«Så dekket skyen telthelligdommen, og Herrens herlighet fylte boligen. … For
Herrens sky lå over boligen om dagen, og om natten lyste den som ild for øynene på
hele Israels hus, så lenge vandringen varte.» (2 Mos 40,34; 2 Mos 40,38).
Guds folks viktigste oppgave i GT (og vår i dag) var å leve i et nært forhold til
Herren, å tilbe og tjene ham og gi andre et riktig bilde av Gud (5 Mos 4,5–8).
Adam og Eva gjemte seg for Gud i Edens hage fordi synden gjorde dem redde
for ham. Synden gjør oss redde for Gud, og frykten forvrenger synet på ham. Den
gode nyheten er at Gud tar det første skrittet for å bygge bro over kløften, og på eget
initiativ reparerer han det ødelagte forholdet. Han kaller synderen tilbake: «Hvor er
du?» (1 Mos 3,9).
Vår viktigste oppgave er derfor å gi dem som er rundt oss et riktig bilde av Gud
og hans kjærlige og rettferdige gjerninger. Når noen tiltrekkes av Gud og opplever
hans kjærlighet, vil de overgi seg til ham og gjøre det han ber dem om i visshet om
at det er det beste for dem selv.
Helligdommen viste Guds nærhet til menneskene og åpenbarte de største sannheter
for dem om hvordan han frelser dem som kommer til ham i tro.
Uansett hvor mye motstanderne av sabbaten sier at den bare var for jødene (feil, den
syvende dag ble satt til side og helliget i Eden, se 1 Mos 2,1–3), eller at jødene ikke
hørte om den før på Sinai (feil, de holdt dagen før Sinai, se 2 Mos 16,22–29), så er
det ingen tvil om at sabbaten var en del av hebreernes liv fra første stund.
Les2 Mos 35,1–3. Hvilken sannhet ble gjentatt i forbindelse med byggingen av helligdommen?
Sabbaten og dens budskap handlet, handler og vil alltid handle om Gud – hvem han
er og hva hans storverk er. Sabbaten minner oss om hans skapende og frelsende verk
og retter vårt blikk mot Gud, som vil bo hos sitt folk. Slik peker sabbaten og helligdommen
i samme retning: Guds nærvær i vårt liv.
I GT formidler sabbaten et budskap som kan oppsummeres i fem punkter:
Gud er skaperen, og Bibelen starter med dette budskapet (1 Mos 1,1). Sabbaten er
et levende minnesmerke over Guds skapelse (1 Mos 2,2–3; 2 Mos 20,8–11). Alle
andre bibelske sannheter springer ut av sannheten om Gud som vår skaper.
Messias vil komme, og dette håpet kretser om Guds løfte om en ætt som skulle
overvinne slangen (Satan) og gi seier over det onde.
Gud vil opprette sitt rike, og sabbaten er en forsmak på det.
Frelsen kommer fra Herren, og Guds folk vitner om at Gud er deres frelser og
løsningsmann, og at frelsen er et resultat av hans nåde og hans nåde alene.
Gud er alles øverste dommer. De som vedblir å trosse og fornekte ham, har ikke
noen fremtid, men han gir gjerne evig liv til dem som følger ham.
Jødene har et ordtak: Sabbaten holdt Israel mer enn Israel holdt sabbaten. Som adventister ville
vi nok ikke sagt det slik, men hvilken rolle spiller sabbaten i menighetsfamiliens liv?
Det skulle et vell av kostbare materialer til for å bygge telthelligdommen, og den
ble fullført ved hjelp av rause gaver fra Guds folk, som gav av hele sitt hjerte, villig
og med glede. De ga gull, sølv, bronse, fint lin, edelstener, unike stoffer, akasietre,
olivenolje, krydder og mye annet det var bruk for. Folk ga også arbeidskraft, for
mange gjenstander måtte tilvirkes med kunstnerisk og flittig arbeid på teltet eller
møblene. Dessuten måtte skredderne veve klær til prestene som skulle gjøre tjeneste
i telthelligdommen, og til ypperstepresten, som blant annet hadde en brystplate og en
turban, som var svært forseggjorte plagg.
Gud hadde velsignet israelittene rikelig med gavene egypterne hadde gitt dem da
de forlot Egypt. Nå fikk de anledning til å gi offergaver i takknemlighet for Guds
lederskap, og de gjorde arbeidet til hans ære.
