrekte
handlinger. Han vil først og fremst ha et nært forhold til oss. Både sabbaten og ekteskapet
ble innstiftet ved skapelsen (; ) og handler om relasjoner: sabbaten
om relasjonen til Gud og ekteskapet om relasjonen mennesker imellom.
Ratifiseringen av pakten på Sinai skulle forsterke Guds forhold til sitt folk. I
seremonien ropte folket to ganger at de ville gjøre alt Gud forlangte. «Alt Herren
har sagt, vil vi gjøre», sa de. De mente det også, men kjente ikke sin egen svakhet,
sårbarhet og kraftløshet. Blodet ble stenket på paktsboken og viste at det bare var
ved Kristi fortjeneste Israel var i stand til å følge Guds anvisninger.
Vi liker ikke tanken på at vi er svake, sårbare og syndige. Vi har en iboende
tendens til det onde. Vi må ha hjelp utenfra for å kunne gjøre det gode. Denne
hjelpen kommer fra Guds nåde, fra hans ord og fra Den hellige ånd. Og selv med alt
dette ligger det onde likevel snublende nær.
Derfor var et nært forhold til Gud like viktig for folket på Sinai den gang som det
er for oss i dag.
«Alt Herren har sagt, vil vi gjøre» (). Hvor ofte har du ikke sagt det samme og mislyktes
likevel? Hva er løsningen?
Da pakten med Gud var gjenopprettet, gikk Moses opp på Sinai igjen. I første del av
oppstigningen hadde Moses følge av 73 av Israels ledere.
Lederne fikk en stor opplevelse: De fikk se Gud (teofani), og det understrekes to
ganger. Det var også en anledning til å besegle pakten med Gud ved å spise sammen.
Det var en bankett, og Israels Gud var vert. Lederne ble høyt æret.
I Midtøsten i bibelsk tid (og til en viss grad også i dag) var det å spise sammen
en stor opplevelse, en ære og et privilegium. Det ga tilgivelse og knyttet vennskapsbånd.
Det viste at man stilte opp for hverandre og holdt sammen i kriser og
vanskeligheter. Ved å spise sammen lovet de hverandre uten ord at hvis noe skulle
skje med den ene, ville den andre komme og hjelpe. Det å bli invitert til et måltid var
en spesiell gave som ikke ble alle til del.
Samtidig var det å takke nei til en invitasjon en stor fornærmelse. Dette gjør det
lettere å forstå fortellingene i NT der Jesus blir kritisert for å spise sammen med
syndere (). Når de kristne feirer nattverden, knytter de også et nært bånd
til andre som er syndere som dem selv. Under måltidet feirer vi den tilgivelsen og
frelsen vi har i Jesus (se , , ).
Noen av mennene som gikk opp sammen med Moses, falt senere i synd og mistet
livet (se ; ). De hadde hatt en sterk opplevelse med Gud, men opplevelsen
førte ikke til at de ble forvandlet eller omvendt. Det å ha fått del i sannhet og
åndelige privilegier betyr ikke nødvendigvis omvendelse. Etter denne opplevelsen
burde de ha vært de siste til å gjøre det de senere ble med på.
Tenk litt mer på disse privilegerte menneskene. Er dette relevant for oss?
Tre ganger erklærte israelittene med stor iver at de ville adlyde Gud (;
; ). Lydighet er viktig, selv om vi er svake, skrøpelige og syndige. Dette sørgelige
faktum ser vi både i bibelhistorien og i hele Guds folks historie.
Hvordan skal vi kunne følge Gud trofast?
Heldigvis gir Gud oss kraft til å gjøre det han befaler. Den hjelpen vi ikke har
inne i oss, kommer utenfra og gjør at vi kan gjøre det Gud krever. Det er hans verk.
Esekiel gjør dette klart i sin teologiske oppsummering i . Bare Gud
kan transplantere hjerter. Det gjør han ved å ta ut steinhjertet og erstatte det med et
hjerte som kan føle. Som Josva minnet folket om: «Dere makter ikke å tjene Herren»
().
Vi kan velge å følge Gud; det er vår jobb. Vi må ta valget hvert øyeblikk og overgi
oss til ham, for vi har ikke kraft i oss til å fullføre valget om å tjene ham. Men gir
vi Gud vår svakhet, gjør han oss sterke. Paulus sier: «For når jeg er svak, da er jeg
sterk» ().
Merk deg Guds «jeg» i : Gud samler, vasker, renser, gir og gjør
at du følger Guds vilje. Det han gjør, skal du også gjøre. Han identifiserer seg med
deg, og hvis du knytter deg til ham, vil hans gjerning bli din. Enheten mellom Gud
og deg blir dynamisk, sterk og livskraftig.
