Herren gikk forbi ham og ropte: «Herren er Herren, en barmhjertig og nådig Gud, sen
til vrede og rik på miskunn og sannhet! Han holder fast på sin miskunn i tusen slektsledd
og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For
fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» (2 Mos
34,6–7).
Vi må vokse i vandringen med Gud. Uten vekst dør vi. Peter sier det slik: «Dere skal
vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus. Ham være ære,
nå og til evighetens dag!» (2 Pet 3,18). Vi må være villige til å vokse. Vi går daglig i
lære hos Gud, der det ikke finnes eksamen, men en stadig læringsprosess. På hvert
trinn av veksten kan du være fullkommen hvis du lar Gud forme deg til den han
kaller deg til å være i Kristus.
Tenk på en skole. Hvis førsteklassinger lærer å lese og telle til 100, er kunnskapen
deres perfekt på det stadiet de befinner seg på. Men hvis bare det samme kunnskapsnivået
finnes hos en elev på videregående, er det et tegn på at han eller hun har
mislykkes med skolegangen. Det er det samme med veksten i nåde og kunnskap om
Gud. På hvert trinn i vår utvikling kan vi være like fullkomne på vårt område som
Jesus var på sitt.
Denne uken skal vi se hvordan Moses vokste i sin vandring med Gud ved å
kjenne og følge Guds veiledning.
Les2 Mos 33,7–11. Hvorfor ba Gud Moses om å bygge møteteltet?
Vi må ikke forveksle «møteteltet» som ble bygget utenfor Israels leir med telthelligdommen
som senere ble bygget og plassert i midten av leiren. Vi vet ikke hvor ofte
Moses rådførte seg med Gud i dette møteteltet. Men én ting vet vi med sikkerhet:
Moses’ møter med Gud resulterte i et nært vennskap mellom dem. «Så talte Herren
med Moses ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre [eng.: en
venn]» (2 Mos 33,11). En venn er en vi kan rådføre oss med og snakke åpent med om
det meste, og stole på at han eller hun ikke vil røpe det til andre. En venn er noe av
det beste man kan ha, og noe av det beste man kan være.
Slik den er nedtegnet i 2 Mos 19–34, gir historien om Moses et godt bilde av
hvordan Gud forvandler vårt liv. Hvordan bygget Gud opp et forhold til denne
lederen? Moses’ liv viser at han vokste i kunnskap, ikke bare om Guds kraft, men
også om hans kjærlighet og karakter. Dette er en viktig del av et forhold til Gud.
Før Moses kom til Sinaifjellet, brukte Gud ham allerede mens han ble forberedt til
oppgaven som leder. Mens han passet sauer i Midjan, inspirerte Gud ham til å skrive
to bøker: Job og 1. Mosebok. Under den dramatiske hendelsen ved den brennende
busken ble han så kalt til å lede Israel ut av Egypt. Han fikk se Egypts guder og den
store egyptiske hæren lide nederlag i Rødehavet. I mange uker så han hvordan Gud
ledet Israel fra Egypt til Sinai. Etter at denne opplevelsen hadde gitt ham et skinnende
ansikt, ledet han Israel i nye 39 år, helt til randen av det lovede landet. Bibelen
sier Moses var en trofast Guds tjener (5 Mos 34,5; Jos 1,1), et klart lys i mørket, en
forbilledlig profet som andre skulle måles etter (5 Mos 18,15; 5 Mos 18,18). Han var en drivkraft
for forandring, selv om folket ikke alltid fulgte det han sa. Men når de gjorde
det, gikk det dem godt.
Vi kan lære av Moses, for hans unike livshistorie forteller hva Gud kan gjøre når vi lar ham forandre
oss. Hva har vært noen vendepunkter i din vandring med Gud der du har sett at han har
grepet inn i ditt liv?
Les2 Mos 33,12–17. Hva ba Moses Gud om å lære ham? Hvorfor ba han om at Gud skulle veilede dem?
Moses vokste jevnt og trutt i Gud. Han kom Gud stadig nærmere og søkte å bli
formet etter Guds bilde. En dag han snakket med Gud i møteteltet, gikk det opp
for ham at han ikke kjente Gud, og han ba en bønn: «Vis meg nå din vei, så jeg kan
lære deg å kjenne» (2 Mos 33,13). Moses innså at han trengte å forstå Gud på et nytt
nivå. Han fant at jo bedre han kjente Gud, desto mer kjente han ham ikke. Han så sitt
behov og ønsket å lære ham bedre å kjenne. Gud oppfylte ønsket.
