Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort en stor synd! De har
laget seg en gud av gull. Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut av
boken du skriver i!» (2 Mos 32,31–32).
Moses hadde bare vært borte fra Israels leir i 40 dager, og hva hadde skjedd? Folket
hadde vendt seg bort fra Gud og tilbedt gullkalven, en menneskeskapt avgud.
Hvordan kunne de gjøre det etter så mange mektige tegn, opplevelser og mirakler?
Forsto ikke folket hvem Gud var? Eller ble de store opplevelsene med ham overskygget
av kjødelig og syndig begjær? Satte de ikke pris på det Gud hadde gjort for
dem, men tok det for gitt? Var deres forstand formørket, skjemmet av hverdagens
bekymringer og gammel syndig tankegang? Var de rett og slett ikke takknemlige for
Guds barmhjertige handlinger for dem? Glemte de så fort Guds mektige gjerninger
(Sal 106,13; Sal 106,21–23)? Eller kunne de legge skylden på Arons manglende lederskap?
«Selv mot Aron var han [Herren] så harm at han ville utslette ham» (5 Mos 9,20).
Uansett hva frafallet skyldtes, hva kan vi lære av det, ikke bare om vår syndighet,
men også om Guds nåde og kjærlighet til oss mennesker, trass i vår syndighet?
Gud kalte Moses til å være sammen med ham. Førti dager og førti netter var kanskje
en kort periode for Moses, men for israelittene var den altfor lang. Deres synlige
leder var borte. De ble forvirret, utålmodige, redde og usikre. De ville ha en synlig
gud som kunne lede dem, som de «gudene» de hadde sett hele livet i Egypt.
Les2 Mos 32,1–6. Hvordan kunne Aaron mislykkes så totalt som leder?
Aron var ikke situasjonen voksen. Han grep ikke anledningen til å gjøre det som
var rett. Han stolte ikke på Gud, men vaklet overfor flertallet. Folket forlangte det
utenkelige: «Kom og lag en gud til oss som kan gå foran oss!» (2 Mos 32,1), og han
ga etter.
Folk ga gjerne gull til å lage avguden, og ikke nok med at Aron ikke stoppet dem,
han ba dem om å gi. Deretter deltok han i støpingen av den falske guden. Etterpå sa
folket «Dette er guden din, Israel, som førte deg opp fra Egypt!» (2 Mos 32,4). Så
syndig, ondt og kortsynt. De hadde diktet opp denne avguden, og så erklærte de at
den hadde frelst dem. Er det ikke utrolig hvordan syndig begjær kan fordreie våre
tanker og handlinger? Folk feirer sine egne påfunn mens deres menneskelighet og
moral brytes ned.
«En slik krisesituasjon krevde en mann med fasthet, besluttsomhet og urokkelig
mot, som satte Guds ære høyere enn folkets gunst og sin egen sikkerhet, ja høyere
enn selve livet. Men Israels midlertidige leder var ikke av denne støpning. Aron
gjorde riktignok svake innsigelser mot folkets ønske. Men den usikkerhet og frykt
han la for dagen i det kritiske øyeblikk, gjorde dem bare mer oppsatt på å sette sin
vilje igjennom.
Urolighetene økte mens folkemengden ble besatt av blindt raseri. Riktignok var
det noen som forble tro mot pakten med Gud, men storparten av folket tok del i frafallet.
… Aron var engstelig for sin egen sikkerhet, og i stedet for å forsvare Guds sak
gav han etter for mengdens krav.» – Ellen White: Alfa og Omega, bind 1, side 295.
Hvordan kunne en leder som Aron være så svak? Hvordan kan Aron ha prøvd å forsvare det han
gjorde for seg selv?
Gullkalven lignet den egyptiske okseguden Apis eller kuguden Hathor. Dette var
en grov overtredelse av det første og andre bud (2 Mos 20,3–6). Lovbruddet kunne
ikke gå ustraffet, for det var et åpent brudd på forholdet til den levende Gud. I stedet
for å tilbe skaperen tilba de sitt eget skaperverk, som verken kunne se, høre, lukte,
snakke, føle, elske eller lede.
Skapelsen var snudd på hodet: I stedet for å forstå at de var skapt i Guds bilde,
skapte de nå en gud, ikke engang i sitt eget bilde – det ville ha vært ille nok – men
i et dyrs bilde. Var det denne guden de ville tjene? De hadde syndet grovt mot Gud
(Jes 31,7; Jes 42,17).