Folket ga med en slik glede og overflod at Moses fikk vite det: «Folket kommer
med mer enn det som er nødvendig» (2 Mos 36,5). Moses måtte stoppe dem, for «det
de hadde gitt, var nok til å få arbeidet gjort, ja, mer enn nok» (2 Mos 36,7).
Ved Den hellige ånds veiledning utrustet Gud folket til å bygge telthelligdommen
helt riktig. Besalel, Oholiab og de andre var «fylt […] med Guds Ånd» (2 Mos 35,31):
de hadde fått ferdigheter, visdom og kunstnerisk innsikt til å utføre alt arbeidet
til punkt og prikke. Det var et stort prosjekt og måtte utføres nøyaktig etter den
modellen Gud hadde vist Moses.
Den hellige ånds gave var altså knyttet til menneskers evner og ferdigheter som
måtte tas i bruk i arbeidet med å bygge tabernaklet. Det å bli fylt av Ånden er ikke
en magisk prosess, og det betyr ikke at det finnes spesielle åndelige krefter i mennesker.
Gud gir sin kraft til å nå hans mål og gjøre det godt slik at hans sak kan ha
fremgang og hans oppdrag kan fullføres.
Hvilke åndelige gaver har du fått etter at du ble fylt av Den hellige ånd? Husk at åndelige gaver
bare kan utfolde seg når du dyrker Åndens frukter i ditt liv (Gal 5,22–23).
materialet som ble brukt til tabernaklet (2 Mos 38,21–31)
2 Mos 39 fortsetter med beskrivelser av efoden,
bryststykket og andre deler av prestenes klær.
Telthelligdommens gudstjenester var billedlig undervisning i evangeliet og
viste hele Guds frelsesplan. De ulike seremoniene viste
hvordan Gud avskyr og behandler synd,
hvordan han frelser dem som angrer,
hva de ugudeliges skjebne er, og
hvordan han vil sikre en strålende fremtid uten ondskap.
I løpet av året ble det utført to ulike, men nært beslektede tjenester i helligdommen:
den daglige og den årlige. De to fasene viste hvordan Gud behandler
synd og frelser syndere. Gjennom de daglige gudstjenestene forsikret Gud dem
som angret om at han tilga dem syndene deres og i nåde tilbød dem frelse. For å
motta denne frelsens gave måtte et offer bringes, og disse ofringene pekte frem mot
Messias’ død, hvis blod «renser oss for all synd» (1 Joh 1,7). Syndsbekjennelse og
det å ta imot Kristi rettferdighets kappe sto sentralt i denne gaven (Sal 32,1–2). På
denne måten var den angrende synderen sikret tilgivelse og kunne glede seg over
frelsen.
Den årlige tjenesten, som ble utført på den store soningsdagen, viste hvordan
Gud utrydder synd, løser syndens problem og sikrer en syndfri fremtid (3 Mos 16;
Joh 1,29). I dag er Kristi dobbelte tjeneste i den himmelske helligdom et uttrykk for
Guds gjerning for oss (Hebr 7,25), og den vil bringe den endelige løsningen på det
ondes problem (Dan 7,13–14; Dan 7,22; Dan 7,27; Dan 8,14; Åp 21,4).
Helligdommen var et sted for å tilbe Gud, lovprise ham og takke ham. Tilbedelse
handler om å pleie forholdet til Gud, som ber de troende inn i dette fellesskapet.
Les2 Mos 40,1–38. Hvordan merket israelittene Guds nærvær?
Det siste kapitlet i 2. Mosebok (kap. 40) skildrer innvielsen av helligdommen og
overrekkelsen av dekalogen (de ti bud). Innvielsen var høydepunktet for Israel på
Sinai.
Guds herlighet er hans hellighet, hans karakter og hans nærvær, som er godheten
selv (2 Mos 3,5; 2 Mos 33,18–19). Hans nærvær fylte helligdommen og var synlig som
skyen, Guds herlighet. 2. Mosebok avsluttes med å understreke Guds veiledende
nærvær, i skyen om dagen, og i skyen av ild om natten. Folket skulle ikke bare erfare
Guds virkelighet, men også hans nærhet og varige nærvær mens han ledet dem.