Ved å se på hva Moses har opplevd så langt, kan vi se hvordan han fikk et dypere
og mer intimt forhold til Gud og vokste åndelig.
Først gikk Moses opp på fjellet, «opp til Gud» (2 Mos 19,3). Deretter gikk han
«opp til toppen av fjellet» (vers 20) og nærmet seg deretter «den tette skodden hvor
Gud var» (2 Mos 20,21).
Ved en annen anledning «gikk Moses inn i skyen» der Gud var, og han ble hos
ham i 40 dager og 40 netter (2 Mos 24,18). I løpet av de 40 dagene ga Gud ham to
dyrebare gaver:
Dekalogen (de ti bud) skrevet av Gud selv på de to tavlene, som også var meislet av ham (2 Mos 24,12), og
veiledning i hvordan telthelligdommen skulle bygges og innredes (se 2 Mos 25–31).
Deretter var han nye 40 dager og netter sammen med Herren i forbønn for
syndere (2 Mos 32,30–32; 5 Mos 9,18).
Men selv etter alt dette ønsket Moses å kjenne Guds karakter bedre, og Gud ga
ham en spesiell innsikt for å forstå hvem han er. Den kunnskapen Moses ønsket seg,
var ikke en intellektuell forståelse av Gud, men en kunnskap om hans person som
bygget på erfaring.
Ikke rart at Jesus flere hundre år senere sa «Og dette er det evige liv, at de kjenner
deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus» (Joh 17,3). Finnes
det noen bedre måte Gud kan gjøre seg kjent for menneskene på enn ved selv å bli
menneske?
Kjenner du Gud, eller vet du bare ting om ham? Hva er forskjellen?
Etter frafallet med gullkalven gikk Moses i forbønn for Guds folk, og han ville være
sikker på at Gud ville fortsette å lede dem til det lovede landet. Innerst inne ønsket
han også å lære Gud bedre å kjenne.
Les2 Mos 33,18–23. Hva sa Gud til Moses’ ønske om å få se hans herlighet?
«La meg da få se din herlighet!» ba Moses. I sin nåde åpenbarte Gud sin herlighet
for ham. Men da han besvarte Moses’ ønske, lovte Gud å vise ham sin «godhet».
Man kan trygt si at Guds herlighet er hans godhet, det vil si hans karakter (jf.
Ellen White: The Acts of the Apostles, s. 576; Christ’s Object Lessons, s. 414, 415;
Prophets and Kings, s. 313).
«Det er til Guds ære at han gir sine barn kraft. Han ønsker å se menn og kvinner
nå så høyt de kan komme.» – Ellen G. White: Alfa og Omega, bind 6, side 364. Hans
herlighet er å ta imot angrende syndere (se Prophets and Kings, s. 668) og gi dem alt
som trengs for å forandre dem. Samtidig er det vår «ære» å åpenbare hans godhet i
vårt liv og å gjøre den kjent for andre.
Guds karakter, hans godhet, vennlighet og ømme kjærlighet, må vise seg i
handling. Da kan vi både være til velsignelse for verden og et lys for universet som
betrakter oss. Som Paulus sier: «Men for meg ser det ut som om Gud har satt oss
apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte, stilt fram som et skuespill for verden,
både for engler og for mennesker.» (1 Kor 4,9).
Den kosmiske dimensjonen gir vårt liv og vår tjeneste en mening og et formål
som vi knapt kan forestille oss.
I Rom 2,4 sier Paulus at «Guds godhet driver deg til omvendelse». Det
vil si at det er Guds godhet som overbeviser mennesker om deres synd og behovet
for frelse. Når vi ser på korset og vet hvem som var der (Gud selv) og hvorfor han
var der – fordi han elsket oss og det var den eneste måten å frelse oss på – får vi den
største åpenbaringen av hans godhet og karakter.
Hvor mye tid bruker du på å se på korset og hva det sier deg om Gud?
Les2 Mos 34,1–28. Hvordan åpenbarte Gud sin herlighet for Moses?