Hvordan er frafallet med gullkalven i tråd med det som står i Rom 1,22–27?
Avgudsdyrkelse underslår det teologiske faktum at Gud er Gud og mennesket er
menneske. Avgudsdyrkelse visker ut kløften mellom Gud og mennesket (Fork 5,2)
og bryter forbindelsen med ham. Både åpenlys og skjult avgudsdyrkelse ødelegger
forholdet til Gud og får oss inn i en nedadgående spiral. Ikke rart at teksten forteller
om hva de gjorde dagen etter: Etter å ha ofret til avguden, begynte de å feste, i det
Ellen G. White kalte «en etterligning av avgudsfestene i Egypt.» – Alfa og Omega,
bind 1, side 299.
Mennesker er rene genier til å finne på avguder. De skaper sine egne guder, og så
gir de seg til å tjene dem. Skaperen erstattes med ting som fører til moralsk forfall.
Hvordan tilber folk i dag skaperverket heller enn skaperen?
Les2 Mos 32,7–8. Hvorfor sendte Gud Moses tilbake til leiren?
Da israelittene tok seg en avgud, var de i ferd med å skille seg fra den Gud som
hadde reddet dem ut av Egypt. Gud ga dem skylden og sa at de hadde «gjort noe
forferdelig» (2 Mos 32,7) – de hadde sågar gitt statuen æren for å ha utfridd dem fra
Egypt. For en underkjennelse av det Gud hadde sagt (2 Mos 20,2)! Denne fornektelsen
av Guds nærvær og veldige gjerninger var en alvorlig sak. Deres tanker og
følelser var helt ødelagt.
For profeten Esekiel var avgudsdyrkelse roten til all elendigheten blant Guds folk,
spiren til alle andre synder (se f.eks. Esek 8,1–18; Esek 20,1–44; Esek 22,1–12). Vi undrer oss
ofte over hvorfor de troende i gammel tid var så naive og forstokkede at de dyrket
menneskeskapte avguder. Vi ville jo aldri gjøre noe slikt. Er vi fri for avguder?
Avgudene antar andre former i dag, men de er like tiltrekkende.
En avgud er noe som tar Guds plass, og vi tilber det, ofte om og om igjen, enda
vi vet det er galt. Det opptar fantasien, kjærligheten, tiden og tankene våre mer enn
Gud gjør. Den kan til og med slavebinde oss. Vi blir det vi betrakter, og vi kommer
ikke høyere enn den «guden» vi tjener.
Hvis Gud ikke er sentrum i livet, tar andre guder over. Hvis vi ikke gleder oss
over og pleier Guds nærhet, vil vi glede oss over og vie livet til noe annet. Det kan
være så mangt: stolthet, selvopptatthet, penger, makt, sex, mat, TV, narkotika,
alkohol, urene tanker, pornografi, fornøyelser, arbeid, sport, familie, videospill,
film, shopping, ideer, politikk, musikk, posisjon, titler, karakterer osv. Listen bare
fortsetter.
Her er vi oppfinnsomme. Alt som er godt, vakkert og meningsfylt kan bli en
avgud. Avgudsdyrkelse er farlig fordi det endrer personligheten, tenkemåten, kjærligheten
og vårt sosiale liv. Den forandrer vår identitet og erstatter ekte personlige
relasjoner med hule og meningsløse samspill som ikke kan redde oss.
Les2 Mos 32,9–29. Hva sa Moses til Guds trussel om å ødelegge Israel?
Moses var fremdeles på Sinai–fjellet da Gud sa han ville utslette opprørerne og gjøre
Moses’ slekt til et stort folk. Men det var ikke det Moses ville. Han bønnfalt Gud
og påpekte at israelittene ikke var hans folk – de var Guds folk. Det var ikke Moses
som hadde ført dem ut av Egypt, Gud hadde gjort det ved sine mektige gjerninger.
Moses bønnfalt Gud og pekte på hans løfter til fedrene. Moses var en sann mellommann
mellom Gud og menneskene.
Etter at Gud hadde angret «det onde han hadde sagt han ville gjøre mot folket»
(2 Mos 32,14), gikk Moses tilbake til dem. Det står ikke noe om at ansiktet hans
strålte av Guds nærvær – i motsetning til i 2 Mos 34,29–30. Ansiktet uttrykte nok
heller sinne.