Moses reiste helligdommen den første dagen i den første måneden i det andre året
(2 Mos 40,2; 2 Mos 40,17). Han innviet også alt – også Aron og sønnene hans til prestetjeneste
(2 Mos 40,9; 2 Mos 40,13–15) – med salvingsolje. Han gikk gjennom Det aller helligste, Det
hellige og forgården og innviet alt sammen til Herren. Med denne prosessen innviet
han gudstjenestene for hele helligdommen (se også 4 Mos 7,1). Det var bare under
innvielsen av tabernaklet at Moses kunne gå inn i Det aller helligste. Siden var det
bare øverstepresten som kunne gjøre tjeneste der hvert år på soningsdagen (3 Mos
16,2; 3 Mos 16,17).
Tre ganger sier Bibelen at verket var ferdig:
ved slutten av skapelsesuken understreker Gud at skaperverket er fullført (1 Mos 2,1–3)
ved ferdigstillelsen av telthelligdommen sier Bibelen at «slik fullførte Moses arbeidet» (2 Mos 40,33)
da Salomo fullførte arbeidet med tempelet (1 Kong 7,51)
Denne sammenhengen mellom skapelsen og Israels helligdom peker på den kosmiske
dimensjonen, tiden da Gud skal bo sammen med de frelste på den nye jord i
det nye Jerusalem, som er «Guds bolig» (Åp 21,2–3; jf. Åp 22,1–4).
Da Gud fylte helligdommen med sitt nærvær (2 Mos 40,34), var det det store klimakset
på hendelser som begynte med Moses’ fødsel og fortsatte med de egyptiske
gudenes nederlag under de ti plagene, med flukten fra Egypt, med egypterhærens
nederlag og til slutt med Guds åpenbaring på Sinai-fjellet.
Hvordan kan du oppleve Guds nærvær her og nå? Hvorfor er det viktig?
LesJoh 1,14. Hvordan sammenlignes Kristi inkarnasjon med telthelligdommen?
Jesu inkarnasjon er både et mysterium og en unik vitenskap som de frelste skal
studere i all evighet. Johannes sier at da Kristus tok vår kropp, åpenbarte han at han
bor hos oss på en håndgripelig måte. Jesus her i kjøtt og blod minner om Gud i GT,
som bodde hos israelittene i telthelligdommen på Sinai og i ørkenen på vandringen
mot det lovede land.
Med sin inkarnasjon tok Jesus bolig hos menneskene. Helt ufattelig! Den evige
Gud kommer ned til oss, som en av oss, for å forsikre oss om at han virkelig er
«Immanuel, Gud med oss».
I Matt 18,20 sier Jesus at om to eller tre er samlet i hans navn, så vil han være
midt iblant dem. Kristus er med sitt folk i Den hellige ånds nærvær. Kristus inviterer
sine følgesvenner til å ha et nært forhold til ham: «Se, jeg står for døren og banker.
Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg
med ham og han med meg.» (Åp 3,20).
Det nye Jerusalem skal komme ned fra himmelen, og Johannes forkynner: «Se, Guds
bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud
selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.» (Åp 21,3).
Det finnes ikke noe tempel i det nye Jerusalem (Åp 21,22), for hele byen er tempelet,
Guds helligdom. Byens lengde, bredde og høyde er like store (Åp 21,16), slik
det var med Det aller helligste i helligdommen. Det var en kube, med alle sidene like
store. I all evighet, og i en verden uten synd, død og lidelse, skal vi bo i Guds umiddelbare
nærhet.
Når vi ser det vi er lovet i Jesus, hvordan kan vi da lære å holde ut til det siste?
Ellen G. White: «Gudshuset i ørkenen» i Alfa og Omega, bind 1, s. 319–333.
«Forut for byggingen av helligdommen gikk en guddommelig frelseshandling,
nemlig Israels utfrielse fra slaveriet i Egypt. Dette ble etterfulgt av at Gud ville
inngå et varig paktsforhold med sitt folk. Han skulle være deres Gud, og de skulle
bli hans folk (2 Mos 6,7). Måten de skulle forholde seg til ham og til hverandre på,
ble definert av paktsloven. Telthelligdommen var et møtested der Gud og mennesker
kom sammen. Det var først etter utfrielsen og opprettelsen av en varig forening
med Gud i pakten at folket fikk adgang til Gud i hans bolig.» – Andrews Bible
Commentary: Old Testament, «Exodus», (Andrews University Press, 2020), side 226.
White beskriver hensikten med gudstjenestene i helligdommen: «I helligdomstjenesten
i møteteltet, og i tempeltjenesten som senere fulgte, fikk folket daglig
undervisning om de store sannheter som er knyttet til Kristi død og midlergjerning.