Moses måtte ta med seg to steintavler som de første, som han hadde knust (2 Mos
32,19). Han skulle møte Gud på Sinaifjellet for syvende gang. De andre gangene
er nevnt i disse tekstene:
Nå var Moses forberedt på å få innblikk i Guds karakter. Skjønnheten i Guds
karakter forklares best i Guds selvåpenbaring. Det er den viktigste beskrivelsen
av hvem Gud er; det er den gylne tråden som veves gjennom hele Bibelen (4 Mos
14,18; Neh 9,17; Sal 103,8; Joel 2,13; Jona 4,2). Guds budskap her er GTs Joh 3,16. På
viktige steder anvender, gjentar eller utdyper Bibelens forfattere denne erklæringen
om den levende Gud, for Guds karakter må forstås riktig.
Da Moses fikk forklart Guds navn, bøyde han seg og tilba Gud. Når vi får glimt
av Guds kjærlighet, nåde, barmhjertighet, omsorg, godhet, trofasthet, tilgivelse, hellighet
og rettferdighet, blir også vi tiltrukket av ham. Det er når vi ser og beundrer
hans egenskaper at vi begynner å elske ham, en kjærlighet som fører til et ønske om
å tjene og adlyde ham. Vi elsker fordi han elsket oss først (1 Joh 4,19).
I denne selvåpenbaringen forsikrer Gud Moses om at han vil gjøre underfulle
ting for sitt folk og føre dem inn i det lovede landet. Han fornyer pakten med dem
og lover at andre folk skal få se hans majestet og fantastiske gjerninger. «Nå vil jeg
slutte en pakt. I nærvær av hele folket ditt vil jeg gjøre underfulle gjerninger som
aldri før har vært gjort noe sted på jorden eller blant noe folkeslag. Hele det folket du
lever iblant, skal se hvor skremmende det er, det verk som jeg, Herren, vil gjøre med
deg.» (2 Mos 34,10).
Israelittene måtte imidlertid adlyde Gud og følge ti klare bestemmelser for å sikre
sin fremgang. Så ba Gud Moses om å skrive ned innholdet i pakten som allerede var
brutt (2 Mos 34,27–28).
Les2 Mos 34,29–35. Hvorfor strålte det av ansiktet til Moses?
Etter at Gud hadde avslørt for Moses at han var full av kjærlighet, steg Moses ned
til Israels leir med et ansikt som strålte. Var Moses klar over at ansiktet hans skinte?
Slett ikke. Jo nærmere man kommer til Gud, desto klarere ser man sin egen ufullkommenhet
mot Guds hellighet.
Hva hadde ført til at Moses’ ansikt strålte? Det skyldtes ikke bare det at han var
hos Gud, for det hadde han vært flere ganger før, og da hadde ikke ansiktet hans
strålt. Men hvis han aldri hadde vært i Guds nærhet, ville ansiktet hans aldri ha
strålt. Det var først da han forsto Guds godhet og kjærlighet, og han åpnet seg helt
for Gud på grunn av hans vakre karakter, at Moses ble forvandlet og ansiktet hans
strålte. Vi kan oppleve en forandring når vi overgir oss til Gud og lar ham være
Herre og konge i vårt liv.
Les2 Kor 3,18. Hvordan kan Jesus etter hvert forvandle deg til sitt bilde?
Paulus sammenligner Moses’ strålende ansikt med Jesus Kristus, og at Jesu herlighet
overgår lovens herlighet hos Moses. Kristus og hans lov kan bare bli nedfelt i oss når
vi har blikket festet på Jesus (Hebr 3,1; Hebr 12,2), og bare ved Guds Ånds kraft (2 Kor
3,12–18).
Moses er et forbilde for oss og viser hva Gud kan gjøre for oss når vi lar ham
forandre vårt vesen og forme oss etter sitt guddommelige bilde. Det er dette Paulus
mener når han snakker om å «vandre i et nytt liv» (Rom 6,4).
På hvilke områder trenger du å gjenspeile Guds karakter bedre? Antakelig på alle områder,
eller? Hvordan kan det å betrakte korset gi oppmuntring og frelsesvisshet?
Ellen White: «Dansen rundt gullkalven» i Alfa og Omega, bind 1, side 294–307.