I dette avsnittet legges det igjen vekt på Guds gjerning. I oversettelsen av 2024
står det «Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder
lovene mine og lever etter dem» (). Gud befaler oss å være lydige, og så
gir han oss kraft til det. Det Gud forlanger, hjelper han oss å gjøre. Lydighet er Guds
gave (ikke bare noe vi presterer eller oppnår) slik rettferdiggjørelsen og frelsen også
er hans gaver ().
Hvorfor faller vi så lett i synd selv om vi er lovet kraft til å adlyde?
Gud underviste folket på forskjellig vis, og et av dem var gjennom helligdommen.
Alle gudstjenestene pekte frem mot Jesus. De pekte mot frelsesplanen som Jesus
fullbyrdet mange århundrer senere.
Les . Hvilke praktiske og teologiske sannheter møter vi her?
Gud ledet Israel og var hos dem, men likevel påla han Moses å bygge en helligdom:
«La dem reise en helligdom for meg, så vil jeg bo midt iblant dem» ().
Gud ville vise dem helt konkret at han var hos dem. De hadde gjort urett mange
ganger, men han hadde ikke forlatt dem, og etter at Gud igjen hadde tatt dem til
nåde, ga han dem denne befalingen, og de satte i gang med å bygge helligdommen.
Bibelen lærer at Gud ikke bor i menneskeskapte templer og bygninger (), for han er større enn himmelrommet, og himmelen kan ikke romme ham.
På Areopagos i Aten sa Paulus at «Gud, han som skapte verden og alt som er i den,
han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender»
(). Kong Salomo sier også: «Men bor Gud virkelig på jorden? Se,
himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg
har bygd» (). Helligdommen var stedet der Gud viste dem at han var til
stede.
Israelittene skulle bringe et frivillig offer til byggingen av helligdommen. De
skulle gi kostbare gaver, bl.a. gull, sølv, bronse, akasietre, ulike slags fint tøy, olivenolje
og krydder.
I ; ; står det mye om tabernaklet og dets tjenester. Gud
forklarte Moses hvordan tabernaklet skulle bygges og innredes med paktens ark,
skuebrødsbordet, lysestaken, alteret, forhengene, fargene og målene.
Moses skulle bygge tabernaklet etter mønsteret Gud viste ham (; ;
), en gjenspeiling av helligdommen i himmelen (; ). Den jordiske
helligdommen hadde sin betydning frem til Jesu død og hans tjeneste i den himmelske
helligdommen, som gjorde den overflødig. Da Jesus døde og forhenget foran
Det aller helligste revnet (; ), var dens tid forbi.
Gud ga Moses alle detaljene til forberedelsen av tabernakeltjenesten. Prestene skulle
ha presteklær, og øverstepresten fikk en egen efod med navnene på Israels sønner.
Han bar også en brystplate med urim og tummim, som skulle sitte på hans hjerte
(). Alle prestene skulle innvies (). Røkelsesalteret, vaskefatet,
salvingsoljen og røkelsen skulle også gjøres i stand ().
Les . Hvordan sørget Gud for at alle detaljene i tabernaklet og tjenestene skulle bli
tilrettelagt
og bygget på en vakker og ordentlig måte?
For første gang i Bibelen leser vi at Gud ville fylle noen med sin Ånd. Hva betyr det?
Besalel fikk evnen til å utføre kunstnerisk arbeid på tabernaklet. Han ble fylt, dvs.
utrustet med nye ferdigheter, forståelse og kunnskap om det nødvendige håndverket.
Dessuten ga Gud Oholiab og mange andre håndverkere den samme Ånden til å delta
i arbeidet.
Midt i all denne kreativiteten står Guds sabbat som et tegn mellom Gud og hans
folk på at Herren gjør dem hellige. Det betyr at overholdelsen av det fjerde budet
har med helliggjørelse å gjøre. Esekiel skrev: «Også mine sabbater ga jeg dem. De
skulle være tegn mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren, som helliger
dem.» ().
Sabbaten minner oss om at Gud ikke bare er vår skaper (), frelser
og Gud (; ), men også Den hellige. Han forvandler ved sitt
nærvær; gjennom hans Ånd og ord vokser de til å gjenspeile en kjærlig, god, selvoppofrende
og tilgivende Gud.
Den største gaven Gud ga Moses, var de ti bud (). Gud selv skrev
og ga de to steintavlene (; ). Tavlene skulle legges under
soningslokket på paktskisten i Det aller helligste ().
«Soningslokk» kommer fra et hebraisk ord med rotbetydningen «å sone». Hvorfor skulle
«soningslokket» ligge rett over Guds lov? Hvorfor gir dette håp?