«Da Moses nærmet seg leiren og fikk se gullkalven og dansen, flammet sinnet
slik opp i ham at han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker mot fjellet» (2 Mos
32,19). Det å knuse tavlene med dekalogen var et ytre tegn på at man brøt med dens
innhold. Gud irettesatte Moses for det, men senere befalte han ham å meisle to tavler
som erstatning for «de første tavlene, de du knuste» (5 Mos 10,2). Gud ville selv
skrive budene på nytt.
Moses gikk skarpt i rette med Aron fordi han hadde gitt etter for folkets krav.
«Hva har dette folket gjort deg, siden du har brakt så stor synd over det?» (2 Mos
32,21). Aron prøvde å bortforklare sin overtredelse ved (1) å skylde på andre, og (2)
med magi: «jeg kastet det på ilden. Slik ble denne kalven til» (2 Mos 32,24). Det
som gjorde saken enda verre, var at Aron hadde blitt høyt æret av Gud og hadde fått
mange privilegier, bl.a. hadde han vært med Moses og de 70 eldste opp på fjellet
(2 Mos 24,1).
For en ironi! Aron prøvde å lure broren ved å påstå at det hadde skjedd et mirakel
(se som den ene synden fører til neste: avgudsdyrkelse fører til løgn). Men Moses lot
seg ikke lure da han så hvordan folket oppførte seg. De negative følgene var åpenbare,
og Moses måtte sette en stopper for opprøret.
Hva bør denne historien si oss om forbønnens kraft? Hvem bør du be for nå?
Les2 Mos 32,30–32. Hvor langt gikk Moses i sin forbønn for syndere?
Opprøret førte til forferdelige ting i Israels leir, bl.a. at mange døde (2 Mos 32,28).
Dagen etter sa Moses: «Dere har gjort en stor synd. Men nå vil jeg gå opp til Herren;
kanskje kan jeg skaffe soning for synden deres.» (2 Mos 32,30).
«Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: ‘Dette folket har gjort en stor synd! De
har laget seg en gud av gull. Tilgi nå syndene deres! Kan du ikke det, så stryk meg ut
av boken du skriver i!’» (2 Mos 32,31–32).
Ikke rart at Moses blir sett som en type på Kristus! Da han gikk i forbønn for
syndere og var villig til ofre livet for dem, gjenspeilte han det Kristus ville gjøre for
oss. Han viste at han var helt overgitt til Gud og at han elsket mennesker. 2. Mosebok
sier ikke hvor lenge Moses var hos Gud på fjellet denne gangen, men ifølge 5.
Mosebok var han på Sinaifjellet i 40 dager (5 Mos 9,18).
Ordet som er oversatt med «tilgi» i 2 Mos 32,32 kommer av et verb med grunnbetydningen
«bære», som i Jesaja 53,4, der det står (om Jesus) at «våre smerter bar
han». Det samme verbet er oversatt med «tilgi» i 2 Mos 32,32 og «båret» i Jes 53,4.
Her får vi innblikk i frelsens og tilgivelsens prosess og hva det kostet Gud å frelse
oss.
Moses ba faktisk Gud om å «bære» folkets synd, noe Gud jo gjorde på korset.
2 Mos 32,32 beskriver ikke bare tanken om stedfortredende soning, men også
hvem stedfortrederen er: Gud selv.
Teksten viser hvordan vi får tilgivelse. I Kristus bar Gud vår synd, den eneste
måten vi kunne få den tilgitt på. Dette er et sterkt uttrykk for frelsesplanen og viser
hva det har kostet Gud å frelse oss.
Moses ber Gud selv om å bære folkets synder, og i Jesus gjør han det. Hvordan kan vi forstå det?
Hva sier det om Guds kjærlighet til syndere?
Ellen White: «Dansen rundt gullkalven» i Alfa og Omega, bind 1, side 294–307.
Denne uken retter vi blikket mot det Gud gjør i de troende. «Han … virker i oss med
sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om og forstår» (Ef 3,20). Vi
bør ikke se på oss selv og oppfylle våre egne ønsker, for det fører til avgudsdyrkelse.
Nei, vi bør rette blikket mot Gud og hans kraft, som fører til et nytt og seierrikt liv
(Fil 4,13; Jud 1,24–25).
«Det var like mye av kjærlighet som av rettferdighet at straffen ble iverksatt. Gud
er sitt folks vokter og herre. Han fjerner dem som setter seg opp mot ham, for at de
ikke skal lede andre i ulykke.