En gråværsdag besøkte en far og hans sønn en katedral. Mens de så på glassmaleriene
med vakre avbildninger av ulike bibelske scenarier, begynte solen plutselig å
skinne gjennom glassmaleriet av mennesker og belyste dem med et flott lys. Den
lille gutten spurte faren sin: «Pappa, hvem er disse menneskene?» Faren visste
ikke mye om kristendom, Kristus eller disiplene hans, men svarte fort: «De er
kristne». Det blendende bildet festet seg i guttens bevissthet. En dag spurte guttens
lærer i klassen: «Barn, vet dere hvem de kristne er?» Den lille gutten husket
det lysende bildet i katedralen og svarte: «Jeg vet det, kristne er skinnende mennesker».
På samme måte sa Jesus til sine etterfølgere: «Slik skal deres lys skinne
for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i
himmelen!» (Matt 5,16). Bare mennesker som skinner, kan skape forandring.
Forslag til samtale
«Hvis vi ville ydmyke oss for Gud og være vennlige og høflige og ømhjertede og medlidende,
ville det bli hundre omvendelser til sannheten der det nå bare er én.» –White: Testimonies for the
Church, bind 9, side 189. Hva sier dette om hvordan vårt vitnesbyrd påvirkes av vår karakter, våre
handlinger og våre holdninger?
Hvordan kan du forklare skjønnheten i Guds karakter ut fra Guds selvåpenbaring i 2 Mos 34,6–7 når
noen spør hvem din Gud er?
La gruppen snakke om hvordan de påvirkes av bekjennende kristnes vesen og handlinger, dvs.
hvilken innflytelse har de som var snille, elskverdige, ydmyke og tilgivende hatt på deres erfaring?
Og hvordan har uvennlige, utilgivende og arrogante «kristne» påvirket vandringen med Gud?
Baatka følte seg så ensom i Mongolia. Han sto ofte ved vinduet i hjemmet sitt og lette etter en
ekte venn som kunne være hos ham for alltid.
Den sjenerte og sky 14-åringen var familiens eneste sønn. Faren var alltid på jobb. Moren
hadde psykiske problemer og tilbrakte en måned på sykehus hvert år. Baatka følte seg så alene.
Han tenkte på døden.
Så inviterte en kusine, Doogii, ham med til en Syvendedags Adventistkirke i Mongolias hovedstad
Ulaanbaatar. «Bli med i kirken», sa hun. «Det kommer til å skje noe interessant der».
Baatka dro dit fordi han var ensom. Han hørte ikke et ord av prekenen. Mikrofonen fungerte
ikke på grunn av strømproblemer, og han hadde en hørselsskade som gjorde det vanskelig å høre
predikanten. Men han likte kirkemedlemmene. De smilte og tok imot ham. De behandlet ham
som en venn. Han likte også sangen. Kirken ga ham gåsehud, og han kom tilbake neste sabbat for
å kjenne på gåsehuden igjen.
Kirkens medlemmer snakket om Gud som sin beste venn.
«Gud kan være din evige venn», sa en av dem til gutten.
«Du vil aldri være alene», sa en annen.
Baatka lurte på om Gud fantes. «Jeg kan ikke se ham. Kan han være min venn?» tenkte han.
Etter det gikk han til kirken hver sabbat. Kirken ble det eneste positive stedet i livet hans, og
kirkemedlemmene ble familien hans. Livet fikk mening, og Baatka fikk lyst til å leve.
Litt etter litt begynte Baatka å tro at Gud fantes. Ørene hans hørte ikke Gud snakke, men
hjertet hans hørte Guds stemme. Gud ble hans beste venn for alltid, forvandlet sinnet hans og
forandret livet hans.
I dag er Baatka Orgil 31 år og et nytt menneske i Gud. Den en gang så stille og sjenerte gutten
er nå en av Global Missions pionerer som planter menigheter i områder i Mongolia som ikke er
i bruk. «Jeg elsker å fortelle om hvordan livet mitt har forandret seg», sier han. «Jeg ønsker å
hjelpe mennesker som meg. Det er derfor jeg jobber som misjonær».
Baatka, som er gift og har to barn, sier at han en gang trodde at Gud bare valgte talentfulle
mennesker som misjonærer, «Men nå forstår jeg at han bare velger de rette menneskene».
«Selv om jeg ikke trodde på meg selv, trodde Gud på meg», sier han. «Hvis Gud kunne tro på
meg, vil jeg også tro på ham».
Takk for dine bønner for Global Missions pionerer som, i likhet med Baatka, står overfor store
utfordringer med å plante menigheter blant unådde folkegrupper rundt om i verden. Les mer om
Global Missions pionerer på Adventistmisjonens nettside: bit.ly/GMPioneers.