Ellen White: «Gudshuset i ørkenen» i Alfa og Omega, bind 1, s. 319–333.
Tabernaklet var et spesielt sted der det ble gjort soning for de syndene Guds folk
hadde bekjent. Det var stedet der hele frelsesplanen ble åpenbart for israelittene i
ørkenen, og det i detalj. Der ble det undervist om rettferdiggjørelse, helliggjørelse og
dom. Alle dyreofringene pekte frem mot Jesu død og syndenes tilgivelse og utslettelse.
Og sammen med ofringene var også Guds lov, rettferdighetens målestokk.
«Guds lov som ble oppbevart i kisten, var den store rettesnor for rettferdighet og
dom. Denne loven dømte synderen til døden. Men over loven var soningsstedet som
åpenbarte Guds nærvær, der den angerfulle synderen kunne få tilgivelse i kraft av
forsoningen. Det er i Kristi verk for vår frelse, som ble symbolsk fremstilt gjennom
helligdomstjenesten, at ‘godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred
kysse hverandre’ ().» – Samme, side 323–324.
Forslag til samtale
Hvor ofte har du sagt: «Alt det Herren ber meg gjøre, det vil jeg gjøre»? Har du klart det?
Ved slutten av Moses’ 40 dager med Gud på Sinaifjellet understreket Gud at israelittene måtte
holde sabbaten fordi den skulle være et tegn mellom Gud og dem på at det var Herren som ville
gjøre dem hellige. Hvilken rolle spiller hellighet og helliggjørelse i sabbatsfeiringen?
Gud ville de skulle bygge en helligdom slik at «jeg kan bo blant dem». Tenk at dette stedet var
sentrum for Israels frelse! Det var her – i dette teltet der Gud bodde blant sitt folk – at frelsesplanen
ble utlagt i typer og skygger. Hva sier dette om vår avhengighet av Gud for å bli frelst?
Hva betyr det at alle syndene deres ble brakt til Guds hus gjennom blodet? Hvordan gjenspeiler
denne utrolige sannheten, om enn så svakt, det Jesus gjorde for oss på korset og det han nå gjør i
den himmelske helligdommen?
Iqbal visste ingenting om Jesus da han reiste mer enn 100 mil hjemmefra for å lære engelsk på
en av syvendedagsadventistenes internatskoler i Sør-Asia.
Han hadde vokst opp i en ikke-kristen familie, og da han var 20 år gammel, sendte foreldrene
ham til søsteren på skolen. Hun studerte der og utmerket seg i engelsktimene.
Iqbal deltok på alle skolens morgen- og kveldsgudstjenester. Han gikk på alle sabbatsgudstjenestene.
En interesse for å bli kjent med Jesus begynte å banke i hjertet hans. Han leste i
Bibelen, på jakt etter informasjon om Jesus. Øynene hans ble trukket mot : «Før jeg
formet deg i mors liv, kjente jeg deg; før du ble født helliget jeg deg» (NKJV).
Han tenkte: «Jeg vil kjenne Jesus personlig, fordi han kjente meg personlig før han formet
meg i mors liv».
Ukene ble til måneder, og Iqbal lærte mer om Jesus. Han tenkte: «Kan det være slik at Jesus
tok meg med over 100 mil hjemmefra, ikke bare for at jeg skulle lære engelsk, men også for å
lære om hans kjærlighet?»
Han begynte å oppleve Jesu kjærlighet i sitt eget liv, og to og et halvt år etter at han kom til
skolen, bestemte han seg for å gi sitt hjerte til Jesus og la seg døpe.
Etter at Iqbal gikk ut av skolen, tok han en bachelorgrad i datateknologi ved Lowry Adventist
College i Bengaluru i India og ble en del av staben der, hvor han jobber med aktiviteter på
campus. Jesus er livet hans.
«Nå er jeg glad for å leve sammen med Jesus», sier han. «Dag for dag leder Jesus meg og tar
vare på meg. Hver gang jeg står overfor et problem, er Jesus Kristus min tilflukt og fører meg ut
av problemet».
Iqbal uttrykte forundring over Jesu allvitenhet, tanken om at Jesus ikke bare kjente ham før
han ble formet i mors liv, men også kjenner hans behov før han selv er klar over dem.
«Jeg takker Jesus for at han tar seg av behovene mine lenge før jeg selv vet om dem», sier han.
«Før jeg ber om det, vet han hva han skal gi og hvem han skal gi det til. Dette er grunnen til at jeg
stoler på ham og elsker ham mer og mer for hver dag som går.»
Lowry Adventist College mottok en del av et trettende sabbatsoffer i 2024 for å åpne en engelsk
kirke. Takk for misjonsgavene som støtter viktige prosjekter rundt om i verden.