Én gang om året ble deres tanker rettet mot de avsluttende begivenheter i den
store strid mellom Kristus og Satan, når universet til sist skal bli renset for synd og
syndere.» – Alfa og Omega, bind 1, side 333.
Forslag til samtale
Utgytelse av blod var en viktig del av gudstjenesten i helligdommen. Alle slags dyr ble ofret, og
blodet ble brukt i nesten alle tempelritualene. Hva symboliserte blodet, og hva pekte alle disse
ofringene i siste instans mot?
Det er utrolig at Gud som universets skaper ville bo blant sitt folk i helligdommen, men hvor mye
mer forbløffende er det ikke at han kom og bodde blant oss som en av oss, som menneske? Det i
seg selv ville ha vært et utrolig uttrykk for kjærlighet. Men så å ofre seg selv for synd – det vil si å
dø for oss? Hva sier det om Gud? Og hva sier det oss om hvor mye Gud ønsker å se oss frelst inn i sitt
evige rike?
Les Hebr 8,1–6. Hva sier det oss om hvordan den jordiske helligdommen gjenspeiler det Jesus gjør
for oss nå i den himmelske helligdommen?
Fernando Joaquim Ge ble ansatt i et stort byggefirma i Mosambik med beskjed om at han
ikke skulle jobbe på sabbaten. Men etter tre år ba sjefen ham om å dra på forretningsreise på
lørdager. Fernando minnet sjefen, Alexander, på at han ikke jobbet på lørdager.
Klokken 05:00 lørdag morgen kjørte Alexander likevel hjem til Fernando for å kjøre ham til
Zimbabwe. Da Fernando nektet å dra, nektet Alexander ham å dra tilbake til jobben før de hadde
hatt et møte på tomannshånd.
På møtet noen dager senere suspenderte Alexander Fernando i sju dager uten lønn. Han ga
ham også tre alternativer: si opp, jobbe på lørdager eller miste to dagers lønn for hver lørdag han
ikke var på jobb. Han ba Fernando om å sende inn sin avgjørelse skriftlig etter sju dager.
Fernando leverte inn et ti sider langt dokument med sin beslutning. Han skrev at han ikke
kunne si opp fordi han trengte jobben. Han skrev at han ikke kunne jobbe på lørdager fordi han
adlød Gud, og han inkluderte en rekke bibelvers om sabbaten. Han konkluderte med at han var
villig til å gå ned i lønn for hver lørdag han ikke var på jobb, og han var også villig til å ta igjen
lørdagsarbeidet på søndager. Alexander tok imot dokumentet og ba Fernando om å fortsette å
jobbe mens han diskuterte det med ledelsen.
Det gikk en uke, og Alexander ringte Fernando en søndag for å be ham komme hjem til seg.
Huset lå i en annen by, og Fernando kom med offentlig buss. Alexander instruerte Fernando om
å kjøre en firmabil til en by 20 mil unna for å inspisere et av selskapets prosjekter. Fernando kom
tilbake sent samme kveld, etter at bussene hadde sluttet å gå, og sov hjemme hos Alexander.
Neste søndag ba Alexander Fernando om å komme hjem igjen. Denne gangen ville han at han
skulle kjøre moren i firmabilen.
Dagen etter, på mandag, innkalte Alexander til et møte i selskapet og ba Fernando reise seg.
«Fernando gikk ned i lønn på grunn av sin tro på Gud», sier han. «Men nå ser vi at han er oppriktig,
så han trenger ikke å jobbe på lørdager». Så ga han Fernando nøklene til en firmabil. «Denne
bilen skal du bruke til alt som har med firmaet å gjøre», sa han. «Og hvis du har forretninger for
kirken din, kan du også bruke den fritt, og vi betaler bensinen. Vi har bare én forespørsel. Be
pastoren din om å be for at det skal gå bra med selskapet vårt».
Fra den dagen i 2003 og frem til i dag har Fernando aldri hatt noen sabbatsproblemer på jobben.
Firmabilen har vist seg å være en velsignelse for menigheten, og Fernando har brukt den til å
besøke syke og eldre og til å delta i evangeliseringsprogrammer og andre aktiviteter i menigheten.
Hver gang folk ser bilen, husker de at Fernando holder sabbaten. «Det lønner seg å være trofast
mot Gud», sier Fernando. «Det er en stor belønning».
Be om at evangeliet må bli forkynt i Mosambik og andre land i Den sørafrikanske-Indiske havs
divisjon, som mottar det trettende sabbatsofferet denne uken.