Da Gud sparte Kains liv, viste han overfor universet hva resultatet ville blitt om
synden fikk gå sin gang ustraffet. Den innflytelsen som Kains liv og lære hadde på
hans etterkommere, førte til en tilstand som krevde at hele verden måtte gå under i
syndfloden. … Jo lenger menneskene levde, desto mer fordervet ble de.
Slik også med frafallet ved Sinai. Hvis ikke straffedommen straks hadde rammet
overtrederne, ville resultatet blitt det samme.» – Samme, side 302.
Forslag til samtale
Se på spørsmålet i slutten av mandagsavsnittet. Hvordan kan vi tilbe selve skaperverket i stedet for
skaperen? Hvordan kan vi f.eks. prøve å forvalte jorden på en god måte og beskytte miljøet uten at
det blir en avgud?
Man kan måle situasjonens alvor ut fra følgene og resultatene av en handling, eller ut fra reaksjonens
alvor. Hvorfor sa Moses at de som nektet å omvende seg og fortsatte opprøret mot Gud og
hans lære, skulle henrettes?
Hvorfor er stedfortredende forsoning den eneste riktige veien til forsoning? Hvorfor er teorier om
forsoning som fornekter eller bagatelliserer evangeliets stedfortredende fundament teologisk feil?
Les 1 Pet 2,24. Hvordan gir det uttrykk for tanken om Jesus som vår stedfortreder?
Seksten år gamle Domenico ville ikke miste Fulvia etter at han møtte henne på en dans i
Firenze i Italia. Derfor løy han da hun spurte om foreldrene hans.
«Hva jobber foreldrene dine med?» spurte hun.
«Foreldrene mine er rike», svarte han. «De eier en flott bil».
Så spurte Fulvia hvor han bodde. Uten å tenke seg om ga han henne adressen til barnehjemmet
der han bodde.
Men da hun oppsøkte adressen og fant barnehjemmet, kunne Domenico ikke lyve lenger. «Jeg
er foreldreløs», sa han. «Jeg bor der».
Fulvia fortalte faren alt, og Domenico trodde forholdet deres var over. Men farens reaksjon
overrasket Domenico.
«Vi har tre barn», sa han. «Inviter ham hit. Da får vi fire».
Fulvias familie tok Domenico til seg som en sønn, og han besøkte dem jevnlig. Omsluttet av
deres kjærlighet opplevde Domenico Guds kjærlighet for første gang. Han hadde hørt om Gud,
men nå fikk han se hans kjærlighet i virkeligheten. I hjertet hans vokste det frem et ønske om å
kjenne Gud, og han begynte å be.
Årene gikk. Domenico forlot barnehjemmet og giftet seg med Fulvia da han var 22 år gammel.
Han ønsket fortsatt å lære Gud å kjenne. På barnehjemmet hadde han sett den amerikanske filmen
De ti bud fra 1956, og han lurte på om det fantes en kirke som overholdt alle de ti bud. Han lurte
på om det fantes noen som levde et kristent liv slik Bibelen beskriver det.
En dag i 30-årsalderen slo Domenico på radioen og hørte en stemme si: «Nå skal vi snakke
om apostelen Paulus». Domenico lyttet og la merke til at programlederne snakket på en annen
måte enn alle andre kristne han hadde hørt. Han begynte å lytte jevnlig til radiostasjonen. Da en
foredragsholder nevnte Ellen G. Whites Veien til Kristus, ringte han og ba om et eksemplar. Han
spurte også om han kunne få boken levert hjem til seg av noen som kunne svare på spørsmål om
det han hadde hørt på radioen.
Emmanuel og hans kone dukket opp hjemme hos Domenico med boken. Emmanuel åpnet
Bibelen for å svare på Domenicos spørsmål, og på hans oppfordring fortalte han om Syvendedags
Adventistkirkens historie. Domenico ville gjerne vite mer om kristendommens historie og leste
Mot historiens klimaks.
Etter syv måneder med bibelstudier følte Domenico seg innhyllet i Guds kjærlighet, og han lot
seg døpe. «Jeg er takknemlig for adventistradioen fordi den forandret livet mitt», sier Domenico
Civardi, som nå er 68 år.
Takk for misjonsgavene som bidrar til å forkynne evangeliet gjennom radiosendinger over hele
verden.